Iljusjin Il-2

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Il-2
Il-2
Sovjetisk Il-2M
Informasjon
Rolle Angrepsfly
Produsent Ilyushin
Første flyvning 20. desember 1939
Introdusert 1941
Utfaset 1954 (i Bulgaria og Jugoslavia
Brukes av Sovjetunionen
Produsert 1941-1945
Videreutviklet til Iljusjin Il-10


Iljusjin Il-2 var et sovjetisk angrepsfly (Sjturmovik) brukt under den andre verdenskrig. Prototypen fløy første gang 2. oktober 1939 under betegnelsen TsKB-55, og den første serieproduserte Il-2 hadde sin jomfrutur den 10. mars 1941 men bare noen få fly var levert til operative enheter da Tyskland angrep 22. juni 1941. Iljusjin Il-2 ble allikevel en av de viktigste våpnene Sovjetunionen hadde under den andre verdenskrig, noe som gjenspeiles i et berømt telegram fra Stalin hvor Il-2 ble beskrevet som like viktig for den røde armé som luft og brød. Av pilotene og soldatene på bakken fikk flyet klengenavnene «pukkelrygg», «den flyvende tank» og «den flyvende infanterist», mens den av fienden ble kjent som «Der Schwarze Tod» – «den svarte død».

Iljusjin IL-2, russisk kampfly som styrtet i Sennagressvannet 22. oktober 1944. Flyet ble hentet opp i 1984 og restaurert av russerne. Gitt som gave og finnes i Grenselandmuseets krigsutstilling. Foto: Matti Paavola

Il-2 ble produsert i større antall en noen annen militær flytype med over 35 952 eksemplarer bygget til sammen.

Utvikling og varianter[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av Il-2 skjedde gradvis under produksjonen av flyet etter forespørsler fra piloter og mannskap, og som forbedringer av enten nødvendighet eller som følge av tilgjengelighet av for eksempel enkelte materialer. Il-2 ble først produsert som et en-seters angrepsfly, men etter flere tilbakemeldinger fra fronten som la vekt på hvor sårbar Il-2 var for angrep bakfra begynte Iljusjin å utvikle en to-seters versjon med plass til en akterskytter. En to-seters versjon utstyrt med stjernemotor ble først utviklet under betegnelsen Il-2 M-82, men denne ble forkastet fordi man ikke ville forstyrre produksjonslinjene og en to-seters versjon av standard Il-2 ble introdusert istedet og nådde fronten i oktober 1942.

Introduksjonen av en to-seters cockpit og defensiv bestykning skulle vise seg å gå utover flyegenskapene og utviklingen av en kraftigere versjon av motoren AM-38 ble satt i gang, og i januar 1943 begynte Il-2 med den oppgraderte AM-38F å nå fronten. Introduksjonen av en to-seters cockpit hadde også forstyrret gravitasjonssenteret til flyet, og for å rette opp dette ble de ytre vingedelene mer tilbakestrøket. Denne endringen ble introdusert på fly produsert fra slutten av 1943. En rekke andre større og mindre endringer ble gjort fortløpende etter behov og mulighet, så det er vanskelig å skille mellom de forskjellige modellene. Vestlige kilder har ofte brukt betegnelser som Il-2bis, Il-2m eller Il-2m3 for å skille mellom de forskjellige modellene, men disse er det ikke belegg for at ble brukt av Sovjetunionen under den andre verdenskrig. Vestlige kilder har også beskrevet en torpedobærende versjon av Il-2 under betegnelsen Il-2T, men ingen dokumentasjon finnes for at hverken betegnelsen ble brukt eller for at Il-2 ble brukt med torpedoer.

Andre, mer spesialiserte varianter, ble også produsert. Il-2-37 var en variant utstyrt med to 37 mm NS-37 kanoner. Disse ble brukt for første gang under slaget ved Kursk i 1943, men ble ikke produsert i noe større antall. En variant for rekognosering utstyrt med kraftigere radiosett og kamera ble produsert som Il-2KR, og en variant spesialisert for trening som Il-2U.

Varianter basert på Il-2[rediger | rediger kilde]

Varianter og fly basert på Il-2 inkluderer jagerflyene Il-2I og Il-1. Ingen av dem ble satt i produksjon, men Il-1 skulle bli utgangspunktet for angrepsflyet Iljusjin Il-10 som liknet Il-2 av utseende og dimensjon.

Iljusjin Il-8 var en forstørret utgave av Il-2 med mer pansring og kraftigere motor utviklet som en erstantning for Il-2, men Il-10 ble valgt istedet og Il-8 ble ikke satt i produksjon.

Beskrivelse og spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

En bevart Il-2 i polske farger

Den opprinnelige produksjonmodellen av Il-2 var utstyrt med en Mikulin AM-38 motor med en ytelse på 1660 hk som gav flyet en toppfart på 450 km/t. Flyet hadde et mannskap på 1 og bestykningen bestod av to 20 mm kanoner, samt en våpenlast på opptil 600 kg. Toppfarten sank noe med introduksjonen av en to-seters cockpit, men økte litt med introduksjonen av den kraftigere Mikulin AM-38F som hadde en ytelse på 1750 hk. Hovedbestykningen ble etterhvert ofte erstattet med to 23 mm kanoner istedet, men våpenlastkapasiteten forble den samme.