Gebhard Leberecht von Blücher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gebhard Leberecht von Blücher
Gebhard Leberecht von Blücher
Gebhard Leberecht von Blücher
Født 16. desember 1742
Flagge Großherzogtümer Mecklenburg.svg Rostock, Mecklenburg-Schwerin
Død 12. september 1819
Prussia 1892-1918 Krieblowitz, Schlesien
Kallenavn Marschall Vorwärts («Marskalk Framover!»)
Troskap Sverige Sverige til 1760
Prussia 1892-1918 Preussen til 1773 og fra 1787
Tjenestetid 17581773
17871815
Rang Generalfeldmarschall
Militære slag Syvårskrigen
Napoleonskrigene
Utmerkelser Pour le Mérite
Jernkorsets storkors

Gebhard Leberecht von Blücher (født 16. desember 1742 i Rostock, Tyskland, død 12. september 1819 i Krieblowitz/Schlesien) var en prøyssisk generalfeltmarskalk og fyrste av Wahlstatt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn i svensk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Blücher var av en gammel nordtysk landeier- og adelsfamilie, i hvert fall tilbake fra 1200-tallet. Han startet sin militære karriere som husar i den svenske hæren, bare 16 år gammel. På denne tiden var Sverige i krig med Preussen under syvårskrigen, og under kampene i Svensk Pommern ble den unge Blücher tatt til fange av de prøyssiske styrkene under ledelse av oberst Belling. Belling ble så imponert av den unge soldaten at han fikk ham til å slutte seg til sitt prøyssiske regiment.

I preussisk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Han kjempet i de prøyssiske styrkene resten av syvårskrigen, men var en villstyring og sendte i 1773 et uforskammet oppsigelsesbrev til Fredrik den store og kongen svarte med ordene Der Rittmeister von Blücher kann sich zum Teufel scheren (Rittmeister von Blücher kan dra til helvete).

Blücher kunne ikke vende tilbake til en militære karriere så lenge Fredrik den store var i live, og var en velstående landeier i de neste 15 årene. Men da kongen døde i 1786, ble han året etter gjeninnsatt som major i sitt tidligere regiment, De røde husarer. Han tok del i ekspedisjonen mot Nederland samme år, og ble året etter forfremmet til oberstløytnant. Det følgende året, 1789, ble han tildelt Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite og ble i 1794 oberst i De røde husarer. I 1793 og 1794 utmerket han seg i kamper mot franskmennene og ble forfremmet til generalmajor, og i 1801 generalløytnant.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Blücher er mest kjent for sin innsats under Napoleonskrigene. I 1805 anbefalte Blücher krig mot Napoleon, og tilhørte i 1806 krigspartiet. I slaget ved Auerstädt førte Blücher kommandoen over avantgarden, men hans angrep ble stanset av franskmennenes forsvar. Blücher trakk seg så tilbake mot Lübeck men måtte i november 1806 med 6 000 man kapitulere ved Ratekau etter slaget ved Lübeck.

Han ble imidlertid utvekslet i mars 1807 mot Claude-Victor Perrin, og sendt til å operere sammen med svenskene i Pommern, og kom godt overens med svenskenes Gustav IV Adolf. Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble Blücher militærguvernør i Pommern, og ble betraktet mer enn noensinne av det patriotiske partiet som dets leder. I 1809 gikk Blücher forgjeves inn for et forbund med Østerrike. Etter forbundet med Frankrike i 1812 måtte Blücher på grunn av sine skarpe uttalelser mot franskmennene fratre.

Ved bruddet med Napoleon fikk Blücher på Gerhard von Scharnhorsts anbefaling en høy kommando, men kunne i slaget ved Lützen og slaget ved Bautzen, begge i mai 1813, ikke hindre franske seirer. Blüchers vellykkede angrep ved Haynau den 26. mai styrket imidlertid hærens mot. Etter stillstanden ble Blücher, med August von Gneisenau som generalstabssjef, satt i spissen for den slesiske armé, og nå begynte Blüchers mest strålende tid. I den geniale strategen Gneisenau fant Blücher sitt komplement, og Blücher stolte uforbeholdent på ham. I slaget ved Katzbach den 26. august beseiret Blücher Jacques MacDonald, gikk så over Elbe, og forente seg med Karl XIV Johan, hvorpå han i midten av oktober deltok i slaget ved Leipzig der Napoleon selv ble beseiret.

Den av Blücher anbefalte energiske forfølgelse uteble, men nyttårsdagen 1814 gikk Blücher over Rhinen. Blüchers djerve, temmelig isolerte fremmarsj mot Paris førte imidlertid til en rekke nederlag for hans spredte avdelinger. Da Napoleon vendte sin oppmerksomhet i annen retning, fortsatte Blücher imidlertid fremmarsjen, og fikk den nølende Karl zu Schwarzenberg med seg, og den 31. mars 1814 toget de inn i Paris.

Etter Napoleons gjenkomst fikk Blücher med Gneisenau ved sin side kommandoen over den preussiske armé i sørlige del av De forente Nederlandene. I slaget ved Ligny den 16. juni 1815 ofret Blücher på Gneisenaus råd djervt sine forbindelser for å kunne bistå hertugen av Wellington, noe som førte til den avgjørende seieren over Napoleon og marskalk Michel Ney i slaget ved Waterloo to dager senere.

Som belønning for sine seire ble Blücher utnevnt til fyrste.

Blücher døde i 1819 på sitt gods Krieblowitz i Schlesien.