Ingeniør
Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag, eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse. I motsetning til sivilingeniør og høgskoleingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel. Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.
Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».
Innhold |
Arbeid[rediger]
En ingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor:
- Forskning/utvikling
- Arbeidsleder
- Rådgiver/konsulent
En rådgivende ingeniør er en som gir råd til en oppdragsgiver (byggherre) innen virksomhet med bygg og anlegg eller andre typer prosjekter. Også betegnelsen konsulent blir brukt om ingeniører og arkitekter som bistår byggherrer, bl.a. i bustadoppføringslova. Rådgivende ingeniør kan være en prosjekterende, en prosjektleder, byggeleder eller lignende. Den som påtar seg slike oppdrag, innestår for å ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, og vil ellers kunne pådra seg erstatningsansvar.
For avtale med ingeniør som byggeleder, ren rådgiver eller prosjekterende finnes egne Norsk Standard (NS). Avtalevilkår i oppdrag for forbruker er regulert i bustadoppføringslova.
Utdanning[rediger]
Det tilbys ingeniør/teknikerutdanning på mange studiesteder i Norge, og utdanningene kjennetegnes ved at de er underlagt rammeplanen for ingeniørutdanning.
Opptakskrav[rediger]
Ordinært opptak til ingeniørutdanning, krever generell studiekompetanse pluss spesialisering i matte og fysikk (Matte 2 og Fysikk 1).
Man er imidlertid ikke nødt til å gå ren allmennfaglinje på videregående skole for å bli ingeniør. 1-Årig forkurs og tresemesterordning (tress) tilbys på flere studiesteder i landet, og åpner for at en person med generell studiekompetanse kan oppnå spesiell studiekompetanse gjennom å bruke et år ekstra eller et par sommersemestre. I tillegg tilbys y-veien som et alternativ på enkelte institusjoner, hvor studenter med relevant fagskole kan få et spesielt tilrettelagt studieløp.
Studieretninger[rediger]
Studieretningene innen ingeniørutdanning er: Brann, bygg, data, elektronikk, elkraft, energi og miljø, HMS, kjemi, landskap, logistikk, maskin, materialteknikk, prosess og automasjon. Det er også mulig å utdanne seg som bioingeniør, men denne utdannelsen er helsefaglig og ikke underlagt rammeplanen for ingeniørutdanning.
Videreutdanning[rediger]
Etter fullført treårig ingeniørutdanning kan man velge å ta toårig påbygging til mastergrad (master i teknologi), som igjen kan danne grunnlag for opptak til doktorgrad.
Krav om ingeniør[rediger]
For å oppfylle kravene for å være Ansvarlig søker/prosjekterende/kontrollerende (SØK/PRO/KPR) i tiltaksklasse 2 og Ansvarlig samordner/utførende (SAM/UTF) i tiltaksklasse 3 er det krav om eksamen som ingeniør og praksis opp til 8år, avhengig av oppgave.
Kravene gjelder for alt som bygges på fastland som er teknisk krevende eller hvor små feil kan ha større konsekvenser. Der hvor dyptgående kunnskap er nødvendig eller feil og mangler kan få katastrofale følger kreves utdanning som sivilingeniør eller tilsvarende utdanning med praksis.
Kravene gjelder alt fra hus, blokker, veier til bruer og annen teknisk bebyggelse.
Arbeidsmarked[rediger]
Etterspørselen er for tiden stor etter ingeniører. Mange ingeniører, som ble utdannet rett etter krigen, vil gå av med pensjon i årene som kommer, og det vil bli behov for å erstatte mange av disse. Det utdannes for tiden for få ingeniører i forhold til etterspørselen.
Dette kan sees i motsetning til helseyrkene hvor det i følge Statistisk sentralbyrå kommer det til å bli overskudd av barnevernspedagoger, sosionomer, aktivitører og helsesekretærer i fremtiden. I motsetning til ingeniøryrkene vil det gå få av med pensjon innen medisin, grunnet mange unge yrkesaktive.
Fagorganisering[rediger]
Forbundene som organiserer flest ingeniører i Norge er NITO og Tekna.
Tittel[rediger]
Ingeniør er en tittel som brukes av dem som har en bachelorgrad i ingeniørfag eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse.
Kandidater som består eksamen ved ingeniørhøgskole, teknisk fagskole med tilleggsutdanning ved ingeniørhøgskole og enkelte av Forsvarets tekniske skoler, får tittelen ingeniør påført sitt avgangsvitnemål. Ingeniør-tittelen er ikke lovbeskyttet.
Historie[rediger]
Begrepet ingeniør er kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania og ble den gang brukt om militære spesialister som bl.a. forsto byggverk. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det et sivilt ingeniøryrke med bakgrunn i en teoretisk, teknisk utdanning. De første tekniske høgskoler ble opprettet på samme tid, og en av de første var Bergseminaret på Kongsberg, som fra 1757 utdannet bergingeniører. Denne undervisningen ble ved opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811 lagt under dette, og senere overført til Norges tekniske høgskole (nå NTNU) da den tok til med sin virksomhet i 1910.
Den klassiske oppdelingen av ingeniører var i følgende grupper; bergingeniører, bygningsingeniører, elektroingeniører, maskiningeniører og kjemiingeniører. Ved Norges tekniske høgskole utdanner man i tillegg: skipsingeniører, databehandlingsingeniører og sivilingeniører med teknisk fysikk som hovedfag. Grensene mellom disse gruppene er ikke skarpe, og en del får utdanning på mellomliggende spesialområder som petroleumsteknologi, marin teknologi, by- og regionplanlegging, økonomi, prosess- og produktteknikk, biofysikk og medisinsk teknologi, økonomi og administrasjon.
Det finnes i tillegg flere andre yrkestitler for ingeniører som henviser på hvilke arbeidsoppgaver man har fremfor typen utdanning, selv om de fleste i slike stillinger også har utdanning innen et ingeniørfelt, eksempelvis kunnskapsingeniør.
