Østfronten (første verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Østfronten
Konflikt: Første verdenskrig
Østfronten
Russiske infanterister på vei mot fronten
Dato 17. august 1914 - 3. mars 1918
Sted Sentral-Europa og Øst-Europa
Resultat
Sentralmaktene seiret
Parter
Sentralmaktene:
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserdømme
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Det osmanske rikets flagg Det osmanske riket
Bulgaria Bulgaria
Ententemaktene:
Det russiske keiserdømmet Det russiske keiserdømmet
Romania Romania

Russland Russiske republikk

Sovjet-Russland RSFSR
Kommandanter
Keiserriket Tyskland Paul von Hindenburg
Keiserriket Tyskland Erich Ludendorff
Østerrike-Ungarn Franz Graf Conrad von Hötzendorf
Bulgaria Stefan Toshev
Bulgaria Nikola Zhekov
Det russiske keiserdømmet Keiser Nikolaj II
Det russiske keiserdømmet Storhertug Nikolaj
Romania Constantin Prezan

Russland Aleksej Brusilov
Russland Lavr Kornilov

Sovjet-Russland Lev Trotskij

Østfronten var en krigsskueplass i første verdenskrig i Sentral- og hovedsakelig Øst-Europa. Betegnelsen står i kontrast til Vestfronten. Krigsskueplassene i vest og øst påvirket likevel hverandre.

Fronten i øst var mye lengre enn den i vest. Krigsskueplassen var avgrenset av Østersjøen i vest og Minsk i øst, en lengde på 1 200 kilometer, og St. Petersburg i nord og Svartehavet i sør, en lengde på drøyt 1 600 kilometer. Dette hadde en drastisk effekt på krigens gang. Mens første verdenskrig på vestfronten ble skyttergravskrig, var frontlinjene på østfronten flytende og skyttergraver ble aldri skikkelig etablert. Den lange fronten førte til lav soldattetthet. Terrenget i den østeuropeiske krigsskueplassen var ganske fast, hvilket gjorde det nærmest umulig å konstruere kompliserte skyttergravssystemer. På grunn av dette ble frontlinjene i øst flyttet gjennom hele konflikten. Den største framrykkingen på østfronten var den tyske fremrykkingen sommeren 1915.

I motsetning til krigen totalt sett vant Sentralmaktene en knusende seier på østfronten, noe som kom klart frem ved freden i Brest-Litovsk.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Krigsplanene i 1914

Den tyske strategien[rediger | rediger kilde]

Den tyske strategien har i begynnelsen på den tjuende århundret vært rettet mot å unngå en tofrontskrig. Dette var som respons på nyheten om den fransk-russiske militæralliansen inngått i 1893. Under en tofrontskrig kunne ikke Tyskland ha ressurser militært sett for å gjennomføre vellykkede felttog ved å spre styrkene mot separate fronter som dette ville innebære. Dette mente uheldige konsekvenser for de tyske styrkene mot to sterke motstandere under en krig.

For å unngå en slik situasjon var den såkalte Schlieffenplanen utviklet av stabsjef Alfred Graf von Schlieffen i 1905. Den forutsatte en rask seier mot vest ved å ta Paris ved en gigantisk knipetangsmanøver, dette var mulig gjennom stor jernbanekapasitet som tillot en hurtig konsentrasjon av styrker. Dette skulle gjennomføres på under to måneder. De tyske, militære strategene regnet med at Russland trengte tre måneder på å mobilisere. Denne strategiske tenkningen medførte at Tyskland hadde utplassert noe svakere, militære krefter i det østlige området enn hva som viste seg å være nødvendig. Den tyske generalstaben godkjente Schlieffens plan om å slå ut Frankrike innenfor en tidsramme på seks til åtte uker før russerne hadde fullførte mobiliseringen.

Tyskerne regnet med at russerne ville trenge minst tre måneder på å mobilisere og utruste så store styrker som det ville bli behov for. Videre regnet tyskerne med at nettopp de store og lite utbygde områdene i øst med lite jernbanekapasitet ville medføre at dette felttoget ville kreve mye mer tid enn felttoget i vest. Med de store områdene som skulle forseres i øst, måtte tyskerne ha ryggen fri vestover. Deretter var det meste av den tyske styrken rede til å angripe Frankrike, mens en liten styrke skulle bevokte grensen mot en hvilken som helst russisk offensiv.

Den russiske strategien[rediger | rediger kilde]

Østfronten (første verdenskrig)
Russlands invasjon av Øst-Preussen

Stallupönen · Gumbinnen · Tannenberg · Det første slaget om de masuriske sjøer


Slaget om Galicia

Kraśnik · Komarow · Rawa · Przemyśl


1914

Wisła · Łódź · Limanowa


1915

Bolimów · Det andre slaget om de masuriske sjøer · Gorlice-Tarnów · Den store retretten · Sventianyoffensiven


1916

Narots
Brusilovoffensiven
Kostiuchnówka · Kowel


1917

Kerenskijoffensiven  · Riga  · Operasjon Albion

Siden 1890-årene hadde det russiske imperiet realisert faren for en krig med Tyskland som allierte av Frankrike som var revansjesultent etter nederlaget i Den fransk-prøyssiske krig i 1870-71, deretter utarbeidet den russiske staben en rekke strategiske krigsplaner. I utgangspunktet hadde man en defensiv strategi med flodene Wisla og Nemen som deres forsvarslinje med sterke festningene i Warszawa, Novogeorgievsk, Kovno, Grodno, Osowiec og Brest-Litovsk i Polen. Den russiske stabsjefen i 1890-årene, Obruchev, følte at man burde holde seg til den defensive strategien: «frem til vi har utvidet vår jernbane, det vil ikke være en plan som kan garantere suksess». Plan XVIII i 1906 var egentlige en plan for et forsvar i dybde med festningene som det sentrale elementet i deres strategien mot tysk aggresjon. Hele den vestlige Polen og grensetraktene mot Øst-Preussen skulle evakueres for deretter å bli et ingenmannsland mellom tyskerne og russerne.

Plan XIX ble utarbeidet og akseptert av den russiske staben i 1910, før den ble endret i 1912, og etter krigsutbruddet revidert i tråd med utviklingen. Plan XIX i sin opprinnelige form forutsatte et angrep på Øst-Preussen ved hjelp av fire armeer som skulle renske opp det tyske forsvaret før et fremstøt mot den tyske hovedstaden Berlin vil være mulig.

I den endrede form hadde Østerrike-Ungarn blitt trukket inn som en potensiell motstander, og det var antatt at de østerriksk-ungarske armeene representerte en større trussel enn de tyske mot Russland. De fire armeer som skulle angripe Øst-Preussen, nemlig kunne ikke sikre sin flanke i sør mot Galicia om det kom et østerriksk-ungarsk angrep. To av de øremerkede armeer for angrepet på Øst-Preussen ble omgruppert til sør for å styrke stridskreftene i sørvest fra den østerriksk-ungarske landsdelen Galicia. Dette medførte færre mannskaper mot Øst-Preussen, hvilken ment mindre frontlengde mot den tyske forsvarstyrken som ville være sterkere i møte med en russisk invasjon. Etter den reviderte Plan XIX skulle 46 og en halv divisjoner konsentreres i sør mot Galicia mens 29 og en halv divisjoner tildeles planen om et angrep på Øst-Preussen.

Ved krigsutbruddet bestemte man seg for å sende to russiske armeer til Schlesien for å forberede en invasjon av Tyskland fra sørøst. Men den russiske staben, Stavka, hadde ikke gjennomførte krigsforberedelser på den vestlige Polen vest for floden Wisla med et lite utbygd landskap med lite jernbanenett som var planlagt utvidet for akkurat et slikt scenario.

Den østerriksk-ungarske strategien[rediger | rediger kilde]

Den østerriksk-ungarske overkommandoen, som var klar over sin militære underlegenhet overfor den sterkere Russland, var kommet i et dilemma ved krigsutbruddet med Serbia den 28. juli. For å hemme den russiske mobiliseringen og dermed kom et russisk angrep i forkjøpet, ville Franz Graf Conrad von Hötzendorf gå til angrep i retning Warszawa fra Galicia. I likhet med tyskerne hadde overkommandoen regnet med at den russiske mobiliseringen vil bli fullført om minst seks uker, med denne i bakhodet bestemte man seg for å sende større styrker først mot Serbia etter krigsutbruddet ifølge en mobiliseringsplan som tok sikte på en mulig tofrontskrig.

Conrad von Hötzendorf som utarbeidet mobiliseringsplanen, valgt å dele omtrent 49 divisjoner i den østerriksk-ungarske hæren i tre strategiske enheter, «A-Staffel», mesteparten for den planlagte russiske fronten i Galicia, «B-Staffel», en reservestyrke øremerket for det serbiske scenarioet med tolv divisjoner og «Minimalgruppe Balkan» som sikringsgruppe mot grensen til Serbia. Ved krigsutbruddet ble B-Staffel på tilsammen syv korps mobilisert sammen med Balkan-gruppen, og jernbanenettet som ikke var så godt utbygd som vestover, begynte å frakte hundretusener med deres materiell mot sør. Da det var blitt åpenbart at en krig med Russland vil begynne, var det for sent å vende om styrkene fra sør til nord. En slik handling ville ha fulgt til et sammenbrudd i rikets transportsystemet.

Mobiliseringen av styrkene i A-Staffel startet etter 31. juli først som respons på den russiske mobiliseringen, deretter som krigsforberedelse etter en krigserklæring var formelt erklært den 6. august fra Wien til Petrograd. Conrad von Hötzendorf, som hadde feilberegnet den russiske reaksjonen og kommet under politisk press deriblant av den ungarske statsminister Tisza, beordret ett korps i 2. Arme om å stoppe ved ankomsten i sør og deretter vente i ti dager, slik at mobiliseringen av A-Staffel kunne fullføres uten forstyrrelser. Med tilgjengelige tog skulle korpset og deretter resten av 2. Arme komme seg til Galicia etter 18. august.

Russisk angrep på Øst-Preussen[rediger | rediger kilde]

Russiske kavaleri i Insterburg
Posisjonene ved slaget ved Tannenberg. Gumbinnen og Stallupönen er avmerket øverst til høyre

Tyskland erklærte krig mot Russland 1. august da de fikk rede på at russerne hadde kommet lengre i sin planlegging og mobilisering enn hva de tyske planene hadde forutsatt. Men Tyskland hadde store styrker bundet opp på vestfronten, hvor fremrykningen gikk langsommere enn forutsatt og i slutten av august kjørte den seg fast. Men tyskerne hadde undervurdert russernes hurtighet, og russerne på sin side vurderte de østerrikske styrkene til å være dårlig organiserte, tatt i betraktning hvor sammensatt de var, både språklig og kulturelt.

Russland tok derfor initiativet og krysset grensen til Tyskland i Øst-Preussen 17. august og den første militære konfrontasjonen kom, uten at dette var planlagt av noen av partene ved byen Stallupönen i Øst-Preussen, i det såkalte slaget ved Stallupönen samme dag. Dette endte imidlertid med tysk seier og de russiske styrkene trakk seg tilbake. Også de tyske styrkene trakk seg tilbake i henhold til de opprinnelige ordrene, 24 km vestover til nye posisjoner ved Gumbinnen hvor det kom til en ny konfrontasjon i det såkalte slaget ved Gumbinnen 19. og 20. august. Svak tysk koordinering og russisk overtallighet førte til russiske seier og tyskerne trakk seg panikkartet tilbake vest- og sørover da de fryktet å bli avskåret av en russisk knipetangsmanøver. Tyskland skiftet ut feltledelsen og satte inn den pensjonerte generalen Paul von Hindenburg øverstkommanderende for de tyske styrkene i Øst-Preussen, med Erich Ludendorff som stabssjef.

De tyske styrkene ble forsterket med styrker fra vestfronten og i slaget ved Tannenberg 23. august2. september fikk tyskerne en viktig seier. Fire dager etter dette møttes de tyske og russiske styrkene igjen, i det første slaget om de masuriske sjøer i perioden 6. – 14- september. Dette området inneholder med flere tusen innsjøer, og ligger 130-240 km nordøst for Warszawa. Etter den tyske seieren her, hadde de kontroll over Øst-Preussen og initiativet i forhold til kampene i Galicia, hvor Østerrike-Ungarn hadde satt i gang en offensiv inn i Russisk Polen 24. august, samme dag som slaget ved Tannenberg begynte for alvor.

Selv om Königsberg var truet etter nederlaget ved Gumbinnen medførte den tyske seieren ved Tannenberg og senere i det første slaget om de masuriske sjøer at tyskerne hadde tatt tilbake initiativet og avverget at Øst-Preussen falt i russiske hender. Men dette kostet en del, da tyskerne for å sikre sine posisjoner måtte i strid med Schlieffenplanen sette inn styrker som skulle ha vært på vestfronten, og dette svekket de tyske posisjonene og framrykkingen der.

Kraftige kamper i Galicia[rediger | rediger kilde]

Situasjonen i mai 1915

I slaget om Galicia mot Østerrike-Ungarn i Galicia gikk det bedre for russerne. Av politiske grunner hadde Østerrike-Ungarn prioritert frontavsnittet mot Serbia, og samtidig med at deres første offensiv mot Serbia falt sammen, påførte russerne dem et så kraftig nederlag i Galicia at hæren holdt på å falle sammen. Russerne rykket over grensen til de østerrikske områdene av Galicia og okkuperte blant annet Lemberg 3. september. De østerrikske styrkene hadde i disse innledende slagene mistet rundt 350 000 mann og trakk seg i en noe kaotisk retrett 160 km tilbake mens de appellerte om tysk hjelp. Tyskerne svarte ved å trappe opp sine aktiviteter i Øst-Preussen og økte presset på russerne der, samt fraktet styrker inn mot Katowice og Krakow-området for å lette det direkte presset mot Østerrike-Ungarn.

Det ble utkjempet en rekke kraftige slag i Galicia utover høsten og vinteren 1914/1915, blant annet om festningen i Przemyśl og frontlinjene bølget fram og tilbake. Sentralmaktenes første store offensiv var i perioden 28. september til 17. oktober, hvor formålet var å presse russerne ut av Galicia. Dette gikk over i en russisk motoffensiv i perioden 17. oktober til 1. november, hvor russerne greide å gjenopprette en linje langs elven Warta. Etter hvert stabiliserte frontlinjene seg i en linje mellom Łódź og Warszawa, mens russerne under ledelse av Aleksej Brusilov hadde tatt store områder fra Østerrike-Ungarn i det sørlige Galicia helt fram til Karpatene.

Utover i 1915 var tyskerne stort sett på offensiven, store deler av året i den såkalte Gorlice-Tarnow-offensiven. I et nytt slag øst for Det masuriske innsjøplatå 4.-22. februar vant tyskerne under ledelse av August von Mackensen over de russiske styrkene, og kunne til slutt rykke inn i Lvov, Warszawa, Vilnius og i nord nesten helt fram til Riga. Mot høsten ble russerne presset helt ut av Galicia, Polen og Litauen under Den store retretten.

Offensiv mot Russland[rediger | rediger kilde]

Situasjonen under Kerenskijoffensiven i juli 1917

Parallelt med offensivene i Galicia, åpnet tyskerne en ny offensiv mot Serbia 6. oktober under ledelse av Mackensen, og 23. november var Serbia på sentralmaktenes hender. Nederlaget på Balkan gjorde situasjonen enda vanskeligere for Russland, og etter den store tyske framrykkingen fram til slutten av 1915, lå frontlinjen mer stabil, men langt inne på russisk side av de tidligere grensene, noe som fjernet trusselen av en russisk invasjon av Tyskland eller Østerrike-Ungarn. Den tysk-østerrikske fremgangen stoppet på linjen Riga–Jakobstadt–Dvinsk–Baranovichi–Pinsk–Dubno–Ternopil, og denne fronten endret seg ikke vesentlig frem til den russiske kollapsen i 1917: Russiske forsøk på motoffensiver ble slått tilbake (med unntak av Brusilovoffensiven sommeren 1916 som var Russlands siste store seier i krigen), og de indre problemene i Russland ble stadig sterkere. Utover årsskiftet 1916/1917 var den russiske økonomien i ferd med å bryte sammen.

Romania inn i krigen[rediger | rediger kilde]

14. august 1916 gikk Romania inn i krigen på de Ententemaktenes side, og 27. august invaderte rumenske styrker Transilvania. Rumenerne hadde en vellykket offensiv fram til september hvor de ble stoppet av de tyske styrkene etter at de hadde rykket 80 km inn i landet. Men de dårlig utstyrte rumenske styrkene kunne ikke få noen støtte fra sine russiske allierte og gikk en rekke nederlag i kamp mot tyske og østerrikske styrker og 6. desember rykket disse inn i București.

Russlands siste forsøk[rediger | rediger kilde]

Matmangel skapte politisk uro i Russland og dette første til tsarens abdikasjon og februarrevolusjonen i 1917. Det var også tilløp til mytteri innen de russiske styrkene. Det nye styret under Aleksandr Kerenskij åpnet under ledelse av Brusilov en mislykket offensiv mot Galicia i perioden 1. – 19. juli, den såkalte Kerenskijoffensiven. Etter en innledende framgang mot Lviv, stanset denne opp 16. juli og Sentralmaktene gikk til motoffensiv og russerne måtte trekke seg tilbake. I stedet for å virke styrkene på den russiske moralen, ble det motsatt. De siste kampene på østfronten kom da tyskerne angrep og erobret Riga 1. september. De forsvarende russiske styrkene nektet i hovedsak å kjempe og flyktet fra tysk framrykkende tyske styrkene.

Da bolsjevikene tok makten i november 1917, prøvde de å slutte fred med Tyskland, men de tyske kravene var for harde.

Freden i Brest-Litovsk[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske delegasjonen med Leo Trotskij i spissen ankommer Brest

26. november ba den nye bolsjevikiske regjeringen i Russland om våpenhvile, og forhandlinger om våpenhvile ble umiddelbart innledet i Brest-Litovsk. Våpenhvilen var klar 15. desember og med dette opphørte kamphandlingene på østfronten.

Fredsforhandlinger ble innledet 22. desember, under ledelse av Erich Ludendorff og Leo Trotskij. Forhandlingene ble preget av den pågående russiske borgerkrigen og uenighet mellom Lenin og Trotskij om hvordan den skulle svare på de harde tyske kravene. Lenin ønsket en øyeblikkelig fredsavtale, mens Trotskij var mer avvisende til de tyske kravene. Forhandlingene ble derfor ganske aggressive, og 10. februar ble det brudd. Tyskerne gjenopptok 18. februar krigshandlingene, og Lenin som tidligere hadde vært isolert med sitt standpunkt, fikk da gjennomslag i den sovjetiske sentralkomitéen om at avslutningen av krigen var nødvendig for å «sikre revolusjonen». 24. februar godtok de russiske sovjetene de tyske kravene.

En fredsavtale ble derfor undertegnet 3. mars 1918. For å unngå videre krig måtte Russland gi etter for de harde tyske kravene og avstå Ukraina, Hviterussland og Baltikum. Dette utgjorde omtrent halvparten av de russiske besittelsene i Europa og rundt 3/4 av tungindustrien. De måtte også si fra seg krav på Finland. I tillegg mistet Russland sine besittelser i Kaukasus og måtte Russland betale krigserstatning til Tyskland. Etter det tyske nederlaget i første verdenskrig tok Sovjet-Russland tilbake Ukraina, Hviterussland og områdene i Kaukasus gjennom erobring av de nå selvstendige statene.

Fredstraktaten i București[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: București-traktaten (1918)

Etter Russlands sammenbrudd, hadde Romania undertegnet et våpenhvileavtale med Tyskland 9. desember. Fredsforhandlingene var her kompliserte da det var mange land som hadde territorielle krav på hverandre. 7. mai 1918 måtte Romania inngå den såkalte fredstraktaten i București, hvor Romania måtte avgi territorier til Bulgaria, Karpatene til Østerrike-Ungarn og sikre oljeforsyninger og jordbruksoverskudd til Tyskland i 90 år. Traktaten ble annullert etter fredsslutningen etter første verdenskrig.

Historiske vurderinger i ettertid[rediger | rediger kilde]

Østfronten var den eneste fronten Sentralmaktene vant, og spesielt for tyskerne var fronten vellykket. De hadde – i motsetning til Østerrike-Ungarn – ikke tapt noen større slag der de selv var den aktive part på Sentralmaktenes side. Freden i Brest-Litovsk bekreftet dette: Mens Østerrike-Ungarn ble marginalisert, ble alle de nye statene (avgitt fra tidligere russisk territorium) liggende under tysk innflytelse. Tyskland hadde fått kontroll over enorme områder, og det var oppstått en form for Pax Germanica – fred på tyskernes vilkår. Bl.a skulle en million tonn hvete skulle leveres årlig fra Ukraina som en betingelse for landets fortsatte uavhengighet. Enkelte historikere peker derfor på at inntrykket Tyskland fikk av denne seieren var medvirkende til den tyske revisjonismen opp mot andre verdenskrig. Spesielt krigsveteraner fra østfronten hadde vanskelig for å godta at Tyskland kunne tape krigen når de hadde gjort det så sterkt på østfronten. I nazistisk ideologi kom dette frem igjen med ideen om Lebensraum: Det var områdene øst for Tyskland og Østerrike som skulle koloniseres, land i f.eks nord og vest var det mindre viktig å kontrollere; Ressursene fra øst skulle komme det tyske herrefolket til gode, mens man gjerne kunne ha fred med de samme vestmaktene som i sin tid påtvang Tyskland Versaillestraktaten.

Russland var frontens store taper, både når det gjaldt militære tap og tap av landområder i forbindelse med fredsavtalen. I ettertid kan man likevel merke seg at utifra grensene Russland har i dag (med unntak av Kaliningrad som først ble russisk land og befolket av russere etter andre verdenskrig) var det aldri fiendtlige soldater eller krigshandlinger/slag inne på dette territoriet, eller noe tap av dette landområdet ved fredsavtalen. Ikke var konflikten heller ideologisk av noen art da alle de tre store aktørene var keiserdømmer da krigen startet, og man ikke hadde noe mål om regimeskifte. Østfronten under første verdenskrig er dermed ansett som en klar imperialistisk krig, om hvem som skulle styre områdene mellom «ekte Tyskland», «ekte Østerrike-Ungarn» og «ekte Russland», et gigantisk landområde hvor det i stor grad ikke var en majoritet av hverken etniske tyskere, ungarere, eller russere.

Kontrasten til østfronten (andre verdenskrig) for Russlands del er dermed stor. Her var målsetningen for det nasjonalsosialistiske Tyskland å knuse det sittende Sovjet-regimet, okkupere og kolonisere hele Europeisk Russland og sulte i hjel 3/4 av befolkningen og beholde den resterende 1/4 som slavekraft. Dermed ble det også enorme krigshandlinger inne på det som i dag er russisk territorium.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]