Kjenning

Kjenning eller kenning er en form for faste omskrivninger (se metafor) som ble brukt av norrøne og angelsaksiske skalder i skaldekvad. I dag brukes fremdeles enkelte kjenninger, som når vi snakker om «apostlenes hester» og mener beina.

Ordet «kjenning» stammer fra norrønt kenna (= å kjenne, vite, omskrive med en kjenning), av den indoeuropeiske roten *gnō-.

Den eldste bevarte kjenning skriver seg fra folkevandringstiden, og ses på brakteaten fra Tjurkö i Blekinge. Teksten kan transkriberes slik: Wute runor an walhakurne HeldaR Kunimundiu (= Heldar gjorde runer for Kunimund på det velske kornet.) «Velsk korn» var en kjenning for gull etter historien om Loke i Reginsmål.

Gosforthkorset: Heimdal med Gjallarhornet.

Eksempler

• «Havhest» = skip
• «Kampens ild» = sverd
• «Blodorm» = sverd
• «Fornjots sønn» (jotnen Æge) = vinden
• «Likgjøk» = ravn
• «Himmelfjell» = skyer
• «Månens søster» = solen
• «Odins galge» = tre
• «Harmdugg» = tårer

En del av Snorres Edda heter Skaldskaparmál (= Skaldskapslære), en lærebok for skalder med eksempler på mytologiske kjenninger. Snorre forteller at «Heimdals hode» er en kjenning for «sverd». Selv ble han gjennomboret av et mannehode, og et hode kunne derfor kalles «Heimdals skjebne». «Heimdals sverd» benyttes også som kjenning for «hode». Sverdet kunne være en «sårstav» som kløvet «hodehårets hauger», dvs. hodeskallene. Sjøfolk var «skipslastens plankers beboere», der «skipslastens planker» var fartøyet, mens «beboerne» var mannskapet.

Om man tenkte sig en kriger som et tre, blev sverdet greinen på treet. «Krigeren» kunne derfor også kalles «sverdtreet». Men et sverd som hugger, kan tenkes som en ild som svir og etterlater sår. Et sverd kunne derfor kalles «sårild», og «Der stod sårild-treet» skulle forstås som «Der stod krigeren». Odin ble sagt en gang å ha hengt seg i verdenstreet Yggdrasil for å få visdom. Et tre kan derfor også kalles «Odins galge». Kjenningen «sårild-Odinsgalgen» betød dermed også «sverdtreet» og dermed «krigeren (med sitt sverd)».

Som kjenning for «gull» kunne skaldene si:

• «Fullas hodepryd» fordi åsynjen Fulla gikk med et gullsmykke rundt hodet.
• «Frodes mel» fordi kong Frode hadde en kvern som jotunkvinnene Fenja og Menja kvernet gull av,
• «otergjeld» fordi Loke, Odin og Høner engang måtte dekke et oterskinn med gull for å kjøpe seg fri, og
• «velsk korn» kjent fra Tjurkö-brakteaten fra rundt år 500.

Kjenninger kunne bli så innfløkte at de fremstår som bortimot ugjennomtrengelige. Den lengste, overleverte kjenningen består av åtte led: nausta blakks hlémána gífrs drifu gimslöngvir, og finnes i Dråpa om Toralv Skolmsson (Þórálfs drápa Skólmssonar), gjengitt i Håkon den godes saga, der Toralv Skolmsson er blant deltagerne i slaget ved Fitjar på Stord omkring 961. Kjenningen betyr rett og slett «krigeren», men er omskrevet til «kasteren av ilden fra jotnekonens storm fra den beskyttende månen hos naustenes hest».

En kortere kjenning for «kriger» er «kampens trestamme». Øyvind Skaldespiller hyllet kong Håkon den gode med kjenningen «Ales galtes stormbyges trestamme» - der «Ales galte» henspiller på sagnkongen Ales hjelm, kjent under navnet «Hildesvin» eller «Hildegalt». Det neste leddet ble dermed «hjelmens stormbyge», som var en kjenning for «kamp» - en stormbyge av spyd og piler. Det tredje leddet ble dermed «kampens trestamme» - dvs. krigeren. «Hjerte» kunne omskrives med «sinnets eikenøtt», mens «lik» kunne kalles «Hugins bygg», dvs. «føde for ravnen», som slagmarkens falne er.

Ettermæle

Professor Arthur Quiller-Couch uttalte seg i 1913 svært negativt om angelsaksisk poesi pga bruken av kjenninger, «det pretensiøse grepet med å kalle alle ting «bort fra sine rette navn» for den litterære effektens skyld, som om havet forbedres ved å bli omdøpt til «selenes område»».

Se også

• Skaldekvad

Eksterne lenker

• «Den norsk-islandske skjaldedigtning» og «Carmina Scaldica» fra «Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad».