Frank País

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Frank Pais)
Gå til: navigasjon, søk

Frank Isaac Pais Garcia (født 7. desember 1934 i Santiago de Cuba; død 30. juli 1957 i Santiago de Cuba). Pais var student ved Universitetet i Santiago de Cuba, stod sentralt i undergrunnsarbeidet mot diktatoren Fulgencio Batista og var en av grunnleggerne av 26. juli-bevegelsen. I 26. juli-bevegelsen var han leder for bevegelsen i provinsen Oriente, Han ble også valgt til nasjonal leder for den gruppen av 26. juli-bevegelsen som skulle drive med sabotasjer og nøre opp under motstanden mot Batista. (Bilde av Frank Pais).

Etter at Fulgencio Batistas soldater i dagene etter 5. desember 1958 hadde kraftig desimert Castros revolusjonære gruppe ved Alegria del Pio[1], overlevde de gjenværende takket være nettverket som Pais og Celia Sánchez hadde bygget opp i Oriente.

Organisatoren[rediger | rediger kilde]

Det fantes undergrunnsgrupper overalt på Cuba etter Batistas kupp 10. mars 1952, men ingen steder var de flere og sterkere enn i Oriente. Det kommer tydelig til syne når «New York Times» korrespondent Matthews i juni 1957 rapporterer at Santiago de Cuba er en by i åpent opprør mot Batista [2].

Frank País stiftet «ANR» (Acción Nacional Revolucionaria) etter Batistas statskupp i 1952, og deltok også aktivt i en rekke andre undergrunnsgrupper som for eksempel «Acción Libertadora» og «ARO» (Acción Revolucionaria Oriental). I likhet med de fleste Batista-motstandere, var Pais svært kritisk til det cubanske kommunistpartiet – PSP – (Partido Sosialista Popular) og Foss (2004) går så langt som å hevde at Pais var anti-kommunist.[2]

Che Guevara møtte Frank País kun en gang i januar 1957, men møtet gjorde inntrykk på Guevara og han fikk stor respekt for Pais (Guevara, 1968).[3]

Aksjonisten[rediger | rediger kilde]

Etter Fidel Castros mislykkede overfall på militærleiren Moncada 26. juli 1953 [3], ble 26. juli-bevegelsen etablert i juni 1955. Like etter dro Fidel Castro og mange andre i eksil i Mexico. Pais deltok i stiftelsen og slo «ANR» (Acción Nacional Revolucionaria) sammen med M-26-7. Han ble bevegelsens leder i Oriente og fikk også et nasjonalt ansvar for sabotasjeaksjoner og motstand mot regimet til Fulgencio Batista.

Den 30. november 1956 ledet País og 26. juli-bevegelsen en oppstand i Santiago de Cuba ut fra planen om at Granma med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære skulle ha ankommet Niguero i Oriente. Granma ankom imidlertid først 2. desember 1956. Frank Pais var ennå uvitende om dette, og iverksatte derfor det planlagte overraskelsesangrepet. Sammen med 86 medlemmer av 26. juli-bevegelsen angrep de politiets hovedkvarter mens Moncada-garnisonen ble beskutt med 81mm bombekastere. Straks politiets hovedkvarter var blitt erobret, var planen å dele ut våpen til befolkningen og deretter angripe Moncada-garnisonen.

Overraskelsesmomentet gikk imidlertid tapt ved at en av angriperne ble oppdaget. Politiet barrikaderte seg og forsterkninger ble fløyet inn til Moncada-garnisonen, trolig fra Bayamo. Om kvelden valgte derfor Frank Pais å avblåse angrepet. Medlemmene i 26. juli-bevegelsen trakk av seg sine olivengrønne uniformer og forsvant inn blant sivilbefolkningen i byen. Tre av dem lå igjen etter angrepet (Bonachea og San Martín, 1974) [4].

Etter oppstanden ga Batista politiet frie hender. I de påfølgende uker og måneder ble det vanlig at mange politifolk brukte lokale restauranter, butikker og kafeer uten å betale for seg. En del politifolk ble også beryktet for tortur, drap og voldtekter. Frank Pais og 26. juli-bevegelsen slo periodevis tilbake mot politiet og snikmyrdet de verste torturistene og voldtektsforbryterne. Dette økte ytterligere deres popularitet i befolkningen (Cannon, 1981).

Drapet[rediger | rediger kilde]

Frank Pais fortsatte ufortrødent å verve medlemmer for 26. juli-bevegelsen og utvide bevegelsens nettverk av informanter, kommunikasjonslinjer og skjulesteder over hele Oriente-provinsen. Den 11. mars 1957 ble han arrestert, mistenkt for sin deltakelse i oppstanden 30. november 1956 [5]. Dommeren i rettssaken var den Batista-opposisjonelle Manuel Urrutia Lleó som dømte Pais og andre mistenkte til 2 måneders fengsel (Sweig, 2002). Etter løslatelsen fortsatte Pais undergrunnsarbeidet, men etter mordet på broren, Josué País, 30. juni 1957 bestemte han seg for å forlate Santiago de Cuba og slå seg sammen med Fidel Castros geriljagruppe i Sierra Maestra. I det han skulle forlate huset i Santiago 30. juli 1957 ble han skutt og drept av politioberst José Salas Cañizares.

Dagen etter fyltes gatene i Santiago de Cuba av 60 000 mennesker som deltok i begravelsen. Menneskemengden var for stor til at politiet kunne kontrollere den. Av den grunn ble det like etter begravelsen innført portforbud i tre dager [6].

Frank País ble 23 år og regnes som en av Cubas største revolusjonshelter. Han var et stort organisasjonstalent og mye taler for at revolusjonen på Cuba ville hatt en langt trangere fødsel uten hans innsats. Etter hans død, overtok René Ramos Latour lederskapet for den bybaserte delen av 26. juli-bevegelsen i provinsen Oriente.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se artikkelen om Granma
  2. ^ Frank Pais avvisning av kommunistpartiet PSP, var gjensidig ettersom PSP også avviste 26. juli-bevegelsen politiske linje. Årsakene til den store skepsisen mot PSP blant de revolusjonære på Cuba, skyldtes mange forhold. Dels at PSP la mer vekt på Kominterns mening enn egen oppfatning om hva som var rett politikk på Cuba, dels at PSP hadde vært tvetydig under kampen mot tyrannen Gerardo Machado på 1920-tallet, dels at PSP hadde samarbeidet med Fulgencio Batista i hans lovlig valgte regjering i perioden 1940 – 1944 og dels at PSP – fram til september 1958 – var motstandere av væpnet opprør mot Batista
  3. ^ «. . . . . and I had my only opportunity to meet that great leader from Santiago, Frank País. Frank País was one of those people who command respect from the first meeting; he looked more or less as he appears in the photographs we have of him today, though his eyes were extraordinarily deep. It is difficult, today, to speak of a dead compañero I met only once, whose history now belongs to the people. I can only say of him that his eyes revealed he was a man possessed by a cause, who had faith in it, and that he was clearly a superior kind of person. Today he is called “the unforgettable Frank País”; and for me, who saw him only once, that is true» [1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonachea, Ramón, og San Martín, Marta (1974) «Cuban Insurrection 1952-1959», Transaction Publishers, ISBN 0-87855-576-5
  • Cannon, Terence (1981) «Revolutionary Cuba», Olympic Marketing Corp., ISBN 0-690-01307-8
  • Foss, Clive (2004) «Fidel Castro», N.W.Damm&Sønn, ISBN 82-496-0531-4
  • Che Guevara (1968/2005) «Reminiscences of the Cuban Revolutionary War : The authorized and revised edition» (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-920888-33-0 (Oversatt til svensk og utgitt under tittelen «Minnen från det revolutionæra kriget på Kuba», Wahlstrøm & Widstrand, 1968)
  • Sweig, Julia E. (2002) «Cuban Revolution: Fidel Castro and the Urban Underground», Harvard University Press, ISBN 0-674-00848-0
  • Suchlicki, Jaime (2002) «Cuba from Colombus to Castro», Potomac Books, ISBN 1-57488-436-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]