Jeriko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fundamenter fra boområder avdekket ved Tell es-Sultan i Jeriko

Jeriko (engelsk Jericho, arabisk 'Ariha) er en by på vestbredden av Jordan-elven, i Den palestinske selvstyremyndigheten like nordvest for Dødehavet og øst for Jerusalem. Navnet betyr «måne», og hentyder trolig til tilbedelse av månen i tidligere tider. Byen har om lag 25 000 innbyggere og er verdens lavest beliggende, −260 meter under havets nivå.

Historie[rediger | rediger kilde]

Flyfoto som viser ruinene av Tell es-Sultan

Jeriko er en av verdens eldste byer, første gang bosatt omkring 12 000 f.Kr, men siden forlatt og bosatt igjen omkring 9600–7000 f.Kr, altså umiddelbart etter den før-keramiske neolittiske kuldeperioden i yngre dryas. På denne tiden hadde byen trolig mellom 200 og 1000 innbyggere.

Det arkeologiske funnstedet ble utgravet allerede fra sent 1800-tall, men i moderne tid først av arkeologen Kathleen Kenyon 1952–58, noen år før kollegaen James Mellaart startet utgravningene av den nesten like gamle byen Çatal Höyük i Anatolia i Tyrkia.

Det er funnet i alt 20 ulike bosettinger etter hverandre i tid, og byen var betydelig både i steinalderen, i bronsealderen, i Bibelsk tid og under Romerriket.

Kenyon var egentlig interessert i å utforske bronsealderbyen Jeriko, som også er kjent fra Bibelen, men fant lag på lag med eldre, neolittiske bosettingsrester. Befolkningen levde av jordbruk med korndyrking (hvete og bygg) og gasellejakt, men neppe husdyrhold i den tidligste perioden.

Det mest karakteristiske ved byen er restene av en dødskult hvor avdødes hodeskaller ble påsmurt leire for å gjenskape ansiktstrekkene, og cowrie-skjell ble innsatt i øyehulene. Denne forfedre-kultusen foregikk i bolighusene og var trolig fundert i hver enkelt familie. Siden landbruksrevolusjonen med ensidig kosthold medførte sterkt redusert levealder i neolittisk tid, på kanskje bare 25–30 år, er det rimelig å anta at det store fokuset på og frykten for en altfor tidlig død gav opphav til kultusen. Man finner samme kultus i flere andre byer i området, eksempelvis i Ain Ghazal i Jordan.

Byen hadde runde eller ovale steinhus og en sammenhengende ringmur av stein, flere meter høy. Det har lenge vært antatt at dette var en forsvarsmur, men nyere studier konkluderer med at dette antakelig er en mur til vern mot flom i det som i dag er et tørt og karrig landskap. Det faktum at tilsynelatende «forsvarstårn» var oppsatt på innsiden av muren, styrker teorien om at muren ikke hadde noen militær karakter. Det samme gjør det faktum at det trolig ikke fantes andre bosettinger i området på denne tiden som kunne ha utgjort noen trussel mot Jeriko. Et av tårnene var hult innvendig og det ble funnet en rekke menneske-skjelett i hullet, som synes å ha blitt dumpet i tårnet mot slutten av byens andre bosettingsperiode.

Jeriko ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen, men tilbakelevert til den palestinske selvstyremyndigheten i henhold til Osloavtalen mellom Israel og PLO.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Scarre, Chris (red) (2005): The Human Past, Hudson&Thames, London.
  • Kenyon, Kathleen M. (1957): Digging up Jericho, Ernest Benn, London.