Det tyske rikes forfatning av 1871
Det tyske rikes forfatning (Verfassung des Deutschen Reichs) var forfatningen i Tyskland fra 1871 til 1919. Det ble etterfulgt av forfatningen av 1919 av samme navn, bedre kjent som Weimarforfatningen.
Det tyske rikes forfatning av 1871 var i realiteten en traktat mellom signaturstatene, som bestod av Det nordtyske forbund og fire sydtyske stater, som gjorde de fire statene til medlemmer av forbundet og gav det utvidede forbundet en ny identitet som Det tyske rike. Forfatningens tekst var basert på Det nordtyske forbunds forfatning og var utformet av Otto von Bismarck. Den foreskrev et føderalt konstitusjonelt monarki, ledet av en keiser, men der medlemsstatene også beholdt sine egne styreformer og statsoverhoder og utstrakt grad av suverenitet. Mens Tyskland på føderalt nivå var et monarki fantes det dermed innenfor den føderale staten både monarkier og republikker.
Signaturstater[rediger | rediger kilde]
Forfatningen ble signert av kongen av Preussen, i egenskap av forbundspresident for Det nordtyske forbund, kongene av Bayern og Württemberg og storhertugene av Baden og Hessen. Hessen nord for Main var allerede medlem av Det nordtyske forbund, og gjennom forfatningen ble også de sydlige delene innlemmet.
Medlemmene av Det nordtyske forbund som ble del av Det tyske rike var Preussen, Mecklenburg-Schwerin, Sachsen-Weimar, Mecklenburg-Strelitz, Oldenburg, Braunschweig-Lüneburg, Sachsen-Meiningen, Sachsen-Altenburg, Sachsen-Coburg-Gotha, Anhalt, Schwarzburg-Rudolstadt, Schwarzburg-Sondershausen, Waldeck-Pyrmont, Reuss (eldre linje), Reuss (yngre linje), Schwarzburg-Lippe, Lippe, Lübeck, Bremen og Hamburg.