Den cubanske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Scene fra den cubanske uavhengighetskrig i Presidentpalasset i Havanna. Los Mambies angriper en spansk befestning

Den cubanske uavhengighetskrigen pågikk mellom cubanske opprørere og Spania i perioden 18681898. Sett under ett består uavhengighetskrigen av tre separate kriger.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cubanernes ønske om uavhengighet begynte over hundre år før uavhengighetskrigen brøt ut i februar i 1868. Da England – som et ledd i krigen med Spania – okkuperte provinsen Havanna i juni 1762, opplevde cubanske plantasjeeiere at de kunne selge sine varer på et åpent marked. Under det spanske kolonistyret hadde de bare kunnet selge varene til spanske myndigheter som selv bestemte prisen. De spanske myndighetene solgte deretter varene på det åpne marked og tok selv fortjenesten fra salget.

Under Englands okkupasjon kunne plantasjeeierne velge mellom ulike kunder og selge der de fikk best pris. Da England byttet Havanna mot Florida i 1763 falt imidlertid denne muligheten bort, ettersom Spania gjeninnførte det gamle handelsregimet. Mye tyder på at dette var den første og største gnisten som tente cubanernes ønske om uavhengighet.

I 1825 hadde de fleste spanske kolonier i Syd- og Mellom-Amerika oppnådd uavhengighet og blitt selvstendige republikker. Kun Cuba og Puerto Rico gjenstod. Dette medførte at Mexico med president Guadalupe Victoria og Colombia med president Simon Bolivar, drøftet en felles militær aksjon for å frigjøre Cuba og Puerto Rico fra Spanias styre.

USA og England tok skarp avstand fra denne planen, og truet med at de ikke ville forholde seg passiv til en militær aksjon. Frykten var at selvstendighet for Cuba ville føre til opphevelse av slaveriet på Cuba, at dette kunne bre seg til sørstatene i USA, føre til slaveopprør og svekke USAs økonomi. Ikke minst fordi Cuba var en stor importør av slaver fra sørstatene. Konfrontert med trusselen om å komme i krig med USA og England, ga Bolivar og Victoria opp planen om å bistå de cubanske uavhengighetsforkjemperne.

I 1865 vinner nordstatene den amerikanske borgerkrig. Dermed blir slaveriet forbudt i sørstatene og dermed opphører også eksporten av slaver til Cuba. Slaveriet blir imidlertid videreført på Cuba og til erstatning for kjøp av afrikanske slaver fra sørstatene, importerer cubanske landeiere kinesiske arbeidere og meksikanske indianere. Om de ikke akkurat får status som slaver, fungerer de iallfall som en særdeles billig arbeidskraft.

Tiårskrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tiårskrigen

Den første krigen, gjerne omtalt som «tiårskrigen» (La Guerra de los Diez Años), pågikk i perioden 18681878. Krigen kom som følge av et opprør, iverksatt av godseieren Carlos Manuel de Céspedes d.e. i 1868, da Céspedes friga sine slaver og erklærte krig mot den spanske kolonimakten. Dermed var frigjøringsarmeen Los Mambies et faktum. Den 10. april 1869 samles den første riksforsamlingen for Republikken Cuba og velger Carlos Manuel de Céspedes d.e. til cubansk president.[1] Republikken og dens første president blir anerkjent av samtlige andre republikker i Latin-Amerika. USA nekter imidlertid å gjøre det samme.

I løpet av tiårskrigen får cubanerne kontroll over hele Øst-Cuba, dvs. provinsene Oriente og Camagüey, men spanjolene klarte å slå splid mellom opprørerne og overvant dem på den måten. Et annet viktig forhold som svekket opprøret, var at USA nektet å anerkjenne opprøret som legitimt, og at opprørerne dermed ikke legitimt kunne kjøpe våpen i USA. Det meste av våpen kom likevel fra eksilcubanere i USA og amerikanske smuglerne tjente gode penger på denne aktiviteten.

I september 1872 foreslår Colombias utenriksminister, Gil Colunje, at alle Latinamerikanske republikker og USA skal gå sammen for å arbeid for cubansk selvstendighet og forbud mot slaveri på Cuba. Samtlige Latinamerikanske republikker støtter forslaget, men USA ved president Ulysses Grant forkaster forslaget.

Etter at cubanerne var blitt slått av de spanske troppene i 1878 inngås fredsavtalen av Zanjón (Pacto del Zanjón) der Spania går med på å lette noe på handelsrestriksjonene og forbedre det koloniale styresettet på Cuba.

Den lille krig[rediger | rediger kilde]

Den andre frigjøringskrigen går under navnet «den lille krig» (La Guerra Chiquita) og pågikk fra 1879 til 1880. Denne krigen ble i første rekke iscenesatt av den cubanske generalen Antonio Maceo og Calixto Garcia som hadde kjempet mot Spania i tiårskrigen, og som etter nederlaget i 1878 dro i landflyktighet til USA.

Som følge av voksende fiendtlig opinion i USA mot det spanske styret på Cuba, innfører USA i 1884 høyere tollsatser på sukker. Den økonomiske tilbakegangen som dette fører til, bidrar til å øke motsetningene mellom cubanerne og det spanske kolonistyret. Noen opprør kom derfor også i 1884 og 1885, men ble så raskt slått ned at de vanskelig kan regnes som kriger. Opprøret i 1885 ble imidlertid innledningen til den andre frigjøringskrigen.

Den andre frigjøringskrig[rediger | rediger kilde]

Den neste krigen startet i februar 1895 med to større opprør i provinsene Oriente, Matanzas og Santa Clara [1]. Dette gjorde at Antonio Maceo, Calixto Garcia, Máximo Gomez og José Martí vendte tilbake til Cuba fra landflyktighet i New York, og sluttet seg til opprøret i Oriente. José Martí falt i kamp like etter, men Garcia, Gómez og Maceo kjempet videre med den erfarne Máximo Gomez som øverste militære leder. Sammen overvant de blant annet troppene til den spanske guvernøren Arsenio Martínez Campos som hadde stått fram som den store vinneren av tiårskrigen.

Kavaleritroppene til los Mambies invaderte samtlige provinser på Cuba og kjempet med stor kløkt mot de spanske troppene som ble ledet av general Valeriano Weyler. I tillegg ødela los Mambies sukkeravlinger for også å tvinge spanjolene økonomisk i kne [2]. Samme taktikk skulle over 60 år senere – i 1957 og 1958 – bli tatt i bruk av geriljasoldatene i Fidel Castros 26. juli-bevegelse.

Til forskjell fra tiårskrigen med blant annet opprørspresidenten Carlos Manuel de Céspedes d.e. i ledelsen, hadde de cubanske opprørerne denne gangen en sivil regjering ledet av president Salvador Cisneros Betancourt, etablert på initiativ av Antonio Maceo i mars 1895. Det viste seg imidlertid at den sivile regjeringen og den øverste militære sjefen Máximo Gómez ofte hadde ulikt syn på så vel politiske som militære disposisjoner. I 1896 spisset det seg til mellom Betancourt og Gómez, og Antonio Maceo ble anmodet om å mekle i striden. Med Maceos autoritet og popularitet, ville nok striden mellom Gómez og Betancourt kunne bilegges. En annen versjon er at Betancourt hadde beordret Gómez å redusere Maceos myndighet i hæren fordi Maceo ikke fulgte ordrer fra Betancourt, men kun fra Gómez. Gómez på sin side hadde nektet å degradere Maceo, men tilkalte Maceo for at de kunne drøfte situasjonen som hadde oppstått.

Uansett hvilken versjon som er riktig, brøt Antonio Maceo opp fra leieren i Pinar del Rio og dro med en mindre styrke for å møte Gómez i naboprovinsen Havanna. Den 7. desember 1896 ble Maceos lille styrke på 17 personer omringet av spanske tropper. Maceo ble truffet av to skudd og døde av skadene [3]. Máximo Gómez slo imidlertid tilbake mot spanjolene og erobret flere befestede spanske stillinger.

Etter hvert viste det seg at cubanernes største sårbarhet, var mangelen på sikre forsyninger av våpen og ammunisjon fra cubanere i landflyktighet i USA. Under så vel tiårskrigen som den andre uavhengighetskrigen kom mange såkalte filibuster-leveranser fra cubanere og andre sympatisører i USA. Mange våpenforsendelser ble imidlertid stoppet av amerikanske myndigheter [4].

USA griper inn[rediger | rediger kilde]

Den lunkne holdningen fra amerikanske myndigheter, fikk en stopp 15. februar 1898 da en eksplosjon inntraff ombord på det amerikanske panserskipet USS «Maine» som lå ved kai i Havanna. I alt 266 amerikanske gaster mistet livet, men ikke en eneste offiserer siden samtlige offiserer inklusive kapteinen hadde forlatt skipet i forkant av eksplosjonen. Den amerikanske aviskongen William Randolph Hearst skrev til sin reporter i Havanna. «Bli på stedet. Skaff meg nyhetene, så skal jeg skaffe krigen» (Aschehoug 1986).

Amerikanske myndigheter la til slutt skylden for eksplosjonen på pro-spanske frivillige i Havanna og dermed brøt den spansk-amerikanske krig ut. Den 11. august 1898 overga Spania seg og 1. oktober ble fredsforhandlingene innledet i Paris. USA tillot imidlertid ikke representanter fra de cubanske frigjøringstroppene (Los Mambies) å delta i avtaleforhandlingene. Den 10. desember 1898 ble fredsavtalen – Paris-avtalen – undertegnet, og samtidig proklamerte USA Cuba som amerikansk protektorat.

USA styrte dermed landet gjennom egne amerikanske guvernører fram til 1902 da Cuba fikk sin formelle uavhengighet i tråd med Teller-tillegget som hadde vært en del av USAs krigserklæring mot Spania (se Paris-avtalen). Gjennom «Platt-tillegget» (se Paris-avtalen) som ble inkludert i Cubas første grunnlov av 1901 og som USA stod bak, går det imidlertid fram at USA – formelt fram til 1933 – har rett til å gripe inn i Cubas indre anliggender. Herunder også å invadere Cuba, hvis USA fant at utviklingen der truet amerikanske politiske eller økonomiske interesser. USA fulgte i praksis opp dette ved å invadere Cuba en rekke ganger. Siste gang ved den mislykkede invasjonen i Grisebukta i 1961.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I løpet av tiårskrigen har Los Mambies i alt 7 opprørspresidenter: 1) Carlos Manuel de Céspedes d.e. 1869-1873, 2) Salvador Cisneros Betancourt 1873-1875, 3) Juan Bautista Spotorno 1875-1876, 4) Tomás Estrada Palma 1876-1877, 5) Francisco Javier de Jesús 1877-1877, 6) Vicente García y González 1877-1878 og 7) Manuel de Jesús Calvar 1878-1978

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kirk, John M.(1984) «José Martí: mentor of the Cuban nation». University Press. ISBN 0-8130-0812-3
  • Suchlicki, Jaime (2002) «Cuba from Colombus to Castro», Potomac Books, ISBN 1-57488-436-0
  • Aschehougs Verdenshistorie (1986), bind 12, «Vesten erobrer verden», ISBN 82-03-10596-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]