Liberaldemokratene (Storbritannia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Liberal Democrats
Liberal Democrats
Norsk navnLiberaldemokratene
LederJo Swinson
GrunnlagtModerne parti: 2. mars 1988, Historisk parti: 1678
Hovedkvarter4 Cowley Street, London SW1P 3NB
Ungdomsorg.Liberal Youth
Antall medlemmer61 000 (2015)
IdeologiLiberalisme
Sosialliberalisme
Nettstedlibdems.org.uk
Representanter:
House of Commons
18 / 650
[a] (2019)
House of Lords
96 / 781
(2018)
Europaparlamentet
1 / 73
(2014)
Skottlands parlament
5 / 129
(2016)
Nasjonalforsamlingen for Wales
1 / 60
(2016)
Londonforsamlingen
1 / 25
(2016)
Lokale forsamlinger
2 529 / 20 249
(2019)

Liberaldemokratene (Liberal Democrats, ofte forkortet Lib Dems) er et liberalt politisk parti i Storbritannia. Partiet ble dannet i 1988 gjennom sammenslåingen av Det liberale parti, som hadde røtter tilbake til 1700-tallet, og det kortvarige sosialdemokratiske partiet som brøt ut av Labour i 1981. Partiene hadde da allerede vært i valgallianse med hverandre ved parlamentsvalgene i 1983 og 1987.

Denne alliansen fikk i 1983 25,4 % av stemmene, men grunnet det britiske valgsystemet med flertallsvalg fikk de likevel ikke mer enn 23 av de 650 plassene i parlamentet. Underrepresentasjonen av små partier i det britiske politiske systemet var en viktig spore for sammenslåingen av de to partiene, for å gjøre det fusjonerte partiet bedre i stand til å ta opp kampen mot de konservative og Labour. Sammenslåingen ble gjennomført i 1988 med Paddy Ashdown som første leder.

Han ble i 1999 etterfulgt av Charles Kennedy, som ledet partiet fram til han måtte gå av 7. januar 2006 etter å ha innrømmet å ha alkoholproblemer. Menzies Campbell ble midlertidig leder til en ny partitopp kunne velges. 2. mars 2006 ble det klart at Campbell hadde vunnet ledervalget, og han fortsatte derfor som permanent leder fram til han ble avløst av Nick Clegg i 2007.

Under Cleggs ledelse gikk partiet inn som juniorpartner i en regjering under den konservative statsministeren David Cameron. Dette viste seg å gi svært negative utslag for oppslutningen, idet partiet ble betraktet som et haleheng for de konservative, som også gjennomførte en rekke upopulære reformer.[2] Som resultat oppnådde partiet sitt verste valgresultat noensinne i 2015, da det mistet 48 representanter i Underhuset og gjensto med åtte.[3]

I kjølvannet av valgnederlagt overtok først Tim Farron, så Vince Cable ledervervet. Som fremste pro-europeiske parti opplevde liberaldemokratene atter et oppsving under de langvarige forhandlingene omkring Brexit, og denne fremgangen har fortsatt under Jo Swinson, som ble valgt til leder 22. juli 2019.[4]

Liberaldemokratene vant et svært viktig suppleringsvalg i distriktet Brecon and Radnorshire, hvor den konservative representanten Christopher Davies var blitt dømt for økonomiske uregelmessigheter og måtte stille til gjenvalg. Valgtapet hans reduserte statsminister Boris Johnsons parlamentsflerftall til én.[5]

Valgår Navn Del av stemmene Plasser i parlamentet
1983 SDP-Liberal Alliance 25,4% 23
1987 SDP-Liberal Alliance 22,6% 22
1992 Liberal Democrats 17,8% 20
1997 Liberal Democrats 16,8% 46
2001 Liberal Democrats 18,3% 52
2005 Liberal Democrats 22,1% 62
2010 Liberal Democrats 23,0% 57
2015 Liberal Democrats 7,9% 8
2017 Liberal Democrats 7,4% 12

Liberaldemokratene har hatt større suksess i lokalpolitikken. Ved lokalvalgene i 2004 fikk de 29% av stemmene og ble det nest største partiet. De har rent flertall i 27 kommunestyrer i Storbritannia. I Skottland har de blitt med i en regjeringskoalisjon med Labour siden skotsk selvstyre ble innført i 1999, og i Wales var de også i en slik koalisjon fra 1999 til 2003.

Liberaldemokratene er et sosialliberalt parti. De er søsterparti med norske Venstre. Selv mener de at det ikke er enkelt å plassere dem på en høyre-venstre-akse, men tradisjonelt har de blitt sett som et sentrumsparti, et sted mellom de konservative og Labour. På enkelte områder blir det sagt at partiet nå ligger til venstre for Labour. Liberaldemokratene var det eneste av de tre store partiene som gikk mot invasjonen av Irak i 2003. De har også vært sterkt kritiske til nye anti-terrorlover som de mener innskrenker personlige friheter og borgerrettigheter. En annen viktig sak der de har vært uenig med Labour er studiefinansieringen; liberaldemokratene mener universitetsutdanning skal være gratis for alle. Liberaldemokratene er det klare Europa-partiet i Storbritannia og går inn for full og entusiastisk britisk deltagelse i integrasjonsprosessene i EU. Dessuten har det alltid vært en viktig sak for liberaldemokretane å endre det britiske valgsystemet, fra flertallsvalg til forholdstallsvalg, for å få en fordeling av parlamentsplassene som bedre stemmer over ens med stemmetallene ved valg.

Partiledere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Under parlamentsvalget i Storbritannia 2017 ble tolv Underhusrepresentanter valgt inn, men seks overganger i protest mot den konservative regjeringens Brexit-politikk førte til at partiet hadde økt antall delegerte til atten ved midten av september 2019.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michael Savage (14. september 2019). «Sam Gyimah slams ‘populist Johnson’ as he joins Lib Dems» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 14. september 2019. Besøkt 14. september 2019. 
  2. ^ «Coalition under pressure as Liberal Democrat support plummets» (engelsk). London Evening Standard. 10. august 2010. Arkivert fra originalen 7. januar 2011. Besøkt 28. desember 2010. 
  3. ^ «Liberal Democrats suffer electoral collapse» (engelsk). Financial Times. 8. mai 2015. 
  4. ^ «Lib Dems record best local election result in their history» (engelsk). ALDE. Arkivert fra originalen 26. mai 2019. Besøkt 27. juli 2019. 
  5. ^ Steven Morris (2. august 2019). «Lib Dems win Brecon and Radnorshire byelection, cutting Johnson majority to one» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 4. august 2019. Besøkt 4. august 2019. 
  6. ^ Casalicchio, Emilio (22. juli 2019). «Liberal Democrats pick Jo Swinson as leader». POLITICO. Besøkt 23. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]