Skjoldungene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bronseplate fra vendeltiden da mytene om skjoldungene ble til.

Skjoldungene (norrønt Skjöldung, flertall Skjöldungar; angelsaksisk Scyldingas) er navnet på den førende danske kongeslekten i forhistorisk tid og stundom også på danene selv i overført betydning. Skjoldungene hadde sitt kultsted i LejreSjælland. Navnet er forklart i mange tekster at denne ætten nedstammet fra eponymiske kongen Skjold/Scyld, men tittelen er stundom også gitt til herskere som angivelig hersket før Skjold, og fortellingen om Skjold som kom seilende inn er således en diktning for å forklare navnet.

Skjoldungene regnet seg som ætlinger etter sagnkongen Skjold og Gjevjon, en av Friggs terner (men i en mytologisk fortelling var Gjevjon kanskje også Frøya selv). Snorre Sturlason forteller at Skjold var sønn av Odin og Rind. Skjold var kommet over havet i et skip som spedbarn: «Da så man en dag et skip komme inn mot kland; det var stort og prektig, men der var ikke folk å se på det. Kun ved masten lå det et lite barn og sov med et kornnek til hodepute, omgitt av våpen og gull; en gyllen fane vaiet over det. Danene kunne da forstå at han var sendt til dem av gudene, de førte barnet til tinget og ga ham kongsnavn, og de kalte ham Skjold etter de våpen han førte med seg, og fordi han skulle bli vern for folket.»[1]

Denne gjengivelsen er kjent fra flere gammelengelske kilder, og finnes også nevnt i Snorres Edda. I England ble Skjold kalt Scyld (gammelengelsk for moderne Shield).

I Beowulfkvadet er «skjoldunger» en betegnelse på daner generelt, trolig med helt bokstavelig betydning av «skjoldmenn», «krigere med skjold». Som særlig betegnelse for den danske kongeslekten har betydningen «Skjolds etterkommere» senere gjort det nærliggende å skape sagn om en stamfar for ætten.[2]

I Beowulfkvadet nevnes en Bjovulf som ikke er diktets hovedperson, men sønn av kong Skjold og selv far til den Halvdan som ble far til Roar og Helge. Sven Aggesen mente derimot at det var Halvdan som var Skjolds sønn, mens Saxo lister opp kongerekken slik: Skjold - Gram - Hadding - Frode Fredegod[3] - Halvdan. Snorre oppfattet Frode som sønn av Fridleiv og sønnesønn av Skjold. Frode Fredegod hører trolig heller hjemme i mytene rundt fruktbarhetsguden Frøy.[4]

Det var også en Skjoldungesaga som er bevart bare som fragmenter i et latinsk sammendrag av Arngrímur Jónsson. Av navnene i kongelista finnes blant andre Frode eller Frode Fredegod, flere med navnet Halvdan, og dessuten Roar og Helge, far og farbror til mest kjente og den siste av dem alle, Rolf Krake. Mye tyder på en tett tilknytning til fruktbarhetsguden Frøy, og nære bånd til den svenske Ynglingeætten som skjoldungkongene ofte var i strid med. I Beowulfkvadet er ikke Frode bror til Halvdan, men er konge over skjoldungenes argeste motstandere, de tyske hadbarder, som er i krig med Halvdan. Sven Aggesen mener Frode ble drept av Halvdan, som etterfølges av sin sønn Helge og sønnesønnen Rolf Krake. Saxo mener Frode er far til Halvdan som drepte sine brødre og overlot riket til Roar og Helge.[5]

Saxo Grammaticus' latinske krønike Gesta Danorum nevner skjoldungene i Bok 1.

Skjoldungene eller Scyldingas på gammelengelsk (angelsaksisk) er framtredende i diktverket Beowulf. Mye tyder på at kongene i Mercia regnet seg som ætlinger av disse kongene.[trenger referanse]

Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet om slaget i Hafrsfjord som kalles Oddmjor. Det er i oversettelse: "Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...".[6] Ordet Skjoldungen viser til Harald Hårfagre, og at han var av den danske Skjoldungene-ætten.[7] Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre.[8][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oversatt og sitert etter Olrik, Axel: Danske heltesagn. København 1959. Side 6.
  2. ^ Anders Bæksted: Guder og helte i Norden (s. 268), Politikens forlag 1965
  3. ^ Frode Fredegod
  4. ^ Anders Bæksted: Guder og helte i Norden (s. 268)
  5. ^ Anders Bæksted: Guder og helte i Norden (s. 269)
  6. ^ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norøne bokverk, 1973, side 19 - https://www.nb.no/items/2abfa9170e2236837ea21b67d478d7da?page=27&searchText=luva.
  7. ^ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norrøne bokverk, 1973, side 20 og 84.
  8. ^ Halvdan Koht: Kampen om magten i Norge i sagatiden, 1918, side 321 - https://www.nb.no/items/fdfc023a80c83131b99b9126df6b5c12?page=42&searchText=Oddmjor.
  9. ^ A. W. Brøgger: Gullalder, Viking - tidsskrift for norrøn arkeologi. 1937, Volum 1, side 144 - https://www.nb.no/items/0968b2b9aa4a4e0855eb2948fd0e025b?page=145&searchText=Oddmjor.