Priapos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Priapos
Priapos
Priapos, fresko i Pompeii.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Πρίαπος
Foreldre Afrodite og Dionysos?
Aspekt Sauer, geiter, bier, vin, grønnsaker og frukt
Symboler Fallos, thyrsos, esel
I andre mytologier Priapus, Mutunus, Muttunus
(romersk mytologi)

Priapos (gresk: Πρίαπος; latin: Priapus)[1] var i henhold til gresk mytologi en mindre landsens fruktbarhetsguddom, en form for daimon (naturånd) som beskytter av buskapen, fruktplanter, hageanlegg og mannlige kjønnsorganer. Priapos ble særlig dyrket som hagens gud og som beskyttende ånd for sauer, geiter, bier, vin og alt en hage kunne gi av grønnsaker og frukt. Han representerte både generell seksuell lyst og naturens avlingskraft hos dyr og planter. Priapos var kjent for sin enorme og vedvarende ereksjon som har gitt opphav til den medisinske betegnelsen priapisme. Han ble en populær figur i romersk erotisk kunst og latinsk litteratur, og er emne til ofte humoristiske og obskøne poesisamlinger som kalles Priapeia. I antikkens greske kunst gjerne framstilt som en dvergliknende figur med enorm penis og en mektig ereksjon.

Forholdet til andre guddommer[rediger | rediger kilde]

Gullmynt med Priapos/Dionysos utstedt i byen Lampsakos, ca. 360–340 f.Kr.

I forsøket på å tilpasse ham til gresk mytologi var hans mor som regel Afrodite mens han ellers ble forsøkt assosiert med ulike falliske guddommer som Dionysos, Hermes og satyrene Orthanes og Tykhon.[2] Priapos’ opphav har blitt ulikt forklart: han ble blant annet beskrevet som en sønn av Afrodite som hun fikk med Dionysos,[3] eller som Dionysos fikk med Khione,[4] kanskje som far eller sønn av Hermes,[5] og som en sønn av Zevs[6] eller Pan, avhengig av kilden.[7]

I henhold til en legende anklaget Hera ham for å være impotent, stygg og med et skittent sinn mens han fortsatt var ufødt som hevn for at helten Paris hadde den dristighet å velge Afrodite framfor Hera og Athene som den vakreste blant gudinner.[8] De andre gudene skal ha nektet å la ham leve på Olympos og kastet ned fra gudenes hjem til jorden, og liggende på fjellets skråning ble han til sist funnet av noen gjetere og ble oppfostret av dem.

Priapos slo seg senere sammen med Pan og satyrene som en daimon for fruktbarhet og vekst, skjønt han var stadig plaget av sin impotens. På 300-tallet f.Kr. ble Priapos betraktet som en del av følget til Dionysos, rangert side og side med satyrer og silénere, og ofte sammen med et esel.[9] I en grov anekdote fortalt av Ovid[10] forsøkte han å voldta den jomfruelige gudinnen Hestia mens hun sov, men da et esel plutselig skreik i mens han bøyde seg over henne, våknet Hestia og han mistet reisningen. Denne hendelsen ga ham et evigvarende hat mot esler og ønsket dem drept.[11] En annen myte hevdet at han forfulgte nymfen Lotis inntil gudene fant medlidenhet i hennes skjebne og forvandlet henne til en lotustre. [12] Det er myte som også benyttes i ulike variasjoner om andre gudinner. Myten om Hestia ble også benyttet nær identisk for Lotis i samme rolle.

Bakgrunnen for at esler var knyttet til hans myter var at «de to, som grekernes øyne var like stygge og heslige skapninger, var blitt uenige om hvem av dem som hadde størst fallos.» I en tevling var det eselet som gikk av med seieren og Priapos ble rasende. For å straffe eselet pisket han det til døde. Men Dionysos gjorde eselet udødelig ved å plassere det på himmelhvelvingen som stjernebilde.[9]

Dyrkelse og attributter[rediger | rediger kilde]

Priapos avbildet med attributtene til Merkur (greske Hermes) i fresko i Pompeii.
Romersk smykke med motiv som viser tilbedelsen av hageguden Priapos (den vesle statuen øverst til høyre).

Den første bevarte omtale av Priapos er i en komedie med hans navn som tittel, skrevet en gang på slutten av 400-tallet f.Kr. av mimeforfatteren Xenarkhos, sønn av Sofron. Opprinnelig synes han hovedsakelig dyrket av de greske kolonistene i anatoliske Lampsakos i Mysia. Hans kult spredte seg til det greske fastlandet og til sist til de greske områdene i sørlige Italia i løpet av 200-tallet f.Kr.[13] Lukian forteller i De saltatione at i Bitynia ble Priapos betegnet som en krigslignende gud, en rustikk lærer av barneguden Ares «som lærte ham dans først og krig etterpå,» som Karl Kerenyi observerte.[14] Arnobius300-tallet e.Kr. var oppmerksom på betydningen av Priapos i denne regionen i nærheten av Hellespont.[15] Geografen Pausanias skrev på 100-tallet e.Kr. at:

Sitat Denne guden er dyrket hvor geiter og sauer beiter eller hvor det er svermer av bier; men av folket i Lampsakos er han mer æret enn noen annen gud, og kalt av dem en sønn av Dionysos og Afrodite.[16] Sitat

Senere i antikken betydde hans dyrkelse lite mer enn en kult av sofistikert pornografi.[17] Utenfor hans kjerneområde i Mysia ble han sett på som en vits av urbane byboere i polis. Likevel hadde han en viss funksjon i de rustikke områdene hvor han ble sett på som beskyttende daimon (ånd). Hans tilstedeværelse var antatt å avverge og avlede det onde øye, og fiskere og sjøfolk betraktet ham som lykkebringende.[18]

Priapos synes ikke å ha hatt en organisert kult og ble hovedsakelig dyrket i hageanlegg og hjemmene, skjønt det vitnemål på templer dedikert til guden. Hans offerdyr var eselet, men landbruksvarer som frukt, blomster, grønnsaker og fisk var også vanlige.[13] Primitive statuer ble tradisjonelt satt opp i grønnsakshager for å fremme fruktbarhet som antagelig hadde den ekstra nytten av også å fungere som fugleskremsel.[2]

Lenge etter at Romerriket hadde falt sammen og kristendommen hadde vokst fram til en dominerende religion, fortsatte Priapos å bli fremmet som et symbol på helse og fruktbarhet. Lanercost-krøniken, en historie om nordlige England og Skottland fra 1200-tallet, nedtegner en lekmannsbror fra cistercienserordenen som reiste en statue av Priapos, simulacrum Priapi statuere, i et forsøk på å få slutt på et utbrudd av en krøttersykdom.[19]

Priapos' rolle som skytsguddom for handelsskip i antikkens Hellas og Roma er påvist av skipsvrak som inneholdt apotropaisk («avvergende») gjenstander i form av fallosfigurer av terrakotta, statuetter av Priapos gjort av tre, og en bronseskjede fra en militær rambukk. Sammenfallende med bruken av priapoiske markører gjort av tre i vanskelige sjøområder eller særskilte landgangsområder for sjøfolk viser at Priapos' funksjon var langt mer omfattende enn tidligere antatt.[20][21]

Selv om Priapos vanligvis ble assosiert med mislykkede forsøk på å voldta nymfene Lotis og Vesta (gresk Hestia) i Ovids komedie Fasti[22] og en heller respektløs behandling av guddommen i urbane omgivelser, kan hans trekk som beskytter bli sporet tilbake til den betydning som ble tilskrevet fallosen i oldtiden (særskilt hans tilknytning med fruktbarhet og beskyttelse av hagen).[23] I antikkens Hellas ble fallosen antatt å ha et eget sinn, dyrelignende, adskilt fra mannens sinn og kontroll.[24] Fallosen er også assosiert med «besittelse og territoriale grenselinjer» i mange kulturer, kanskje også en forklaring for Priapos' egenskap og rolle som navigasjonsguddom for sjøfolk.[20]

Avbildninger og beskrivelser[rediger | rediger kilde]

Gallisk-romersk bronsestatuett fra ca 100-tallet e.Kr. av Priapos (eller en Genii Cucullati, «hettekledde ånder»?) funnet i Picardie, nordlige Frankrike. De er framstilt i to deler, med en toppseksjon som skjuler en enorm fallos.

Priapos' ikoniske attributt var hans evigvarende reisning. Han hadde antagelig absorbert en del eldre falliske guddommer etter hvert som hans kult utviklet seg. Han ble representert på en rekke måter, mest vanlig var som en vanskapt, stygg gnomlignende figur med en enorm ereksjon. Statuer av ham, skåret ut i tre og med en enorm, uvirkelig fallos, og malt i muntre farger, ble plassert særlig i frukthager. Hans hensikt var avverge onde anslag mot avlingen, og samtidig i magisk forlengelse gjøre den større.[9] Slike statuetter var vanlige i antikkens Hellas og Roma, plassert i hagen eller ved dørens inngang, eller ved veikryss. For å forsone Priapos ville den reisende stryke over statuettens penis mens han passerte den.

I Athen ble Priapos ofte sammensmeltet med Hermes, gud for lureri og grensesettinger, og hans statuer, såkalte «hermer», besto av en søyle med et mannshode øverst og en fallos foran. Hermerne ble benyttet som merkesteiner for grenser og veilengder, og var det mest utbredte religiøse symbol i Athen. De skulle også bringe hell og mannlig fruktbarhet, og med dette formål ble de plassert utenfor folks privathus.[12] Statuer av Priapos ble ofte markert med epigrammer, siden samlet i verker som Priapeia, hvor de som oversteg grensene som han beskyttet, truet med grove seksuelle angrep. Beskrivelsene av slike voldtekter av både gutter og piker, menn og kvinner, var av svært direkte art.[25] Et eksempel fra den romerske dikteren Martialis er derimot mer hentydende:[26]

Non rudis indocta fecit me falce colonus:
Dispensatoris nobile cernis opus.
Nam Caeretani cultor ditissimus agri
Hos Hilarus colles et iuga laeta tenet.
Adspice, quam certo videar non ligneus ore,
Nec devota focis inguinis arma geram:
Sed mihi perpetua nunquam moritura cupresso
Phidiaci rigeat mentala digna manu.
Vicini, moneo, sanctum celebrate Priapum,
Et bis septenis parcite iugeribus.
Sitat Jeg er ikke hogget fra en skjør alm, heller ikke er mitt medlem som står stivt med et ubøyelig skaft gjort fra et hvilken som helst gammelt tre. Det er gjort fra en evig sypress som ikke frykter gangen av et hundre himmelsk aldre eller forfallet fra fremskreden alder. Frykt dette, onde gjerningsmann, hvem du enn er. Om din tyvaktige kjepp skader det minste skudd på denne vinranke, mislike det eller ikke, denne sypresskjeppen vil penetrere (dvs. sodomere) og plante en fiken i deg.[27] Sitat

En rekke romerske malerier av Priapos har blitt bevart. Den mest kjente bevarte avbildningen av Priapos er et veggmaleri i Huset til Vettier i Pompeii vist over. Her er han avbildet mens han veier sin enorme penis på en vekt mot en stor sekk med mynter.[28] I bakgrunnen er en kurv med grønnsaksprodukter fra markene. Han er kronet med en spiss frygisk lue, bærer frygiske støvler og har en dionysisk stav ved sin side, en såkalt thyrsos med en kjegle på toppen.[2] Nær Pompeii, i Herculaneum, er det utgravd et gatekjøkken med et primitivt maleri av Priapos bak disken, nå kalt for «Priapos' tegn», muligens et symbol for lykke eller beskyttelse for eieren eller kundene.[29]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Fire figurer fra Discourse on the worship of Priapus and its connection with the mystic theology of the ancients i nyutgivelsen av George Witt i 1865

Richard Payne Knight, engelsk klassisk lærd og kunstkjenner, søkte i sin første bok The Worship of Priapus (1786)[30] å gjenopprette betydningen av oldtidens falliske kulter. Knights åpenbare preferanse for oldtidens hellige erotikk over jødisk-kristen puritanisme førte til at han ble heftig angrepet som en kjetter og som en akademisk forkjemper for libertinisme og obskønitet. Det førte til vedvarende mistro fra det religiøse samfunnet i England. Den sentrale påstanden i hans avhandling var at en internasjonal religiøs tilskynding til å dyrke «det framkalte prinsipp» og som ble artikulert gjennom en rekke illustrasjoner av kjønnsorganer, hovedsakelig det erigerte mannslem, og at denne billedbruken hadde vedvart inn i moderne tid. På et vis ble boken den første av mange senere forsøk på å argumentere at før-kristne, hedenske tanker hadde vedvart inn i den kristne kulturen. Det metafysiske system som ble fremmet var at den øverste gud er det mest fullkomne, det mannlige-kvinnelige prinsipp, legemliggjort i skapelsen, ødeleggelsen, og gjenfødelsen. Prosessen med emanasjon[31] skjer via en deling av dette «intellektuelle vesen» i to prinsipper: aktiv og passiv, mannlig og kvinnelig, hvilket er den guddommelige kjerne, eller livskraften. Seksuelt samleie kan således bli forstått som en hellig refleksjon av det guddommelige mysterium i emanasjonen.[32][33]

Det har blitt foreslått at de moderne, populære hagenissene er en kulturell etterlevning av Priapos.[34]

1980-tallet ble det opprettet en kuriøs religiøs kirke i USA sentrert rundt dyrkelsen av fallos, kalt for St. Priapus Church, og framstilt i blanding av antikke assosiasjoner og med tekstlig språk lånt fra den kristne kirke. Den begynte i Canada og appellerte hovedsakelig til homofile menn.[35][36]

Det medisinske forhold som kalles priapisme, en tilstand bestående av vedvarende ereksjon av penis uten verken fysisk, psykologisk eller erotisk stimulering, ofte ledsaget av tiltagende smerte, har avledet sitt navn fra Priapos. Det er en hentydning til gudens vedvarende blodfylte penis.[37]

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

Priapos var hyppig benyttet figur i latinsk erotisk eller mytologisk poesi, inkludert en anonym samling med dikt kalt for Priapeia. I flere av diktene er han selve jeg-stemmen som snakker direkte til leseren.

I Ovids Fasti[38] sovnet nymfen Lotis i søvn under en fest, og Priapos grep anledningen til å forgripe seg på henne, men før han kunne omfavne henne, skrek Silenos' esel og vekket Lotis som dyttet ham vekk. Men for at hun skulle unnslippe ham ble hun forvandlet til et lotustre. For å straffe eselet pisket Priapos det til døde med sin enorme penis. I en senere versjon av myten ble Lotis erstattet med jomfrugudinnen Hestia. Ovids anekdote tjente til å forklare hvorfor esler ble ofret til Priapos i de områder hvor han ble æret.[39]

Priapos er gjentatte ganger omtalt i Satyricon, skrevet av den romerske forfatteren Gaius Petronius (ca. 2766). Han er også omtalt i forbifarten av Geoffrey Chaucers i «Handelsmannens fortelling» i Canterbury-fortellingene. I beskrivelsen av en hage som hovedpersonen Januarie skaper, er Priapos påkalt som hagens guddom:

Ne Priapus ne myghte nat suffise,
Though he be God of gardyns, for to telle
The beautee of the gardyn and the welle,
That stood under a laurer alwey grene.[40]

Priapos er også nevnt i William Carlos Williams' dikt «Paterson» og omtales også i John Steinbecks roman Øst for Eden hvor det nevnes at en kvinne førte sitt hus som en katedral dedikert til en sørgelig men oppreist Priapos. T.S. Eliot refererte til ham i sitt dikt «Mr. Appolinax», utgitt i samlingen Prufrock and Other Observations (1920):[41] «When Mr. Apollinax visited the United States / His laughter tinkled among the teacups. / I thought of Fragilion, that shy figure among the birch-trees,/ And of Priapus in the shrubbery / Gaping at the lady in the swing.»

I Vladimir Nabokovs Stevnemøte med bøddelen er Priapos omtalt og er nevnt på nytt i Nabokovs roman Lolita, i begge tilfeller i en seksuell kontekst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Priapus». Collins Dictionary
  2. ^ a b c «Priapos», Theoi Project
  3. ^ Pausanias 9.31.2, Diodorus Siculus 4.6.1)
  4. ^ SkoliaTheokritos, 1. 21
  5. ^ Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 175, bemerker Kaibel, Georg (1878): Epigrammata graeca ex lapidibus collecta, G. Reimer, s. 817, hvor den andre gudens navn, både far og sønn av Hermes, er uklart og uavklart; HyginusFabulæ, 160, gjør Hermes til far av Pan.
  6. ^ Suda, oppslagsord Priapos
  7. ^ «Priapus» i: Leeming, David (2004): The Oxford Companion to World Mythology. Oxford University Press.
  8. ^ En utdypning av en skoliaApollonios RhodiosArgonautika. Kerényi bemerker at Heras sjalusi i dette tilfellet er «et billig tema, og absolutt ikke et antikk tema». Jf. Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 176
  9. ^ a b c Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: PAX, s. 130
  10. ^ Ovid: Fasti, vi.319ff
  11. ^ «Priapus» i: Who's Who in Classical Mythology, Routledge. 2002.
  12. ^ a b «Priapus» i: Bloomsbury Dictionary of Myth, 1996
  13. ^ a b Parker, Robert Christopher Towneley (2003): «Priapus» i: Hornblower, Simon & Spawforth, Anthony, red.: The Oxford Classical Dictionary. Oxford University Press.
  14. ^ Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 154, også s. 175-177.
  15. ^ I latterliggjøringen av de litterære aspektene av hedenske guder gitt menneskelig form, nevner han «Priapos av Hellespont blant gudinner, jomfruer og matroner, de deler er alltid forberedt å møte.» Jf. Arnobius: Seven Books against the Heathen III.10 (tekst online).
  16. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 9.31.2.
  17. ^ Morford, Mark P.O.; Lenardon, Robert J.; Sham, Michael (2011): Classical Mythology, 9. utg., New York, NY.: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-539770-3
  18. ^ «Priapus» i: Encyclopædia Britannica. 2007
  19. ^ Bonnefoy, Yves (1992): Roman and European Mythologies, University of Chicago Press. ISBN 0-226-06455-7, s. 139-142
  20. ^ a b Neilson III, Harry R. (2002): «A terracotta phallus from Pisa Ship E: more evidence for the Priapus deity as protector of Greek and Roman navigators» i: The International Journal of Nautical Archaeology 31.2, s. 248-253. Sammendrag
  21. ^ Brody, Aaron J. (2008): «The Specialized Religions of Ancient Mediterranean Seafarers» i: Religion Compass 2: 10.1111/j.1749-8171.2008.00079.x
  22. ^ Fantham, Elaine. (1983): «Sexual Comedy in Ovid’s Fasti: Sources and Motivation» i: Harvard Studies in Classical Philology 87, s. 185.
  23. ^ Csapo, Eric (1997): «Riding the Phallus for Dionysus: Iconology, Ritual, and Gender-Role De/Construction» i: Phoenix 51.3/4, s. 260.
  24. ^ Arnott, Peter D. (1970): An Introduction to the Roman World. London: MacMillan; Harris, Judith (2007): Pompeii Awakened: A Story of Rediscovery. I.B.Tauris, ISBN 1-84511-241-5. s. 117; Lloyd-Jones, Hugh (1994): Greek in a Cold Climate. Rowman & Littlefield, ISBN 0-389-20967-8. s. 64.
  25. ^ Williams, Craig A. (1999): Roman Homosexuality: Ideologies of Masculinity in Classical Antiquity, Oxford University Press US, ISBN 0-19-512505-3, s. 21.
  26. ^ Martialis, 6.73
  27. ^ Oversatt fra Csapo, Eric (2005): Theories of Mythology, Blackwell Publishing, ISBN 0-631-23248-6, s. 168
  28. ^ Pompeii and Herculaneum
  29. ^ Deiss, Joseph Jay (1989): Herculaneum, Italy's Buried Treasure, Getty Publications, s. 121
  30. ^ Knight, Richard Payne: A Discourse on the Worship of Priapus, Sacred Texts
  31. ^ «Emanasjon», Bokmåplsordboka
  32. ^ Apiryon, T. (1995, 1997): Sir Richard Payne Knight
  33. ^ Pevsner, Nikolaus (desember 1949): «Richard Payne Knight» i: The Art Bulletin, Vol. 31, No. 4, s. 293-320
  34. ^ Arnott, Peter D. (1970): An Introduction to the Roman World. London: MacMillan; Harris, Judith (2007): Pompeii Awakened: A Story of Rediscovery. I.B.Tauris, ISBN 1-84511-241-5, s. 117; Lloyd-Jones, Hugh (1991): Greek in a Cold Climate. Rowman & Littlefield, ISBN 0-389-20967-8, s. 64
  35. ^ Melton, J. Gordon (1996): Encyclopedia of American Religions, 5. utg., Detroit, Mich.: Gale. ISBN 0-8103-7714-4, s. 952.
  36. ^ Dynes, Wayne, red. (1990): Encyclopedia of Homosexuality, New York: Garland, s. 779.
  37. ^ «priapism», Online Etymology Dictionary
  38. ^ Ovid: Fasti, 6.319ff.
  39. ^ Hyginus: Fabulæ, 160.
  40. ^ Chaucer, Geoffrey (2006): The Merchant's Prologue and Tale, Cambridge University Press, Cambridge, s. 63
  41. ^ «Mr. Appolinax»

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Silenos, gresk jordbruksguddom
  • Herma, gresk, fallisk gud knyttet til fruktbarhet, lykke, veier og grenser
  • Priapisme, sykelig langvarig ereksjon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Emerson, Jr. (1970): «Hortus Inconclusus: The Significance of Priapus and Pyramus and Thisbe in the Merchant's Tale» i: Chaucer Review 4.1, s. 31-40.
  • Coronato, Rocco (2005): «The Emergence of Priapism in the Two Gentlemen of Verona» i: Proteus: The Language of Metamorphosis, red. Carla Dente, George Ferzoco, Miriam Gill & Marina Spunta. Aldershot: Ashgate, , kapittel 8, s. 93-101.
  • Delord, Frédéric ((2009): «Priapus» i: A Dictionary of Shakespeare's Classical Mythology, red. Yves Peyré.
  • Franz, David O. (vinter 1972): «Leud Priapians and Renaissance Pornography» i: Studies in English Literature 1500-1900 12, n°1, s. 157-72.
  • Morel, Philippe (1985): «Priape à la Renaissance: Les guirlandes de Giovanni da Udine à la Farnésine» i: Revue de l’Art 69, s. 13-28.
  • Peyré, Yves (1983): «Priape dénaturé: Remarques sur les Apotheseos…Deorum Libri Tres de Georges Pictor et leur adaptation anglaise par Stephen Batman» i: Influences latines en Europe (Cahiers de l’Europe Classique et Néo-Latine). Toulouse: Travaux de l’Université de Toulouse - Le Mirail, A.23, s. 61-87.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Priapos – bilder, video eller lyd