Albrecht von Roon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Albrecht von Roon
Albrecht von Roon
Albrecht Graf von Roon
Født 30. april 1803
Preussen Pleushagen, Kolberg, Pommern
Død 23. februar 1879
Keiserriket Tyskland Berlin
Troskap Preussen Preussen til 1867
Keiserriket Tyskland Det nordtyske forbund 18671871
Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket fra 1871
Tjenestetid 18161879
Rang Generalfeltmarskalk
Militære slag Andre slesvigske krig
Den østerriksk-prøyssiske krig
Den fransk-prøyssiske krig
Utmerkelser Den sorte ørns orden
Senere arbeid Krigsminister 18591873
Statsminister 1873

Albrecht Theodor Emil von Roon (født 30. april 1803 i Pleushagen ved Kolberg, død 23. februar 1879 i Berlin) var en prøyssisk politiker, offiser og nasjonalhelt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Roons familie var av flamsk opprinnelse og faren var offiser i den prøyssiske armé, men døde i fattigdom under den franske okkupasjonen, og unge Roon vokst opp i kummerlige kår hos sin bestemor i et land herjet av frigjøringskrigen mot Napoleon.

Han ble kadett i Kulm i 1816, og i 1818 ble han tatt opp ved Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin, hvor han ble utskrevet som underløytnant i 1821 i det 14. regiment i Stargard i Pommern. I 1826 ble han overført til det 15. regiment i Minden, men samme år utnevnt til lærer ved krigsskolen i Berlin, hvor han særlig brukte tid på militær geografi. Han publiserte i 1832 den velkjente Grundlage der Erd-, Volker- und Staaten-Kunde, som gav ham stor berømmelse og ble solgt i over 40 000 eksemplarer på få år. Dette verket ble fulgt av Anfangsgrunde der Erdkunde i 1834, Militärische Länderbeschreibung von Europa i 1837 og Die Iberische Halbinsel i 1839.

I 1832 sluttet han seg igjen til hæren og ble stasjonert ved hovedkvarteret til general von Mufflings observasjonskorps ved Krefeld. Det var her han først ble oppmerksom på den ineffektive tilstand den prøyssiske hær befant seg i. I 1833 ble han tilknyttet det topografiske byrået i Berlin, og i 1835 den prøyssiske generalstaben. I de følgende årene ble han forfremmet til kaptein, og i 1842, etter to års sykdom på grunn av overarbeid, ble han major og tilknyttet staben for det VII. korps, hvor han beskjeftiget seg med å arbeide med planer for reformer for å øke hærens effektivitet. To år senere ble han lærer for prins Fredrik Karl, som han ledsaget på reiser i Europa og på prinsens studiested ved universitetet i Bonn. I 1848 ble han stabssjef for VIII. armékorps i Koblenz. Under urolighetene dette året tjenestegjorde han under kronprins Wilhelm da opprøret i Baden ble slått ned og utmerket seg med effektivitet og mot. Han tok også opp sine synspunkter om hærens organisering med kronprinsen. Samme år ble han forfremmet til oberstløytnant, og i 1851 ble han virkelig oberst. Han hadde fått kronprinsens tillit, og begynte å arbeide aktivt for å fremme hærreformer.

Han ble generalmajor i 1856 og generalløytnant i 1859, og hadde siden 1850 holdt en rekke kommandoer og deltatt i viktige oppdrag. Prins Wilhelm ble regent i 1857, og i 1859 utnevnte han Roon til medlem av en kommisjon for reformering av hæren. Støttet av Edwin von Manteuffel og Helmuth von Moltke, klarte Roon å få sine planer igjennom i all hovedsak. Han gikk inn for en tre-årig almen verneplikt, og en reservestyrke (Landwehr) for forsvaret av landet mens hæren var opptatt. Ved slutten av 1859, selv om han var hærens yngste generalløytnant, etterfulgte han Bonin som Preussens krigsminister, og to år senere fikk han også ansvaret for marineministeriet.

Hans reformasjon av hæren møtte bitter motstand fra flere hold, og det var først etter langvarig strid i parlamentet at han med hjelp fra Otto von Bismarck fikk alle reformene igjennom. Selv krigen i Slesvig i 1864 overbeviste ikke parlamentet fullt ut om nødvendigheten av hans tiltak, men etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 vendte motstanden seg til entusiastisk støtte.

Etter dette ble Roon en nasjonalhelt og en av de mest populære menn i Preussen. Hans reformer ble etter hvert kopiert over hele Sentral-Europa. Han ble forfremmet til general i infanteriet ved utbruddet av Den østerriksk-prøyssiske krig, og var selv tilstede ved slaget ved Königgrätz og fikk Den sorte ørns orden på Nikolsburg på veien til Wien. Hans system for organisering av hæren ble tatt i bruk av hele Det nordtyske forbund etter 1866, og gis æren for den store tyske seieren i Den fransk-prøyssiske krig i 1870-71, som førte til den tyske riksgrunnleggelse. 50-årsdagen for hans innrullering i hæren ble feiret i Versailles den 19. januar 1871, hvor keiseren uttrykte sin takknemlighet for hans tjenester for landet og riket. Han ble adlet til greve og etterfulgte Bismarck som Preussens statsminister. På grunn av dårlig helse måtte han trekke seg allerede året etter. 1. januar 1873 ble han utnevnt til generalfeltmarskalk.

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til



Forgjenger:
 Eduard von Bonin 
Preussens krigsminister
Etterfølger:
 Georg von Kameke 
Forgjenger:
 Otto von Bismarck 
Preussens statsminister
(1873–)
Etterfølger:
 Otto von Bismarck