Partisan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jugoslaviske partisaner i «Den fjerde montenegrinske, proletarbrigaden» under andre verdenskrig. Partisanene overtok makten i Jugoslavia etter krigen.
Monument utført i sosialistisk realisme («heroisk realisme») som krigsminnesmerke over de antifascistiske partisanene under andre verdenskrig i landsbyen Golyam Chardak i Bulgaria.

En partisan er et medlem av en irregulær militærstyrke som kjemper mot en fremmed makt eller armé som angriper eller okkuperer et landområde. Begrepet brukes blant annet om medlemmer av motstandsbevegelser som sloss mot den tyske okkupasjonsmakten i flere land under andre verdenskrig, og om grupper som etter krigen kjempet mot de sovjetkontrollerte kommunistregimene i Øst-Europa.

Ordet kommer fra det franske partisan som igjen er lånt fra italiensk partigiano som betyr «delaktig, tilhenger» og er dannet av parte, «del».[1]

Under andre verdenskrig ble 45 nordmenn fra Kiberg i Finnmark trent opp som partisaner av Den røde armé for etterretningsoppdrag i Norge.[2] 3. august 1992 beklaget kong Harald på nasjonens vegne «måten norske myndigheter behandlet partisanene i Finnmark på etter krigen».[2] Den siste av disse partisanene, Gunnar Halvari, døde i 2012.[3]

Partisaner på 1700-, 1800- og 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

«Partisaner trekker seg tilbake» (Odwrót partyzantów) av krigsmaleren January Suchodolski 1835 viser opprørssoldater i den polske motstandsbevegelsen som i 1833 kjempet for nasjonalt selvstyre for Kongress-Polen (Kongedømmet Polen), en satelittstat og seinere provins underlagt Det russiske keiserriket.

Begrepet «partisan» ble først brukt i Johann von Ewalds Abhandlung über den kleinen Krieg i 1789. Ewald var krigsveteran fra de hessiske styrkene som kjempet i den amerikanske uavhengighetskrigen og skrev om det som på 1800- og 1900-tallet ville blitt omtalt som «irregulær» krigføring. I den tidlige partisan-krigføringen ble det brukt trente avdelinger parallelt med regulære styrker som skulle operere bak fiendens linjer for å forstyrre kommunikasjon, raide logistiske lagre og trekke fiendtlige styrker fra frontlinjene. Det var denne militærtaktikken som senere ble grunnlaget for «partisan rangers» i den amerikanske borgerkrigen. I denne krigen fulgte konfødererte partisanledere som John S. Mosby og andre idéene beskrevet av Ewald, og senere også av den sveitsiske militærteoretikeren Antoine-Henri Jomini og den tyske generalen Carl von Clausewitz. Partisaner på midten av 1800-tallet var betydelig forskjellige fra raidende kavalerister, eller fra uorganiserte eller halvorganiserte geriljastyrker.

Partisanene fra 1800-tallet lignet mer på kommando- eller ranger-styrkene under andre verdenskrig enn partisanstyrkene som opererte i det okkuperte Europa da. Det var under andre verdenskrig at dagens definisjon av partisan som «irregulære styrker i opposisjon til en angripende eller okkuperende makt» ble vanlig.

En okkupant eller angriper kaller ofte partisaner for «geriljasoldater» og «terrorister». I motsetning til terrorister er imidlertid partisaner fremdeles regnet som lovlig uniformerte medlemmer av en nasjons bevæpnede styrker som kjemper for å frigjøre nasjonen fra en ekstern angriper. Partisaner skiller seg også fra geriljakrigere, en betegnelse som vanligvis bare brukes om væpnede grupper under innenrikspolitiske opprør hvor de lovlige myndighetene og regjeringsstyrkene blir angrepet fra innsiden. Et typisk eksempel på gerilja var de kommunistiske Vietcong-styrkene i Vietnam som kjempet mot kolonimakten Frankrike og senere den USA-støttede Republikken Vietnam under Vietnamkrigen.

Under andre verdenskrig var de jugoslaviske partisanene den viktigste motstandsbevegelsen som kjempet mot aksemaktene i landet. Etter krigen kom partisanene til makten i Jugoslavia med Josip Broz Tito som leder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]