Axel Munthe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Axel Munthe
FødtAxel Martin Fredrik Munthe
31. okt. 1857[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Döderhults församling[1][5]
Død11. feb. 1949[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (91 år)
Stockholm[6]
Storkyrkoförsamlingen
BeskjeftigelseSkribent, psykiater, medisinsk forfatter, manusforfatter, lege, livlege Rediger på Wikidata
Utdannet vedUppsala universitet[1]
EktefelleHilda Pennington-Mellor Munthe (19071949)
SøskenArnold Munthe[1]
Anna Munthe-Norstedt[1]
BarnMalcolm Munthe
NasjonalitetSverige
GravlagtCimitero acattolico di Roma
Utmerkelser
11 oppføringer
Nordstjerneordenen
Vasaordenen
Berthold den førstes orden
Ridder av Italias kroneorden
Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Dannebrogordenen
Royal Victorian Order
Kroneordenen
Jernkroneordenen
Sankt Stanislaus-ordenen
Offiser av Æreslegionen

Axel Martin Fredrik Munthe (født 31. oktober 1857 i Oskarshamn i Sverige, død 11. februar 1949 i Stockholm) var en svensk lege, bedre kjent som forfatter av Boken om San Michele (1929), en selvbiografisk fortelling om hans arbeid og senere liv.

Av mer alvorlige sykdommer han beskjeftiget seg med var i sær difteri og kolera.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Axel Munthe tilhørte ifølge familietradisjonen en adelsætt fra Flandern og senere Tyskland, innvandret først til Skåne. Han var sønn av apotekeren Fredrik Munthe og Lovisa Ugarph, og far til den engelske etterrettningsoffiseren Malcolm Munthe.

Etter studier ved Uppsala universitet, der han tok eksamen i medisin og filosofi, og ved universitetet i Montpellier, disputerte Munthe i medisin ved universitetet i Paris 2. august 1880. Han ble livlege for flere medlemmer av den svenske kongefamilien.

Lege for fattige og prominente, og for svenske kongelige[rediger | rediger kilde]

Han var fra 1881 gynekolog i Paris. Han gjorde sin entré i Paris-sosieteten ved å diagnostisere magelidelsen kolitt på fine fruer. Dårlige nerver skulle ha satt seg på tykktarmen, og sykdommen var svært utbredt blant fruer som led av frynsete nerver. Andre var fullstendig immune. På denne innbilte sykdommen grunnla Munthe sin formue. Han var blitt hva han selv kalte – en «motedoktor».

Trolig var det i samband med en ansettelse hos hypnotisøren og nervepatologen Jean Martin Charcot at han på denne tid begynte å specialisere seg på nervesykdommer. Under sin tid i Paris hadde han flittig omgang innen den skandinaviske kunstnerkolonien, særskilt med Ernst Josephson, Hugo Birger, Carl Snoilsky, men også med August Strindberg, hvis huslege han ble. Deres relasjon var imidlertid alt annet enn varm.

Hans søster Anna Munthe-Norstedt var kunstnerinne og bosatt med sin ektemake der, og det var formodentlig hun som formidlet hans kontakter. I Paris lærde han også å kjenne sin første hustru, Ultima Hornberg, som han var gift med 18801888.

Han begav seg i 1884 til Napoli som var rammet av en koleraepidemi der han gjorde en stor innsats, noe som ledet til berømmelse. Ved et nytt besøk på Capri (sitt andre hjem) gikk han i 1884 de 777 trappetrinne som førte opp til Anacapri, 327 meter over havet, på øyas nordøstre side.

Ved skilsmissen i 1888 brøt han med kretsene i Paris, og begav seg til Capri. De følgende årene var tunge: dels led han av depresjon, dels hadde hans pasienter ikke penger til å betale for behandlingen. År 1890 flyttet han derfor sin praksis til Roma, ved Piazza di Spagna i det hus som senere ble John Keats-museet, og Munthe ble raskt en populær motelege fremfor alt i den engelske koloni i Roma. Praksisen i Roma opphørte imidlertid i 1901.

Axel Munthe bosatte seg deretter på Capri der han i 1890-årene bygde en villa, «Villa San Michele», ved restene av en av keiser Tiberius' villaer på øya. I 1895 utformet han selv de arkitektoniske skissene til sitt nye hjem. Byggingen ble påbegynt i 1896. Ideen var at bygningsmassen skulle åpne seg mot havet, og at lyset skulle ledes inn. I første omgang bodde han her frem til i 1910.

Munthe ble en populær person på øya, blant annet ettersom han tok seg av øyas fattige befolkning uten å ta betalt. Villaen ble snart kjent og omtalt på grunn av sine samlinger av antikviteter og ble tidlig et besøksmål for Munthes omgangskrets av kongeligheter og forskjellige kulturpersonligheter.

Allerede i 1892 ble Munthe spurt om han ville bli kronprinsesse Victorias lege. Hun hadde i lengre tid hatt problem med luftveiene. Han påbegynte sin tjeneste omkring 1893. Etter et lengre opphold i London kom han tilbake til Sverige omkring århundreskiftet og ble personlig venn med kronprinsen, senere kong Gustaf V. I år 1903 ble han offisielt gjort til kongelig livmedikus, og 1909 til første livmedikus. Under sine Sverigebesøk var han bosatt på Stockholms slott samt de andre slott som kongefamilien måtte oppholde seg på.

Det å ta seg av sin pasient som nå var blitt dronning Victoria opptok stadig mer av hans tid, og fra 1926 til hennes død forlot han ikke hennes side. Hvordan deres relasjon tedde seg var allerede under samtiden et tema for sosietetssladderen. Mange faktorer bidro til visse spenninger, for eksempel at han var radikal og hun konservativ, men de synes å ha utviklet et vennskap som deres felles interesser lå til grunn for. Ikke heller Munthes legegjerning kunne utføres uten skjeve blikk, hans behandlingsmetoder var tidvis sterkt kritiserte.

Unge prinsesse Maria, som på Gustaf Vs begjæring tidvis oppholdt seg på Capri hos dronningen og Munthe, anså at hans innflytelse var av mén for henne, og at han hadde en hypnotisk kraft. Hun angav mange år senere at han ville ha henne som pasient og gjorde fysiske tilnærmelser mot henne, samt at skrekken som hun derigjennom opplevde overfor det svenske kongehuset på grunn av dets ukritiske støtte til Munthe, var den fremste grunnen til at hun flyktet og tog ut skilsmisser fra prins Wilhelm.[7]

I år 1907 hadde Munthe gifte seg på nytt, med Hilda Pennington Mellor, en engelsk adelsfrue 25 år yngre enn han selv, og gav henne som morgengave en storslått herregårdsbygning i Leksand, Hildasholm, tegnet av Torben Grut. Ekteskapet ble imidlertid ikke lykkelig. Ektefellene ble separert i 1919 men ble ikke formelt skilt. De fikk sønnene Viking (kalt Peter) Munthe og Grane Munthe.

Under første verdenskrig var Axel Munthe i to perioder frivillig lege før Røde Kors på Vestfronten, innen hans svekkede syn umuliggjorde videre virke. Han utkom anonymt med en bok om sine erfaringer, Red Cross and Iron Cross (1917), som var meget kritisk mot Tyskland. At han utgav den anonymt turde bero på kritikken mot Tyskland og respekten for hans pasient dronningen.

Munthe hadde allerede fra 1880-tallet skrevet i Stockholms Dagblad med reiseskildringer under pseudonymene Puck og Puck Munthe, blant annet fra Napoli. Hans storverk ble Boken om San Michele som ble en internasjonal bestselger og en av de fremste svenske boksuksesser gjennom tidene. Boken ble forfattet på engelsk, men så oversatt av forfatteren selv til svensk. Den ble dedisert til dronningen.

Selv om Munthe til å begynne med ikke tok betalt for sin legevirksomhet, ble han i løpet av 1890-årene meget formuende. I likhet med dronningen var Munthe en stor dyrevenn og hadde et syn i dyrevernssaker som var langt forut for sin tid. I 1932 donerte han 100 000 svenske kroner, et betydelig beløp den gang, til dyrenes beskyttelse og som støtte til blinde samer.

Munthe var en sammensatt person, skjønt konsekvent på sitt eget vis. Samtidig som han var kritisk innstilt til Tyskland, var hans kongelige pasient tyskfødt. Han motsatte seg sterkt nazismen, men forhandlet i 1937 om å selge sitt livsverk San Michele til Hermann Göring.

Kong Gustaf V inviterte ham til å bo på slottet da andre verdenskrig brøt ut, og han bodde der sine siste år. Han var da allerede blitt en syk mann, nærmest blind og med nedsatt hørsel.

Villaen på Capri donerte han i 1948 til Svenska institutet i Roma, og den er senere blitt både museum og gjestehus for svenske forskere og kulturarbeidere.

Han døde på Stockholms slott i 1949, 91 år gammel, med en billett til Capri i lommen. Axel Munthes aske ble spredt i havet utenfor Sveriges vestkyst, men på den protestantiske kirkegård i Roma finnes en minnestein over ham og hans familie.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Agneta Freccero: Romersk marmor. Wahlström & Widstrand, Stockholm 2003
  • Wolfgang Genschorek: Axel Munthe. Der Menschen- und Tierfreund von San Michele. Hirzel, Leipzig 1988, ISBN 3-7401-0114-8 / Edition Wötzel, Frankfurt am Main 1989, ISBN 3-925831-05-3; Teubner / Hirzel, Leipzig 1990, ISBN 3-7401-0114-8.
  • Bengt Jangfeldt: Drömmen om San Michele. Bonnier, Stockholm 2000
  • Bengt Jangfeldt: Munthes Capri. Eine Erzählung in Bildern, 2005
  • Gustaf Munthe: Das Buch von Axel Munthe. List, München 1951
  • Josef Oliv: San Michele di Axel Munthe. Alhems, Malmö 1954
  • Helena Seiler: Axel Munthe und sein Werk „Red cross and iron cross“. Die Auseinandersetzung mit der deutschen Ärzteschaft 1932/33 um ein in Deutschland unbekanntes Buch. Dissertation an der Universität München 1992
  • Thomas Steinfeld: Der Arzt von San Michele. Axel Munthe und die Kunst, dem Leben einen Sinn zu geben. Hanser, München 2007, ISBN 978-3-446-20844-5.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «M Axel F Munthe», Svensk biografisk leksikon-ID 8548, besøkt 2. september 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001289, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Base biographique, BIU Santé person ID 1565[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Lennart Bernadotte i Käre prins, godnatt! ISBN 91-0-041935-4 s. 155-158

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]