Den tredje italienske frigjøringskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den tredje italienske frigjøringskrig
Konflikt: Del av Italias samling og Den østerriksk-prøyssiske krig
Den tredje italienske frigjøringskrig
Dato 20. juni - 12. august 1866
Sted Kongedømmet Lombardia-Venetia og Adriaterhavet
Resultat
Italiensk seier i ly av den østerriksk-prøyssiske krig
Kongedømmet Italia overtok Veneto og Friuli-Venezia Giulia
Parter
Italia Kongedømmet Italia Habsburg Keiserdømmet Østerrike
Kommandanter
Italia Viktor Emmanuel II
Italia Alfonso La Marmora
Italia Enrico Cialdini
Italia Giuseppe Garibaldi
Italia Carlo Pellion di Persano
Habsburg Albrecht av Østerrike
Habsburg Franz von Kuhn
Habsburg Wilhelm von Tegetthoff
Styrker
220 000
hvorav 10 500 kavaleri
I tillegg 38 000 frivillige
462 kanoner
190 000
hvorav 3 500 kavaleri
152 kanoner
Den tredje italienske frigjøringskrig

Den tredje italienske frigjøringskrig ble utkjempet i årene 1866 mellom Kongedømmet Italia og Keiserdømmet Østerrike. Krigen kom som en del av Den østerriksk-prøyssiske krig, da den prøyssiske alliansen med Italia svekket deres felles motstander Østerrike.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Viktor Emmanuel II av Savoia ble kronet til konge over Italia 17. mars 1861, men områdene Veneto og Lazio var ikke underlagt det nye kongedømmet. Den manglende samlingen av hele Italia skapte en innenrikspolitisk spenning i den nye staten, i det som senere ble kalt for irredentisme, og samling av de resterende områdene ble kjernepunktet i dens utenrikspolitikk.

De voksende motsetningen mellom Østerrike og den voksende innflytelsen til Preussen i Tyskland ledet til Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Denne svekkelsen av Østerrike ga Italia en mulighet til å sikre seg Veneto, og inngikk en militær allianse med Preussen 8. april 1866 med Napoleon III som mellommann.

Italienske styrker ledet av general Alfonso Ferrero La Marmora ble satt inn mot Østerrikes sørlige front, etter at Italias erklærte Østerrike krig 19. juni, tre dager etter at kampene mellom Preussen og Østerrike hadde startet. Samtidig, gjennom deres sjømilitære overlegenhet, truet italienerne kysten av Dalmatia, og tvang slik Østerrike til å flytte styrker fra fronten i Sentral-Europa til å møte de italienske styrkene.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Innledende kamper[rediger | rediger kilde]

De militære operasjonene startet 23. juni, ved at de italienske styrkene under La Marmora rykket inn i de østerrikske områdene i Italia og inntok Mantova og Peschiera del Garda. Dagen etter ble imidlertid de italienske styrkene slått i slaget ved Custoza, 24. juni. Cialdini iverksatte imidlertid ikke større offensive operasjoner i innledningen av krigen, og mislyktes i sitt forsøk på å beleire den østerrikske befestningen i Borgoforte, sør for Po.

Etter det italienske nederlaget ved Custoza fryktet de en østerriksk motoffensiv. Østerrike forsøkte å utnytte situasjonen ved å angripe Valtellina og Val Camonica, men takket være presset fra de prøyssiske styrkene mot Østerrike på de andre frontavsnittene, var det vanskelig for Østerrike å utnytte situasjonen, særlig etter det østerrikske nederlaget i slaget ved Königgrätz 3. juli. Dette førte til at østerrikerne måtte flytte en av sine tre hærer i Italia tilbake til Wien, og konsentrere sitt forsvar til Trentino og Isonzo.

Ny italiensk strategi[rediger | rediger kilde]

Det østerrikske forsvarssystem i Italia, kalt Quadrilatero

5. juli ble den italienske regjeringen underrettet om at Napoleon III hadde innledet en megling mellom Preussen og Østerrike med forslag som gjorde at Østerrike fikk beholde viktige områder i Italia, blant annet Venezia. Dette ville gi Italia et pinlig nederlag ved å ha oppnådd så lite i krigen. Italienerne besluttet derfor å gå til en ny offensiv før meglingen eventuelt ble avsluttet med en avtale de ikke kunne akseptere. Det italienske krigskabinettet møttes i Ferrara 14. juli og besluttet en rekke tiltak:

  • Cialdini ble satt til å lede hovedstyrken på 150 000 som skulle gå gjennom Veneto, mens La Marmora med rundt 70 000 mann skulle fortsatt blokkere det østerrikske forsvarsystemet, kalt Quadrilatero;
  • Den italienske marinen, under kommando av admiral Carlo di Persano ble sendt til Adriaterhavet fra Ancona med mål øya Lissa (i dag Vis) som skulle erobres;
  • Garibaldis frivillige styrke alpejegerne, forsterket med en regulær divisjon skulle rykke inn i Trentino, og prøve å komme så langt som mulig mot provinshovedstaden Trento.

Italienske offensiver[rediger | rediger kilde]

Cialdini krysset Po og inntok Rovigo (11. juli), Padua (12. juli), Treviso (14. juli), San Donà di Piave (18. juli), Valdobbiadene og Oderzo (20. juli), Vicenza (21. juli) og tilslutt Udine i Friuli (22. juli). Samtidig rykket Garibaldis frivillige styrker fram mot Brescia mot Trento, i den såkalte invasjonen av Trentino) og gikk seirende ut av slaget om Condino 16. juli og slaget om Bezzecca 21. juli.

Disse seirene ble imidlertid overskygget av det overraskende nederlaget som den italienske marinen gikk på i slaget ved Lissa (Vis), 20. juli. Dette førte til at den italienske regjeringen måtte gå med på en våpenhvile og Garibaldi fikk ordre om å trekke seg ut av de nylige erobrede områdene. Garibaldi svarte kongen med sitt berømte «Obbedisco!» («jeg adlyder!») telegram, og trakk seg ut fra Trentino.

Avslutning[rediger | rediger kilde]

Kampene ble avsluttet ved en våpenhvileavtale undertegnet 12. august i Cormons i provinsen Gorizia og en fredsavtale i Wien 3. oktober. Denne bygger på det østerrikske nederlaget i den østerriksk-prøyssiske krig.

Virkning[rediger | rediger kilde]

Krigen førte til at Veneto, med Mantova og Friuli ble overført til Italia, bekreftet av en folkeavstemning i områdene som ble avholdt 21. og 22. oktober.

Se også[rediger | rediger kilde]