Boris Johnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Boris Johnson
Boris Johnson -opening bell at NASDAQ-14Sept2009-3c cropped.jpg
Født19. juni 1964 (54 år)
New York
Ektefelle Marina Wheeler (1993–)
Far Stanley Johnson
Mor Charlotte Johnson Wahl
Søsken Jo Johnson, Rachel Johnson
Utdannet ved Eton College, Balliol College (Oxford) (–1986), Ashdown House, University of Oxford
Beskjeftigelse Journalist, politiker, redaktør, skribent, historiker
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia, USA (19642016)
Livssyn Den anglikanske kirke
Parlamentsmedlem
7. juni 20014. juni 2008[1]
ValgkretsHenley
ForgjengerMichael Heseltine
Storbritannias utenriksminister
13. juli 2016–9. juli 2018
ForgjengerPhilip Hammond
EtterfølgerJeremy Hunt

Alexander Boris de Pfeffel Johnson (født 19. juni 1964 i New York City i USA) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist. Han ble 13. juli 2016 utnevnt som utenriksminister i Theresa Mays regjering.[2] Den 9. juli 2018 trakk han seg på bakgrunn av uenighet med statsministerens brexit-plan.[3]

Johnson var en ledende skikkelse i kampen for å melde Storbritannia ut av EU. Johnson tilhører Det konservative parti (Conservative Party). Han var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble borgermester i London.

I august 2014 kunngjorde Johnson at han ville stille i parlamentsvalget i UK i 2015. Han understreket at han kom til å sitte ut sin periode som borgermester i London, en periode som sluttet i 2016.[4][5][6]

Utdanning og personlige forhold[rediger | rediger kilde]

Johnson har franske, tyrkiske, russiske og tyske aner. Han ble født i New York City av engelske øvre middelklasse-foreldre, og hadde slik dobbelt amerikansk og britisk statsborgerskap. I 2016 oppga han sitt statsborgerskap i USA.[7]

Johnson er den eldste av fire barn av forfatteren og politikeren Stanley Johnson, som satt i Europaparlamentet i perioden 1979 til 1984, og arbeidet i Europakommisjonen og Verdensbanken, og maleren Charlotte Johnson Wahl (født Fawcett), datter av skrankeadvokaten, James Fawcett,[8] og president i Den europeiske menneskerettighetskommisjon.[9] Hans yngre søsken er forfatteren og journalisten Rachel Johnson, Leo Johnson, en av partnerne i PricewaterhouseCoopers,[10] og Jo Johnson, statssekretær for universiteter og vitenskap og konservativt parlamentsmedlem fra valgkretsen Orpington i London.

Etter grunnskole i Camden gikk Johnson på the European School i Brussel, Ashdown House og deretter på Eton College i Berkshire. Senere studerte Johnson klassiske fag på Balliol College ved Universitetet i Oxford.

Hans doble amerikanske/britiske statsborgerskap medførte at han i 2014 protesterte på skattlegging fra amerikanske skattemyndigheter,[11][12] men endte med å betale skattekravet.[13] I februar 2015 erklærte Johnson at han hadde til hensikt å gi opp sitt amerikanske statsborgerskap for å vise sin lojalitet til Storbritannia.[14][15]

I 1987 giftet han seg med Allegra Mostyn-Owen, men ekteskapet ble oppløst i 1993.[16] Senere samme år giftet han seg med advokaten Marina Wheeler, datter av journalisten og kringkastingsmannen Charles Wheeler og hans kone Dip Singh.[17] Wheeler-og Johnson-familiene har kjent hverandre i flere tiår,[18] og Marina Wheeler var på European School i Brussel samtidig med sin kommende ektemann.

Johnson er en lidenskapelig syklist og liker tennis og maling. Han bor i Islington i Nord-London med sin kone Mariana og parets fire barn,[19][20][21][22] de to døtrene Lara og Cassia, og de to sønnene Milo og Theodore.[23]

I 2009 fikk Johnson en datter utenfor ekteskap med kunstkonsulenten Helen MacIntyre. Denne datteren ble gjenstand for en rettsbehandling i 2013 i Appelldomstolen for England og Wales som behandlet et krav om å at skulle forbys å offentlig omtale hennes eksistens. Retten bestemte imidlertid at offentligheten hadde rett til å få kjennskap til Johnsons «uansvarlige» oppførsel.[24][25][26]

Journalist[rediger | rediger kilde]

Etter avsluttet utdanning i 1987 arbeidet Johnson som lærling i The Times. Han fikk imidlertid sparken etter kort tid på grunn av sitatfusk.[27] Etter en kort periode som skribent for the Wolverhampton Express and Star, gikk han over til The Daily Telegraph i 1987 som leder og reportasjeforfatter. I perioden 1989 til 1994 var han The Telegraphs EU-korrespondent, og i perioden 1994-99 var han assisterende redaktør. I 1999 ble han redaktør av The Spectator, et magasin Johnson hadde vært tilknyttet siden 1994. Denne jobben hadde Johnson til desember 2005.[22]

Johnson har vunnet flere priser for sin journalistikk, både som redaktør og skribent. I 1997 vant han prisen What the Papers Say som årets politiske kommentator, i 1998 ble han kåret til Pagan Federation of Great Britain National Journalist of the Year, i 2003 ble han valgt til Editors’ Editor of the Year, i 2004 ble han valgt til Columnist of the Year på the British Press Awards og i 2005 fikk han prisen What the Papers Say Columnist of the Year. I 2004 og 2005 fikk han Channel 4 News Award som den personen som gjorde mest politisk inntrykk. Johnson har en ukentlig spalte i The Daily Telegraph.[21][28]

Parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalget i mai 1997 stilte Johnson som kandidat i kretsen Clwyd South i Wales, men 23 prosent av stemmene holdt kun til andreplass. Ved parlamentsvalget i 2001 stilte han som kandidat i kretsen Henley, og 46 prosent av stemmene holdt til førsteplass og sete i parlamentet. Johnson holdt sin første tale i parlamentet 12. juli 2001. Johnson var skyggeminister for kultur i perioden mai–november 2004. Ved valget i 2005 fikk Johnson mer enn 53 prosent av stemmene i samme krets, noe som holdt til førsteplass og fornyet plass i parlamentet. Johnson var skyggeminister for høyere utdanning i perioden desember 2005–juli 2007. Da Johnson fikk denne posten trakk han seg som redaktør for the Spectator. Ifølge BBC var dette et krav fra partileder David Cameron.[19][29][30][31]

Ordfører i London[rediger | rediger kilde]

I juli 2007 kunngjorde Johnson at han ønsket å stille som De konservatives kandidat til ordførervalget i London om et års tid. Han sa at muligheten til å lede nasjonens hovedstad var for god til å gå glipp av. Ledelsen i det konservative partiet hadde slitt med å finne en profilert kandidat, og lettelsen var stor da Johnson bekreftet at han ville kjempe om å bli de konservatives kandidat til ordførervervet. Sittende ordfører Ken Livingstone ønsket konkurrenten velkommen, men hevdet at Johnsons sterkt høyreorienterte meninger ville være til alvorlig skade for London.[32] I september 2007 vant Johnson kampen om å bli de konservatives kandidat. Han fikk 75 prosent av 20 000 avgitte stemmer i et valg som var åpent for alle londonere.[33] I mars 2008 startet Johnson sin offisielle valgkamp, godt støttet av partileder David Cameron.[34] Ved et ordførervalg i London skal velgerne krysse av for en første- og andrekandidat. Dersom en kandidat får over halvparten av førstestemmene, blir han ordfører. Dersom ingen kandidater får mer enn halvparten av førstestemmene, blir alle kandidater foruten de to med flest førstestemmer eliminert. Andrestemmene til de frafalte kandidatene blir så fordelt på de to gjenværende kandidatene.[35][36] Etter at andrestemmene var fordelt, sto Johnson igjen som vinner. Han fikk 1 168 738 første- og andrestemmer, mens motkandidaten Ken Livingstone fikk 1 028 966 første- og andrestemmer. Oppmøtet var på rekordhøye 45 prosent.[37] Etter valgseieren kunngjorde Johnson at han kom til å trekke seg som parlamentsmedlem.[38] I mai 2012 ble Johnson gjenvalgt som ordfører, også denne gang var det Livingstone som var den viktigste utfordreren. Denne gang ble valget jevnere. Johnson fikk 44 prosent av førstestemmene, mens Livingstone fikk drøyt 40 prosent. Etter at andrestemmene var fordelt, satt Johnson igjen med 51,5 prosent av stemmene, mens Livingstone fikk 48,5 prosent.[39] Statsminister David Cameron var henrykt over Johnsons gjenvalg.[40]

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Johnson ble utnevnt til utenriksminister i Theresa Mays regjering 13. juli 2016.[41] Som uttalt tilhenger av brexit forsøkte han å legge press på regjeringen for å skynde på prosessen.[42]

Han støttet Saudi-Arabias militære intervensjon i Jemen og nektet å stanse våpensalg til landet,[43] og ble beskyldt for å forsøke å hindre internasjonale undersøkelse om påståtte folkerettsbrudd under krigføringen.[44] Han kom også i konflikt med sin egen statsminister på grunn av uttalelser omkring Saudi-Arabia.[45]

Johnsons uttrykkelige motstand mot integrering i et videre europeisk samarbeide skapte ifølge noen observatører problemer innad i den britiske statsadministrasjonen og frustrasjon i EU-systemet.[46] Også en rekke andre uttalelser om fordelene ved brexit vakte oppsikt og kritikk.[47][48]

I respons til planen om britisk brexit-strategi som ble vedtatt under regjeringens møte på Chequers 7. juli 2018,[49] kunngjorde Johnson og minister David Davis, som var ansvarlig for forhandlingene med EU,[50] at de trakk seg fra sine respektive stillinger.[3]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Johnson har skrevet flere bøker:[51]

  • The Churchill Factor (2014)[52][53][54][55][56]
  • The Spirit of London (2012)[57]
  • Johnson's Life of London: The People Who Made the City that Made the World (2012)[58]
  • The British (2008)[59]
  • The Perils of the Pushy Parents: A Cautionary Tale (2007), også illustrasjoner[60]
  • Life in the Fast Lane: The Johnson Guide to Cars (2007)[61]
  • The Dream of Rome (2006)[62] – også tv-serie (BBC)[63]
  • Have I Got Views for You (2006)[64]
  • Seventy-Two Virgins (2005)[65]
  • Lend Me Your Ears (2004)[66]
  • Friends, Voters, Countrymen (2001)[67]

TV-opptredener[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Parlamentets oversikt over tidligere medlemmer
  2. ^ «New ministerial appointment July 2016: Foreign Secretary», Prime Minister's Office, 13. juli 2016. Lest 13. juli 2016.
  3. ^ a b Stewart, Heather (9. juli 2018). «May's plan 'sticks in the throat', says Boris Johnson as he resigns over Brexit». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. juli 2018. 
  4. ^ Kunngjøring om parlamentsvalg, The Guardian, august 2014
  5. ^ Kunngjøring om parlamentsvalg, The Telegraph, august 2014
  6. ^ Kunngjøring om parlamentsvalg, BBC, august 2014
  7. ^ Wintour, Patrick (9. februar 2017). «Boris Johnson among record number to renounce American citizenship in 2016». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. juli 2018. 
  8. ^ Sholto Byrnes (27. mars 2008). «Who is Boris Johnson?». New Statesman. London. Arkivert fra originalen 2008-04-03. 
  9. ^ Clapham, Andrew: Human Rights in the Private Sphere, OUP, side 186, 1993
  10. ^ «Leo Johnson, partner, PwC Sustainability and Climate Change». PricewaterhouseCoopers. 15. januar 2009. Arkivert fra originalen 2013-06-08. Besøkt 30. juni 2016. 
  11. ^ Watt, Holly (20. november 2014). «Boris Johnson could be hit with six-figure tax bill». The Daily Telegraph. London. Besøkt 30. juni 2016. 
  12. ^ Siddique, Haroon (20. november 2014). «New York-born London mayor Boris Johnson refuses to pay US tax bill». The Guardian. London. Besøkt 30. juni 2016. 
  13. ^ «London Mayor Boris Johnson agrees to pay US tax bill». BBC News. 22. januar 2015. Besøkt 30. juni 2016. 
  14. ^ «Crikey! Boris gives up White House to bid for No 10». The Sunday Times. London. 15. februar 2015. 
  15. ^ «Мэр Лондона намерен отказаться от гражданства США». 15. februar 2015. Besøkt 30. juni 2016.  (ru)
  16. ^ Doward, Jamie (29. august 2004). «No dumb blond». The Observer. London. Besøkt 30. juni 2016. 
  17. ^ «Boris celebrates Vaisakhi in Southall». BackBoris.com. 6. april 2008. Arkivert fra originalen 2008-04-13. Besøkt 30. juni 2016. 
  18. ^ Gimson, Andrew (2006) [2007]. Boris: The Rise of Boris Johnson. Pocket Books [Simon & Schuster]. s. 11–12, 26–27, 71, 118, 119, 254. ISBN 0-7432-7584-5. 
  19. ^ a b Boris Johnson på The Biography Channel Arkivert 10. desember 2012 hos Wayback Machine.
  20. ^ The Telegraphs profil på Boris Johnson, april 2008
  21. ^ a b Omtale av Boris på hans offisielle hjemmeside
  22. ^ a b Biografien til Boris på ordførerembetets hjemmeside
  23. ^ Wheeler, Brian (4. mai 2008). «The Boris Johnson story». BBC News. Besøkt 30. juni 2016. 
  24. ^ «Public has right to know about Boris Johnson's secret lovechild, court rules». The Daily Telegraph. London. 21. mai 2013. Besøkt 30. juni 2016. 
  25. ^ Halliday, Josh (21. mai 2013). «Public has right to know Boris Johnson fathered child during affair, court rules». The Guardian. Besøkt 30. juni 2016. 
  26. ^ Pitel, Laura (22. mai 2013). «'Boris lovechild' can be public knowledge, appeal court rules». The Times. Besøkt 30. juni 2016. 
  27. ^ BBCs omtale av Johnson, juli 2007
  28. ^ The Telegraphs oversikt over Johnsons innlegg
  29. ^ Parlamentets oversikt over medlemmer 1979-2010 (pdf)
  30. ^ The Guardians profil på Boris Johnson
  31. ^ BBC: The Boris Johnson Story, mai 2008
  32. ^ The Telegraphs omtale av nominasjonskampen, juli 2007
  33. ^ BBCs omtale av valget, september 2007
  34. ^ BBCs omtale av valgkampåpningen, mars 2008
  35. ^ BBCs omtale av hvordan valget foregår
  36. ^ The Telegraphs omtale av valget, april 2008
  37. ^ BBCs omtale av valget, mai 2008
  38. ^ The Guardians omtale av valgseieren, mai 2008
  39. ^ BBCs omtale av 2012-valget, mai 2012
  40. ^ BBCs omtale av Camerons reaksjon, mai 2012
  41. ^ Hutton, Robert (13. juli 2016). «Boris Johnson Appointed U.K. Foreign Secretary in May Government» (engelsk). 
  42. ^ Peter Walker and Toby Helm (11. september 2016). «Boris Johnson backs Brexit pressure campaign Change Britain». Guardian newspapers (engelsk). Besøkt 11. september 2016. 
  43. ^ «Boris Johnson defends UK arms sales to Saudi Arabia». The Guardian (engelsk). 5. september 2016. 
  44. ^ «Boris Johnson criticised by human rights groups after blocking inquiry into war crimes in Yemen». The Independent (engelsk). 27. september 2016. 
  45. ^ «Boris Johnson's Saudi 'proxy wars' comment 'not UK's view'» (engelsk). BBC. 8. desember 2016. Besøkt 4. mai 2017. 
  46. ^ Baxter, Holly; Watts, Joe (4. januar 2017). «Brexit: Former government member says Foreign Office ‘in despair’ over Boris Johnson». The Independent (engelsk). Besøkt 4. januar 2017. 
  47. ^ Asthana, Anushka (17. september 2017). «Boris Johnson left isolated as row grows over £350m post-Brexit claim». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. 
  48. ^ «Brexit: Boris Johnson and stats chief in row over £350m figure» (engelsk). 18. september 2017. 
  49. ^ «BBC - At-a-glance: The new UK Brexit plan agreed at Chequers» (engelsk). 7. juli 2018. 
  50. ^ «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis» (engelsk). 9. juli 2018. 
  51. ^ Bokoversikt på Johnsons offisielle hjemmeside
  52. ^ The Telegraphs omtale av boken om Churchill, juni 2013
  53. ^ The Guardians omtale av boken om Churchill, juni 2013
  54. ^ Omtale av The Churchill Factor, The Guardian, november 2014
  55. ^ The Guardians anmeldelse av The Churchill Factor, november 2014
  56. ^ The Telegraphs anmeldelse av The Churchill Factor, oktober 2014
  57. ^ The Guardians omtale av The Spirit of London
  58. ^ The Guardians omtale av Johnson's Life of London
  59. ^ The Guardians omtale av The British
  60. ^ The Guardians omtale av The Perils of the Pushy Parents
  61. ^ The Guardians omtale av Life in the Fast Lane
  62. ^ The Guardians omtale av The Dream of Rome
  63. ^ Omtale av tv-serien på Johnsons egen hjemmeside
  64. ^ The Guardians omtale av Have I Got Views for You
  65. ^ The Guardians omtale av Seventy-Two Virgins
  66. ^ The Guardians omtale av Lend Me Your Ears
  67. ^ The Guardians omtale av Friends, Voters, Countrymen
  68. ^ BBCs omtale av Johnsons deltakelse i Who Do...
  69. ^ Top Gear, BBC America
  70. ^ Top Gears hjemmeside Arkivert 29. januar 2013 hos Wayback Machine.
  71. ^ BAFTAs omtale av aktuell nominasjon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]