Herman Scheel
Herman Carsten Johannes Scheel (født 19. januar 1859 på Hamar, død 29. september 1956) var en norsk jurist og justisminister 1910–1912.
Scheel ble student i 1876 og cand. jur. i 1881. Etter studieopphold i Berlin og London ble han i 1887 universitetsstipendiat og dosent i rettsvitenskap ved universitetet i Kristiania. I 1892 ble han dr. jur., og 1893–1898 var han konstituert som professor mens professor Francis Hagerup var statsråd. 1898–1910 og fra 1912 var han høyesterettsassessor. Han var sjef for justisdepartementet i Wollert Konows regjering fra 1. februar 1910 til 15. februar 1912, og representerte Høyre. Fra 1912 var han dommer i Høyesterett, og fra 1920-1929 Høyesterettsjustitiarius.
Han var gift med Sara Leonore Sandberg og hadde fem barn.
Scheel ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han ble også tildelt storkors av Italias kroneorden.[1]
Verker [rediger]
Kilder [rediger]
- Illustreret norsk konversationsleksikon, bd. VI. Aschehoug, 1913
Referanser [rediger]
- ^ Verdens Gang, 1. oktober 1956.
| Forgjenger: Karenus Kristofer Thinn |
Høyesterettsjustitiarius (1920–1929)
|
Etterfølger: Paal Berg |
|
|||||
Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual) 
