Cubas kommunistparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det cubanske kommunistpartiet»)
Cubas kommunistparti
LandCuba
Leder(e)Miguel Díaz-Canel (19. april 2021–)
GeneralsekretærMiguel Díaz-Canel
Grunnlegger(e)Fidel Castro
Grunnlagt3. oktober 1965
ForgjengerSosialistisk Folkeparti, 26. juli-bevegelsen, El Directorio Revolucionario
HovedkvarterHavanna
Ungdomsorg.Unión de Jóvenes Comunistas
Antall medlemmer670 000 (2016)
IdeologiKommunisme marxisme-leninisme castroisme Guevarism
Politisk posisjonVenstresiden, venstreekstremisme
Nettstedwww.pcc.cu
Nasjonalforsamlingen for folkemakten
440 / 612
(når?)
Cubas kommunistparti på Commons

Cubas kommunistparti (CKP), også kjent som Det cubanske kommunistparti, er det statsbærende parti i Republikken Cuba. CKP er landets eneste lovpålagte parti. Partiet ble etablert i 1965, hovedsakelig på initiativ av Fidel og Raúl Castro. Partiet vokste raskt og innen 1976 hadde partiet innført et sosialistisk politisk system modellert etter den sovjetiske modellen på Cuba.

CKP drives etter prinsippene for demokratisk sentralisme, et styringssystem oppfunnet av den russiske marxisten Vladimir Lenin. Demokratisk sentralisme innebærer ifølge partiet demokratisk og åpen diskusjon om politikk før iverksettelsen. Deretter må alle uansett oppfatning bli med på iverksettelsen av partiets beslutning. Sentralisme betyr at partiet må etterfølge sentralkomiteen, og at partimedlemmer og lavere nivåer må støtte opp om partiledelsens vedtak. Dette innebærer at partiet styres ovenfra. For eksempel avgjøres utvelgelsen av kandidater til valg på lavere nivåer, av nivået over.

Partiets høyeste organ er kongressen. Mellom partikongressene er sentralkomiteen partiets høyeste organ. Siden sentralkomiteen normalt innkalles til kun ett møte per år, er dens oppgaver delegert til politbyrået og sekretariat, som innkalles til møter mer regelmessig. CKPs høyeste embete er partiets førstesekretær. Dagens partileder er Miguel Díaz-Canel. Han ble valgt etter partiets 8. nasjonalkongress avholdt i april 2021.

CKP arbeider offisielt for opprettelsen av et kommunistisk samfunn og deltar på møtene til Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier. Partiets ideologi er ifølge partiets egen vedtekter, marxisme, leninisme, martísme og fidelisme. De siste årene har CKP anerkjent privat eiendomsrett og private foretak i økonomien, men er fortsatt imot akkumuleringen av kapital i private hender som produserer samfunnsulikheter. Planøkonomien etablert under Fidel Castro er intakt selv om rundt 40 prosent av cubanere jobber i den ikke-statlige sektore.

Siden kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa i 1989-1990 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har CKP prioritert å forbedre og styrke sitt forhold til de statsbærende partiene i de gjenværende sosialistiske statene, men også revolusjonære bevegelser i Latin-Amerika som den ledet av Hugo Chávez. CKP fortsetter å opprettholde og å opprette nye, partiforhold med ikke-styrende kommunistpartier rundt om i verden. Samtidig arbeider partiet med å etablere forbindelser med ikke-kommunistiske partier, særlig med regjerende partier i ettpartistater (uansett ideologi) og latinamerikanske sosialdemokratiske partier.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn (1925–1959)[rediger | rediger kilde]

Se også: Sosialistisk folkeparti (Cuba)

Etablering (1959–1965)[rediger | rediger kilde]

Statsbærende parti (fra 1965)[rediger | rediger kilde]

Styresett[rediger | rediger kilde]

Lovpålagt rolle[rediger | rediger kilde]

Kollektiv ledelse[rediger | rediger kilde]

Demokratisk sentralisme[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom partiet og forsvaret[rediger | rediger kilde]

Statsmonopol[rediger | rediger kilde]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Styrende enheter[rediger | rediger kilde]

Lavere enheter[rediger | rediger kilde]

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Ungkommunistene[rediger | rediger kilde]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Sosialistisk humanisme[rediger | rediger kilde]

Partiets sosialisme kan sies å være en form for «sosialistisk humanisme».[1] Mange av kjerneideene i cubansk sosialisme er hentet fra opplysningstidens ideer at menneske kan perfeksjoneres om riktige institusjoner er innført.[1] Med andre ord at menneskets mangel på perfeksjon skyldes samfunnets institusjoner.[1] Dette uperfekte mennesket lider av egoisme, individualisme og en konkurransementalitet som går utover sine medmennesker hevder partiet.[1] Che Guevara var denne retningens viktigste talsperson etter revolusjonen, og han snakket kontinuerlig om «det nye mennesket».[1] Det nye mennesket ville ifølge Guevara unngå å søke tilfredsstillelse av deres personlige ambisjoner og heller utvikle en bevisthet grunnlagt på å ta del i samfunnet.[1] Ifølge økonomen Betram Silverman var Guevaras ambisjon «å bevisst bruke den sosialistiske utviklingsprosessen som en kraft for å skape en ny moral.»[note 1][1] Overgangen til det nye mennesket hevdet Guevara innebar omdannelse som skulle finne sted ikke bare på skoler, men også gjennom omfattende prosesser med sosialisering, politisering og akkulturering, iverksatt av revolusjonærledelse og opprettholdt av landsdekkende folkelig deltakelse.[1] Han argumenterte for at mennesker trengte å lære betydningen og praktiseringen av den nye moralen gradvis gjennom daglige aktiviteter og samfunnsforhold.[1] Dette ville etter Guevaras syn kreve bruk av moralske insentiver for å motivere mennesker fremfor materielle insentiver.[1] Det sistnevnte hevdet han ville forsterke individualismen som livsstil.[1]

Guevaras syn har hatt stor innflytelse på partiets tankesett.[2] Det er de i partiet som hevder at bruk av materielle insentiver er nødvendig for å produsere nok rikdom slik at alle cubanere får tilstrekkelig mat, helsehjelp, utdanning, transport og sosiale tjenester.[2] På den andre siden argumenteres det med at slike ordninger vil negativt påvirke vugge-til-grav velferdssosialismen de etterspør uten samtidig eller forutgående utvikling av den nye moralen.[2] De hevder i likhet med Guevara at materielle insentiver forsterker individualismen og vil uunngåelig føre til at ulikkhetene øker som igjen gjør det umulig å bygge et sosialistisk samfunn.[2] Guevaras standpunkter ble fremmet av Fidel Castro etter at han forlot Cuba i 1965.[2] Fidel Castro var en kraftig forkjemper for en ny cubansk moral, og henviste til Guevaras navn når han argumenterte imot grådighet og egoisme.[2] Han ville ved flere anledninger iverksette reformer for å gjenoprette det han anså som en «riktigere» balanse mellom materielle og moralske insentiver.[2] I 1986 iverksatte partiet flere reformer som stengte blant annet ned bondemarkeder og reformerte landets produksjonsprosess.[2] Fidel Castro rasjonaliserte tiltakene ved å si «Det er noen som tror at sosialisme kan skje uten politisk arbeid.... Jeg tror at problemene må løses moralsk, verdig og med prinsipper.»[note 2][2]

Nasjonen og selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Planøkonomi[rediger | rediger kilde]

Marked og privat eierskap[rediger | rediger kilde]

Raúl Castro fortalte den 6. partikongressen at Cubas økonomi skulle organiseres etter det sosialistiske prinsippet «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov»[note 3][3] I senere tid har han også formidlet at markedsregler som tilbud og etterspørsel ikke er i strid med en planøkonomi.[4] Han hevdet at Kina og Vietnam var bevis på nettopp dette, men formidlet at Cuba ville ikke gjennomgå den samme prosessen.[4] Hensikten med de økonomiske endringene under hans styre var å «oppdatere» samfunnsmodellen–revolusjonen grunnleggende mål skulle forbli uendret.[4] Likevel har synet på plan og marked endret seg som man blant annet ser med lovliggjøringen av privat eiendom i 2019 grunnloven.[4]

Flere innenfor kommunistpartiet har formidlet bekymring av legalisering av privat eierskap vil medføre en kapitalistisk restaurasjon.[5] Raúl Castro har reagert med å forsikre at dette ikke er tilfellet.[5]

Antirasistisk arbeid og rasismehåndtering[rediger | rediger kilde]

Etter revolusjonen kombinerte den revolusjonære ledelsen sosialisme med ideen om raseharmoni.[6] Dette ble et formidabelt ledd i revolusjonen partiets ideologi.[6] Ved å fremme et samfunnsetos mot rasediskriminering, reduksjon av klasseforskjeller og ved å erklære rasismens æra på Cuba som slutt presterte Fidel Castro å gjøre støtte for revolusjonen som synonymt med anti-rasisme.[6] Dette ble videre styrket av partiets ideologi som omfavnet mangfold.[6] Likevel sto det sistnevnte i motsetning til den marxist-leninistiske forståelse om nasjonal identitet.[6]

Det var Sosialistisk Folkeparti (SFP) som først tok opp rasisme på dagsorden i etterkant av revolusjonen.[7] SFP formidlet at dette måtte bli den nye regjerings hovedprioritet i de første årene siden rasisme var såpass utbredt.[7] Fidel Castro kom med sin første uttalelse på tema i mars 1959; «Av alle former for rasediskriminering er det verste det å begrense svarte cubanere tilgang til jobber. Det er sant at i noen sektorer i landet vårt eksisterer den skammelige praksisen med å ekskludere svarte fra jobber.»[note 4][8] Han påpekte videre at han ånså det som en form for kriminalitet å ekskludere afro-cubanere fra arbeidsmarkedet.[8] Perioden som etterfulgte ble preget av retorikk som angrep landets rasistiske fortid samtidig som den fremmet et budskap om en fremtid med likhet og en slutt på all form for diskriminering.[8] Anti-rasisme ble til en av kjernebjelkene i revolusjonen.[8] Fidel Castros budskap tok ikke kun for seg slutten på systematisk rasisme, men også ideen om det nye menneske som var fri for personlige fordommer.[8]

På revolusjonens andre jubileum erklærte Fidel Castro rasisme som løst på Cuba; «Revolusjonen var i stand til å gjøre unna med fordommer, med urettferdig og grusom diskriminering. Revolusjonen var i stand til å skape håp; å vekke i sovende mennesker de edleste mål og idealer.»[9] Fra den tid utover ble rasisme ansett som et historisk fenomen i politiske uttalelser eller som et fenomen som gjaldt andre land.[9] Mye tyder på at dette ikke stemte og rasisme, spesielt rettet mot afro-cubanere, enda var et utbredt fenomen i samfunnet.[10] Fraværet av rase som et tema ble institusjonalisert på Cuba. Det ble forbudt å organisere, skrive om og diskutere rase på Cuba på en formell eller offentlig måte.[11] Som et resultat av dette ble hvordan man forholdte seg til rase endret fullstendig.[11] Det ble ikke lenger akseptabelt å bekrefte ens egen rase, delta i afro-cubansk kulturell og religiøs praksis, eller oppfatte rase som å ha noe forbindelse til forhold, muligheter eller opplevd opplevelse.[11] Rase ble fjernet fra landets historiske tradisjon gjennom utdanning og kontroll av informasjon der foreninger, publikasjoner og organisasjoner som eksisterte for å bekrefte en separat svart afro-cubansk identitet og for å bringe oppmerksomhet til rasisme eller gi en stemme til et marginalisert samfunn ble knust.[11] Enkeltmennesker og organisasjoner som fremmet en separat afro-cubansk identitet ble anklagd for rasisme av myndighetene.[12] Et ofte brukt argument var at dette bidro til å splitte den nasjonale enheten.[11] Samfunnsviter Danielle Clealand Pilar skriver at Føderasjonen for cubanske kvinner fikk organisere seg uten motstand fra myndighetene og fikk mulighet til å ta opp kvinneundertrykkelse og sjævinistiske holdninger rettet mot kvinner.[13]

Partiets stillhet rundt rasisme tok slutt på den 3. partikongressen i 1981.[14] Fidel Castro innrømte at flere tiltak måtte til for å løse utfordringene afro-cubanere og andre minoriteter opplevde.[14] Etter det kom det en ny stillhet rundt rasespørsmål og rasisme.[14] Sovjetunionens sammenbrudd og «Den spesielle perioden i fredstid» medførte at partiet anerkjente flere raseutfordringer enn tidligere.[14] I 2000 anerkjente Fidel Castro at revolusjonen hadde begått feil når det gjaldt rasespørsmål; «Jeg hevder ikke at landet vårt er en perfekt modell av likhet og rettferdighet. I begynnelsen trodde vi at når vi hadde etablert full likhet for loven, fullstendig intoleranse for seksuell diskriminering når det gjelder kvinner og rasediskriminering for etniske minoriteter, ville disse fenomenene forsvinne fra samfunnet vårt. Det gikk litt tid før vi oppdaget at marginalisering og rasediskriminering ikke er ting man blir kvitt med en lov eller til og med med 10 lover, og vi har ikke klart å eliminere dem fullstendig, selv på 40 år»[note 5][15] Videre innrømte Fidel Castro at mye av fattigdommen afro-cubanere hadde opplevd hadde gått i arv «Vi oppdaget imidlertid at etterkommerne til slaver som hadde bodd i slavekvartaler var de fattigste og fortsatte å leve, etter den antatte avskaffelsen av slaveriet, i de fattigste husholdningene».[note 6][15] Raúl Castro kritiserte partiets tidligere holdninger til rasisme i 2011, og formidlet at «Saker som disse, som definerer fremtiden, skal aldri gå tilbake til bli styrt av spontanitet, men snarere via framsyn og den faste politisk intensjon om å bevare og perfeksjonere sosialismen på Cuba.»[note 7][16] Partiet fulgte opp uttalelsen med å velge den mest representative sentralkomiten, ministerrådet og statsrådet i landets historie.[16]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Opprinnelig sitat: "to consciously use the process of socialist development as a force to create a new morality".
  2. ^ Opprinnelig sitat: "There are some who think that socialism can be brought about without political work.... I believe that the problems must be resolved morally, honorably and with principles."
  3. ^ Opprinnelig sitat: "To each according to his ability, to each according to his contribution".
  4. ^ Opprinnelig sitat: "Of all the forms of racial discrimination, the worst is the that which limits black Cubans’ access to jobs because it is true that in some sectors of our country the shameful practice of excluding blacks from jobs exists".
  5. ^ Opprinnelig sitat: "I am not claiming that our country is a perfect model of equality and justice. At the beginning, we believed that when we had established full equality before the law, complete intolerance of sexual discrimination in the case of women and racial discrimination in the case of ethnic minorities, these phenomena would vanish from our society. It was some time before we discovered that marginalization and racial discrimination are not things that one gets rid of with a law or even with 10 laws, and we have not managed to eliminate them completely, even in 40 years."
  6. ^ Opprinnelig sitat: "We did discover, however, that the descendants of slaves who had lived in slave quarters were the poorest and continued to live, after the supposed abolition of slavery, in the poorest housing."
  7. ^ Opprinnelig sitat: "We did discover, however, that the descendants of slaves who had lived in slave quarters were the poorest and continued to live, after the supposed abolition of slavery, in the poorest housing."

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Brenner et al. 2014, s. 10.
  2. ^ a b c d e f g h i Brenner et al. 2014, s. 11.
  3. ^ Bye 2019, s. 75.
  4. ^ a b c d Bye 2019, s. 29.
  5. ^ a b Bye 2019, s. 92.
  6. ^ a b c d e Pilar 2017, s. 71.
  7. ^ a b Pilar 2017, s. 72.
  8. ^ a b c d e Pilar 2017, s. 73.
  9. ^ a b Pilar 2017, s. 76.
  10. ^ Pilar 2017, s. 77.
  11. ^ a b c d e Pilar 2017, s. 78.
  12. ^ Pilar 2017, s. 78–79.
  13. ^ Pilar 2017, s. 81.
  14. ^ a b c d Pilar 2017, s. 86.
  15. ^ a b Pilar 2017, s. 88.
  16. ^ a b Pilar 2017, s. 91.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Artikler
Bøker
  • Blaker, Christopher (2018). Moon Havana. Hachette UK. ISBN 1631217305. 
  • Bye, Vegard (2019). Cuba, From Fidel to Raúl and Beyond. Palgrave Macmillan. ISBN 3030218058. 
  • Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo, red. (2014). A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
    • Grande, William M. Leo (2014). «After Fidel: The Communist Party of Cuba on the Brink of Generational Change». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
    • Treto, Carlos Alzugaray (2014). «Continuity and Change in Cuba at Fifty: The Revolution at a Crossroads». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
  • Pilar, Danielle Clealand (2017). The Power of Race in Cuba: Racial Ideology and Black Consciousness During the Revolution. Oxford University Press. ISBN 0190632305. 
  • Roman, Peter (2003). People's Power: Cuba's Experience with Representative Government. Taylor & Francis. ISBN 0742525651. 
  • Tarragó, Rafael E. (2017). Understanding Cuba as a Nation: From European Settlement to Global Revolutionary Mission. Taylor & Francis. ISBN 131544447X. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cubas_kommunistparti&oldid=24365404»