Den sentralafrikanske republikk

Den sentralafrikanske republikk
République Centrafricaine Ködörösêse tî Bêafrîka
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Fransk: Unité, Dignité, Travail (Enighet, stolthet, arbeid)
Innbyggernavn		Sentralafrikaner, sentralafrikansk
Grunnlagt		1960
Hovedstad		Bangui
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 44 622 984 km² 0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 118 4 659 080 (2017)
Bef.tetthet		7,48 innb./km²
HDI		0,404 (2021)
Styreform		Republikk
President		Faustin-Archange Touadéra
Statsminister		Félix Moloua
Offisielle språk		Sango og Fransk1
Uavhengighet fra		Frankrike 13. august 1960
Valuta		Sentralafrikansk CFA-franc (XAF)
Nasjonaldag		1. desember
Nasjonalsang		«La Renaissance» (Sango: «E Zingo»)
ISO 3166-kode		CF
Toppnivådomene		.cf
Landskode for telefon		+236
Landskode for mobilnett		623
Den sentralafrikanske republikk på Commons 1Sango og flere mindre stammespråk er også utbredte, men ingen av disse har offisiell status.

Den sentralafrikanske republikk (fransk: République Centrafricaine; sango: Ködörösêse tî Bêafrîka) er en innlandsstat i Sentral-Afrika som grenser mot Tsjad i nord, Sudan i nordøst, Sør-Sudan i øst, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i sør og Kamerun vest. Landet var en fransk koloni frem til 1960 og het da Ubangi-Shari.

Historie

En gutt i byen Birao nordøst i Den sentralafrikanske republikk, nær grensen til Darfur i Sudan. Store deler av byen ble brent ned i mars 2007, under kamper mellom UFDR-opprørere og regjeringsstyrker.

Hovedstaden Bangui ble etablert av franskmennene i 1889. Kolonien Ubangi-Shari ble slått sammen med Tsjad til kolonien Ubangi-Shari-Tsjad i 1906. Landet ble en del av Fransk Ekvatorial-Afrika (nå Republikken Kongo) i 1910 og ble utskilt fra Tsjad til egen koloni i 1920. I 1958 ble det en selvstyrt republikk innenfor Det franske fellesskapet (Communauté Française), og uavhengig republikk i 1960. Fra selvstendigheten til tidlig på 1990-tallet kom landet til å bli styrt av ulike franskstøttede autokrater fra den sørlige delen av landet. Landet har vært preget av ustabilitet og en rekke konflikter. Flere ganger har styret blitt skiftet ut ved militærkupp.

David Dacko ble landets første president 13. august 1960. I et statskupp i 1966 overtok hans fetter Jean-Bedel Bokassa makten i landet, og utviklet et av Afrikas verste terrorregimer. Han utpekte seg selv til keiser i 1976, men ble fjernet ved et kupp i 1979. Dacko ble på ny landets president, men ble styrtet i et kupp i 1981. General André Kolingba kom da til makten. Han ble valgt til president for seks år i en folkeavstemning i 1986 og gitt mandat til å danne et nytt parti som landets eneste tillatte, Rassemblement démocratique centrafricain (RDC). Etter nasjonalt og internasjonalt press ble han imidlertid i 1991 tvunget til å akseptere opposisjonspartier og holde presidentvalg. Valgene som ble holdt i 1993 førte til en sivil regjering. Ange-Félix Patassé kunne 22. oktober 1993 dermed stå frem som den første demokratisk valgte presidenten i landets historie. Han hadde vært statsminister i Bokassas regjering. Patassés parti var Mouvement pour la libération du peuple centrafricain (MLPC).

Siden var det en periode med etniske spenninger og politisk instabilitet, inklusive ett mytteri innen arméen i 1996-97 og et mislykket militærkupp i mai 2001, som ble slått ned med hjelp fra Libya. Ytterligere stridigheter blusset opp i november samme år da arméens leder, François Bozizé ble avskjediget. Bozizé lyktes i å samle styrker til et opprør og inntok hovedstaden nesten uten motstand. I mars 2003 hadde han kommet til makten i landet. Den sittende presidenten, Patassé, var utenlands da kuppet skjedde og er fremdeles i eksil. Etter å ha fungert som president i to år ble Bozizé valgt i 2005. Koalisjonen Convergence Kwa Na Kwa, som støtter Bozizé, vant de fleste plassene i nasjonalforsamlingen.

En ny konfliktdimensjon oppstod i 2006, da det brøt ut opprør nord i landet knyttet til konfliktene i nabolandene Sudan og Tsjad. Opprørerne, som hevdet å kjempe mot korrupsjon og etnisk diskriminering, tok kontrollen over flere byer i nord. Frankrike støttet i henhold til avtalen regjeringen, og franske styrker kom inn blant annet med krigsfly i nord. Franske styrker var også i 2007 engasjert i kampen mot opprørere. I juli 2008 fikk konflikten enda en dimensjon, da medlemmer av den ugandiske militsgruppen Lord's Resistance Army (LRA) angrep en landsby sør i landet fra baser i Kongo. Den kongolesiske militsleder og politiker Jean-Pierre Bemba ble arrestert i Belgia med tanke på å få ham stilt for Den internasjonale domstolen i Haag. Han og hans soldater hadde bistått Patassé med å slå ned et opprør i 2002 og 2003. Bemba ble nå anklaget for overgrep.

Politikk og administrasjon

Utdypende artikkel: Sentralafrikansk politikk

Den nyeste konstitusjonen ble antatt etter en folkeavstemning 5. desember 2004. Presidenten velges for fem år og kan sitte i to perioder. Presidenten utnevner statsministeren og regjeringen. Nasjonalforsamlingen har 105 medlemmer, som velges for fem år. Landet har et multipartisystem som er preget av koalisjoner.

Administrativ inndeling

Den sentralafrikanske republikk er delt opp i fjorten administrative prefekturer (préfectures), to økonomiske prefektur (préfectures economiques) og en autonom kommune, hovedstaden Bangui. Prefekturene er videre inndelt i 71 kommuner (sous-préfectures).

• Bamingui-Bangoran
• Basse-Kotto
• Haute-Kotto
• Haut-Mbomou
• Kémo
• Lobaye
• Mambéré-Kadéï
• Mbomou
• Nana-Mambéré
• Ombella-M'Poko
• Ouaka
• Ouham
• Ouham-Pendé
• Vakaga

Prefekturer i Den sentralafrikanske republikk

Næringsliv

I 2005 var bruttonasjonalproduktet per innbygger om lag 350 amerikanske dollar, eller om lag 1100 dollar korrigert etter kjøpekraft. Dette gjør landet til et av både verdens og Afrikas fattigste land. Veksten i økonomien er om lag 2,5 prosent per år, men svært varierende.

Økonomien er i hovedsak basert på jordbruk. Maniok, jordnøtter, mais, hirse, sorghum og kokebananer er viktige avlinger som både dyrkes for eget konsum i husholdene, og salg. Brygging av øl for salg, basert på egne avlinger, er vanlig, og et viktig supplement til inntektene for vanlige familier. Landet har som mange andre fattige afrikanske land store naturressurser, blant annet diamanter, gull og uran. Inntektsfordelingen er blant verdens skjeveste, og 85 % av befolkningen har under to dollar dagen å leve for, og 67 % under én dollar.

Den sentralafrikanske republikk hadde i 2002 en gjeld som var om lag like stor som bruttonasjonalproduktet, det vil si om lag én milliard amerikanske dollar. Landet er ett av de førti landene som har blitt identifisert som kandidat til gjeldslette under HIPC-initiativet, men hører til de elleve landene hvor det ennå ikke er tatt noen avgjørelse (per august 2006).

Landet eksporterte i 2004 for 131 millioner dollar, og importerte for 203 millioner dollar. Eksportvarene var hovedsakelig diamanter, tømmer, kaffe og tobakk, mens importvarene var mat, klær, petroleumsprodukter, maskiner, biler, kjemikalier og medisiner. Tømmereksporten har i mange år vært drevet av ulike østeuropeiske firmaer, for eksempel Slovenia Bois og Carombois.

I 2003 utgjorde registrert utviklingshjelp til landet ca. 50 millioner dollar. Landet er medlem av Communaute Financiere Africaine-CFAF, og deler derfor pengeenhet med en rekke andre vest- og sentralafrikanske land.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	1,42 mrd US$		2006, UN Statistics
BNP (vekst)	3,20 %		2006, UN Statistics
Industriprod	1,4 %		2006, UN Statistics
Konsumpriser	4,0 %		2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse	- 0,07 mrd US$		2006, UN Statistics
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp	0,10 mrd US$		2005, UNDP
BNP per innb	328 US$		2005, UNDP

Oppføring på UNESCOs lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Manovo-Gounda St. Floris nasjonalpark – allsidig dyre- og planteliv

• Sangha Trinational

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2003 – De muntlige tradisjonene knyttet til Aka-Pygméer (polyfone, eksperimentelle sanger)

Litteratur

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 46. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 61. ISBN 8254002312. 

Eksterne lenker

• (no) Statistikk og andre data om Den sentralafrikanske republikk i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no