Speaker of the House of Commons (Storbritannia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Speaker i Underhuset
Speaker of the House of Commons
Speaker i Underhuset
Typespeaker
VirkeområdeStorbritannia
TiltaleformMr. Speaker
ResidensPalace of Westminster
Utpekes avUnderhuset
Første embedsholderThomas Hungerford
1377
UnderlagtUnderhuset
Speaker's Procession, 1884, malt av Francis Wilfred Lawson. Bildet viser speaker Henry Brand på vei gjennom Underhusets lobby. Foran speakeren bæres parlamentsklubben, the mace. Dette maktsymbolet plasseres på bordet foran speakeren når parlamentet er samlet.

Speaker of the House of Commons er president i Storbritannias underhus. Lindsay Hoyle har hatt vervet siden 4. november 2019.[1] Før ham innehadde John Bercow vervet i ti år.[2] Den første speaker, Peter de la Mare fra Herefordshire, ble valgt i 1376 i forbindelse med en konstitusjonell krise under Edward III. Til 1642 ble speaker oppfattet som kongens utsending. Betty Boothroyd var første kvinnelige speaker da hun ble valgt i 1992. Hun reformerte også antrekket ved å sløyfe den tradisjonelle parykken.[3]

Betty Boothroyd, valgt i 1992, var første kvinnelige speaker. Boothroyd ble senere baronesse (som life peer) av Sandwell. Boothroyd bærer en brosje med parlamentets symbol, et kronet fallgitter.

Etter en ordning første gang benyttet i 2009 velges speakeren av parlamentsmedlemmene.[4] Det kan være flere kandidater til vervet og det avvikles så mange runder med hemmelig valg som må til for at en kandidat får flertall. Underveis elimineres kandidater med færrest stemmer. Speaker velges normalt for en parlamentsperiode og gjenvalg har vært vanlig. Ved nytt parlamentsvalg stiller speakeren som kandidat i sin valgkrets, men uten politisk program og uten å drive vanlig valgkamp. Det er tradisjon for at andre større partier ikke stiller kandidater i speakerens valgkrets.[4] Selv om speakeren skal være nøytral og trekke seg fra partipolitikk, representerer speakeren velgerne i sin valgkrets på samme måte som andre parlamentsmedlemmer og skal ivareta deres interesser.[4]

Speaker kan innenfor perioden normalt ikke avsettes.[5] I 2009 ble Michael Martin presset til å gå av som speaker. Det var første gang på 300 år at en speaker gikk av.[6]

Når parlamentet konstitueres fremsier speaker representantenes ed først. Speaker deltar vanligvis ikke i avstemninger i underhuset, men kan avgjøre en sak dersom det er stemmelikhet ved å bruke sin casting vote. Speaker skal lede arbeidet i underhuset på en upartisk måte blant annet ved å avstå fra all partivirksomhet. Speaker assisteres av tre deputy speakers. Sikkerhet og orden ivaretas av Serjeant-at-Arms som også ledsager speaker i prosesjon og bærer parlamentsklubben (the mace), et maktsymbol som plasseres på bordet.[7][8][9]

Speakeren leder underhusets arbeid med utgangspunkt i en skriftlig forretningsorden supplert av tradisjoner og etablert praksis.[10] Til hjelp i sitt arbeid har speakeren referanseverket kalt Erskine May etter parlamentssekretæren ved samme navn.[11][12] Boken, som første gang ble utgitt i 1844, anses som et standardverk for britisk parlamentarisk prosedyre og praksis.

Speaker har sete sentralt på den ene kortsiden av rommet (the chamber), og er under møtene er iført svart kappe, tidligere også parykk.[13] Foran speaker er table of the house hvor sekretærene sitter for enden av bordet nærmest speaker. Første rad (treasury bench) til høyre for speaker tilhører sittende regjering, på motsatt side sitter opposisjonslederne.[8][7] Bercow valgte en enkel mørk kappe over en vanlig mørk dress som antrekk fremfor et tradisjonelt antrekk.[14]

Speaker får god lønn, i 2015 omtrent dobbel så mye som vanlige parlamentsmedlemmer og omtrent det samme som statsministeren. I tillegg får speaker en romslig og komfortabel leilighet i sentrum av London.[15][16][7][8][9][17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rajeev Syal (4. november 2019). «Sir Lindsay Hoyle promises calm after being elected Speaker» (engelsk). The Guardian. Besøkt 5. november 2019. 
  2. ^ «Rt Hon John Bercow MP». UK Parliament (English). Besøkt 20. januar 2019. 
  3. ^ «A brief history of the Speakers of the House of Commons». History Extra (engelsk). 24. januar 2019. Besøkt 2. februar 2019. «The first Speaker, Peter de la Mare fra Herefordshire, was elected in 1376 during a constitutional crisis regarding the court and monarchy of Edward III. (…) Although the Speaker is today expected to be impartial, many previous officeholders were fiercely partisan, and until the mid-17th century they were often viewed as agents of the Crown.» 
  4. ^ a b c «Office and Role of Speaker». UK Parliament (English). Besøkt 3. februar 2019. 
  5. ^ «Michael Martin: removing the Commons Speaker». The Telegraph (engelsk). 7. desember 2008. ISSN 0307-1235. Besøkt 2. februar 2019. «There is in fact no formal procedure for removing a sitting Speaker of the House of Commons during the course of a parliament, a deliberate constitutional omission.» 
  6. ^ Porter, Andrew (19. mai 2009). «MPs' expenses: Michael Martin becomes first Commons Speaker to quit in 300 years». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 2. februar 2019. 
  7. ^ a b c Blix, Einar (1929). British constitution. Aschehoug. 
  8. ^ a b c Jensen, Lars O. (1932). English institutions. I kommisjon hos Beyers forl. 
  9. ^ a b McDowall, David (1999). Britain in close-up. London: Longman. ISBN 0582328268. 
  10. ^ «Rules and traditions of Parliament». UK Parliament (English). Besøkt 3. februar 2019. 
  11. ^ «Erskine May - Glossary page». UK Parliament (English). Besøkt 3. februar 2019. 
  12. ^ Jan Erik Mustad: Demokrati og idealer. En innføring i moderne britisk politikk, Fagbokforlaget, 2008, s. 49.
  13. ^ «Bercow defends chop for clerks' wigs». BBC News (engelsk). 6. februar 2017. Besøkt 2. februar 2019. 
  14. ^ «New Speaker John Bercow opens first Commons sitting». The Telegraph (engelsk). 23. juni 2009. ISSN 0307-1235. Besøkt 2. februar 2019. «He eschewed the traditional garb of old-fashioned court dress complete with tights and a wig in favour of an ordinary business suit capped only with a plain black robe.» 
  15. ^ Sparrow, Andrew (23. juni 2009). «John Bercow abandons traditional dress as he begins Speaker role». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. februar 2019. «Bercow, whose new job comes with a £141,866 salary and a lavish apartment on the banks of the Thames, said that he and his family would be moving into the Speaker's apartment at Westminster, even though it was "not altogether child-friendly".» 
  16. ^ «Bercow to be paid more than Cameron after extra rise for Speaker». The Guardian (engelsk). 27. desember 2015. ISSN 0261-3077. Besøkt 2. februar 2019. «With his MP pay lifted from about £67,000 to £74,000 as a result of the decision by the Independent Parliamentary Standards Authority (Ipsa), Bercow now earns a total of £150,236 a year, according to the Commons website.» 
  17. ^ Mulholland, William (1994). Contemporary Britain. Universitetsforlaget. ISBN 8200219798.