Gullveig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gullveig løftes på spydene over ilden, illustrasjon av Lorenz Frølich

Gullveig (norrønt Gullveig, fra gull og -veig, «sterk drikk»»; «styrke»; «kvinne»[1] og kan bety «begjær etter gull» eller «gyllen drikk»[2]) er en mystisk kvinnefigur i norrøn mytologi som er nevnt utelukkende i Voluspå, et av diktene i Den eldre Edda i tilknytning til den mytologiske krigen mellom æsene og vanene. Gullveig ble drept tre ganger ved å bli stukket med spyd og brent i Odins hall, likevel ble hun tre ganger gjenfødt.

Drap i Odins hall[rediger | rediger kilde]

Volven i Voluspå forteller i dulgte ordlag om en ekstrem voldshendelse i Odins egen hall:

Hun minnes den første
feide i verden
da gudene støttet
Gullveig med spyd,
og brent henne
i Høyes hall;
den re ganger brente,
den tre ganger fødte;
ofte, usjelden,
men ennå lever hun
- Voluspå, vers 21[3]
En teori er at Gullveig kan forstås som en identitet av Frøya, vanegudinnen

«Høye» er en annen betegnelse på Odin. Uttrykket «støtte Gullveig med spyd» kan bety at kvinnen ble stukket så mange ganger med spyd at hun sto oppreist og ikke kunne falle.

En tolkning er at Gullveig er en ond volve som har kommet til gudene med mørk seid, og i raseri har samtlige guder vendt seg mot henne og drept henne på bestialsk vis. Den følgende strofen omtaler en volve ved navn Heid:

Heid kalte de henne
når hun kom til gårds,
spåkyndig volve
hun styrket gander;
seid kunne hun,
seidet lekent,
alltid yndet
av onde kvinner
- Voluspå, vers 22[4]

Er det den samme volven som omtales? Den første vanegudinnen som behersket seid var Frøya. Enkelte forskere har spekulert på om det er tre feminine nivåer av den samme; Gullveig, Heid og Frøya. Det norrøne samfunnet hadde en streng moralkodeks som slo fast at det var en nidingsdåd å utøve vold mot en kvinne.[5] Likevel gikk gudene til denne ekstreme volden, men ullent nok kunne ikke gudene hindre at negative hendelser fortsatte. Sammenhengen i diktet tilsier at hendelsen med Gullveig kan tolkes som et forvarsel eller innledning på urkrigen mellom gudeættene. Den neste episoden i Voluspå er drapet på Balder, og den skyldige var Loke, den guden som sto mellom to krefter, jotnene og æsene.

Teorier om Gullveig[rediger | rediger kilde]

Til tross for den korte opptreden som Gullveig har i de bevarte tekstene har det medført relativ stor spekulasjon om figurens vesen og betydning.

Dumézil[rediger | rediger kilde]

Georges Dumézil (1966 og 1973) mente at den første gudekrigen var basert på et mytisk indoeuropeisk mønster som også var dukket om i romersk mytologi i krigen mellom de krigerske romere (kompatible med æsene) og de rike sabinene (kompatible med vanene), og at Gullveig-elementet tilsvarte rollen til Tarpeia i den romerske tradisjon. I en vanlig versjon forrådte Tarpeia festningen til sabinene i bytte mot hva de hadde på sine venstre armer, i meningen deres armbånd av gull. Imidlertid etter at sabinene hadde tatt fordel av hennes forræderi innfridde de sin del av avtalen ved slå henne med skjoldene sine, som de også bar på sine venstre armer, inntil hun var død.

Dumézil mener også at en beslektet tradisjon opptrer i Saxo Grammaticus' redegjørelse i Gesta Danorum, bok 1, om Friggs tyveri av gull fra Odins statue og hennes utroskap. Odin dro i landflyktighet, enten i avsky eller skam, og en viss Mit-othin eller Mithras oppnår til en viss grad å overta Odins posisjon inntil Odin kommer tilbake og fordrev Mithras. Se for øvrig Mithras-kulten om mulig påvirkning på norrøn mytologi fra romersk tradisjon.

Rydberg[rediger | rediger kilde]

«Loke finner Gullveigs hjerte», illustrasjon av John Bauer for Our Fathers' Godsaga, engelsk oversettelse av Rydbergs Fädernas gudasaga, 1887

Viktor Rydberg gjorde en litterær tilnærming og foreslo en sammenheng mellom verset om Gullveig i Voluspå med to vers i den korte versjonen av Voluspå (Völuspá hin skamma) som finnes i en del manuskripter av Den eldre Edda som den siste seksjonen i diktet Hyndluljod.

Ulv ol Loke
med Angerboda
og Sleipne fekk han
med Svadilfare
Eitt var trollet
det aller verste,
det var frå bror
til Byleist komi
Loke åt hjarta,
på lindebål
han fann ein halvsiden
kvende-hugstein;
vart Lopt barna
ved det leie kvendet
frå di ovrast all
utjo i heimen.[6]

«Byleists bror» og «Lopt» (= luft) er kjenninger for Loke. Om det brente kvinnehjertet som Loke spiste var Gullveigs hjerte er meningen muligens at Gullveig levde videre i en ætt av trollkvinner som Loke fødte (han ble svanger av å spise hjertet). «Det leie kvendet» (norrønt flagð) kan referere til onde volver og hekser i alminnelighet, men kan i metaforisk ha betydningen troll og monstre i særdeleshet.

Den korte Voluspå referer også til Heid og Rosstjov (et navn som ellers er ukjent) og de var av Rimnes ætt i en kontekst som antyder at Rimne også var jotne.

Rydberg tok hendelsen hvor Loke spise kvinnehjertet som en gjentagelse av det tidligere verset og identifiserte således Gullveig med Angerboda, mor til Fenrisulven, med Loke. I den sammenhengen gjør han seg avhengig av at flagð referer til monstre og troll uansett kjønn og inkluderer Fenrisulven blant dem. Snorre Sturlason kjente til Angerboda som en jotunkvinne som ved Loke som far fødte Fenrisulven, Midgardsormen og Hel, og han gir ingen indikasjon på Loke fødte disse selv.

Mer dristig er Rydbergs identifikasjon av Gullveig/Angerboda med Aurboda som var gift med jotnen Gyme og er mor til Gerd som vaneguden Frøy begjærte og til sist giftet seg med. Rydberg spekulerer også på om Gullveig kan være identisk med en annen jotne, Hyrrokkin, et navn som betyr «skrukket av ild», og som Tor i raseri slo i hjel med hammeren sin. Rydberg merket seg at i Svipdagsmål er Aurboda også navnet på en av Menglads ni tjenende kvinner (Menglad er blant annet blitt tolket som et av Frøyas mange navn), at Heid var navnet på Rimnes datter og at i Volsungesaga er Lyd (Hljóð) både datter av Rimne og Friggs terne. Denne giftet seg med helten Volsung og fødte helten Sigmund. Rydberg betrakter alle disse som varianter av Gullveig. I Rydbergs omfattende Gullveig identifiserer han ytterligere med moren til monsteret Grendel i Beowulf.

Med de mange navn som figurene i norrøn mytologi nevnes som, som kjenninger og kallenavn, åpner døren for mange spekulasjoner, men det er vanskelig å følge Rydberg i samtlige av hans tallrike identifikasjoner. Han har generelt ikke funnet stor anerkjennelse hos andre forskerne.

Turville-Petre[rediger | rediger kilde]

Frimerke fra Færøyene: Gullveigs henrettelse.

En annen teori som i større grad finner anerkjennelse er blant annet fremmet av Gabriel Turville-Petre[7] hvor Gullveig kan forstås som et annet navn for gudinnen Frøya. I Gylfaginning i Den eldre Edda gråter Frøya tårer av rødt gull for at hennes ektefelle Od (tolket som Odin) er fraværende og hvor hun er mor til døtrene Gerseme og Noss. Begge disse navnene betyr «rikdom». Frøya blir ofte knyttet til begjær etter smykker og rikdom i tekstene.

I Snorre Sturlasons mytologiske Ynglingesagaen i Heimskringla slår han fast at «Frøya, hun var blodgydje, hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.»[8] I Snorres beskrivelse av Odin rett etter forteller han at også Odin behersket seid: «Odin kunne den idrett som det følger den største makt med, og han øvde den sjøl, det er seid...»[9]

Steinsland[rediger | rediger kilde]

Gro Steinsland har sammen med Preben Meulengracht Sørensen utgitt en nyoversettelse av Voluspå med kommentar og perspektiver. Gullveig tilhører den mest gåtefulle vesen i hele diktet, og «ingen har klart å få en fullgod mening med volvens tale her».[10]

I den mytiske nåtid levde æser og vaner i fredelig sameksistens, men i mytisk urtid lå de i krig med hverandre. Gullveig synes å være en kvinne som kom utenfra og utfordret gudene slik også jotunkvinnene gjorde det i gullalderen, den sorgløse perioden etter skapelsen. Gullalderens fred brytes i vers 8 «...inntil tre kom / kraftfulle / tussemøyer, / fra jotunheim.» Men diktet avslører ikke hva det var med disse tre jotunkvinnene som endret freden, annet enn som skumle varsler om framtidig ulykke. Er det begjæret som kom inn i uskylden, begjæret mellom mann og kvinne, æser og jotner, og begjæret etter gull og rikdom, undrer Steinsland.[11]

Nedslaktningen av Gullveig har preg av ritualmord, både i gjentakelsene og i den voldsomme graden ved at hun stikkes så mange ganger at hun blir en nålepute som blir holdt opp av alle spydene. Som volven Heid i verset etter beskrives hun som ond, ikke for at seidkunsten var ond i seg selv, men den var fryktet – den som behersket seiden hadde stor makt. Steinsland ser mulighet i at Gullveig er en mystisk feminin kraft som krystalliseres i både Frøya, den onde volven Heid og i den kloke volven uten navn som fører ordet i diktet. Noe katastrofalt har skjedd og er tilsynelatende den første hendelsen av en rekke forvarsler på den endelige katastrofen, det uunngåelige Ragnarok.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Side 86
  2. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Side 119
  3. ^ Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Side 15.
  4. ^ Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Side 15.
  5. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Side 120
  6. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 117, vers 40 og 41, i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse.
  7. ^ Turville-Petre, Gabriel (1964): Myth and Religion of the North: The Religion of Ancient Scandinavia. London: Weidenfeld and Nicolson.
  8. ^ Snorre Sturlasson (1979): Snorres kongesagaer, side 6 (I).
  9. ^ Snorre Sturlasson (1979): Snorres kongesagaer, side 8 (I).
  10. ^ Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Side 51.
  11. ^ Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Side 45.
  12. ^ Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Side 53.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dumézil, Georges (1966): La Religion romaine archaique suirvi d'un appendice sur la religion des Etrusques Paris. Editions Payot. Overs. Krapp, Philip (1996): Archaic Roman Religion. Baltimore: Johns Hopkins University Press. Gjenutgitt 1970, Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-8018-5482-2 ISBN 0-8018-5483-0 (hdbk)
  • Dumézil, Georges (1973): «The Gods: Æsir and Vanir», Gods of the Ancient Northmen, overs. Einar Haugen. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03507-0.
  • Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Det Norske Samlaget 2005.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2
  • Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Oslo 1999. ISBN 82-530-2136-4
  • Snorre Sturlasson (1979): Snorres kongesagaer (Heimskringla), ISBN 82-05-31464-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]