Katakombe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Katakombe er også et annet ord for tilfluktsrom
En prosesjon i San Callistus' katakomber i Roma.
Detalj fra San Callistus' katakombe.

Katakombe er en underjordisk gang med gravkamre i veggene. Ordet er kommet til norsk fra fransk via middelalderlatin.[1] Ordet ble etter hvert en beskrivende betegnelse på en region av undergrunnsgraver mellom andre og tredje milepæl langs veien Via Appia ved Roma hvor gravene til apostlene Paulus og Peter er å finne.[2] Først på 1700-tallet fikk ordet «katakombe» betydningen «underjordisk kristen gravplass».

Katakomber forbindes særlig med kristne gravsteder i Roma, men det finnes både katakomber andre steder, og ikke-kristne katakomber. I Roma har man eksempelvis også omkring ti jødiske katakomber fra antikken. Det blir ofte framstilt som om de var skjulesteder for kristne under forfølgelser. De var offisielle gravplasser, som var kjent av romerske myndigheter. Årsaken til at de ble gravd ut, er at kristne og jøder ikke aksepterte den romerske skikken med å kremere de avdøde, og i stedet for kirkegårder i vanlig forstand, gravde man ut ganger i den myke tuffsteinen. Døde romere ble oftest kremert, mens kristne (som trodde at mennesket ville gjenoppstå fra de døde) foretrakk å begrave kroppen intakt.

Etter at kristendommen ble tillatt på 300-tallet, gikk katakombene ut av bruk. Man begynte i stedet å åpne kirkegårder. Etter hvert ble de gamle katakombene glemt; det er bare Sankt Sebastians katakomber som alltid har vært tilgjengelige, noe som skyldes at inngangen ligger i San Sebastiano-kirken utenfor bymurene. I på 800-tallet angrep sarasenere (muslimene) Roma, og de fleste relikvier ble flyttet; dette bidro til at det ikke lenger var noen grunn til å besøke katakombene.

Forskere kjente til katakombene fra skriftlige kilder, og fra 1500-tallet begynte man å lete. Det var på denne tiden at man begynte å ta i bruk ordet katakombe som betegnelse på alle gravsteder av denne typen. Den første romerske katakomben ble funnet helt tilfeldig en maidag i 1578, og siden dengang har man funnet langt flere, spredt langs hovedveiene ut fra Roma. Katakombene ved Via Appia Antica er de som trekker flest turister, selv om de verken er størst eller eldst. I de tolv km lange gangene som hittil er gravd ut her, hviler restene etter minst hundre tusen mennesker, de fleste i familiegraver for tolv personer hver. De lå over hverandre, svøpt i et klede strødd med kalk. Oljelamper langs gangene viste vei, og det hele var under oppsyn av betalte gravere. Disse satte opp skilt som fortalte hvem som lå hvor, og stemplet sine navn med segl.[3]

Omkring 60 katakomber er kjent i Roma, av hvilke 50 er kristne. Sistnevnte kategori har i henhold til Laterantraktaten siden 1929 vært underlagt Vatikanstaten, nærmere bestemt Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi. Flere av dem er åpne for publikum.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «katakombe», Bokmålsordboka
  2. ^ «catacomb (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Bang-Hansen, Pål (2005): Roma, historie og kultur i den evige stad, Oslo: forlaget Damm, ISBN 82-496-0697-3, s. 103

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]