Nigel Farage

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nigel Farage
Nigel Farage MEP 1, Strasbourg - Diliff (cropped).jpg
FødtNigel Paul Farage
3. april 1964[1] (55 år)
Downe
Utdannet ved Dulwich College
Beskjeftigelse Politiker[2], selvbiograf, råvaremegler, talsperson
Parti Det konservative parti (19781993), United Kingdom Independence Party (19932018), Brexitpartiet (2019–)
Nasjonalitet Storbritannia
Nettstedhttps://www.nigelfaragemep.co.uk, http://www.nfarage.com

Nigel Paul Farage (født 3. april 1964 i Farnborough i London i England) er en engelsk politiker. Han var partileder for United Kingdom Independence Party (UKIP) til 4. juli 2016.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nigel Farage var sønn av Barbara (née Stevens) og Guy Justus Oscar Farage.[4][5][6] Hans far var aksjemegler og arbeidet i City of London. En BBC Radio 4-profil i 2012 beskrev Guy Farage som en alkoholiker[4] som forlot familien da Nigel var fem år gammel. Faren sluttet å drikke to år etter, i 1971, og begynte i antikivtetshandelen ettersom han hadde mistet sin tidligere jobb. Men året etter kunne han etter venners anbefaling vende tilbake til det gamle yrke og virket ved det nye Stock Exchange TowerThreadneedle Street.[7]

Farages bestefar, Harry Farage, var en menig i militæret som ble såret under første verdenskrig.[8] Det er blitt spekulert at navnet Farage kommer fra en fjern hugenottisk ane,[9] men forskning kan imislertid peke mot at havnet opprinnelig hadde vært Farridge. Begge foreldre av en av Farages oldeforeldre var tyske som var fluyttet til London fra de hessiske Frankfurt-traktene etter 1861.[10][11]

Nigel Farage gikk til 1982 på den private internatskolen Dulwich College i London. I 21 års alder ble han alvorlig syk - en ondartet testikkeltumor («testikkelkreft»). Farage ble kurert.[12]

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Etter utdannelsen arbeidet han som megler for Maclaine Watson. Han var så ved investeringsbanken Drexel Burnham Lambert, Crédit Lyonnais, verdipapirhandleren Refco og investeringsbanken Natixis.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Nigel Farage ble den 10. juni 1999 representant i Europaparlamentet for valgkretsen sørøstre England gh gruppeleder/medordførende for grupperingen Frihet og demokrati i Europa, og dermed også med i Europaparlamentets talsmannskonferanse. Farage ble dessuten medlem i fiskerikomiteen den 16. juli 2009.[13]

Farage var i perioden 2010–2016 ledere for det euroskeptiske britiske partiet UKIP. Den 6. mai 2010 ble han såret da et småfly som trakk et UKIP-banner foretok en styrtlanding.[14][15] Den 4. juli 2016 fratrådte han som partileder for UKIP, etter at partiets euroskeptiske linje hadde vunnet Folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU. Hans avgang var motivert med at han nå «hadde fått tilbake sitt land» og at han deretter ville «ha sitt liv tillbake». Han anså dermed at hans oppgave som ledende partipolitiker var avsluttet.[16]

I januar 2019 ble det med Farages støtte dannet Brexitpartiet av tidligere UKIP-medlemmer. Den 22. mars 2019 overtok Farage som partileder.

Til tross for at han ikke sitter i Underhuset er Farage blitt en meget omtalt politiker i britisk presse, mye grunnet sin retoriske stil.[17] Farage har gjort seg kjent for flere kontroversielle[18][19] uttalelser og stillingtagender.[20] Blant annet har han i et intervju uttrykt at den verdensleder som han beundet mest fra et profesjonelt perspektiv er Russlands president Vladimir Putin, og han beskrev dennes håndtering av krigen i Syria som briljant. Han klargjorde imidlertid at han ikke beundret Putin fra et politisk perspektiv eller som menneske og kritiserte hans fengsling av journalister.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Nigel Farage, biography/Nigel-Farage
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 25. jun. 2015
  3. ^ «Nei-general Nigel Farage gir seg som partileder». Aftenposten. 4. juli 2016. 
  4. ^ a b Goldsmith, Rosie (4. desember 2012). «Profile: Nigel Farage, UKIP leader». BBC News. Arkivert fra originalen 19. april 2013. Besøkt 1. mars 2013. 
  5. ^ Durkin, Martin (30. mars 2014). «My six months with normal Nigel Farage». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen 31. mars 2014. 
  6. ^ 'FARAGE, Nigel Paul', Who's Who 2012, A & C Black, 2012; online edn, Oxford University Press, Dec 2011; online edn, November 2011. Retrieved 22. juli 2012.
  7. ^ Farage, Nigel (2011). Flying Free. Biteback Publishing. ISBN 9781849540940. 
  8. ^ «Leader profile: 24 hours with Nigel Farage». BBC News. 4. desember 2012. Arkivert fra originalen 6. mars 2015. Besøkt 6. mars 2015. 
  9. ^ Meltzer, Tom (10. mai 2013). «Is Nigel Farage a racist?». The Guardian. London. Arkivert fra originalen 30. juli 2013. Besøkt 28. april 2014. 
  10. ^ Farage, Nigel (3. mars 2015). «Nigel Farage: Ukip's immigration policy is built on fairness» – via www.telegraph.co.uk. 
  11. ^ Dassanayake, Dion (3. mai 2013). «Great-grandfather of Ukip leader Nigel Farage 'was born to German immigrants'». Daily Express. London. Arkivert fra originalen 31. oktober 2013. 
  12. ^ Nigel Farage: Flying Free. Biteback Publishing, 2011, ISBN 978-1-849-54286-9.
  13. ^ Offisiell hjemmeside for Nigel FARAGE på Europaparlamentet
  14. ^ https://www.theguardian.com/politics/2010/may/06/ukip-nigel-farage-plane-crash. 
  15. ^ https://www.youtube.com/watch?v=Dvg7Xql8O1U. 
  16. ^ Wilkinson, Michael (2016-07-04): "Nigel Farage resigns as Ukip leader: 'I have done my bit. Now I want my life back'". telegraph.co.uk. Lest 13. juli 2016. (en)
  17. ^ BBC: YouTube political pops: Daniel Hannan tops the charts
  18. ^ «Nigel Farage would 'pick up a rifle' if Brexit is not delivered». The Independent (engelsk). 17. mai 2017. Besøkt 6. april 2019. 
  19. ^ (engelsk). 4. juli 2016 https://www.bbc.com/news/uk-politics-36701855. Besøkt 6. april 2019.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  20. ^ Cadwalladr, Carole (25. november 2018). The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712 https://www.theguardian.com/politics/2018/nov/25/why-wont-nigel-farage-answer-my-brexit-questions. Besøkt 6. april 2019.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  21. ^ «Nigel Farage: I admire Vladimir Putin». The Guardian. 31. mars 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]