Kongedømmet Judea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Judea er også en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historiske Israels lovede land.
Kart over det sørlige Levant, ca. 830 f.Kr..

██ Kongeriket Judea

██ Kongeriket Israel

██ Filistiske bystater

██ Føniske stater

██ Kongeriket Ammon

██ Kongeriket Edom

██ Kongeriket Aram-Damaskus

██ Aramean-stammer

██ Det assyriske imperiet

██ Kongeriket Moab

██ Arubu-stammer

██ Nabatu-stammer

Kongedømmet Judea (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930586 f.Kr.) var i jernalderen et kongerike i sør i Midtøsten. Den hebraiske Bibelen framstiller det som en etterfølgerstat av kongedømmet Israel, det hebraiske kongedømmet – kong Saul, kong David og kong Salomo. Judea er referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket Israel.

Historikerne er delt i synet på den historiske riktigheten av den bibelske framstillingen. På 900- og tidlig på 800-tallet f.Kr. synes området Judea å ha vært sparsommelig befolket, begrenset til noe få rurale bosetninger, de fleste av dem ikke befestet.[1] Jerusalem, kongedømmets hovedstad, synes ikke å ha framstått som en betydelig administrativ sentrum før mot slutten av 700-tallet f.Kr. Før denne tiden synes de arkeologiske sporene at dens befolkning var for liten til å ha opprettholdt et levedyktig kongedømme.[2] På 600-tallet f.Kr. vokste befolkningen stort, blomstret under assyrisk overherredømme (til tross for Hiskias opprør mot den assyriske kong Sankerib),[3] men i 605 f.Kr. ble det assyriske riket beseiret, og den påfølgende konkurransen mellom oldtidens Egypt under 26. egyptiske dynasti og Det nybabylonske rike over kontrollen over Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet, førte til ødeleggelsen av kongeriket Judea i en rekke krigføringer mellom 597 og 582 f.Kr., deportasjonen av samfunnets elite, og underleggelsen av Judea inn i en provins i Det nybabylonske rike.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Mesjastelen ca. 850 f.Kr. – En svart basaltstein med inskripsjoner ble reist av kong Mesja av Moab på 800-tallet f.Kr. Den forteller hvordan Kemosj, Moabs gud, hadde blitt sint på sitt folk og latt dem bli underkastet Israel, men til sist støttet av Mesja for å kaste av seg israelittenes undertrykkelse og gjenopprette kongedømmet Moab.[4]

Det eksisterer betydelig akademisk debatt om karakteren og betydningen til kongedømmet Judea. Det er få arkeologiske bevis på et omfattende, mektig kongedømme Judea før slutten av 700-tallet f.Kr. Nimrud-tabletten K.3751, datert til ca. 733 f.Kr., er det eldste kjente nedtegnelsen av navnet Judea, skrevet på assyrisk kileskrift som Yaudaya eller KUR.ia-ú-da-a-a.[5]

Arkeologer tilhørende den minimalistiske skole (Københavnskolen) tviler på utstrekningen av den kongedømmet Judea slik det er framstilt i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Rundt 1990–2010 formet en betydningsfull gruppe av arkeologer og bibelforskere det synet at det faktiske kongedømmet Judea hadde liten likhet med den bibelske framstillingen av et mektig monarki. Disse forskerne mener at kongedømmet ikke var mer enn en liten stammeenhet.[6][7]

Imidlertid har Yosef Garfinkel en innledende rapport utgitt av Israel Antiquities Authority (IAA, hebraisk: רשות העתיקות‎) hvor funnet ved det arkeologiske stedet Khirbet Qeiyafa, 30 km fra Jerusalem, som synes å støtte oppfatningen at et urbant samfunn allerede eksisterte i Judea på slutten av 1000-tallet f.Kr.[8] Andre arkeologer er mer avventende og mener identifikasjonen av Khirbet Qeiyafa som en israelittisk besetning er usikker.[9][10]

Statusen til Jerusalem på 900-tallet f.Kr. er en betydelig diskusjonsemne.[11] Den eldste delen av Jerusalem og dens opprinnelige urbane kjerne er «Davids by», og som ikke viser bevis på å være en betydelig israelittisk boområde før på 800-tallet f.Kr.[12] Imidlertid er de unike administrative strukturene som Trappesteinstrukturen og Den store steinstrukturen, som opprinnelige utgjorde en og samme struktur, inneholder materiell kultur datert jernalder I (IA I; 1200–1000 f.Kr.).[11] På spørsmålet om den tilsynelatende mangelen på bosetningsaktivitet på 900-tallet f.Kr., argumenterer Israel Finkelstein at Jerusalem på denne tiden var en liten landsby i åsene i Judea, og ikke en nasjonal hovedstad. David Ussishkin argumenterer at byen var helt og holdent ubebodd.[13] Amihai Mazar hevder at om dateringen av de administrative strukturene i Davids by til jernalder I og jernalder IIa, er riktig, noe han mener, var Jerusalem «en ganske liten by med en mektig festning som kan ha vært sentrum for betydelig regional politikk.»[11]

Den bibelske fortellingen[rediger | rediger kilde]

Ifølge Den hebraiske Bibelen ble Kongeriket Judea til først etter kong Sauls død, da Judas stamme valgte David som konge. Judas stamme var ifølge Bibelen den eneste av de tolv stammene som fulgte Davids hus, og med det grunnla Sørriket, selv om Benjamin snart fulgte etter. Ifølge Andre Samuelsbok ble Jerusalem hovedstaden i det nye kongedømmet.[14]

Etter at Isjbosjet, sønn av Saul, døde, ble David konge over samtlige stammer, og samlet Israel til et forent kongerike. Davids barnebarn Rehabeam ble forkastet av ti av de tolv stammene i løpet av Sikems sammenbrudd, hvilket førte til at kun Kongeriket Judea ble styrt av Davids ætt. Nordriket ble en del av det assyriske riket ca. 720 f.Kr., mens Kongeriket Judea overlevde i nesten 350 år, frem til det ble invadert av babylonerne under ledelse av Nebukadnesar II.

Territorium[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Judea besto av områdene til stammene Juda, Simeon og Benjamin, et område som dekket omtrent 8 900 km². I løpet av den første perioden av kongedømmet Judea var hovedstaden Hebron, og i løpet av den andre perioden i det forente kongedømmet Jerusalem, og denne byen fortsatte videre som hovedstad for Judea. Jerusalem var området til Benjamins stamme.

Området som kongedømmet utgjorde besto av området kjent som Har Yehudah («fjell (distrikt) av kløft(er)»). Området synes opprinnelig å ha vært benyttet av ulike andre folk som kenittere, kalebittere, othnielittere, og i Jerusalem av jebusittere.

Etter at det forente kongedømmet brøt sammen ble grensene mellom Benjamin og Efraim (som var grensen mellom de nordlige og sørlige kongedømmene) et stridsemne. Selv om Betel opprinnelig hadde blitt gitt til Benjamin på tiden av den kvinnelige profeten Debora er Betel beskrevet som landet til stammen Efraim.[15] Rundt tyve år senere etter at det forente kongedømmet brøt sammen beseiret Abijah, den andre kongen av Judea, Jeroboam av Israel, og tok tilbake med stort tap av liv byene i Betel, Jeshana og Efron, og de landsbyene som lå rundt.[16] Efron er antatt å kunne være Opra (Ophrah) som var også gitt til Benjamins stamme av Josva.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jerusalem in the 10th century BCE (PDF), Rehov.org
  2. ^ Moore, Megan Bishop; Kelle, Brad E. (2011): Biblical History and Israel's Past. Eerdmans. ISBN 978-0-8028-6260-0, s. 302.
  3. ^ Ben-Sasson, H.H. (1976): A History of the Jewish People, Harvard University Press, s. 142. Sitat: «Sargon's heir, Sennacherib (705–681), could not deal with Hezekiah's revolt until he gained control of Babylon in 702. ...»
  4. ^ Rollston, Chris A. (2010): and Literacy in the World of Ancient Israel: Epigraphic Evidence from the Iron Age. Society of Biblical Literature. s. 53–54.
  5. ^ Holloway, Steven W.; Handy, Lowell K. (1995):The Pitcher Is Broken: Memorial Essays for Gosta W. Ahlstrom, Bloomsbury Publishing, s. 229. Sitat: «For Israel, the description of the battle of Qarqar in the Kurkh Monolith of Shalmaneser III (mid-ninth century) and for Judah, a Tiglath-pileser III text mentioning (Jeho-) Ahaz of Judah (IIR67 = K. 3751), dated 734-733, are the earliest published to date.»
  6. ^ Shtull-Trauring, Asaf (6. mai 2011): «The keys to the kingdom», Haaretz. Sitat: «... an important group of archaeologists and biblical scholars formed the view that in reality the kingdom of David and Solomon bore little resemblance to the biblical portrait of an extensive, powerful, united monarchy. This view derives primarily from the fact that no 10th century BCE archaeological finds exist that could corroborate claims of the existence of a magnificent biblical kingdom extending from Be'er Sheva in the south to Dan in the north. Accordingly, these scholars and archaeologists conclude that the so-called kingdom was no more than a small tribal entity, meager in substance and sparse in population, which did not extend beyond the boundaries of Jerusalem and its immediate surroundings.»
  7. ^ Finkelstein, Israel; Asher, Neil (2002): The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts, Touchstone, ISBN 0-684-86912-8.
  8. ^ Khirbat Qeiyafa Preliminary Report Arkivert 23. juni 2012 hos Wayback Machine., Israel Antiquities Authority, 19. april 2012
  9. ^ Friedman, Matti (30. oktober 2008): «Israeli Archaeologists Find Ancient Text», AOL news. Associated Press. Arkivert fra originalen den 3. november 2008. Sitat: «The finds have not yet established who the residents were, says Aren Maier, a Bar Ilan University archaeologist.»
  10. ^ Shtull-Trauring, Asaf (9. mai 2012):  «Archaeological find stirs debate on David's kingdom», Haaretz. Sitat: «Prof. Nadav Na'aman, a historian and archaeologist at Tel Aviv University, discounts Garfinkel and Ganor's conclusions. "These are beautiful finds but they are not special in that similar ones have been found in various places, and they should therefore not be connected in any way to the ark," nor to the Temple in Jerusalem, says Na'aman. (...) He said he found the combination on one of the items of lions and doves very interesting. "The dove is connected to a fertility goddess, and this combination hints that the model belonged to a cultic site of a fertility goddess. I think Qeiyafa was a Canaanite site that had no connection to Jerusalem," he added.»
  11. ^ a b c Jerusalem in the 10th century BCE (PDF), Rehov.org
  12. ^ Moore, Megan Bishop; Kelle, Brad E. (17. mai 2011): Biblical History and Israel S Past: The Changing Study of the Bible and History. Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 302.
  13. ^ Finkelstein, Israel; Herzog, Ze'ev; Singer-Avitz, Lily; Ussishkin, David (2007): «Has King David's Palace in Jerusalem Been Found?» (PDF), Tel Aviv: Journal of the Institute of Archaeology of Tel Aviv University, 34(2), s. 142–164
  14. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 5:6,7
  15. ^ Nettbibelen: Dommerne 4:5
  16. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 13:17-19
  17. ^ Nettbibelen: Josva 18:20-28, særlig 23

Se også[rediger | rediger kilde]