Offentlighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Begrepet offentlighet henger sammen med det tyske ordet for «åpen», offen, og betegner den del av samfunnslivet som er åpent, i prinsippet for enhver, og ikke lukket, det vil si «privat». Ordet brukes ofte i samfunnsdebatten utfra et sosiologisk perspektiv i betydningen det offentlige rom. Annen bruk av ordet finner man i forbindelse med åpenhet og innsynsspørsmål hvor det betegner den egenskap at noe er tilgjengelig for alle. I en slik betydning kan det også angi en egenskap ved sosiale eller forvaltningsmessige prosesser (eksempel «vi ønsker offentlighet om denne saken», «hun kledde av seg i all offentlighet»).

Det offentlige rom[rediger | rediger kilde]

Det åpne eller offentlige rommet kan tenkes som det samfunnsområde der samfunnsmedlemmene, borgerne, bekrefter og får bekreftet at de faktisk lever i et samfunn, ikke bare som – og blant – enkeltstående individer eller husholdninger. Offentligheten har med andre ord grunnleggende politiske og kulturelle funksjoner av helt sentral betydning for demokratiet, både som politisk system og som samfunnsform.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En offentlighet har eksistert og eksisterer i de fleste tenkelige samfunn, i den grad de har skilt mellom livet i husholdningen på den ene siden og livet på diverse arenaer for fellesskapet utenfor den egne, hjemlige. Markeder, landsbymøter, religiøse ritualer, sammenstimlingen på kirkebakken etter søndagens høymesse, folkemassen foran slottet der en ny kongelig beslutning blir bekjentgjort – alt dette kan forstås som enklere, førmoderne samfunnsvarianter av den offentlighet som historisk vokste fram ved etableringen av det borgerlige, kapitalistiske samfunnet i Vest-Europa. Dette samfunnet var nettopp det første som, i tråd med modernitetens allmenne tendens til samfunnsmessig differensiering, skilte skarpt mellom det offentlige og det private området, et offentlig liv og et privatliv, i tydelig kontrast til for eksempel livet ved Solkongen Ludvig 14.s hoff, der den kongelige av- og påkledning skal ha vært en offentlig begivenhet.

Offentlighet som filosofisk tema[rediger | rediger kilde]

Offentligheten har interessert samfunnsforskere og filosofer av mange slag.

Tönnies og Lippmann[rediger | rediger kilde]

To tidlige bidrag i forrige århundre er kanskje spesielt verdt å nevne. Begge ble utgitt i 1922: Sosiologipioneren Ferdinand Tönnies' Kritik der öffentlichen Meinung og journalisten Walter Lippmanns Public Opinion.[1] Den sistnevnte hevdet at offentligheten nå var ubrukelig som utgangspunkt for politisk ledelse. Samfunnet var blitt så komplekst at folk flest manglet tilstrekkelig innsikt og lett lot seg manipulere. Følgelig måtte eksperter (et meritokrati) ta over styringen av sine respektive fagfelt. Tönnies betraktet på sin side offentligheten, som den frie pressen konstituerte, som et tredje strukturerende prinsipp i moderne samfunn, mellom staten og markedet. Dannelsen av en offentlig mening representerer en nedbrytning av tradisjonsbaserte og religiøse oppfatninger og normer, den fostrer refleksivitet, og utvikler offentlige vurderinger av politiske målsetninger samt metoder for å nå disse. Den offentlige mening feller dommer over statens handlinger og avslører maktmisbruk. Slik representerer den en videreføring av det store opplysningsprosjektet.

Jürgen Habermas[rediger | rediger kilde]

Mye av Tönnies' forståelse kan en si gjenfinnes hos den som nå regnes som offentlighetens fremste teoretiker, den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Han framhever i sin nå klassiske studie Borgerlig offentlighet (1962) at markedsøkonomien var «motoren» som drev fram utviklingen av en offentlighet. Dette henger sammen med at det framvoksende, ressurssterke borgerskapet i 1700-tallets Europa hadde behov for å beskytte seg og sine økonomiske interesser mot vilkårlige beslutninger fra mer og mindre eneveldige fyrster. De trengte fornuft og forutsigbarhet når det gjaldt de mange samfunnsmessige forutsetningene for deres virksomhet. Fordi de i den private, økonomiske sfæren konkurrerte, hadde de ikke minst bruk for en offentlig sfære der de kom fram til hva som var til deres felles beste når det gjaldt statlige tiltak.

Offentligheten som vokste fram i løpet av 1700-tallet var, ifølge Habermas, i første omgang en litterær eller kulturell offentlighet, som den politiske offentlighet så å si vokste ut av. Offentligheten besto av en rekke ulike scener og institusjoner, fra kaffehus, teatre og romaner til aviser og møter. Der ble det skapt en offentlig opinion om moralske og politiske spørsmål, gjennom drøftinger hvor de beste argumentene skulle være avgjørende, ikke private økonomiske ressurser, status, familieforbindelser eller lignende. Lovgivning og statlig aktivitet eller passivitet skulle da i prinsippet baseres på denne opinionen.

Borgerskapet var sosialhistorisk sett, blant annet på bakgrunn av dets forståelse av det private området, også bærere av visse ideer om enkeltmennesket, individet, og dets fri- og rettigheter. Disse ideene var historisk nye, selv om de klart nok hadde røtter bakover til renessansen og det man har ment ble gjenfødt der – antikken. Det er slik en historisk sammenheng mellom offentlighet, demokrati og ideer om menneskeretter.

Habermas' framstilling av den «klassiske» borgerlige offentligheten la sterk vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, dette at alle de deltakende borgerne, som alle var menn med dannelse og eiendom, lyttet til hverandre og var villige til å oppgi sine opprinnelige synspunkter om de ble møtt med overbevisende argumenter. I denne framstillingen, fra 1962, framsto det nærmest som et forfall at det ble dannet politiske partier og bevegelser som arbeiderbevegelsen, fordi de åpenbart representerte bestemte interesser i det «private», økonomiske området. I den grad det der rådde uforsonlige interessemotsetninger, måtte nå også offentligheten gå over fra å handle om argumentasjon som skulle føre til konsensus, til å dreie seg om tautrekking, mobilisering og kompromisser. I en slik offentlighet har «kjøttvekta», antallet mennesker som støtter et synspunkt, samt økonomiske ressurser som kan mobiliseres, stor betydning uansett om synspunktet overbevisende kan forsvares som fornuftig og moralsk riktig. Argumentenes kraft får mindre betydning.

Kritikk av Habermas[rediger | rediger kilde]

Selv om en kan forstå logikken i dette resonnementet, vil de færreste nå beklage at de mannlige eiendomsbesitternes dannede diskusjoner ble forkludret av organiserte lønnsarbeidende menn og kvinner av alle sosiale klasser. Spørsmålet om hvor og hvordan grensene skal trekkes mellom et privat og et offentlig område har vært diskutert fra mange synsvinkler. Men særlig den feministiske kritikken av Habermas' opprinnelige offentlighetsteori, framført av Nancy Fraser og andre, har vært viktig, også for Habermas selv. Han har akseptert mange av kritikernes argumenter og endret syn, både på dette og andre sentrale områder.

Litteraturprofessor Neil Saccamanos har, om enn med mindre brask og bram og innflytelse enn Fraser, også kritisert Habermas' – på hans naive holdning til pressen. Han imøtgår Habermas' påstand om at artiklene i Tatler, Spectator etc, utelukkende var en fortsettelse av samtalene i kaffehusene, bare med andre midler. Habermas underkjenner med andre ord skriftmediets forskjellighet fra samtaleformen.

Offentlighet i dag[rediger | rediger kilde]

Medier av alle slag, fra teateret til avisen, fra diktsamlingen til radio, film, fjernsyn og internett, har alltid vært av grunnleggende betydning for offentlighetens former og innhold. Selve hovedtesen i Habermas' bok er at det har foregått en strukturell forandring av offentligheten som han kaller en «reføydalisering». I dette ligger det at reelle diskusjoner, der deltakerne er innstilt på å oppgi sitt opprinnelige synspunkt hvis de møter gode nok argumenter, ikke lenger foregår i den mediedominerte offentligheten. Slike diskusjoner, der standpunkter og politiske linjer utformes, foregår nå stort sett i lukkede fora, er påstanden. Offentligheten er et rom der oppfatninger og politiske tiltak ikke blir utviklet, bare proklamert og propagert for – slik det også var i det føydale samfunnets representative offentlighet. I medienes offentlighet arrangeres all debatt som scenisk underholdning, det vil si som boksekamper mellom på forhånd fastlagte standpunkter. Publikum har tilsvarende gått fra å være «resonnerende» til å bli «konsumerende».

Mange vil kunne akseptere noe av dette som gyldige karakteristikker av i det minste noen aspekter ved dagens offentlighet. I dette ligger også noe av styrken i Habermas' opprinnelige offentlighetsteori: Den bygger på og framhever et sett av normer for offentlighetens og følgelig medienes funksjoner som fortsatt aksepteres av de fleste involverte. Vær Varsom-plakaten dreier seg for eksempel om saklighetskrav, om å respektere skillet mellom et privat og et offentlig område og andre ting som Habermas' historiske offentlighetsteori kan sies å handle om. En hovedhensikt med kulturpolitikken, fra pressestøtten og kringkastingslisensen til teater- og litteratursubsidier, er nettopp å beskytte og støtte opp om en mangfoldig og levende offentlighet som ville vært mer ensartet og mindre åpen om rene markedsøkonomiske prinsipper hadde fått være alene om å bestemme hva slags ytringer som skal høres. Verdien av teorien ligger ikke egentlig i at den er en korrekt empirisk framstilling av offentlighetens historiske utvikling i Europa. Den ligger primært i at den leverer en bredt akseptert målestokk for offentlighetens kvaliteter og demokratiske funksjoner.

Offentlighet i Norge[rediger | rediger kilde]

Offentlighet som juridisk begrep[rediger | rediger kilde]

Offentlighet i forvaltningen er av avgjørende betydning for forvaltningens transparens og legitimitet. Dette er regulert i lov av 19. mai 2006 nr. 16[2] - Lov om rett til innsyn i dokument i offentlig verksemd (offentleglova).[3] (Loven erstattet offentlighetsloven av 1970.) Offentleglova gjelder alle forvaltningsorganer (§ 2) og etablerer en utstrakt plikt for forvaltningen til å gjøre sine dokumenter offentlig tilgjengelige (§ 3). De viktigste unntaksbestemmelsene finner vi i § 13 som gjelder dokumenter undergitt lovbestemt taushetsplikt, §§ 14 til 19 som gir adgang til å gjøre unntak for interne arbeidsdokumenter og §§ 20 til 26 som gir adgang til å gjøre unntak for dokumenter med sensitivt innhold.

Loven deler opplysninger i tre grupper: (1) opplysninger som skal unntas fra innsyn (pga. taushetsplikt), (2) opplysninger som kan unntas fra innsyn og (3) opplysninger som ikke kan unntas fra innsyn. For gruppe 2 er det viktig å være oppmerksom på prinsippet om meroffentlighet (§ 11): Forvaltningen skal vurdere å gi helt eller delvis innsyn selv om opplysningene faller inn under en gruppe som det er adgang til å unnta fra innsyn.

Avslag på søknad om innsyn kan påklages til overordnet forvaltningsorgan (§ 32). Når saken er ferdigbehandlet i forvaltningen, kan man bringe inn et eventuelt endelig avslag for Sivilombudsmannen.[4]

Den digitale hverdag forandrer spillets regler[rediger | rediger kilde]

Med internett og digitale medier oppstår det i prinsippet nye muligheter for realisering av noen av de klassiske offentlighetsidealene. Særlig har man framhevet den økte mulighet enhver med datamaskin og internettadgang nå har til å være aktiv deltaker i offentlige ordskifter, gjennom for eksempel innlegg i mangfoldet av diskusjoner som til enhver tid foregår og gjennom blogging. Andre har framhevet at internett og digital kringkasting gjør det mye lettere enn før å velge bort alt man ikke tror man liker og alle synspunkt man er uenig i. Dermed dannes det ensartede grupper der en ifølge en del sosialpsykologisk forskning kan vente at den mest ekstreme varianten av det felles standpunktet vinner fram.[trenger referanse]

Annen forskning[5] viser at åpen og inkluderende debatt fremmes av digitale medier, uten at dette nødvendigvis fører til danning av ensartede grupper. Dette gjelder særlig digitale medier som «sluser inn» deltagere via allment brukte nettsteder (f.eks. Aftenposten i forhold til Debattsentralen). Teknologien spiller også en vesentlig rolle: Muligheten for å bruke lenker for å knytte ulike medier sammen, og ulike webgrensesnitt for automatisert utveksling av informasjon, fører til kommunikasjon på tvers av medier og grupperinger innenfor disse. Den samme forskningen[5] viser dessuten at mennesker bruker flere digitale medier parallelt, og dermed forplanter overbevisende argumenter seg naturlig gjennom «kraften i det bedre argumentet».

Gode innvendinger kan reises mot både de mest optimistiske og de mest pessimistiske av disse oppfatningene. Her er det mye som er usikkert. Utviklingen vil uansett bli målt opp mot etiske og politiske idealer som er knyttet til den «klassiske» borgerlige offentligheten slik Habermas i sin tid beskrev den.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tilgjengelig som gratis etekst på engelsk: http://www.gutenberg.org/etext/6456
  2. ^ Offentleglova
  3. ^ Pressemelding ny offentleglov
  4. ^ Sivilombudsmannens hjemmeside
  5. ^ a b Berdal, S.R.B. (2004) (HTML), Public deliberation on the Web: A Habermasian inquiry into online discourse, Oslo: University of Oslo, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-9893 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • offentlighet.no et nettsted som tar sikte på å hjelpe journalister og andre med tilgang til samfunnsinformasjon, ved veiledning og råd om «retten til å få vite».