Hopp til innhold

Boris Johnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Boris Johnson
FødtAlexander Boris de Pfeffel Johnson
19. juni 1964[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
New York (New York, USA)[5]
BeskjeftigelseJournalist, politiker Rediger på Wikidata
Akademisk gradBachelorgrad
Utdannet vedEton College
Balliol College (–1986) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: klassisk)
Ashdown House School
Ecole européenne Bruxelles I
EktefelleAllegra Mostyn-Owen (1987–1993) (avslutningsårsak: skilsmisse)[6][7]
Marina Wheeler (1993–2020) (avslutningsårsak: skilsmisse)[8][6]
Carrie Johnson (2021–)[9]
Partner(e)Carrie Johnson (2018–2021) (avslutningsårsak: ekteskap)[10]
FarStanley Johnson
MorCharlotte Johnson Wahl[11]
SøskenJo Johnson
Rachel Johnson
Leo Fenton Johnson
Barn
8 oppføringer
Milo Arthur Johnson
Cassia Peaches Johnson
Theodore Apollo Johnson
Lara Lettice Johnson
Stephanie Macintyre Johnson
Wilfred Lawrie Nicholas Johnson
Romy Iris Charlotte Johnson
Frank Alfred Odysseus Johnson
PartiDet konservative parti[12]
NasjonalitetUSA (–2016) (avslutningsårsak: relinquishment of United States nationality)[13]
Storbritannia
Medlem avBullingdon Club[14]
Beefsteak Club[15]
UtmerkelserIg Nobelprisen (2020)[16]
Frihetsordenen (2022)[17]
Walk of the Brave plaque (2022)
Irving Kristol Award (2018)[18]
Nettstedwww.gov.uk/government/people/boris-johnson Rediger på Wikidata
Storbritannias statsminister
24. juli 2019–6. september 2022
RegjeringJohnson-regjeringen
ForgjengerTheresa May
EtterfølgerLiz Truss
Leder av det konservative partiet
23. juli 2019–5. september 2022
ForgjengerTheresa May
EtterfølgerLiz Truss
Storbritannias utenriksminister
13. juli 2016–9. juli 2018
ForgjengerPhilip Hammond
EtterfølgerJeremy Hunt
Parlamentsmedlem
7. juni 2001–4. juni 2008[19]
ValgkretsHenley
ForgjengerMichael Heseltine
Parlamentsmedlem
7. mai 2015–12. juni 2023
ValgkretsUxbridge and South Ruislip
ForgjengerJohn Randall
Signatur
Boris Johnsons signatur
Boris Johnson på Commons

Alexander Boris de Pfeffel Johnson (født 1964) er en britisk konservativ politiker, forfatter, journalist og spaltist. Han var Storbritannias statsminister fra 24. juli 2019 til 6. september 2022,[20] og partileder fra 23. juli 2019 til 5. september 2022.

Johnson arbeidet i mange år som journalist. Han var medlem av Underhuset i syv år før han i 2008 ble borgermester i London. I august 2014 kunngjorde Johnson at han ville stille i parlamentsvalget i 2015. Han understreket at han kom til å sitte ut sin periode som borgermester i London, en periode som sluttet i 2016. Johnson var den ledende skikkelsen i kampen for å melde Storbritannia ut av EU. Han ble 13. juli 2016 utnevnt som utenriksminister i Theresa Mays regjering. Den 9. juli 2018 trakk han seg på bakgrunn av uenighet med statsministerens brexit-plan.

Familie og personlige forhold

[rediger | rediger kilde]
Stanley Johnson (født 1940), Boris Johnsons far, er forfatter og tidligere politiker for det konservative partiet. Stanley Johnson var medlem av EU-parlamentet og arbeidet flere år for EU-kommisjonen. Han var EU-tilhenger og var tidligere mot Brexit.[21]
Jo Johnson (født 1971), Boris Johnsons bror, er parlamentsmedlem for Orpington (det konservative partiet). Han hadde flere statsrådsposter i Theresa Mays og David Camerons regjeringer.[22] Han vært nevnt som mulig utdanningsminister i Boris Johnsons regjering.[23]

Johnson har engelske, franske, tyrkiske, russiske og tyske aner.

Han ble født den 19. juni 1964 i New York City av engelske øvre middelklasse-foreldre, og hadde derfor dobbelt amerikansk og britisk statsborgerskap. Hans doble amerikanske/britiske statsborgerskap medførte at han i 2014 protesterte på skattlegging fra amerikanske skattemyndigheter,[24][25] men endte med å betale skattekravet.[26] I februar 2015 erklærte Johnson at han hadde til hensikt å gi opp sitt amerikanske statsborgerskap for å vise sin lojalitet til Storbritannia.[27][28] I 2016 frasa han seg sitt statsborgerskap i USA.[29]

Boris Johnson er den eldste i en søskenflokk på fire. Hans far er forfatteren og politikeren Stanley Johnson. Boris Johnson tilbragte mye av barndommen i Brüssel, der faren var medlem av Europaparlamentet i perioden 1979–1984 og arbeidet med miljøvern i Europakommisjonen (1973–1979). Faren arbeidet også i Verdensbanken. Moren er maleren Charlotte Johnson Wahl (født Fawcett), datter av James Fawcett, skrankeadvokat[30][31] og president i Den europeiske menneskerettighetskommisjon.[32] Stanley Johnsons farfar, Ali Kemal, var politiker og avisredaktør i det ottomanske riket. Kemal var blant annet innenriksminister noen måneder i Damad Ferid Pasjas regjering. Kemal var motstander av Atatürk og ble myrdet i 1922. Stanley Johnsons far, Osman Wilfred Ali, tok etternavnet Johnson etter den britiske bestemoren.[33][34][35][30]

Hans yngre søsken er forfatteren og journalisten Rachel Johnson, Leo Johnson, en av partnerne i PricewaterhouseCoopers,[36] og Jo Johnson, statssekretær for universiteter og vitenskap og konservativt parlamentsmedlem fra valgkretsen Orpington i London. I familien kalles Boris Johnson for «Al» for Alexander. Han gikk over til å kalle seg «Boris» i studietiden. Faren Stanley drev kampanje mot Brexit, mens Boris organiserte kampanje for Brexit. Søsteren Rachel og broren Jo var også motstandere av Brexit.[21]

Johnson er en lidenskapelig syklist og liker tennis og maling.

I 1987 giftet han seg med Allegra Mostyn-Owen, men ekteskapet ble oppløst i 1993.[37] Tolv dager etter at det første ekteskapet var oppløst giftet han seg med advokaten Marina Wheeler, datter av journalisten og kringkastingsmannen Charles Wheeler og hans kone Dip Singh.[38][39] Wheeler- og Johnson-familiene har kjent hverandre i flere tiår,[40] og Marina Wheeler gikk på Den europeiske skolen i Brussel samtidig med Boris Johnson. Wheelers og Johnsons forhold ble siden kjent som oppløst, og Johnson ble kjæreste med Carrie Symonds. Carrie Symonds er datter av Matthew Symonds, en av grunnleggerne av The Independent.[41] Johnson og Symonds giftet seg i 2021.

Boris Johnson har fire barn med Marina Wheeler[42][43][44][45]; de to døtrene Lara og Cassia, og de to sønnene Milo og Theodore.[46] Han har en datter født i 2009 med Helen MacIntyre.[47] Han har to barn (per 2022) med ektefellen Carrie Johnson.[48][49]

I 2009 fikk Johnson en datter utenfor ekteskap med kunstkonsulenten Helen MacIntyre. Denne datteren ble gjenstand for en rettsbehandling i 2013 i Appelldomstolen for England og Wales som behandlet et krav om å forby å omtale hennes eksistens offentlig. Retten bestemte imidlertid at offentligheten hadde rett til å få kjennskap til Johnsons «uansvarlige» oppførsel.[50][51][52]

I 2016 vant Johnson «President Erdogan Insulting Poetry Competition», en diktkonkurranse om å fornærme Tyrkias president.[53][54][55]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

Etter grunnskole i Camden gikk Johnson på the European School i Brussel, Ashdown House og deretter på Eton College i Berkshire. Senere studerte Johnson klassiske fag på Balliol College ved Universitetet i Oxford.

Journalist

[rediger | rediger kilde]

Etter avsluttet utdanning i 1987 arbeidet Johnson som lærling i The Times. Han fikk imidlertid sparken etter kort tid på grunn av sitatfusk.[56] Etter en kort periode som skribent for the Wolverhampton Express and Star, gikk han over til The Daily Telegraph i 1987 som leder og reportasjeforfatter. I perioden 1989 til 1994 var han The Telegraphs EU-korrespondent, og i perioden 1994–1999 var han assisterende redaktør. I 1999 ble han redaktør av The Spectator, et magasin Johnson hadde vært tilknyttet siden 1994. Denne jobben hadde Johnson til desember 2005.[45]

Johnson har vunnet flere priser for sin journalistikk, både som redaktør og skribent. I 1997 vant han prisen What the Papers Say som årets politiske kommentator, i 1998 ble han kåret til Pagan Federation of Great Britain National Journalist of the Year, i 2003 ble han valgt til Editors’ Editor of the Year, i 2004 ble han valgt til Columnist of the Year på the British Press Awards og i 2005 fikk han prisen What the Papers Say Columnist of the Year. I 2004 og 2005 fikk han Channel 4 News Award som den personen som gjorde mest politisk inntrykk. Johnson har en ukentlig spalte i The Daily Telegraph.[44][57]

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Parlamentsmedlem

[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalget i mai 1997 stilte Johnson som kandidat i kretsen Clwyd South i Wales, men 23 prosent av stemmene holdt kun til andreplass. Ved parlamentsvalget i 2001 stilte han som kandidat i kretsen Henley, og 46 prosent av stemmene holdt til førsteplass og sete i parlamentet. Johnson holdt sin første tale i parlamentet 12. juli 2001. Johnson var skyggeminister for kultur i perioden mai–november 2004. Ved valget i 2005 fikk Johnson mer enn 53 prosent av stemmene i samme krets, noe som holdt til førsteplass og fornyet plass i parlamentet. Johnson var skyggeminister for høyere utdanning i perioden desember 2005–juli 2007. Da Johnson fikk denne posten trakk han seg som redaktør for the Spectator. Ifølge BBC var dette et krav fra partileder David Cameron.[42][58][59][60]

Borgermester i London

[rediger | rediger kilde]
Ken Livingstone tapte for Boris Johnson i 2008 og 2012.

I juli 2007 kunngjorde Johnson at han ønsket å stille som De konservatives kandidat til borgermestervalget i London om et års tid. Han sa at muligheten til å lede nasjonens hovedstad var for god til å gå glipp av. Ledelsen i det konservative partiet hadde slitt med å finne en profilert kandidat, og lettelsen var stor da Johnson bekreftet at han ville kjempe om å bli de konservatives kandidat til borgermestervervet. Sittende borgermester Ken Livingstone ønsket konkurrenten velkommen, men hevdet at Johnsons sterkt høyreorienterte meninger ville være til alvorlig skade for London.[61]

I september 2007 vant Johnson kampen om å bli de konservatives kandidat. Han fikk 75 prosent av 20 000 avgitte stemmer i et valg som var åpent for alle londonere.[62] I mars 2008 startet Johnson sin offisielle valgkamp, godt støttet av partileder David Cameron.[63] Ved et borgermestervalg i London skal velgerne krysse av for en første- og andrekandidat. Dersom en kandidat får over halvparten av førstestemmene, blir han borgermester. Dersom ingen kandidater får mer enn halvparten av førstestemmene, blir alle kandidater foruten de to med flest førstestemmer eliminert. Andrestemmene til de frafalte kandidatene blir så fordelt på de to gjenværende kandidatene.[64][65] Etter at andrestemmene var fordelt, sto Johnson igjen som vinner. Han fikk 1 168 738 første- og andrestemmer, mens motkandidaten Ken Livingstone fikk 1 028 966 første- og andrestemmer. Oppmøtet var på rekordhøye 45 prosent.[66] Etter valgseieren kunngjorde Johnson at han kom til å trekke seg som parlamentsmedlem.[67]

I mai 2012 ble Johnson gjenvalgt som borgermester, også denne gang var det Livingstone som var den viktigste utfordreren. Denne gang ble valget jevnere. Johnson fikk 44 prosent av førstestemmene, mens Livingstone fikk drøyt 40 prosent. Etter at andrestemmene var fordelt, satt Johnson igjen med 51,5 prosent av stemmene, mens Livingstone fikk 48,5 prosent.[68] Statsminister David Cameron var henrykt over Johnsons gjenvalg.[69]

Ifølge den britiske journalisten Adrian Wooldridge var det Johnsons støtte til kampanjen for at Storbritannia skulle ut av EU, som avgjorde saken. Uten støtte fra Johnson hadde ikke mer enn en tredjedel av velgerne støttet utmeldelse.[70]

Utenriksminister

[rediger | rediger kilde]
Sammen med Irans utenriksminister, Mohammad Javad Zarif (til venstre), i Teheran 2017. Zarif beskrives som en moderat reformist.[71]

Johnson ble utnevnt til utenriksminister i Theresa Mays regjering 13. juli 2016.[72] Som uttalt tilhenger av brexit forsøkte han å legge press på regjeringen for å skynde på prosessen.[73]

Han støttet Saudi-Arabias militære intervensjon i Jemen og nektet å stanse våpensalg til landet,[74] og ble beskyldt for å forsøke å hindre internasjonale undersøkelse om påståtte folkerettsbrudd under krigføringen.[75] Han kom også i konflikt med sin egen statsminister på grunn av uttalelser omkring Saudi-Arabia.[76]

Johnsons utrettelige motstand mot integrering i et videre europeisk samarbeide skapte ifølge noen observatører problemer innad i den britiske statsadministrasjonen og frustrasjon i EU-systemet.[77] Også en rekke andre uttalelser om fordelene ved brexit vakte oppsikt og kritikk.[78][79]

I respons til planen om britisk brexit-strategi som ble vedtatt under regjeringens møte på Chequers 7. juli 2018,[80] kunngjorde Johnson og minister David Davis, som var ansvarlig for forhandlingene med EU,[81] at de trakk seg fra sine respektive stillinger.[82]

Partileder

[rediger | rediger kilde]

Johnson ble 23. juli 2019 valgt som leder av Det konservative partiet, med 92 153 stemmer, mot 46 656 til Jeremy Hunt.[83]

Statsminister

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Boris Johnsons regjering

I kjølvannet av Theresa Mays avgang, som skyldtes at hun ikke lykkes med å iverksette Storbritannias uttreden fra EU, overtok Johnson statsministervervet den 24. juli 2019.[84] Johnson lovte at Storbritannia ville forlate EU 31. oktober 2019.[85] Ved tiltredelse hadde Johnsons regjering en overvekt på bare en stemme i Underhuset.[86] Ved parlamentsvalget 12. desember 2019 gikk det konservative partiet frem med 48 plasser og økte sitt flertall til 80 mandater. Brexit ble formelt fullført 31. januar 2020.

Covid-19

[rediger | rediger kilde]

Koronapandemien ble en alvorlig krise i løpet av få måneder etter at Johnson fikk majoriteten i 2019.[87] Den 23. mars 2020 utferdiget han en «bli hjemme»-ordre for hele kongeriket, hvor folk ikke skulle forlate sine hjem bortsett for et lite antall årsaker.[88]

Den 27. mars 2020 ble det opplyst at Johnson selv hadde testet positivt for covid-19.[89][90][91] Den 5. april ble Johnson lagt inn på St Thomas' Hospital i London for tester siden symptomene hans vedvarte.[92] På tross av innleggelsen etter 10 dager med symptomer, ble det den 6. april opplyst at han fortsatt ledet regjeringen og var ved «godt mot».[93] Han ble senere samme kveld flyttet til intensivavdelingen da hans tilstand forverret seg. Dette ble beskrevet som en føre var handling i tilfelle han trengte respirator. [94][95] Dominic Raab var stedfortreder for Johnson når det var nødvendig.[95]

Partygate

[rediger | rediger kilde]

Mens det var restriksjoner på å møtes flere enn et visst antall personer under koronapandemien hadde det flere ganger vært sammenkomster i Downing Street 10, både i hagen og innendørs. Tolv forskjellige slike anledninger ble etterforsket av Metropolitan Police Service. Det ble utstedt 126 forelegg (fixed penalty notice) til 83 personer, deriblant både til Boris Johnsen og hans kone Carrie Johnson.[96]

Etter at en granskning av partygate var ferdig i juni 2023, trakk Johnson seg som parlamentsmedlem.[97]

Forfatter

[rediger | rediger kilde]

Johnson har skrevet flere bøker:[98]

  • 2001: Friends, Voters, Countrymen (memoarer)[99]
  • 2004: Lend Me Your Ears[100]
  • 2005: Seventy-Two Virgins (roman)[101]
  • 2006: Have I Got Views for You (2006)[102]
  • 2006: The Dream of Rome (sakprosa)[103] – også TV-serie (BBC)[104]
  • 2007: Life in the Fast Lane: The Johnson Guide to Cars, Harper Perennial
  • 2007: The Perils of the Pushy Parents: A Cautionary Tale (diktsamling) – også illustrert av Johnson[105]
  • 2008: The British
  • 2012: Johnson's Life of London: The People Who Made the City that Made the World (2012)[106]
  • 2014: The Churchill Factor. How one man made history (biografi)[107][108][109][110][111]

TV-opptredener

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Davos 2014 Participant List, uttrykt i referansen som 1964[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026656, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=boris;n=johnson[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID johnsonb[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ BBC, «London Mayor Boris Johnson agrees to pay US tax bill», «Mr Johnson, who was born in New York, revealed last year he had received a bill from the US Internal Revenue Service.»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage person ID p20576.htm#i205751, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.express.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ timesofindia.indiatimes.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Boris Johnson and Carrie Symonds reportedly marry in secret ceremony», publisert i The Guardian, utgitt 29. mai 2021, besøkt 29. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.theweek.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Geni.com, www.geni.com, Geni.com-ID 6000000011177409367[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.workwithdata.com, besøkt 27. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Guardian emne-ID politics/2017/feb/08/boris-johnson-renounces-us-citizenship-record-2016-uk-foreign-secretary[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.itv.com[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Who's Who, Who's Who UK-ID U22085[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ improbable.com[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.president.gov.ua[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.aei.org[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Parlamentets oversikt over tidligere medlemmer
  20. ^ Alex Therrien, Chris Giles (7. juli 2022). «Johnson quits as Tory leader, saying will of party is clear». BBC News. Besøkt 7. juli 2022. 
  21. ^ a b Lyall, Sarah (21. juli 2019). «For Boris Johnson’s Clan, Blood Is Thicker Than Political Conviction». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 24. juli 2019. «Rachel, 53 — a columnist, novelist, former magazine editor, talk-show talking head and reality TV star who ran (unsuccessfully) for a seat in the European Parliament this spring on a pro-Remain platform — is not the only high-profile relative of Boris. There is also Stanley, the 78-year-old family patriarch and a lifelong Europhile who now supports Brexit after opposing it; and Jo, 47, a younger brother and Conservative member of Parliament who voted Remain in the Brexit referendum and changed his position later.» 
  22. ^ «Jo Johnson quits as minister over Theresa May's Brexit plan». The Guardian (på engelsk). 9. november 2018. ISSN 0261-3077. Besøkt 24. juli 2019. «Four months after his Brexiter brother Boris quit as foreign secretary, the remainer MP for Orpington, and erstwhile transport minister, said he could not vote for the deal that May is expected to bring back to parliament within weeks, and instead would throw his weight behind a second referendum.» 
  23. ^ Elgot, Jessica; Mason, Rowena (19. juli 2019). «How a Boris Johnson cabinet could shape up». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. juli 2019. «Education secretary. It would probably be a dream role for Andrea Leadsom, a former leader of the House of Commons, who has a specialist interest in early years. However, the brief could also be a juicy promotion for a junior ministerial backer of Johnson – or even his brother, Jo Johnson, though he has serious qualms about no deal.» 
  24. ^ Watt, Holly (20. november 2014). «Boris Johnson could be hit with six-figure tax bill». The Daily Telegraph. London. Besøkt 30. juni 2016. 
  25. ^ Siddique, Haroon (20. november 2014). «New York-born London mayor Boris Johnson refuses to pay US tax bill». The Guardian. London. Besøkt 30. juni 2016. 
  26. ^ «London Mayor Boris Johnson agrees to pay US tax bill». BBC News. 22. januar 2015. Besøkt 30. juni 2016. 
  27. ^ «Crikey! Boris gives up White House to bid for No 10». The Sunday Times. London. 15. februar 2015. Arkivert fra originalen 16. februar 2017. 
  28. ^ «Мэр Лондона намерен отказаться от гражданства США». RIA Novosti. 15. februar 2015. Besøkt 30. juni 2016.  (ru)
  29. ^ Wintour, Patrick (9. februar 2017). «Boris Johnson among record number to renounce American citizenship in 2016». the Guardian (på engelsk). Besøkt 9. juli 2018. 
  30. ^ a b Barry, Ellen (26. juni 2019). «Boris Johnson, Political Escape Artist, Lands in Hot Water. Again.». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. juli 2019. «Despite his Middle-England surname, his great-grandfather was a Turkish politician, Ali Kemal, who was lynched by pro-Ataturk nationalists. His grandfather, Osman Ali, changed his name to Wilfred Johnson and raised his children to be emphatically English and emphatically upper class.» 
  31. ^ Sholto Byrnes (27. mars 2008). «Who is Boris Johnson?». New Statesman. London. Arkivert fra originalen 3. april 2008. 
  32. ^ Clapham, Andrew: Human Rights in the Private Sphere, OUP, side 186, 1993
  33. ^ «Istanbul Letter: Lunch with Boris Johnson’s Turkish cousin». The Irish Times (på engelsk). 18. mai 2016. Besøkt 23. juli 2019. «BoJo is the great-grandson of Ali Kemal, a politician in the dying days of the Ottoman Empire.» 
  34. ^ «BBC - Who Do You Think You Are? - Boris Johnson - How we did it - Political Murder in the Ottoman Empire». www.bbc.co.uk (på engelsk). Besøkt 23. juli 2019. 
  35. ^ Schindler, Jörg (20. juli 2019). «Mad in Britain: How Boris Johnson Turned the British against Europe». Spiegel Online. Besøkt 23. juli 2019. «Boris Johnson's great-grandfather, Ali Kemal, was the last interior minister of the Ottoman Empire and even ordered the arrest of Kemal Atatürk, the man who would go on to found modern Turkey. Ali Kemal eventually got lynched. Johnson's grandfather Osman Ali fled to London and renamed himself "Wilfred Johnson."» 
  36. ^ «Leo Johnson, partner, PwC Sustainability and Climate Change». PricewaterhouseCoopers. 15. januar 2009. Arkivert fra originalen 8. juni 2013. Besøkt 30. juni 2016.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 22. mars 2010. Besøkt 30. juni 2016. 
  37. ^ Doward, Jamie (29. august 2004). «No dumb blond». The Observer. London. Besøkt 30. juni 2016. 
  38. ^ «The Observer profile: Boris Johnson». the Guardian (på engelsk). 28. august 2004. Besøkt 17. juli 2022. 
  39. ^ «Boris celebrates Vaisakhi in Southall». BackBoris.com. 6. april 2008. Arkivert fra originalen 13. april 2008. Besøkt 30. juni 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. april 2008. Besøkt 30. juni 2016. 
  40. ^ Gimson, Andrew (2006) [2007]. Boris: The Rise of Boris Johnson. Pocket Books [Simon & Schuster]. s. 11–12, 26–27, 71, 118, 119, 254. ISBN 0-7432-7584-5. 
  41. ^ «Carrie Symonds: Who is Boris Johnson's partner?». ITV News (på engelsk). Besøkt 8. september 2019. 
  42. ^ a b Boris Johnson på The Biography Channel Arkivert 10. desember 2012 hos Wayback Machine.
  43. ^ The Telegraphs profil på Boris Johnson, april 2008
  44. ^ a b Omtale av Boris på hans offisielle hjemmeside
  45. ^ a b Biografien til Boris på ordførerembetets hjemmeside
  46. ^ Wheeler, Brian (4. mai 2008). «The Boris Johnson story». BBC News. Besøkt 30. juni 2016. 
  47. ^ «Boris Johnson admits he has six children». the Guardian (på engelsk). 21. september 2021. Besøkt 17. juli 2022. «Johnson has a one-year-old child, Wilfred, with his wife, Carrie Johnson. He said it was “fantastic” to have children in Number 10, claiming: “I change a lot of nappies.” The couple are now expecting another baby. | Johnson also has four adult children with his second wife, Marina Wheeler, and his daughter from his extramarital relationship.» 
  48. ^ «Boris Johnson and Carrie Symonds engaged and expecting baby». BBC News (på engelsk). 29. februar 2020. Besøkt 17. juli 2022. 
  49. ^ «Boris Johnson's wife Carrie gives birth to 'healthy baby girl'». Sky News (på engelsk). 9. desember 2021. Besøkt 17. juli 2022. 
  50. ^ «Public has right to know about Boris Johnson's secret lovechild, court rules». The Daily Telegraph. London. 21. mai 2013. Besøkt 30. juni 2016. 
  51. ^ Halliday, Josh (21. mai 2013). «Public has right to know Boris Johnson fathered child during affair, court rules». The Guardian. Besøkt 30. juni 2016. 
  52. ^ Pitel, Laura (22. mai 2013). «'Boris lovechild' can be public knowledge, appeal court rules». The Times. Besøkt 30. juni 2016. 
  53. ^ «Boris Johnson fikk pris for beste Erdogan-fornærmelse med et dikt om en wanker fra Ankara». Medier24.no (på norsk). 20. mai 2016. Besøkt 25. juli 2019. 
  54. ^ Elgot, Jessica (19. mai 2016). «Boris Johnson wins 'most offensive Erdoğan poem' competition». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 25. juli 2019. 
  55. ^ Helljesen, Vilde (16. juli 2016). «Her er Boris Johnsons mest oppsiktsvekkende uttalelser». NRK. Besøkt 25. juli 2019. 
  56. ^ BBCs omtale av Johnson, juli 2007
  57. ^ The Telegraphs oversikt over Johnsons innlegg
  58. ^ Parlamentets oversikt over medlemmer 1979-2010 (pdf)
  59. ^ The Guardians profil på Boris Johnson
  60. ^ BBC: The Boris Johnson Story, mai 2008
  61. ^ The Telegraphs omtale av nominasjonskampen, juli 2007
  62. ^ BBCs omtale av valget, september 2007
  63. ^ BBCs omtale av valgkampåpningen, mars 2008
  64. ^ BBCs omtale av hvordan valget foregår
  65. ^ The Telegraphs omtale av valget, april 2008
  66. ^ BBCs omtale av valget, mai 2008
  67. ^ The Guardians omtale av valgseieren, mai 2008
  68. ^ BBCs omtale av 2012-valget, mai 2012
  69. ^ BBCs omtale av Camerons reaksjon, mai 2012
  70. ^ Adrian Wooldridge (11. juni 2023). «The Tragic Fall of Boris Johnson». Bloomberg. Besøkt 12. juni 2023. «What are we to make of the man who resigned in such a huff on Friday? However much you loathe Johnson, it is important to recognize that he was one of the most consequential politicians of the post-war era. Britain would never have left the European Union had it not been for Johnson’s charisma and ambition. Before he threw his weight behind Vote Leave, “Brexit” had been the cause of Tory obsessives such as Bill Cash and angry populists such as Nigel Farage. Between them, the obsessives and the populists had no chance of mobilizing more than a third of the population. Johnson knew how to speak to the broad mass of the British people. It’s easy to forget, given his current unpopularity, that he was a popular mayor of London — Britain’s most progressive and multicultural city — as well as a consummate public performer. He was also widely regarded in Tory circles as the coming man. His decision to back “Leave” transformed Brexit in Tory circles from the cause of the old bores, where Cameron believed he had consigned it, to the passion of the Young Turks. Britain’s establishment hates him with a cold fury: If Margaret Thatcher destroyed the post-war Keynesian consensus, Boris Johnson destroyed the Europhile consensus.» 
  71. ^ Vatanka, Alex (9. april 2019). «Iran’s Zarif Can’t Catch a Break». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 27. juli 2019. «Despite his repeated denials of having any presidential ambitions, Zarif could easily decide to throw his name into the hat. He gave an impassioned speech to a gathering of members of the reformist Iranian political party Nedaye Iranian, in which he said that hard-line camp’s “obsession” with the United States could lead to conflict and bring about the end of Iran as one country.» 
  72. ^ Hutton, Robert (13. juli 2016). «Boris Johnson Appointed U.K. Foreign Secretary in May Government» (på engelsk). 
  73. ^ Peter Walker and Toby Helm (11. september 2016). «Boris Johnson backs Brexit pressure campaign Change Britain». Guardian newspapers (på engelsk). Besøkt 11. september 2016. 
  74. ^ «Boris Johnson defends UK arms sales to Saudi Arabia». The Guardian (på engelsk). 5. september 2016. 
  75. ^ «Boris Johnson criticised by human rights groups after blocking inquiry into war crimes in Yemen». The Independent (på engelsk). 27. september 2016. 
  76. ^ «Boris Johnson's Saudi 'proxy wars' comment 'not UK's view'» (på engelsk). BBC. 8. desember 2016. Besøkt 4. mai 2017. 
  77. ^ Baxter, Holly; Watts, Joe (4. januar 2017). «Brexit: Former government member says Foreign Office ‘in despair’ over Boris Johnson». The Independent (på engelsk). Besøkt 4. januar 2017. 
  78. ^ Asthana, Anushka (17. september 2017). «Boris Johnson left isolated as row grows over £350m post-Brexit claim». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. 
  79. ^ «Brexit: Boris Johnson and stats chief in row over £350m figure» (på engelsk). 18. september 2017. Besøkt 9. juli 2018. 
  80. ^ «BBC - At-a-glance: The new UK Brexit plan agreed at Chequers» (på engelsk). 7. juli 2018. Besøkt 9. juli 2018. 
  81. ^ «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis» (på engelsk). 9. juli 2018. Besøkt 9. juli 2018. 
  82. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «May's plan 'sticks in the throat', says Boris Johnson as he resigns over Brexit». the Guardian (på engelsk). Besøkt 9. juli 2018. 
  83. ^ Cooper, Charlie (23. juli 2019). «Boris Johnson elected Tory leader, set to become UK PM». POLITICO. Besøkt 23. juli 2019. 
  84. ^ «Boris Johnson is the new Prime Minister» (på engelsk). BBC. 24. juli 2019. Arkivert fra originalen 23. juli 2019. Besøkt 24. juli 2019. 
  85. ^ Sparrow, Andrew (24 July 2019). "Boris Johnson cabinet: Sajid Javid, Priti Patel and Dominic Raab given top jobs – live news" – via www.theguardian.com.
  86. ^ «Can Parliament stop no-deal?». The Economist. 8. august 2019. ISSN 0013-0613. Besøkt 11. august 2019. «Mr Johnson’s government has a working majority of just one, so it requires only a handful of Tories to switch sides for a vote to succeed.» 
  87. ^ Stewart, Heather; Walker, Peter (20. mars 2020). «Boris Johnson announces closure of all UK pubs and restaurants». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. 
  88. ^ Picheta, Rob (24. mars 2020). «Boris Johnson issues stay-at-home order, sending UK into lockdown to fight coronavirus pandemic». CNN. Besøkt 27. mars 2020. 
  89. ^ «PM Boris Johnson tests positive for coronavirus». BBC News (på engelsk). 27. mars 2020. 
  90. ^ «Boris Johnson and Matt Hancock in self-isolation with coronavirus». The Guardian (på engelsk). 27. mars 2020. Besøkt 27. mars 2020. 
  91. ^ BorisJohnson (27. mars 2020). «Over the last 24 hours I have developed mild symptoms and tested positive for coronavirus. I am now self-isolating, but I will continue to lead the government’s response via video-conference as we fight this virus. Together we will beat this.» (Tweet). 
  92. ^ «PM admitted to hospital over virus symptoms». BBC News. 5. april 2020. 
  93. ^ «Boris Johnson in 'good spirits' in hospital». BBC News (på engelsk). 6. april 2020. 
  94. ^ «UK PM Boris Johnson taken to intensive care». BBC News (på engelsk). 6. april 2020. 
  95. ^ a b Rawlinson, Kevin (6. april 2020). «Coronavirus: Boris Johnson taken into intensive care – live updates». The Guardian. Besøkt 6. april 2020. 
  96. ^ «Partygate: Boris Johnson ‘told barefaced lie’, says Labour, as Covid victim group urges Tory MPs to remove PM – as it happened». the Guardian (på engelsk). 19. mai 2022. Besøkt 7. juli 2022. 
  97. ^ Rønning, Ida Kristin (9. juni 2023). «Boris Johnson trekker seg som parlamentariker». NRK. Besøkt 15. juni 2023. 
  98. ^ Bokoversikt på Johnsons offisielle hjemmeside
  99. ^ «Observer review: Friends, Voters, Countrymen by Boris Johnson». the Guardian (på engelsk). 21. oktober 2001. Besøkt 17. juli 2022. 
  100. ^ Julia Langdon (10. juli 2004). «Angels and madmen». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. juli 2022. «Julia Langdon on Glimmers of Twilight | Lend Me Your Ears» 
  101. ^ «Seventy two virgins». the Guardian (på engelsk). 20. september 2004. Besøkt 17. juli 2022. 
  102. ^ Helen Zaltzman (16. juli 2006). «Non-fiction: July 16». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. juli 2022. «Helen Zaltzman on Have I Got Views for You | Take a Girl Like Me | Black Gold of the Sun | The Classical World | DC Confidential» 
  103. ^ «Observer review: The Dream of Rome by Boris Johnson». the Guardian (på engelsk). 5. februar 2006. Besøkt 17. juli 2022. 
  104. ^ «The Dream of Rome». boris-johnson.com (på engelsk). 5. februar 2006. Arkivert fra originalen 17. juli 2022. Besøkt 17. juli 2022. 
  105. ^ «Stuart Jeffries decries Boris Johnson's debut book of poetry». the Guardian (på engelsk). 9. november 2007. Besøkt 17. juli 2022. 
  106. ^ Ian Pindar (17. juli 2012). «Johnson's Life of London by Boris Johnson - review». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. juli 2022. 
  107. ^ Felicity Capon (4. juni 2013). «Boris Johnson to write book about Winston Churchill». www.telegraph.co.uk. Besøkt 17. juli 2022. 
  108. ^ Alison Flood (4. juni 2013). «Boris Johnson writing book on Winston Churchill's 'meaning' for today». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. juli 2022. 
  109. ^ John Crace (9. november 2014). «The Churchill Factor by Boris Johnson». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. juli 2022. 
  110. ^ John Kampfner (3. november 2014). «The Churchill Factor review – Boris Johnson’s flawed but fascinating take on his hero». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. juli 2022. 
  111. ^ Con Coughlin (23. oktober 2014). «The Churchill Factor by Boris Johnson, review: 'a breathless romp'». www.telegraph.co.uk. Besøkt 17. juli 2022. 
  112. ^ BBCs omtale av Johnsons deltakelse i Who Do...
  113. ^ «Top Gear, BBC America». Arkivert fra originalen 24. mai 2015. Besøkt 19. juli 2014. 
  114. ^ Top Gears hjemmeside Arkivert 29. januar 2013 hos Wayback Machine.
  115. ^ BAFTAs omtale av aktuell nominasjon

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Boris_Johnson&oldid=24222372»