Skaldskaparmål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skaldskaparmálskaldediktningens språk – er den midterste og største delen av Den yngre Edda av Snorre Sturlasson. Skaldskaparmál består av rundt 50 000 ord. De to øvrige delene er Gylvaginning (Gylves synskverving) og Háttatal (Oppregning av versemålene) begge på rundt 20 000 ord.

Skaldskaparmál er utformet som en gjennomgang av de mange omskrivninger – kjenninger og heitir – som skaldekvadene benytter. I forhold til Gylfaginning er Skaldskaparmál noe løsere i komposisjonen. Innledningsvis er teksten preget av dialoger: En mann ved navn Æge eller Hler drar til Åsgard, får benk ved siden av gudene og kommer i samtale med skaldeguden Brage om skaldespråket. Opprinnelsen til et antall kjenninger blir gitt, og Brage oppgir en systematisk liste av kjenninger for ulike folk, steder og gjenstander. Brage går deretter over til å diskutere det poetiske språket i detalj, spesielt heiti, sammenhengen med poetiske ord som ikke er omskrivninger, eksempelvis ganger istedenfor hest, og igjen systematiserer han disse. På denne måten beskriver Snorre en poetikk, en tidlig form for poetisk ordliste.

Lengre ut i fortellingen oppgir Snorre samtaleformen, tar ordet selv og forteller generelt om gudene som for eksempel Tors kamp mot Rungne og strevsomme ferd til jotnen Geirrød. Især har gull mange navn og for å forklare dem må det fortelles tilsvarende mange historier. Gudinnen Sivs hår er av gull, og grunnen er at Loke klippet håret av henne og hun fikk hår av gull som erstatning. Grunnen til at gull også heter «Frodes mel» blir gjengitt i Grottesangen, kvadet om den gullgale kongen som kom galt av sted da han ikke fikk nok. For å forklare bakgrunnen for kjenningen «Rolf Krakes såkorn» fortelles historien om da Rolf Krake flyktet for den svenske kongen Adils og strødde gull etter seg som såkorn for at svenskekongen og mennenes hans skulle stoppe opp, og slik slapp Rolf Krake unna forfølgernes sine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]