Nigel Farage

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nigel Farage
Nigel Farage MEP 1, Strasbourg - Diliff (cropped).jpg
FødtNigel Paul Farage
3. april 1964[1]Rediger på Wikidata (56 år)
DowneRediger på Wikidata
Utdannet ved Dulwich CollegeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[2], selvbiograf, råvaremegler, talsperson, broadcasterRediger på Wikidata
Parti Det konservative parti (19781993), United Kingdom Independence Party (19932018), Brexitpartiet (2019–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Nettstedhttp://www.nfarage.com

Nigel Paul Farage (født 3. april 1964 i Farnborough i London i England) er en britisk politiker. Han er partileder i Brexit Party. Han var partileder for United Kingdom Independence Party (UKIP) til 4. juli 2016.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nigel Farage er sønn av Barbara (født Stevens) og Guy Justus Oscar Farage.[4][5][6] Hans far var aksjemegler og arbeidet i City of London. En BBC Radio 4-profil i 2012 beskrev Guy Farage som alkoholiker[4] som forlot familien da sønnen var fem år gammel. Faren sluttet å drikke to år etter, i 1971, og begynte i antikivtetshandelen ettersom han hadde mistet sin tidligere jobb. Året etter kunne han etter venners anbefaling vende tilbake til det gamle yrke og virket ved det nye Stock Exchange TowerThreadneedle Street.[7]

Farages bestefar, Harry Farage, var en menig i militæret som ble såret under første verdenskrig.[8] Det er blitt spekulert at navnet Farage kommer fra en fjern hugenottisk ane,[9] men forskning kan imidlertid peke mot at havnet opprinnelig hadde vært Farridge.[trenger referanse] Begge foreldre av en av Farages oldeforeldre var tyske som var flyttet til London fra de hessiske Frankfurt-traktene etter 1861.[10][11]

Farage gikk til 1982 på den private internatskolen Dulwich College i London. Da han var 21 år ble han alvorlig syk med en ondartet testikkelsvulst («testikkelkreft»). Farage ble kurert.[12]

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Etter utdannelsen arbeidet han som megler for Maclaine Watson. Han var så ved investeringsbanken Drexel Burnham Lambert, Crédit Lyonnais, verdipapirhandleren Refco og investeringsbanken Natixis.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Farage ble den 10. juni 1999 representant i Europaparlamentet for valgkretsen sørøstre England og gruppeleder/medordførende for grupperingen Frihet og demokrati i Europa, og dermed også med i Europaparlamentets presidentkonferanse. Farage ble dessuten medlem i fiskerikomiteen den 16. juli 2009.[13]

Farage var i perioden 2010–2016 ledere for det euroskeptiske britiske partiet UKIP. Den 6. mai 2010 ble han skadet da et småfly som trakk et UKIP-banner foretok en styrtlanding.[14][15] Den 4. juli 2016 fratrådte han som partileder for UKIP, etter at partiets euroskeptiske linje hadde vunnet folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU. Hans avgang var motivert med at han nå «hadde fått tilbake sitt land» og at han deretter ville «ha sitt liv tilbake». Han anså dermed at hans oppgave som ledende partipolitiker var avsluttet.[16]

I januar 2019 dannet tidligere UKIP-medlemmer med Farages støtte Brexitpartiet. Den 22. mars 2019 overtok Farage som partileder.

Til tross for at han ikke sitter i Underhuset er Farage blitt en meget omtalt politiker i britisk presse, mye grunnet sin retoriske stil.[17] Farage har gjort seg kjent for flere kontroversielle[18][19] uttalelser og standpunkt.[20] Blant annet har han i et intervju uttrykt at den verdensleder som han beundret mest fra et profesjonelt perspektiv er Russlands president Vladimir Putin, og han beskrev dennes håndtering av krigen i Syria som briljant. Han klargjorde imidlertid at han ikke beundret Putin fra et politisk perspektiv eller som menneske og kritiserte hans fengsling av journalister.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Nigel Farage, biography/Nigel-Farage
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 25. jun. 2015
  3. ^ «Nei-general Nigel Farage gir seg som partileder». Aftenposten. 4. juli 2016. 
  4. ^ a b Goldsmith, Rosie (4. desember 2012). «Profile: Nigel Farage, UKIP leader». BBC News. Arkivert fra originalen 19. april 2013. Besøkt 1. mars 2013. 
  5. ^ Durkin, Martin (30. mars 2014). «My six months with normal Nigel Farage». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen 31. mars 2014. 
  6. ^ 'FARAGE, Nigel Paul', Who's Who 2012, A & C Black, 2012; online edn, Oxford University Press, Dec 2011; online edn, November 2011. Retrieved 22. juli 2012.
  7. ^ Farage, Nigel (2011). Flying Free. Biteback Publishing. ISBN 9781849540940. 
  8. ^ «Leader profile: 24 hours with Nigel Farage». BBC News. 4. desember 2012. Arkivert fra originalen 6. mars 2015. Besøkt 6. mars 2015. 
  9. ^ Meltzer, Tom (10. mai 2013). «Is Nigel Farage a racist?». The Guardian. London. Arkivert fra originalen 30. juli 2013. Besøkt 28. april 2014. 
  10. ^ Farage, Nigel (3. mars 2015). «Nigel Farage: Ukip's immigration policy is built on fairness» – via www.telegraph.co.uk. 
  11. ^ Dassanayake, Dion (3. mai 2013). «Great-grandfather of Ukip leader Nigel Farage 'was born to German immigrants'». Daily Express. London. Arkivert fra originalen 31. oktober 2013. 
  12. ^ Nigel Farage: Flying Free. Biteback Publishing, 2011, ISBN 978-1-849-54286-9.
  13. ^ Offisiell hjemmeside for Nigel FARAGE på Europaparlamentet
  14. ^ https://www.theguardian.com/politics/2010/may/06/ukip-nigel-farage-plane-crash. 
  15. ^ https://www.youtube.com/watch?v=Dvg7Xql8O1U. 
  16. ^ Wilkinson, Michael (2016-07-04): "Nigel Farage resigns as Ukip leader: 'I have done my bit. Now I want my life back'". telegraph.co.uk. Lest 13. juli 2016. (en)
  17. ^ BBC: YouTube political pops: Daniel Hannan tops the charts
  18. ^ «Nigel Farage would 'pick up a rifle' if Brexit is not delivered». The Independent (engelsk). 17. mai 2017. Besøkt 6. april 2019. 
  19. ^ (engelsk). 4. juli 2016 https://www.bbc.com/news/uk-politics-36701855. Besøkt 6. april 2019.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  20. ^ Cadwalladr, Carole (25. november 2018). The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712 https://www.theguardian.com/politics/2018/nov/25/why-wont-nigel-farage-answer-my-brexit-questions. Besøkt 6. april 2019.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  21. ^ «Nigel Farage: I admire Vladimir Putin». The Guardian. 31. mars 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]