Boris Johnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Boris Johnson
Boris Johnson -opening bell at NASDAQ-14Sept2009-3c cropped.jpg
Født 19. juni 1964 (52 år), New York, USA
New York
Ektefelle Marina Wheeler
Far Stanley Johnson
Mor Charlotte Johnson Wahl
Bror Jo Johnson
Søster Rachel Johnson
Utdannelse Eton College, Balliol College (Oxford), Ashdown House
Yrke Politiker, journalist og forfatter
Parti De konservative
Nasjonalitet Storbritannia, USA
Religion Den anglikanske kirke
Medlem av Storbritannias 53. parlament, Storbritannias 54. parlament, Storbritannias 56. parlament
Parlamentsmedlem
7. juni 20014. juni 2008[1]
Valgkrets Henley
Forgjenger Michael Heseltine
Storbritannias utenriksminister
13. juli 2016–
Forgjenger Philip Hammond

Alexander Boris de Pfeffel Johnson (født 19. juni 1964 i New York City i USA) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist. Han ble 13. juli 2016 utnevnt som utenriksminister i Theresa Mays regjering.[2]

Johnson var en ledende skikkelse i kampen for å melde Storbritannia ut av EU. Johnson tilhører Det konservative parti (Conservative Party). Han var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble borgermester i London.

I august 2014 kunngjorde Johnson at han ville stille i parlamentsvalget i UK i 2015. Han understreket at han kom til å sitte ut sin periode som borgermester i London, en periode som sluttet i 2016.[3][4][5]

Utdanning og personlige forhold[rediger | rediger kilde]

Boris Johnson har franske, tyrkiske, russiske og tyske aner. Han ble født i New York City av engelske øvre middelklasse-foreldre, og har slik dobbelt amerikansk og britisk statsborgerskap.

Johnson er den eldste av fire barn til forfatteren og politikeren Stanley Johnson, som satt i Europaparlamentet i perioden 1979 til 1984, og arbeidet i Europakommisjonen og Verdensbanken, og maleren Charlotte Johnson Wahl (født Fawcett), datter av skrankeadvokaten, sir James Fawcett,[6] og president i Den europeiske menneskerettighetskommisjon.[7] Hans yngre søsken er forfatteren og journalisten Rachel Johnson, Leo Johnson, en av partnerne i PricewaterhouseCoopers,[8] og Jo Johnson, statssekretær for universiteter og vitenskap og konservativt parlamentsmedlem fra valgkretsen Orpington i London.

Etter grunnskole i Camden gikk Johnson på the European School i Brussel, Ashdown House og deretter på Eton College i Berkshire. Senere studerte Johnson klassiske fag på Balliol College ved Universitetet i Oxford.

Hans doble amerikanske/britiske statsborgerskap medførte at han i 2014 protesterte på skattlegging fra amerikanske skattemyndigheter,[9][10] men endte med å betale skattekravet.[11] I februar 2015 erklærte Boris Johnson at han hadde til hensikt å gi opp sitt amerikanske statsbirgerskap for å vise sin lojalitet til Storbritannia.[12][13]

I 1987 giftet han seg med Allegra Mostyn-Owen, men ekteskapet ble oppløst i 1993.[14] Senere samme år giftet han seg med advokaten Marina Wheeler, datter av journalisten og kringkastingsmannen sir Charles Wheeler og hans kone Dip Singh.[15] Wheeler-og Johnson-familiene har kjent hverandre i flere tiår,[16] og Marina Wheeler var på European School i Brussel samtidig med sin kommende ektemann. , consisting of:

Boris Johnson er en lidenskapelig syklist og liker tennis og maling. Han bor i Islington i Nord-London med sin kone Mariana og deres fire barn,[17][18][19][20] de to døtrene Lara og Cassia, og de to sønnene Milo og Theodore.[21]

I 2009 fikk Johnson en datter utenfor ekteskap med kunstkonsulenten Helen MacIntyre. Denne datteren ble gjenstand for en rettsbehandling i 2013 i Appelldomstolen for England og Wales som behandlet et krav om å at skulle forbys å offentlig omtale hennes eksistens. Retten bestemte imidlertid at offentligheten hadde et krav til å få kjennskap til Johnsons «uansvarlige» oppførsel.[22][23][24]

Journalist[rediger | rediger kilde]

Etter avsluttet utdanning i 1987 arbeidet Johnson som lærling i The Times. Han fikk imidlertid sparken etter kort tid på grunn av sitatfusk.[25] Etter en kort periode som skribent for the Wolverhampton Express and Star, gikk han over til The Daily Telegraph i 1987 som leder og reportasjeforfatter. I perioden 1989 til 1994 var han The Telegraphs EU-korrespondent, og i perioden 1994-99 var han assisterende redaktør. I 1999 ble han redaktør av The Spectator, et magasin Johnson hadde vært tilknyttet siden 1994. Denne jobben hadde Johnson til desember 2005.[20] Johnson har vunnet flere priser for sin journalistikk, både som redaktør og skribent. I 1997 vant han prisen What the Papers Say som årets politiske kommentator, i 1998 ble han kåret til Pagan Federation of Great Britain National Journalist of the Year, i 2003 ble han valgt til Editors’ Editor of the Year, i 2004 ble han valgt til Columnist of the Year på the British Press Awards og i 2005 fikk han prisen What the Papers Say Columnist of the Year. I 2004 og 2005 fikk han Channel 4 News Award som den personen som gjorde mest politisk inntrykk. Johnson har en ukentlig spalte i The Daily Telegraph.[19][26]

Parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalget i mai 1997 stilte Boris Johnson som kandidat i kretsen Clwyd South i Wales, men 23 prosent av stemmene holdt kun til andreplass. Ved parlamentsvalget i 2001 stilte han som kandidat i kretsen Henley, og 46 prosent av stemmene holdt til førsteplass og sete i parlamentet. Boris Johnson holdt sin første tale i parlamentet 12. juli 2001. Johnson var skyggeminister for kultur i perioden mai - november 2004. Ved valget i 2005 fikk Johnson mer enn 53 prosent av stemmene i samme krets, noe som holdt til førsteplass og fornyet plass i parlamentet. Johnson var skyggeminister for høyere utdanning i perioden desember 2005 - juli 2007. Da Johnson fikk denne posten trakk han seg som redaktør for the Spectator. Ifølge BBC var dette et krav fra partileder David Cameron.[17][27][28][29]

Ordfører i London[rediger | rediger kilde]

I juli 2007 annonserte Boris Johnson at han ønsket å stille som De konservatives kandidat til ordførervalget i London om et års tid. Han sa at muligheten til å lede nasjonens hovedstad var for god til å gå glipp av. Ledelsen i det konservative partiet hadde slitt med å finne en profilert kandidat, og lettelsen var stor da Boris Johnson bekreftet at han ville kjempe om å bli de konservatives kandidat til ordførervervet. Sittende ordfører Ken Livingstone ønsket konkurrenten velkommen, men hevdet at Johnsons sterkt høyreorienterte meninger ville være til alvorlig skade for London.[30] I september 2007 vant Johnson kampen om å bli de konservatives kandidat. Han fikk 75 prosent av 20 000 avgitte stemmer i et valg som var åpent for alle londonere.[31] I mars 2008 startet Johnson sin offisielle valgkamp, godt støttet av partileder David Cameron.[32] Ved et ordførervalg i London skal velgerne krysse av for en første- og andrekandidat. Dersom en kandidat får over halvparten av førstestemmene, blir han ordfører. Dersom ingen kandidater får mer enn halvparten av førstestemmene, blir alle kandidater foruten de to med flest førstestemmer eliminert. Andrestemmene til de frafalte kandidatene blir så fordelt på de to gjenværende kandidatene.[33][34] Etter at andrestemmene var fordelt, sto Boris Johnson igjen som vinner. Han fikk 1 168 738 første- og andrestemmer, mens motkandidaten Ken Livingstone fikk 1 028 966 første- og andrestemmer. Oppmøtet var på rekordhøye 45 prosent.[35] Etter valgseieren kunngjorde Boris Johnson at han kom til å trekke seg som parlamentsmedlem.[36] I mai 2012 ble Boris Johnson gjenvalgt som ordfører, også denne gang var det Ken Livingstone som var den viktigste utfordreren. Denne gang ble valget jevnere. Johnson fikk 44 prosent av førstestemmene, mens Ken Livingstone fikk drøyt 40 prosent. Etter at andrestemmene var fordelt, satt Johnson igjen med 51,5 prosent av stemmene, mens Livingstone fikk 48,5 prosent.[37] Statsminister David Cameron var henrykt over Johnsons gjenvalg.[38]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Boris Johnson har skrevet flere bøker:[39]

  • The Churchill Factor (2014)[40][41][42][43][44]
  • The Spirit of London (2012)[45]
  • Johnson's Life of London: The People Who Made the City that Made the World (2012)[46]
  • The British (2008)[47]
  • The Perils of the Pushy Parents: A Cautionary Tale (2007), også illustrasjoner[48]
  • Life in the Fast Lane: The Johnson Guide to Cars (2007)[49]
  • The Dream of Rome (2006)[50] – også tv-serie (BBC)[51]
  • Have I Got Views for You (2006)[52]
  • Seventy-Two Virgins (2005)[53]
  • Lend Me Your Ears (2004)[54]
  • Friends, Voters, Countrymen (2001)[55]

TV-opptredener[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Parlamentets oversikt over tidligere medlemmer
  2. ^ «New ministerial appointment July 2016: Foreign Secretary», Prime Minister's Office, 13. juli 2016. Lest 13. juli 2016.
  3. ^ Kunngjøring om parlamentsvalg, The Guardian, august 2014
  4. ^ Kunngjøring om parlamentsvalg, The Telegraph, august 2014
  5. ^ Kunngjøring om parlamentsvalg, BBC, august 2014
  6. ^ rnes, Sholto (27. mars 2008). «Who is Boris Johnson?». New Statesman (London). Arkivert fra originalen 3. april 2008. 
  7. ^ Clapham, Andrew: Human Rights in the Private Sphere, OUP, side 186, 1993
  8. ^ «Leo Johnson, partner, PwC Sustainability and Climate Change». PricewaterhouseCoopers. 15. januar 2009. Besøkt 30. juni 2016. 
  9. ^ Watt, Holly (20. november 2014). «Boris Johnson could be hit with six-figure tax bill». The Daily Telegraph (London). Besøkt 30. juni 2016. 
  10. ^ Siddique, Haroon (20. november 2014). «New York-born London mayor Boris Johnson refuses to pay US tax bill». The Guardian (London). Besøkt 30. juni 2016. 
  11. ^ «London Mayor Boris Johnson agrees to pay US tax bill». BBC News. 22. januar 2015. Besøkt 30. juni 2016. 
  12. ^ «Crikey! Boris gives up White House to bid for No 10». The Sunday Times (London). 15. februar 2015. 
  13. ^ «Мэр Лондона намерен отказаться от гражданства США». 15. februar 2015. Besøkt 30. juni 2016. (ru)
  14. ^ Doward, Jamie (29. august 2004). «No dumb blond». The Observer (London). Besøkt 30. juni 2016. 
  15. ^ «Boris celebrates Vaisakhi in Southall». BackBoris.com. 6. april 2008. Arkivert fra originalen 13. april 2008. Besøkt 30. juni 2016. 
  16. ^ Gimson, Andrew (2006) [2007]. Boris: The Rise of Boris Johnson. Pocket Books [Simon & Schuster]. s. 11–12, 26–27, 71, 118, 119, 254. ISBN 0-7432-7584-5. 
  17. ^ a b Boris Johnson på The Biography Channel
  18. ^ The Telegraphs profil på Boris Johnson, april 2008
  19. ^ a b Omtale av Boris på hans offisielle hjemmeside
  20. ^ a b Biografien til Boris på ordførerembetets hjemmeside
  21. ^ Wheeler, Brian (4. mai 2008). «The Boris Johnson story». BBC News. Besøkt 30. juni 2016. 
  22. ^ «Public has right to know about Boris Johnson's secret lovechild, court rules». The Daily Telegraph (London). 21. mai 2013. Besøkt 30. juni 2016. 
  23. ^ Halliday, Josh (21. mai 2013). «Public has right to know Boris Johnson fathered child during affair, court rules». The Guardian. Besøkt 30. juni 2016. 
  24. ^ Pitel, Laura (22. mai 2013). «'Boris lovechild' can be public knowledge, appeal court rules». The Times. Besøkt 30. juni 2016. 
  25. ^ BBCs omtale av Boris, juli 2007
  26. ^ The Telegraphs oversikt over Johnsons innlegg
  27. ^ Parlamentets oversikt over medlemmer 1979-2010 (pdf)
  28. ^ The Guardians profil på Boris Johnson
  29. ^ BBC: The Boris Johnson Story, mai 2008
  30. ^ The Telegraphs omtale av nominasjonskampen, juli 2007
  31. ^ BBCs omtale av valget, september 2007
  32. ^ BBCs omtale av valgkampåpningen, mars 2008
  33. ^ BBCs omtale av hvordan valget foregår
  34. ^ The Telegraphs omtale av valget, april 2008
  35. ^ BBCs omtale av valget, mai 2008
  36. ^ The Guardians omtale av valgseieren, mai 2008
  37. ^ BBCs omtale av 2012-valget, mai 2012
  38. ^ BBCs omtale av Camerons reaksjon, mai 2012
  39. ^ Bokoversikt på Boris' offisielle hjemmeside
  40. ^ The Telegraphs omtale av boken om Churchill, juni 2013
  41. ^ The Guardians omtale av boken om Churchill, juni 2013
  42. ^ Omtale av The Churchill Factor, The Guardian, november 2014
  43. ^ The Guardians anmeldelse av The Churchill Factor, november 2014
  44. ^ The Telegraphs anmeldelse av The Churchill Factor, oktober 2014
  45. ^ The Guardians omtale av The Spirit of London
  46. ^ The Guardians omtale av Johnson's Life of London
  47. ^ The Guardians omtale av The British
  48. ^ The Guardians omtale av The Perils of the Pushy Parents
  49. ^ The Guardians omtale av Life in the Fast Lane
  50. ^ The Guardians omtale av The Dream of Rome
  51. ^ Omtale av tv-serien på Johnsons egen hjemmeside
  52. ^ The Guardians omtale av Have I Got Views for You
  53. ^ The Guardians omtale av Seventy-Two Virgins
  54. ^ The Guardians omtale av Lend Me Your Ears
  55. ^ The Guardians omtale av Friends, Voters, Countrymen
  56. ^ BBCs omtale av Boris' deltakelse i Who Do...
  57. ^ Top Gear, BBC America
  58. ^ Top Gears hjemmeside
  59. ^ BAFTAs omtale av aktuell nominasjon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]