Ivar Mortensson-Egnund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ivar Mortensson Egnund
Ivar Julius Mortensen
Ivar Mortensson Egnund
Født 24. juli 1857
Lille Elvedal, Hedmark
Død 15. februar 1934 (76 år)
Egnund i Hedmark
Ektefelle Karen Nilsen
Yrke forfatter, journalist, oversetter, prest
Nasjonalitet norsk
Periode nyromantikk
Sjanger journalistikk, poesi
Emne(r) anarkisme, norrøn dikting, folkedikting, antroposofi
Bevegelse landsmålsbevegelsen

Ivar Mortensson-Egnund (døpt Ivar Julius Mortensen[1]; født 24. juli 1857 på gården Øya i det gamle gruvesamfunnet Plassen i Lille Elvedal, nå Alvdal; død 16. februar 1934 på gården Einabu i grenda Egnund) var en norsk folkeminnesamler, målmann, politiker, forfatter, journalist, teolog, oversetter og filosof, og en av Norges mest allsidige kulturpersonligheter noensinne.

Ivar Mortensson-Egnund er mest kjent for sine oversettelser/omdiktninger av Draumkvædet (1905) og Den eldre Edda (1908), men han gav også ut to samlinger med egne dikt. Han var en god venn av og samarbeidspartner med Arne Garborg. Begge kjempet utrettelig for landsmålssaken og fungerte som riksmålsmannen Bjørnstjerne Bjørnsons språkpolitiske motpoler. De støttet Johan Sverdrups parlamentarisme og partiet Venstre, men skuffet over den politiske utviklingen i 1880/90-årene utviklet de anarkistiske sympatier. Senere orienterte Mortensson-Egnund seg mer i en teosofisk/antroposofisk retning. Til tross for sine skiftende overbevisninger beholdt han en urokkelig kristentro hele livet, og virket i årene 1909–1918 som prest i den norske kirke.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Ivar Mortensens foreldre, Anne Petronelle Tangen kom fra Neby og Morten Mortensen fra gården Utgard, begge Tynset. Hun var dypt religiøs, men i en lys og mild form, og ble omtalt som et varmhjertet og godt menneske. Kunstnersinnet og -evnene fikk sønnen sannsynligvis fra henne, «det varme, bløde, næsten til skyhet fine og ømtaalelige sind, hjertelaget for alt, som led ondt eller led uret, og en uendelig sangbund av blød stemning,»[2] mens den sterke viljen som grenset til stahet er det naturlig å tenke seg var en arv fra den praktiske og handlekraftige faren. I 1848 kjøpte faren gården Øya og senere Einabu, og drev begge samtidig.[3] Han arbeidet seg opp fra enkle bondekår, engasjerte seg i lokalpolitikken og lokalt næringsliv, og ble ordfører i Lille Elvedal.[4]

Hjemmet var preget av haugianismen og tankene til bondepolitikeren Søren Jaabæk, begge disse åndsretningene tilhørte det gamle bondesamfunnet og inneholdt elementer som naturlig kunne føre til de anarkistiske ideene Ivar Mortensen senere utviklet. Mens 1800-tallets mest kjente kulturpersonligheter med bakgrunn fra «Bygde-Norge», Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg, alle gikk gjennom en tung oppveksttid og måtte kjempe seg fram i kulturlivet, hadde Ivar Mortensen en lykkelig oppvekst i et miljø preget av kulturell og økonomisk rikdom,[4] og det gjorde ham kanskje tryggere og helere også som åndsmenneske.[5]

Ivar var den yngste i en søskenflokk som også omfattet Anna Kristine (f. 1848), Martin (f. 1851) og Per (f. 1855). Da Ivar var 11 år ble faren stortingsmann for partiet Venstre, og miljøskiftet fra Alvdal til Kristiania ble brått, både miljø- og utdannelsesmessig. Det faglige grunnlaget fra den enkle grendeskolen var ikke det beste, men Ivar Mortensson var boklig anlagt, og på Aars og Voss skole i Kristiania tok han raskt igjen det tapte.[6]

Folkediktning[rediger | rediger kilde]

Som fjortenåring stiftet han et livslangt vennskap med den to år yngre Moltke Moe, sønn av biskop Jørgen Moe. Via disse fikk Ivar Mortensson innblikk i nordisk folkediktning. Allerede i skolealder ble han interessert i den nasjonalromantiske litteraturen med sine temaer fra norsk natur og folkeliv, men enda mer for selve folkediktningen, som ble en livslang interesse.[7]

Ivar Mortensson tok latinartium i 1875, og begynte å studere teologi. Innimellom studiene levde han noen år som «frikar» og foretok lange vandringer rundt i Sør-Norge. Iblant gikk han alene, i blant sammen med broren Per eller kameraten Moltke Moe. Vandringene var dels forsknings- og innsamlingturneer, og Telemark var favorittområdet – dit måtte han hver eneste sommer:[8]

«Det gamle norske målet var hardt og skarpt og ljomande som lurblåster. Men då eg fann telemålet, tykte eg at alle kvasse kantar var slipa og svarva, det lydde lett og leikande som eit kulturmål.»[6]

Folkeminnegranskeren Rikard Berge fra Rauland skildret vandreren og folkeminnesamleren Ivar Mortensson slik:

«Ein kunde vel nærast segja at han livde etter diktingi, han, der han sella frå bygd til bygd, med ein langelur lenger enn han var sjølv, gangande i telebunad og på hardingtæsur, med snedskreppa på rygg, sovande i tre og urd og uthus som det høvde, skrivande upp gamle stev og diktande nye; folk og natur og dikting brådna i eitt bilæte for honom.»[6]

Moltke Moe og Ivar Mortensson gav i 1878 ut samlingen Norske Fornkvæde og Folkevisur, de var da henholdsvis 19 og 21 år. Boka var dels et opptrykk av Landstad og Bugge, var enkelt utstyrt, trykt på dårlig papir og billig i pris. Hensikten var at vanlige folk skulle ha råd til boka, for Ivar Mortensson ville at folkediktinga skulle være en levende kraft i folkets åndsliv. Boka var et første forsøk på å skape en norsk Kalevala og ble senere fortsatt med Solmøyi (1904) og Gullharpa vår (1931).[9]

Folkeminnegransker var Ivar Mortensen ikke, han nøyde seg med innsamlingsarbeidet og lot folkediktinga danne grunnlaget for sin egen dikning og de mystiske livsanskuelsene som ga impulser til dikningen hans. Det store visematerialet han hadde samlet gav han til Moltke Moe i håp om at han skulle gi det ut.[10]

Målstrev[rediger | rediger kilde]

Fordi Ivar Aasen hadde grunnlagt landsmålet hovedsakelig på vestnorsk, måtte Ivar Mortensson lete seg litt fram etter en egen normal med østnorske språkformer og en mer lydriktig rettskriving. Han var så begeistret for telemålet at en finner flere trekk fra telemålet enn østerdalsmålet i diktningen hans. Etter hvert valgte han å følge den såkalte midlandsnormalen.[11]

I 1877 gav Arne Garborg med hjelp av Moltke Moe ut «Den nynorske Sprog- og Nationalbevægelse» og ble med ett den nye førerskikkelsen for målsakforkjemperne. Via Molkte Moe kom Ivar Mortensson i kontakt med Arne Garborg, og Garborg ble begeistret for denne østlendingen som både snakket og skrev rent landsmål.[12] Da Garborg startet målsakavisa Fedraheimen. Eit Vikeblad aat det norske Folket høsten 1877, ble Mortensson fast medarbeider.

Allerede i skoleårene var han blitt overbevist om at målreising var avgjørende for Norges frigjøring. Da Christopher Bruun i 1878 gav ut Folkelige Grundtanker, hvor han luftet ideen om at morsmålet er det eneste som kan gi et sant uttrykk for nasjonens egenart og dermed vekke dype og ekte følelser, ble Mortensson inspirert og styrket i denne troen.[6]

Til tider kom målsaksengasjementet midlertidig litt i bakgrunnen for andre interesser, for eksempel lot han anarkisten Arne Dybfest skrive på bokmål i Fedraheimen. Men i det store og de hele førte han hele livet gjennom en kompromissløs kamp for landsmålet.[13] I 1899 reiste han på en foredragsturné der hensikten var å kjempe mot riksmålsmannen Bjørnstjerne Bjørnson. Der Bjørnson hadde vært og agitert for riksmålsaken kom Mortensson etter og gjorde det samme for landsmålet. Foredragene ble til boka Ivar Aasen. Ein norsk kulturmann (1902).[14]

Venstremann[rediger | rediger kilde]

Som Garborgs medarbeider i Fedraheimen holdt Mortensson den første tida en forsiktig politisk linje, og skrev mest om innenrikssaker, berettet om sine reiser i bygdene, publiserte eventyr og lignende.[15] Men dette endret seg etter Venstres seier i 1880 og «niende juni-vedtaket»[16] samme år, som de konservative oppfattet nærmest som et statskupp og som gjorde at de lekte med tanken om et motkupp. Under denne politisk betente striden avtjente Ivar Mortensson militærtjeneste på Gråtenmoen ved Skien – han ville ikke tjenestegjøre sammen med «Kutorgsgutane frå Kristiania» og hadde søkt seg til Telemarksbataljonen, for «der var det godt mål å høyre, og der var dei sprækaste gutane.»[6] De politiske motsetningene mellom rekruttene og de overveiende konservative offiserene var store: rekruttene demonstrerte til fordel for vedtaket og en offiser kuttet opp et bilde av Johan Sverdrup med sabel. Ivar Mortensson, som var kraftfull og intens i hele sitt vesen, ledet et opprør til støtte for Sverdrup, parlamentarismen og målsaken, som førte til at han i 1881 ble arrestert, stilt for riksrett og dømt til 25 dager i isolat.[17]

Garborg forsvarte Mortensson i Fedraheimen, han mente reaksjonen på en overivrig protest fra en impulsiv ungdom var uforholdsmessig kraftig, og han angrep den militære straffelova med sine middelalderske reaksjonsformer. For Mortensson ble hendelsene en inspirasjon til å danne seg et helhetlig samfunnssyn, og med utgangspunkt i tankegodset fra det gamle bondesamfunnet som han hadde med seg hjemmefra, begynte han å utvikle anarkistiske ideer. Senere skrev han om denne prosessen i Unggutleiken (1898).

«Den 'militære tanken' va ikje anna en eit kallegt mansstyne. Eg tykte at hærlive med sin tvang for alle o statsvelde o kongelig kommando va de verste mein for all folkeseding.»[18]
Forsiden av Fedraheimen 28. juni 1884

Allerede i Fedraheimens åpningsnummer hadde Garborg erklært at bladet sto på «kristeleg grunn», men etter at Garborg i et berømt foredrag i Studentersamfundet 12. mars 1881 erklærte seg som ateist, ble det vanskelig for ham å styre bladet. Teologen Mortensson var bedre i stand til å lage et blad i tråd med retningslinjene Garborg selv hadde trukket opp, og fra 1883 hadde Mortensson det reelle redaktøransvaret – selv om Garborg fortsatte å ha det i navnet. Mortensson startet opp med en lang artikkelserie «Ei utgreiding um Skapningssoga», og de første ansatsene til de mystiske bibeltolkningene han senere utviklet videre begynte å vise seg. Han hevdet at Gud «held ikkje Fyrelesningar, han katekiserar ikkje, han upplyser ved Bilæte», og at universet selv er et bilde som Gud opplyser menneskene med.[19] Mortensson mente at den offisielle gudsdyrkinga var i strid med en personlig kristendom, og at den enkeltes forhold til Gud var det viktigste, dernest kom de gode gjerningene som Garborg nå la all vekt på. Den religiøse uenigheten som var oppstått mellom de to vennene så for øvrig aldri ut til å føre til et personlig motsetningsforhold mellom dem.[20]

Året 1884 var Fedraheimen dominert av stoff om riksrettssaken, og mens forventingen om at Venstre og framskrittets mann, Johan Sverdrup, skulle vinne regjeringsmakten bygget seg opp, utviklet det seg nærmest en religiøs undertone i de politiske artiklene. Kulminasjonen kom da det ble kjent at regjeringen Sverdrup var dannet, og 28. juni 1884 sto det på forsiden av Fedraheimen:

«Fred er komen, Fridomen er grunnfest i gamle Norig, me hev fenget Johan Sverdrup til Ministar. Det utrulege hev hendt, me kann inkji Gud fulltakka. Norig hev vunnet att sin Heider fraa Forne Dagar, inkje med Blodugt Sverd, men med Sanning og rettsgjæve Vaapen. Fremst skrid no Norig millom Nordlandi; no er me kanskje det friaste Folk i Verdi.»[21]

Etter en periode med i begeistring for Sverdrups parlamentarisme, tok Mortensson til å reagere på maktsentraliseringen som fulgte, og tok opp spørsmål som mindretallsproblemet og spesielt bygdestyringa. Med utgangspunkt i sin forankring fra Haugianismen og Jaabek-tanker fra det gamle bondesamfunnet, begynte han å utvikle anarkistiske ideer rundt desentraliseringsspørsmålet.[22]

Partiet Venstre var den gang splittet mellom den ordinære delen og en lavkirkelig fraksjon, og Mortensson forsøkte å manøvrere mellom de ulike synspunktene. Men i prosessen ble «frikaren» lagt i lenker, noe han selv vedgikk senere.[23] Nye politiske strømninger som passet godt inn i Mortenssons tankegods var på vei fra Europa, og i Fedraheimen begynte han forsiktig å omhandle «Spursmaal som brenn som kvassast no i desse Dagar», for eksempel i artikkelen «Litt um Sosialismen». Men helt fri var ikke redaktøren ennå, og kanskje som et utslag av det publiserte han en del av sine egne dikt i bladet.[24]

Anarkist[rediger | rediger kilde]

Sitat Kva er fridom anna enn den vesle ridi, når eit band hev losna, fyrr eit nytt kjem att? Sitat
– Smeden Valund i skuespillet Valund[25]

Mortensson skrev i stadig større grad om flertallstyrets overkjøring av mindretallet, og antydet at i mange tilfeller må den personlige friheten gå foran flertallets ønske om likhet, spesielt i skole- og kirkesaker. Garborg gikk enda lengre, og i en lang artikkelserie angrep han demokratiet. Morgenbladet omtalte synspunktene hans som det «Garborgske Statsideal» og karakteriserte det som «anarki». Før jul 1885 reiste Garborg til Paris, og fra og med 1886 var Mortensson Fedraheimens redaktør også i navnet. I Paris fikk Garborg nær kontakt med anarkistbevegelsen og kom oppglødd tilbake. Mortensson var fremdeles mer forsiktig, men sommeren 1886 bodde de to vennene ved Savalen, og det kan se ut som om at det var nå Mortensson ble radikalisert på alvor. Gjennom å diskutere tidens stridsemner, som positivisme, kirkestrid og kultursaker (jfr. «Albertine»-saken), tok det ikke lang tid før han følte seg løst fra partisolidariteten. Han kritiserte Sverdrup og krevde oppløsning av statskirka, stemmerett for alle og forholdstallsvalg.[26]

Fedraheimens redaksjonslokaler lå lenge i Pilestredet, men da Arne og Hulda Garborg slo seg ned på Kolbotn i 1887 ble redaksjonen flyttet til Fedraheimsstua på Tynset. Fedraheimstua står nå på Tynset Bygdemuseum.

Mortensson var ikke lengre fremmed for ordet «fritenker»; Jesus fra Nasaret var jo den største fritenker av alle, faktisk var det slik at en ikke kunne bli en kristen før en tenkte fritt. Høsten 1887 skrev Garborg til Mortensson at Fedraheimen måtte frigjøres fra alle bånd, og i oktober brente de alle bruer og skapte bladet om til et «radikalt, kristelegt Maalblad».[27]

Ivar Mortensson var sterkt påvirket av den russiske anarkisten Pjotr Kropotkins ideer om frivillig samarbeid. Han hadde mistet troen på parlamentarismen, men i 1888 støtter han likevel en motvillig Garborgs Venstre-kandidatur som stortingsmann for Hedmarken Amt. Han ble ikke valgt inn, og for en kort periode var forholdet anstrengt mellom de to vennene, da Garborg mente Mortensson med sitt utspill hadde ødelagt for en kandidat med bedre sjanser: Ivar Mortenssons far.[28]

Mortensson hengte denne klare beskjeden opp på kontordøra.

17. mai 1889 holdt Mortensson tale på Tynset Venstrelags fest. Istedet for den tradisjonelle panegyrien over nasjonens grunnleggere, argumenterte han mot feige eidsvollsmenn, talte kongemakt og odelsbonden midt i mot, samtidig som han roste den franske revolusjonen. Han avsluttet med å synge Marseillaisen for sjokkerte bønder. Sammen med Garborg meldte han seg ut av partiet Venstre og stiftet arbeiderlaget på Tynset og Røros.

Under Ivar Mortenssons ledelse hadde Fedraheimen endret seg fra å ha en bred landsmålsprofil («Eit vikeblad aat det norske Folket») til å bli ei avis som skulle målbære striden mot «pengevelde, prestevelde og statsvelde». Han kalte bladet «kommunistisk-anarkistisk organ for Noreg» og brakte mye stoff fra den internasjonale anarkistbevegelsen.

I 1889 reiste Hulda og Arne Garborg fra Kolbotn,[29] og Mortensson synes nok det ble for stille på «Nordpolen», så han overlot Fedraheimen til Rasmus Steinsvik og bosatte seg farsgården Einabu. Gården ligger inntil riksvei 29 i grenda Egnund en knapp mil fra Kolbotn. På denne tida oversatte han en del anarkistiske småskrifter og skrev et stort sosialøkonomisk skrift som ble utgitt i Syn og Segn 1895–06 under navnet «Matløysa i Norig».

Fra 1890 reiste Mortensson på foredragsturneer under navnet «Ivar Matlaus». Han hadde forberedt tre anarkistforedrag, «Kristendomen», «Fridomen» og «Matløysa», samt et om Garborg. På 2-3 år holdt han ca. 200 foredrag for til sammen 15 000 tilhørere. Han fikk stort sett god kritikk som foredragholder, selv om han kunne være noe lavmælt og langdryg. Anarkistforedragene skapte mye rabalder, særlig kristendomsforedraget:[30] han postulerte blant annet at Jesus var en revolusjonær som hadde ønsket å skape et Gudsrike på jorden. En emissær på Hamar ba for foredragsholderen, men Mortensson hadde studert Bibelen på originalspråket og mente fortolkningen holdt vann.[14]

Mortensson gav ut anarkistbladet Fridom i 1896-1899. Han skrev nesten alt selv, og et gjennomgående tema var samvirketanken: fellesdrift for bønder, arbeiderstyrte fabrikker og handelskooperativer. Han brevvekslet med Kropotkin, som kalte ham «verdens nordligste anarkist».[13] I det sosiologisk-historiske skriftet Bondeskipnad i Norig i eldre tid (1904) forsøkte Mortensson å vise at jorda opprinnelig hørte samfunnet til[31] og at folk levde i «samnøyter» som han kalte det.

Det siste verket han formulerte anarkistiske samfunnsmodeller i, var fortellingen «Ein fri-kar» (1905),[13] som likevel hovedsakelig var et romantisk verk.

Mystiker[rediger | rediger kilde]

Ivar Mortensson avsverget aldri den anarkistiske idé, og han så aldri noe brudd i sin egen utvikling, men likevel ble han overbevist om at friheten først og fremst er et individuelt anliggende som bare kan løses gjennom en indre handlingsakt av mystisk art der hele personligheten tar del i erkjennelsesprosessen.[6]

I Dagbladet 25. juli 1927 drøftet Ola Raknes når Mortensson-Egnund ble mystiker. Raknes konkluderte at han senest var det da han skrev Paa ymse gjerdom (1889), men at han allerede lenge «hadde freista leva etter sin eigen djupaste hug, utan å lata seg binda av vedtekter eller logikk, utan å la seg driva eller villa burt av grunne hugskot anten innanfrå eller utanfrå.» Raknes så ingen motsetning mellom anarkisten og mystikeren, og mente at for Mortensson-Egnund var politikk og samfunnsøkonomi bare midler for å sikre at personligheten fikk utvikle seg fritt, og at dette allerede tidlig ble hans hovedinteresse.[32]

Interessen for spiritisme var stor rundt århundreskiftet, og også på Kolbotn forsøkte man å få kontakt med åndene uten de helt store resultatene. Arne Garborg, som kalte dem «vrøvleaander», skrev dette referatet etter en seanse:

11te Seance.
Efter gjentagne fruktesløse Forsøg paa at faa rede paa den «russiske Aand», forlangte Lederen i energiske Udtryk et oprigtig og ligefrem Svar paa følgende Spørgsmaal: – «Er I oprigtige og skikkelige og ærlige Aander, som ønsker at meddele os noget?» – Bordet svarede med et lidt nølende: «Nei.» – Lederen udtalte i stærke Udtryk, at den slags Aander bad vi os for Fremtiden fri for. – Seancen sluttet.[33]

«Bonde»[rediger | rediger kilde]

Hovedbygningen på Einabu ved riksvei 29 står fortsatt som den gjorde på Ivar Mortensson-Egnunds tid.

Mortensson hadde ei hytte ved innsjøen Savalen i Tynset kommune. Her likte Garborg seg godt, så Mortensson hjalp ham til å skaffe seg en tomt noen kilometer lengre sør langs vannet. Da Arne og Hulda Garborg flyttet hit til Kolbotn som nygifte i 1887, slo Mortensson følge oppover. Vennene hadde lite penger på denne tida, og Garborg ga ham tilnavnet «Ivar Matlaus». Et annet tilnavn var «Savalguten» og sent i livet ble han ofte kalt «Egnundgubben».

Mortenssons hytte var svært kald, og gikk derfor under navnet «Nordpolen». Journalisten og forfatteren Kitty Wentzel tilbrakte noen sommerdager der:

«Noen luksusvilla var «Nordpolen» ikke. Det var bare én stue, men den var til gjengjeld stor. Innboet besto av en diger seng, like bred som den var lang, øyensynlig beregnet på en hel familie, et stort hvitskuret bord, brede benker rundt veggene og en svær peis i det ene hjørnet.»[34]

Kitty Wentzel skrev at en kveld Garborgs, Mortenssons, maleren Harriet Backer og forfatteren Signe Greve Dal (1867–1944) feiret Kittys fødselsdag på «Nordpolen», tok det til å regne så voldsomt at gjestene ikke kom seg hjem. Hytta var lekk og så dårlig drenert at flaskene de forsøkte å hente i kjelleren måtte fiskes opp ved hjelp av en snor med renneløkke, og ingen klarte å finne seg helt tørre plasser på veggbenkene. Mortensson selv underholdt med fortellinger om bjørnespor rundt hytta, om skrømt og djevelskap som hjemsøkte stedet og om hinmannen som pleide å jage ham rundt huset.[35]

I På ymse gjerdom (1889) fortalte Mortensson at han ikke likte byjenter, men i 1894 giftet han seg likevel med lærerinnen Karen Nilsen fra Bergen. Hun ble en god støtte for den verdensfjerne og drømmende mannen, for til tross for bakgrunnen var hun langt mer praktisk anlagt både som bonde og i økonomiske saker. De fikk tre barn sammen.

Ekteparet var gjestfrie og likte å treffe mennesker, og mange kulturpersonligheter fra tiden rundt århundreskiftet kom hele den lange veien til den avsidesliggende gården: Arne og Hulda Garborg, Rasmus og Marta Steinsvik, Hans E. Kinck, Moltke Moe, den danske maleren Joakim Skovgaard, Otto og Tilla Valstad, Harriet Backer, Kitty Kielland, David Monrad Johansen, Hans Seland, Thorvald Erichsen[36] og Kitty Wentzel.[34]

Mortensson-Egnund fikk anlagt dikterstuer på egga overfor gården, først Gubberud, så i 1923 Egg. Her arbeidet han sent og tidlig, ofte overnattet han her også. På Egg er det montert en lydguide hvor Maren Ingeborg Hvamstad akkompagnert av Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen forteller om dikterens mangslungne liv. Guiden er tilrettelagt av Nordøsterdalsmuseet.

Noen driftig bonde var Mortensson ikke. Han ønsket å sette sine verdensfjerne anarkistiske tanker ut i livet, men kona skrev « – eg trur no han sit mykje og drøymer um frilandskolonien og alle dei fagre heimane her skal verta.»[37] Det var nok seg selv han hadde i tankene da han i Skogtroll skrev: «Di meir boksprengd ein er, di meir tufs blir det med garden.» Da han i 1907 fikk statsstipend på 2000 kroner året, overlot han gårdsdrifta til kona, og i 1908 leide de bort gården og flyttet til Lillehammer.

Antroposof[rediger | rediger kilde]

Vennen Garborg hadde interesse for teosofi, og en annen av hans nærmeste venner, Marta Steinsvik, sluttet seg til Rudolf Steiners antroposofi. Etter at Steiner i 1913 brøt ut av Teosofisk Samfunn og grunnla Antroposofisk Selskap, gikk også Ivar Mortensson og hans kone Karen inn blant Steiners norske tilhengere i Vidargruppen. I 1915, da Vidar ble startet som det første tidsskriftet for antroposofi i Norge, åpnet det med en artikkel av Mortensson som omhandlet den mytologiske Vidar.

Prest[rediger | rediger kilde]

Om Garborg påvirket Mortensson-Egnund i anarkistisk retning, smittet Garborgs fritenkerideer aldri over på ham. En skulle tro at med Mortensson-Egnunds livssyn ville de formelle kravene til en statskirkeprest være avskrekkende, men selv skriver han i 1909 at han ikke finner kirka så trang som før: «Kyrkje-taket hadde lyft seg».[38] Cand.theol. ble han allerede i 1883, men ikke før i januar 1909, 52 år gammel, reiste han til Kristiania for å ta practicum, pedagogikk og homiletikk. 9. juli samme år ble han ordinert til prest i den norske kirke; allerede 25. juni hadde han fått stillingen som stiftskapellan i Hamar stift. Etter noen korte perioder som sogneprest i stiftet var han i perioden 1910–1914 sokneprest i Fyresdal, deretter noen sommermåneder i 1914 stiftskapellan med ansvar for nynorskgudstenester i Kristiania, og endelig sokneprest i Løten fra september 1914 til han søkte avskjed i 1919.[39]

Mortensson-Egnund var en utradisjonell prest; han er sannsynligvis den eneste som har forkynt antroposofiske tanker fra prekestolen i en norsk kirke.[40] I Løten holdt han en minneverdig avskjedspreken hvor han hevdet at det han hadde ment var å tale Guds visdom, det vil si teosofi. Materialismen så han på som en svøpe som hadde for stor makt på Hedmarken, og noe av skylden la han på alkoholen. Et par mannsalderes avholdenhet fra alkohol mente han var en nøkkel til et rikere åndsliv på Løten. Prekenen ble senere utgitt under tittelen Siste ordet åt Hedmarkingen.[41]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Mortensson var også lyriker, og i 1889 ga han ut den lille diktsamlingen Paa ymse Gjerdom. Songane aat Savalguten. Litteraturkritikeren Carl Nærup skrev i sin litteraturhistorie (1905) at boka er «et sjelden frimodigt og aapenhjertigt Udtryk for sin Forfatters Personlighed», at dikteren «først og fremst [er] en stilistisk Experimentator», men skriver også at han finner «lidet af bevidst Kunst.»[42]

Or duldo (1895, omtrent «Fra det skjulte») var et «draumkvad» som Carl Nærup betraktet som typisk 1890-talls-poesi. Han fant «original, fantasifull, ofte raffinert dekadent anløben sprogkunst» i «en ny rytme» sammen med helt meningsløse stemninger som bare er komiske etterligninger av «Nietzsches dunkle, lidenskabelige Mystik.»[43]

Senere ble Mortensson mest kjent for sin rekonstruksjon av Draumkvædet (1905) og oversettelsen av Den eldre Edda (1908), sistnevnte regnes som hans mest betydelige verk.

Sitat Å binde saman det, som hev vore, med det som koma skal. Sitat
– Smeden Valund i skuespillet Valund[44]

Professor A. H. Winsnes hevdet at på «vesentlige punkter var Mortensson en forløper for Olav Aukrust»,[45] og Helge Groth skrev at «Av alle de norske dikterne og forfatterne er det ingen som mer direkte peker fram mot Olav Aukrust enn Ivar Mortensson-Egnund.»[41] Da Aukrust arbeidet som folkeskolelærer i Lille-Elvdalen vinteren 1907-08 bodde han hos Mortensson-Egnund på Einabu, og det utviklet seg et nært og livslangt vennskap mellom dem.[46] Størst innflytelse på Aukrust hadde nok Mortensson-Egnund gjennom interessen for norrøn mytologi[45] og norsk kristen middelalder, først og fremst Draumkvedet og Voluspå: Mortensson-Egnund var da også i gang med sin oversetting/omdikting av Edda-kvede mens Aukrust bodde hos familien.[46]

Mortensson-Egnunds plass i norsk litteraturhistorie henger først og fremst sammen med den innvirkning han fikk på andre norske diktere, og da spesielt Aukrust.[47]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Detalj fra familiens gravstein ved Egnund kapell

I 1919, 62 år gammel, sluttet Mortensson som prest og fikk statsstipend for å oversette deler av det gamle testamente til landsmål. «Egnundgubben» bodde på Einabu de siste årene, og selv om han ikke var like aktiv i samfunnsdebatten som før, var han en mye brukt foredragsholder av norskdom- og målmannslagene, særlig i bygdene rundt Egnund. Han ble kjent med den indiske teosofen Swami Sri Ananda Acharya som slo seg ned på Tronsvangen under Tronfjellet, og var en tid mye sammen med ham. Mortensson reiste også en del i Europa og var en tid religionslærer ved Eidsvoll landsgymnas mens yngstesønnen studerte der.[48]

Han arbeidet helt til det siste, i tillegg til bibeloversettelsene skrev han blant annet avhandlinger om Odyssevs, Gilgamesj og Voluspå.[49]

Ivar Mortensson-Egnund døde av hjerneslag på Einabu i sitt 77. år; etter han var død fant man en lapp han hadde hengt på den låste døra til dikterstua på Egg der det sto at han straks var tilbake.[40] Han er gravlagt ved Egnund kapell i nærheten av Egg og Einabu.

Mannen og tiden[rediger | rediger kilde]

Ivar Mortensson-Egnund levde under den gamle selvbergingshusholdningens siste tid; fra 1870-årene og utover skjøt pengehusholdningen fart og det gamle bygdesamfunnet gikk under. De som ville beholde dette samfunnet samlet seg under Søren Jaabæks ledelse til strid mot statsmakta. Men den seirende linjen var Johan Sverdrups demokrati med en sterk stat, inspirert av de nye europeiske ideene som fulgte det moderne pengehusholdet.

Da det viste seg at Sverdrups parlamentarisme ikke førte til større frihet for enkeltmennesket, bredte det seg en skuffelse og en mistro til det parlamentariske demokratiet som trakk mange 1880- og 1890-tallsforfattere mot anarkismens radikale individualisme. Noen, som Knut Hamsun, henfalt til antidemokratisme og «herretenking», mens Garborg og Mortensson ble talsmenn for et folkelig «empowerment»: «Fyrst Ålmenn røysterett, so magti ut or ‘denne sal’ og attende til folkje.»[50] De av Norges intellektuelle som hadde dårlige erfaringer med 1880-talls-politikken tok opp Kropotkins tanker. Mortensson var påvirket av Kropotkins ideer om frivillig samarbeid og hevdet at sosialdemokratiet truet friheten: «Det meste, som me hev imot det, er at det vil gjera Staten for stor.» – «Sjølv om Folke vel Styresmennene, so blir det ei dyr og mannsterk Regjering, som ofte vil administrera burt og øydeleggja dei beste Saker.»[51]

De nye vitenskapelige fremskrittene skapte ikke den forventede lykken for alle, og positivismen kunne ikke tilby et helhetlig syn på tilværelsen, så 90-tallsforfatterne fikk gjerne et drag av mystisisme. Mortensson-Egnunds Paa ymse gjerdom og Or duldo er tidlige eksempler på 1890-tallets mystiske strømninger.

I motsetning til det tidlige 1800-tallets romantikk førte ikke 90-tallets nyromantikk til varige linjer. Men Mortensson-Egnund holdt fast på de sentrale ideene fra 90-tallet, kanskje fordi han hadde hatt ideene så lenge, som en arv fra nasjonalromantikken. Mens nyromantikkens «Weltschmerz» hadde sammenheng med en håpløs individualisme som stagnerte i pessimisme og kynisme, ble Mortensson-Egnunds mystikk og anarkisme båret fram av en positiv framtidstro. Han hører ikke til Norges mest ruvende diktere, men er likevel en foregangsmann fra 1890-årene som peker ut veien inn i den nye tiden.[52]

Sitat Livsyne mitt hev vore det, at det er tvo Verder (Heimar), den verkelege, som eg har i meg sjølv, og den illusjonelle i Live umkring meg, som med sitt underlege Menneskjeliv berre tyktes meg vera eit stort Dokketeater, der mange spelar so godt, at dei verkeleg sjølve trur dei er naturlege. [...] Komediespele gjer eg paa den Maaten, at eg spelar so daarleg, at Folk skal kunne sjaa, at det berre er Komediespel, eg meiner aa vise Folk deira eigen Livemaate i vrengd Likning. (Mit private Liv liver eg religiøst, det vil segja i Tru paa Framtia.) Sitat
– Ivar Mortensson-Egnund i brev til Arne Garborg 30. oktober 1888[53]

Påvirkning og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Trygve Dammens byste av Ivar Mortensson-Egnund utenfor Einabu.

Det finnes to malerier av Ivar Mortensson-Egnund, et fra 1928 er i privat eie og et fra 1934 henger i Nordøsterdalsmuseet på Tynset (1934). Begge er malt av svigersønnen Gunnar Wefring.[54]

På 100-årsdagen for Ivar Mortensson-Egnund i 1957 ble det avduket en byste av ham som står ved Einabu. Skulpturen er laget av Trygve Dammen.

Olav Aukrust beholdt sin begeistring for Mortensson-Egnund hele livet, og skrev om det han oppfattet som Mortenssons varige innflytelse:

«Ivar Mortensson hev gjort udøyeleg gjerning ved å verdsetja det gamle, ved å peike soleis på arven frå fedrane, at folket ingi orsaking hev, um det ikkje no ser si framtids- og kulturuppgåve som folk.»[55]

Garborgs Haugtussa er inspirert av Or duldo. Ifølge Sven Moren var Sigbjørn Obstfelder så opptatt av Or duldo at han alltid hadde den lille boka med seg:[43] «Jeg leser disse underlige diktene hver kveld når jeg har lagt meg, slik som jeg leser Davids salmer[6] Edvard Beyer fortalte at Kristofer Uppdal dyrket dette sterke og drømmeaktige diktverket som en bibel.[56]

Komponisten David Monrad Johansens Voluspå op. 15 for solostemmer, kor og orkester, med tekst fra Mortenssons gjendiktning av «Voluspå», vakte stor oppmerksomhet da det ble uroppført i 1927.[13] Johan Halvorsen bearbeidet en melodi Mortensson skal ha skrevet til «Østerdalsmarsjen» og Agathe Backer-Grøndahl komponerte musikk til samme tekst. Christian Sinding tonesatte 20 sanger av Mortensson som er samlet i to bind, i tillegg til noen enkeltdikt. Sigurd Islandsmoen har komponert musikk til diktet «Vantru, tvil og tunge tankar».

Verkliste[rediger | rediger kilde]

  • Norske Fornkvæde og Folkevisur (sammen med Moltke Moe) (1877)
  • Lesebok i det Norske folkemaalet (sammen med A. Garborg) (1885)
  • Paa ymse gjerdom. Songane aat Savalguten. (1889, 2. utgave 1929)
  • Or duldo. Draumkvæe. (1895)
  • Arne Garborg. Ein fyritalsmann (1897)
  • Fridom. Tidsskrift for sjølvstyre og sjølvhjelp (1897–98)
  • Fridomsvegen. Soga um kongane, folkemagta aa sjølvstyre (1898)
  • Svall (1879–1898, 1898)
  • Varg i Veum. Soguspel fraa forntidi (900–1000) (1901)
  • Ivar Aasen. Ein norsk kulturmann. (1902)
  • Hugleik (Emne fraa tolvhundratale) (1902)
  • Valund. Spelstykkje frå runetidi(1902)
  • Bondeskipnad i Norig i eldre tid (1904)
  • Solmøyi. Fritt tilskipa etter folkevisur og fornkvad (1904)
  • Ein fri-kar. Forteljing (1905)
  • Edda-kvæde. 1. Gudekvæde., Oslo 1905 (gjendiktning)
  • Trollham (1906)
  • Skogtroll (1906)
  • Edda-kvæde. 2. Kjempekvæde. , Oslo 1908 (gjendiktning)
  • Runir (1908)
  • Utvalde Edda-kvæde (1912)
  • Sundagstankar (1915)
  • Draumkvædet. Tilskipa av I.M., 1916 (gjendiktning)
  • Siste ordet åt Hedemarkingen (1919)
  • Valund. Spelstykke frå runetidi (1920)
  • Nyklar (1922)
  • Arne Garborg. Andre utgåva (umvølt og auka) (1924)
  • Gjallarbrui. Ei diktbok um draumkvede-skalden (1926)
  • Grunnsteinen i norsk bokheim (1927)
  • Gullharpa vår. Soga um Hugfrid (1931)

Det finnes samlinger av etterlatte papirer i Tynset Rådhus, på museumssenteret på Ramsmoen på Tynset, og en mindre samling i NBO.[54]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mens han ennå var i skolealder fornorsket han navnet til Ivar Mortensson, og i 1918 til Ivar Mortensson-Egnund
  2. ^ Referert i Klaus Langen s. 11
  3. ^ Klaus Langen s. 11
  4. ^ a b Østigaard s. 45
  5. ^ Klaus Langen s. 12
  6. ^ a b c d e f g Ivar Mortensson-Egnund på libra.antropos.no del 1, Terje Christensen
  7. ^ Klaus Langen s. 15f
  8. ^ Klaus Langen s. 17
  9. ^ Klaus Langen s. 18
  10. ^ Klaus Langen s. 18f
  11. ^ Klaus Langen s. 20f
  12. ^ Klaus Langen s. 21
  13. ^ a b c d (de)Ivar Mortensson-Egnund, Dichter, Volkskundler, Pfarrer. av Terje Christensen
  14. ^ a b Arne Dag Østigaard i Dag og Tid
  15. ^ Klaus Langen s.24
  16. ^ «Niende juni-vedtaket»: Stortingets endelige bekreftelse på en grunnlovsendring som gav statsrådene møteplikt i Stortinget. Kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre parlamentarisme, og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge. En periode med hard politisk kamp som førte fram til riksrettsdommen av 1884 fulgte. Se mer her: Johan Sverdrup og her: Statsrådssaken
  17. ^ Klaus Langen s.24ff
  18. ^ Referert i Klaus Langen s.30
  19. ^ Referert i Klaus Langen s.31f
  20. ^ Referert i Klaus Langen s.33f
  21. ^ Referert i Klaus Langen s.35f
  22. ^ Referert i Klaus Langen s.37
  23. ^ Langen s.41
  24. ^ Langen s 42
  25. ^ Referert i Klaus Langen s.181f
  26. ^ Langen s 49ff
  27. ^ Langen s 54ff
  28. ^ Langen s. 64ff
  29. ^ Klaus Langen s. 74
  30. ^ Klaus Langen s. 76
  31. ^ Klaus Langen s 97ff
  32. ^ Referert i Klaus Langen s. 173
  33. ^ Referert i Klaus Langen s. 176
  34. ^ a b Kitty Wentzel s.121
  35. ^ Kitty Wentzel s.122ff
  36. ^ Klaus Langen s. 122
  37. ^ Refert i Klaus Langen s. 123
  38. ^ Refert i Klaus Langen s. 162
  39. ^ Klaus Langen s. 163f
  40. ^ a b Ivar Mortensson-Egnund på libra.antropos.no del 2, Terje Christensen
  41. ^ a b Hedmark Fylkesbibliotek: Geir Vestad: LitteraTurer i Hedmark
  42. ^ Referert i Klaus Langen s.101
  43. ^ a b Klaus Langen s.114
  44. ^ Mæhle, s.35
  45. ^ a b Mæhle, s.31
  46. ^ a b Cato Schiøtz om Olav Aukrust på libra.antropos.no, besøkt 05. mai 2010.
  47. ^ Mæhle, s.32
  48. ^ Klaus Langen s.204f
  49. ^ Klaus Langen s.206
  50. ^ Referert i Klaus Langen s. 207
  51. ^ Referert i Klaus Langen s. 68
  52. ^ Avsnittet er et sammendrag av kapitlet «Tida og mannen» i Klaus Langen s. 207ff.
  53. ^ Referert i Klaus Langen s. 214f
  54. ^ a b Norsk biografisk leksikon
  55. ^ Brev til kona Gudrun, 25. januar 1924. Referert i Cato Schiøtz' artikkel om Olav Aukrust på libra.antropos.no
  56. ^ Audun Skjervøy i Dag og Tid

Kilder og litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Studentene fra 1875. Utgitt 1900 og 1925
  • Hvem er hvem 1930
  • Olav Midttun: «Ivar Mortensson-Egnund» I: Norsk biografisk leksikon; 1. utgave, bd. 9, 1940
  • T. Gjelten: «Ivar Mortensson-Egnund» I: Årbok for Glåmdalen 1941
  • Magne Skrede: «Ivar Mortensson Egnund og Olav Aukrust», I: Årbok for Glåmdalen 1943
  • Ivar Streitlien: «Fedraheimstugu», I: Årbok for Glåmdalen 1950
  • Langen, Klaus (1957). Ivar Mortensson Egnund. Oslo: Det norske Samlaget. 
  • Mæhle, Leif (2009). Diktarar på leiting: Litterære studiar og artiklar. Oslo: Novus forlag. ISBN 978-82-7099-547-9. 
  • Audun Skjervøy: «Da anarkismen blømde på Tynset», I: Årbok for Nord-Østerdalen 1981
  • Vidar Sandem, Audun Skjervøy m. fl: Blant olme stutar og reine flagg. Samfunnsdebatt kring Savalen for 100 år sia. Anarkisme, nasjonalisme, religion, Tynset 1996
  • Audun Skjervøy: «Revolusjon med Arne Garborg som fadder, Ivar Mortenson som prest og Rasmus Steinsvik som dåpsbarn», I: Syn og Segn, nr 2, 1997, s. 171–185
  • Østigaard, Arne Dag (1993). Arne og Hulda på Kolbotnen. Atna: Sollia forlag. ISBN 82-90346-29-8. 
  • Kitty Wentzel (1960). Fra mitt livs karusell. Oslo: J.W. Cappelens forlag. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ivar Mortensson-Egnund – bilder, video eller lyd
Biografier
Originaltekster