Allvismål
Allvismål (norrønt: Allvísmál, Allvísmól) er et av diktene i den norrøne mytologiske diktsamlingen Den eldre Edda og omhandler dvergen Allvis («den som vet alt») og hans møte med guden Tor. Diktet er tatt med blant de 32 Edda-diktene i manuskriptet Codex Regius. Det regnes blant de fortellende diktene, i motsetning til kunnskapsdiktene Voluspå og Vavtrudnesmål. Allvismål er det siste av de tre Torskvadene, etter Hymeskvadet og Trymskvadet.
Handling[rediger | rediger kilde]
Dvergen Allvis kommer opp til jordens overflate for å gjøre krav på noe han er blitt lovet tidligere, nemlig å få Tors vakre datter Trud til ekte. Han er uheldig og støter på Tor selv, men Tor er ikke i det vanlige bråsinte lunet og gir seg til å spørre ut Allvis om ulike ting framfor å sparke ham ut eller slå ham i hjel med hammeren. Dvergen svarer klokt for seg, men forstår ikke at Tor bare morer seg med å trekke ut tida. I det siste verset bryter sola fram, og den elskovssyke dvergen som har glemt tida «dages oppe», det vil si at han blir til stein når han treffes av sollyset.
Diktets opprinnelse[rediger | rediger kilde]
Diktet antas å være nedskrevet rundt 1270[1], men er sannsynligvis diktet tidligere og overlevert muntlig. Det er hevdet at det hedenske innholdet tidfester det til førkristen tid i Norden (10. århundre) (B. Symons[2]), men den islandske filologen Finnur Jónsson tidfester diktet til 12. århundre[3]. Jónsson argumenterer også for at diktet er skrevet i Norge ut fra enkeltord som han mener bare er funnet i norsk litteratur[4].
Versemål[rediger | rediger kilde]
Diktet er skrevet i versemålet ljodahått (norrønt: ljóðaháttr) med seks linjers vers i to seksjoner hvor det er to kortlinjer fulgt av en langlinje. Det er benyttet stavrim.
- Alvíss ek heiti,
- bý ek fyr jörð neðan,
- á ek undir steini stað;
- vagna vers
- ek em á vit kominn;
- bregði engi föstu heiti fira.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica, Codex Regius
- ^ Fínnur Jónsson, Den islandske litteraturs historie, København, 1908, s. 36
- ^ Jónsson, Litteraturhistorie Bd. 1, på nettstedet Heimskringla.no
- ^ «Heller ikke er der noget, som aldeles klart og utvetydigt viser hen til et bestemt land. Dog skal her fremdrages et ord, som aldrig forekommer i den islandske litteratur. Det er ordet fjarrafleinn (= landstryger). Dette forekommer nemlig i formen firafl., én gang i de norske love og desuden i svenske love (5). Jfr. flein, og faraflein, der endnu findes i norske dialekter. Det taler for en norsk oprindelse.», Jónsson, Litteraturhistorie, Bd. 1
- ^ Allvísmål, 3. vers e. Guðni Jónsson. («Alvis jeg heder, i jord jeg bor, stade under sten jeg har; til vogne-drot, jeg vei har lagt; mænd bryde ei edfast ord!»)