Kongeriket Württemberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Königreich Württemberg
Kongeriket Württemberg
Wuerttemberg Arms.svg
1806 – 1918 Flagge Königreich Württemberg.svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Württemberg
Kongedømmet innen det tyske rike
Hovedstad Stuttgart
Språk Schwabisk tysk
Styreform Konstitusjonelt monarki
Konge
 - 1806-1816 Friedrich I av Württemberg
 - 1816-1864 Wilhelm I av Württemberg
 - 1864-1891 Karl I av Württemberg
 - 1891-1918 Wilhelm II av Württemberg
Historie
 - Oppgradert til kongedømme 1. januar 1806
 - Grunnlagt 1806
 - Tyske revolusjon 9. november 1918
Areal
 - 1910 19 508 km²
Innbyggere
 - 1910 est. 2 437 574 
     Befolkningstetthet 125 /km² 
Valuta Württemberggulden (Tyske mark fra 1875 og framover)
I dag en del av Baden-Württemberg

Kongeriket Württemberg (tysk: Königreich Württemberg) eksisterte fra det ble oppgradert til kongedømme fra hertugdømme i 1806 til de tyske monarkienes oppløsning i 1918. Kongerikets områder ligger nå i den tyske delstaten Baden-Württemberg.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Württembergs grenser som i 1813 ble definert til mellom 47°34' og 49°35' nord og 8°15' og 10°30' øst. På det lengste var det 225 kilometer fra nord til sør og 160 kilometer fra øst til vest. Grensen hadde en lengde på 1800 km. Det totale arealet: 19.508 km².

I øst grenset kongeriket til Bayern og mot Baden ved de andre sidene, unntatt en liten del av grensen helt i sør hvor det grenset mot Hohenzollern og Bodensjøen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den 1. januar 1806 gjorde Friedrich II, hertug av Württemberg seg til konge som Fredrik I av Württemberg. Han avskaffet konstitusjonen og samlet det gamle og det nye Württemberg. Etterpå la han kirkens eiendommer under statens kontroll. I 1806 gikk han inn i Rhinforbundet, og med dette fikk han tildelt nye områder med 160 000 innbyggere. Senere, ved freden i Schönbrunn i 1809 ble ytterligere territorier og 110 000 innbyggere til ble lagt under kongedømmet. Som gjengjeld for disse tjenestene gikk Friedrich sammen med Napoleon Bonaparte i felttog mot Preussen, Østerrike og Russland. Av de 16 000 fra Württemberg som marsjerte mot Moskva, kom bare et fåtall tilbake. Etter slaget ved Leipzig (oktober 1813) ble det klart for kongen at lykken hadde snudd for den franske keiseren og hans hær. Kongen signerte deretter (i november 1813) en avtale med Klemens von Metternich i Fulda der han sikret sine kongelige titler og nylig ervervede områder; mens kongens tropper marsjerte sammen med de allierte inn i Frankrike. I 1815 ble kongeriket med i Det tyske forbund. Wienerkongressen gjorde ingen endringer på kong Friedrichs landområder. Det samme året la kongen fram et forslag til en ny grunnlov for folkets representanter, men de godtok det ikke, og midt oppi alt dette oppstyret døde kong Friedrich (30. oktober 1816).

Den kongelige kronen
Württemberg slik det var fra slutten av Napoleonskrigene til slutten av første verdenskrig

Den avdøde kongens sønn, Vilhelm, inntok tronen som Wilhelm I (konge fra 1816-1864). Etter mye diskusjon ble en ny grunnlov vedtatt i september 1819. Grunnloven, med uvesentlige endringer, var i kraft inntil 1918. I en periode med økonomisk nedgang, der det stod dårlig til med skole og landbruk, klarte Wilhelm å skape økonomisk balanse i riket sitt.
Ønsket om mer politisk frihet økte i styrke, gemyttene roet seg ikke etter at grunnloven ble undertegnet i 1819 og i 1830 vokste uroen. I årene som fulgte roet det seg ned; Württemberg gikk inn i Zollverein og byggingen av jernbaner gjorde at handelen blomstret.

De revolusjonære bevegelsene som fantes i 1848 berørte også Württemberg, men uten at det kom til voldelige opprør. Kong Wilhelm sa opp Johannes Schlayer og de andre ministrene sine for å slippe mer liberale menn til makten, de som tenkte tanken om et samlet Tyskland. Kongen proklamerte en demokratisk grunnlov, men så snart de revolusjonære bevegelsene hadde brukt opp sine krefter, sparket han de liberale ministrene, og Schlayer og de andre tidligere makthavende inntok sine maktposisjoner igjen i oktober 1849. Ved å blande seg borti valgretten samlet kongen og ministrene seg om en besluttende forsamling i 1851. Med dette gav de fra seg alle privilegiene de hadde fått etter 1848. Grunnloven fra 1819 trådte i kraft igjen, og statsmakten ble tildelt byråkratiet. Et konkordat med paven var den siste handlingen i Wilhelms lange styre. Den bestemmende forsamlingen avslo konkordatet, den ville regulere forholdet mellom kirken og staten selv.

I juli 1864 etterfulgte Karl sin far Wilhelm som konge. Karl I støtte på mange vanskeligheter allerede i de første årene som konge. Det var kamper mellom Østerrike og Preussen, da begge land ville ha overherredømme over de tyske statene. Wilhelm hadde alltid gitt sin støtte til Østerrike, og Karl og hans rådgivere videreførte denne alliansen. På vegne av Østerrike ledet Württemberg i 1866 sine styrker inn i den østerriksk-prøyssiske krig. Lykken var ikke på Württembergs side; tre uker etter slaget ved Königgratz (3. juli 1866) led styrkene et stort nederlag ved Tauberbischofsheim, og landet måtte se seg slått av Preussen. Prøysserne beleiret den nordlige delen av Württemberg og kom fram til en fredsavtale i august 1866. Württemberg måtte betale en oppreisning på åtte millioner gulden, men inngikk deretter en offensiv og defensiv traktat med Preussen.

Slutten på striden mellom Württemberg og Preussen gjorde at demokratiet fikk mer og mer fotfeste i landet. Under den fransk-prøyssiske krig viste det seg likevel at det demokratiske idealet ikke hadde slått rot i landet. Selv om Württemberg fortsatte å ha en fiendtlig tilnærming til Preussen, fantes det tysk nasjonalfølelse nok til å sende store tropper til prøyssisk tjeneste. Disse württembergske troppene spilte en stor rolle i blant annet slaget ved Worth og i andre hendelser i krigsforløpet. I 1871 ble Württemberg med i det nye tyske keiserriket, men opprettholdt kontrollen over sitt postvesen og jernbanenettverk og sine telegraftjenester. Landet fikk også forskjellige privilegier innenfor skattevesen og militærstyrker, og i de ti neste år var Württemberg en støttespiller for det nye keiserriket.

Mange viktige reformer, spesielt innen finans, fulgte, men forslaget om en union mellom det württembergske og det felles tyske jernbanesystemet feilet. Etter nedsettelsen av skattene i 1889, ble det bare et tidsspørsmål før grunnloven måtte reformeres. Kngen ønsket å stryke de konservative elementene, men lovgivningen i 1874, 1876 og 1879 klarte bare å få til mindre reformer 6. oktober 1891 døde kong Karl helt uventet og hans fetter Vilhelm II etterfulgte ham og fulgte opp hans politikk.

Med tiden fulgte flere diskusjoner rundt reformen av grunnloven. Valget i 1895 førte til at demokratene igjen fikk mer makt. Kong Vilhelm hadde ingen sønner, og det hadde heller ikke hans eneste protestantiske slektning, hertug Nicholas (1833–1903). Arvefølgen gav med dette rom for en maktovertagelse av den katolske grenen av familien. Denne situasjonen gjorde at spørsmålet om forholdet mellom kirke og stat igjen ble aktuelt. Arvingen til tronen var i 1910 den romersk-katolske hertugen Albrecht som tilhørte Altshausengrenen av den kongelige slekten.

En eldre katolsk linje, til hertugene av Urach, ble forbigått grunnet et morganatisk ekteskap. En annen linje, som var protestantisk, inkluderte Mary av Teck, som var gift med Georg V av Storbritannia.

Mellom 1900 og 1910 gikk man gjennom måten konstitusjonen og utdanningen var organisert. I 1906 reformerte man grunnloven. I 1904 ble jernbanen integrert med den i Tyskland.

Etter første verdenskrig ble samtlige monarkier i det tyske riket avløst av republikker. I kongeriket Württemberg foregikk omveltningen på fredelig vis, og selve administrasjonen bestod. Den nye statsdannelsen, Fristaten Württemberg, ble med i Weimarrepublikken og bestod helt fram til etter andre verdenskrig, da Württemberg ble en del av den nye tyske staten Baden-Württemberg.

Se også[rediger | rediger kilde]