Ernst Busch (GFM)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ernst Busch
Ernst Busch
Ernst Busch (t.v.) med ledelsen av Armégruppe Senter: Walter Weiss, Hans Krebs, Friedrich Hossbach, Rudolf Freiherr von Roman og Hans Speth
Født 6. juli 1885
Keiserriket Tyskland Essen, Nordrhein-Westfalen
Død 17. juli 1945 (60 år)
Storbritannia Krigsfangeleiren Aldershot ved London
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Tjenestetid 19041945
Rang Generalfeltmarskalk
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht
Kommandoer 16. armé
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Pour le Mérite
Jernkorsets ridderkors med ekeløv
Königlicher Hausorden von Hohenzollern

Ernst Busch, (født 6. juli 1885 i Essen, død 17. juli 1945 i fangeleir i Aldershot ved London), var en tysk general og generalfeltmarskalk under andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Busch var sønn av direktør Wilhelm Ernst Busch ved Fürstin-Franziska-Christine-Stiftung, det kongelige waisenhus i Essen. Allerede i 12 års alderen ble han tilknyttet det militære da han begynte ved kadettskole, dvs en militær videregående skole i Bensberg. Han tok abitur i 1904 ved Preußische Hauptkadettenanstalt og ble fenrik i den prøyssiske hær og plassert i et infanteriregiment i Münster. Året etter ble han utnevnt til løytnant og i 1908 overført til et annet infanteriregiment i Wesel.

16. juni 1913 ble han utnevnt til oberleutnant og inspeksjonsoffiser ved krigsskolen i Kassel.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da første verdenskrig brøt ut, ble han kompanisjef i et infanterikompani ved vestfronten. Han ble løytnant i 1904 var var blant annet bataljonssjef i første verdenskrig, og deltok blant annet i følkende slag:

Han ble i 1915 utnevnt til hauptmann og sjef for en bataljon. Som følge av innsatsen mottok han blant annet Pour le Mérite i 1918. Han ble såret ved tre anledninger (21. mai 1915, 10. mars 1917 og 23. oktober 1917).

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden gikk han over i det nye Reichswehr og ble som følge av Versaillestraktatens bestemmelser om nedbygging av hæren til 10 000 mann, kompanisjef 1. oktober 1920 i et infanteriregiment. I 1924 ble han satt i stabstjeneste i en områdekommando, og utnevnt til major 1. april 1925. I oktober samme år ble han inspektør for transporttroppene i Weimarrepublikkens Reichswehrministerium. i 1928 ble han stabsoffiser ved en divisjon i Stettin. 1. februar 1930 ble han utnevnt til oberstløytnant og sjef for et bataljon i 9. prøyssiske infanteriregiment. Fra 1932 ble han sjef for regimentet, og ble fra 1. oktober samme år utnevnt til oberst.

Han støttet den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933.

1. september 1935 ble han generalmajor og sjef for 23. divisjon, 1. oktober 1937 ble han generalløytnant. Under Blomberg-Fritsch-affæren i månedskiftet januar/februar 1938 ga han Adolf Hitler klar støtte og ble i den følgende måneden utnevnt til General der Infanterie og sjef for 8. armékorps og områdesjef for Schlesien. I kraft av denne posisjonen deltok han på møtet 4. august 1938 sammen med Walter von Reichenau mot generalstabsjefen Ludwig Beck og støttet Hitlers aggressive politikk overfor Tsjekkoslovakia. Etter innmarsjen i Sudetenland ble dette lagt inn under hans kommandoområde.

Busch hørte sammen med Walter von Reichenau, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl til de mest trofaste støttespillerne for Hitler i den øverste militære ledelsen, og han deltok også i planlegging av angrepet på Polen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under Felttoget i Polen i 1939 ledet han 8. armekorps.

Under felttoget i Frankrike ledet han 16. arme som var en del av Armégruppe A under Gerd von Rundstedt og okkuperte Belgia. Han deltok senere i okkupasjonen av Frankrike. 26. mai 1940 ble han tildelt jernkorsets ridderkors, og 19. juli samme år ble han utnevnt til generaloberst. Fram til mai 1941 var han i Frankrike med 16. armé.

Under Operasjon Barbarossa ledet han 16. arme i Baltikum som en del av Armégruppe Nord, og vinteren 1941–42 var han med på de harde kampene ved Staraja Russa. Han ledet evakueringen ut av innringningen ved Demjansk i januar/februar 1942. Deretter deltok han fra sommeren 1942 til januar 1944 i Beleiringen av Leningrad. Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk 30. januar 1943, for øvrig sammen med Friedrich Paulus.

Under tilbakeslagene under Operasjon Bagration i juni 1944 ble han avsatt av Adolf Hitler, og erstattet av Walter Model.

Mot slutten av krigen var han øverstkommanderende for det nordvestre avsnittet på vestfronten og kapitulerte 4. mai 1945 til Bernard Law Montgomery med alle sine styrker i det nordvestre Tyskland, Nederland og Danmark.

Ved fredsslutningen[rediger | rediger kilde]

Han ble plassert i krigsfangeleiren for høye offiserer i Aldershot, hvor han samme sommer døde av angina pectoris.