Det nye rike i Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Det nye riket betegner en epoke i oldtidens egyptiske historie. Perioden fulgte den andre mellomepoke, og omfatter det 18., 19. og 20. dynasti. Karbondatering har plassert dateringen av Det nye rike til nøyaktig mellom 1570–1544 f.Kr.[1] Den ble etterfulgt av den tredje mellomepoke. Det nye riket var Egypts mest blomstrende periode, og markerte høydepunktet av Egypts makt.[2] Den senere delen av denne perioden, under 19. og 20. dynastier (1292–1069 f.Kr.), er også omtalt Ramsesperioden ved at det var elleve faraoer som tok navnet til Ramses I, grunnleggeren av 19. dynasti.

Muligens som et resultat av det utenlandsk styret til hyksosene under andre mellomperiode, forsøkte Det nye rike å opprette en buffer mellom Levanten og Egypt, og fikk således sin største geografiske utbredelse. Tilsvarende, som svar på meget suksessfull angrep fra det mektige kongedømmet Kusj på 1600-tallet f.Kr.,[3] følte Det nye rike som nødtvunget til å ekspandere så langt sør som til Nubia og holde store områder i Midtøsten. Egyptiske hærer bekjempet hettittiske hærer for kontroll over området som tilsvarer dagens Syria.

Attende dynasti[rediger | rediger kilde]

Tutankhamons dødsmaske.

Det attende dynasti har en del av Egypts mest kjente faraoer, inkludert Ahmose, Hatshepsut, Thutmosis III, Amenhotep III, Akhnaton og Tutankhamon. Dronning Hatshepsut konsentrerte seg om å ekspandere Egypts eksterne handel ved å sende kommersielle ekspedisjoner til landet Punt.

Thutmose III («Egypts Napoleon») ekspanderte landets hær og utnyttet den med stor suksess for å sikre det riket som var blitt skapt av hans forgjengere. Det førte til Egypts makt og rikdom nådde et høydepunkt under styret til Amenhotep III. Under styret til Thutmose III (ca. 1479–1425 f.Kr.) ble betegnelsen «farao», som opprinnelig refererte til kongens palass, endret til å bli den tittelen som man adresserte landets konge.[4]

En av de mest kjente faraoer fra attende dynasti er Amenhotep IV, som endret sitt navn til Akhnaton for å ære guden Aton.[5] Han lot en bygge ny by, Akhetaten, og flyttet hovedstaden dit. Sammen med sin hustru, Nefertiti, konsentrerte han seg her om å etablere sin nye, monoteistiske religion. Hittil hadde nok nye guder kommet til, men de hadde blitt inkludert i den tradisjonelle gudeverden, ikke erstattet den. Akhnaton bestemte derimot at solguden Aton, skulle være den eneste tillatte gud. Tilbedelse av andre guder ble forbudt, med store uroligheter til følge. Akhnatons religiøse tro er forstått som årsaken til hvorfor han etter sin død ble skrevet ut av egyptisk historie. Under hans styre blomstret egyptisk kunst og oppnådde en realisme som til da var uten sidestykke.

Sammenhengen mellom Akhnatons monoteisme og Moses’ opphold i Egypt i en lignende (men ikke nødvendigvis samtidig) periode, er ikke bragt på det rene. Sigmund Freud argumenterte i Moses og monoteisme for at Atonkulten var opphavet til jødedommen.

Mot slutten av det 18. dynasti endret situasjonen seg radikalt. Støttet av Akhnatons tilsynelatende manglende interesse i internasjonale affærer, hadde hettittene gradvis økt deres innflytelse inn i Fønikia og Kanaan til å bli en betydelig makt i internasjonal politikk — en makt som både Seti I og hans sønn Ramses II ble nødt til å ta seg av i det 19. dynasti

Da Akhnaton døde, ble dyrkingen av de tradisjonelle gudene gjenopptatt, skjønt de hadde egentlig blitt tilbedt i det skjulte hele tiden. Få måneder senere døde også Smenkhkare, og en ung gutt, Tutankhamon, ble farao. Han døde mens han ennå var i tenårene, og før dem tid ble han for det meste overstyrt av sine rådgivere. Han ble glemt kort tid etter sin død. I vår tid er han en av de aller mest kjente faraoer overhodet, ettersom hans grav ble funnet intakt av den britiske egyptologen Howard Carter i 1922.

Tutankhamon ble etterfulgt av sin storvesir, Ay, som sannsynligvis giftet seg med faraoens enke for å legitimere sin maktovertagelse. Da han døde, overtok en annen av Tutankhamons rådgivere, general Horemheb, som sørget for å gjenreise statens indre stabilitet og prestisje.

Nittende dynasti[rediger | rediger kilde]

Det egyptiske og hettittiske rikene på tiden ved tiden av slaget ved Kadesj.

Ramses II, kalt «den store», søkte å gjenerobre de områdene i Levanten som var blitt anskaffet under det 18. dynasti. Hans militære kampanjer for gjenerobringer kulminerte i slaget ved Kadesj hvor han ledet de egyptiske hærene mot de hettittiske ledet av kong Muwatalli II. Ramses II ble fanget i historiens første nedtegnede bakholdsangrep, men han greide å samle sine tropper og snu kampens gang mot hettittene. Utkommet av slaget ble ikke avgjort for noen partene, begge krevde seieren overfor sine egne, noe som til sist førte til en fredsavtale mellom de to nasjonene.[6]

Ramses II er også kjent for det store antallet barn han avlet med sine mange hustruer og konkubiner; den graven han bygde for sine sønner, mange av dem overlevde han, i Kongenes dal har vist seg å være det største gravkomplekset i Egypt.[7] I graven han bygde for sønnene, KV5 i Kongenes dal, har arkeologene funnet mer enn 120 rom. Ramses II reiste også flere storslåtte templer; det er han som er avbildet på de enorme statuene ved tempelet i Abu Simbel. Det var antagelig i hans regjeringstid at israelittene utvandret fra Egypt, men det finnes ingen tilstrekkelige beviser for dette hverken i Bibelen eller i arkeologisk materiale.

Hans umiddelbare etterfølgere fortsatte de militære kampanjer, skjønt økende vanskeligheter ved hoffet — som ved et tidspunkt plasserte en tronraner, Amenmesse, på tronen — gjorde det stadig vanskeligere for en farao å beholde effektiv kontroll uten stridigheter.

Tjuende dynasti[rediger | rediger kilde]

Ramses III, avbildet på et malt relieff i tempelet til Khonsu ved Karnak.

Den siste ‘store’ farao fra Det nye rike er var Ramses III, en farao fra det tjuende dynasti som styrte flere tiår etter Ramses II den store.[8] I det åttende året av hans styre ble Egypt invadert både fra lands og fra havs av fremmede folk som egypterne generelt refererte til som «havfolkene». Ramses III beseiret dem i store slag til havs og til lands. Han underla seg de beseirede og bosatte dem med tvang i sørlige Kanaan. Deres tilstedeværelse i Kanaan kan bidratt til opprettelsen av nye stater, slik som Filistia, i denne regionen etter at det egyptiske rike brøt sammen. Ramses III var også tvunget til å bekjempe stammer fra Libya som invaderte vestlige Nildeltaet i henholdsvis hans sjette og ellevte år.[9]

De store kostnadene med krigføring tappet Egypts skattekiste og førte gradvis til en nedgang for det egyptiske riket i Asia. Alvorligheten i vanskeligheten er vist i det faktum at den første kjente arbeidsstreiken i nedtegnet historie skjedde i det 29. året av styret til Ramses III da matrasjoner for Egypts favoriserte og kongelige gravbyggere og kunstnere i landsbyen Deir-el-Medineh ikke ble skaffet.[10][11] Det var noe i lufta som forhindret sollyset å nå bakken og forhindret også global trevekst for bortimot to hele tiår fram til 1140 f.Kr.[12] En årsak på denne hendelsen kan være vulkanutbruddet («Hekla-3») fra den islandske vulkanen Hekla under holocen, men datering av utbruddet er omdiskutert.[13]

Dødsfallet til Ramses III kastet Egypt ut i flere år med bitter strid blant hans arvinger. Tre av hans sønner kom tronen etter hverandre, alle kalt seg Ramses: Ramses IV, Ramses VI og Ramses VIII. Egypt var i økende grad plaget av tørke, oversvømmelse fra Nilen som var under det normale, hungersnød, sivile uroligheter og korrupsjon blant embetsmennene. De følgende ramseskongene mistet stadig mer av makten i Øvre Egypt. Makten til den siste farao i dette dynastiet, Ramses XI, var så svak at i sør ble yppersteprestene til Amon i Theben de faktiske herskerne av Øvre Egypt, ledet av generalen og ypperstepresten Herihor, som opprettet et teokratisk fundert diktatur som ble bekreftet av gudens orakel i Theben. En sterk mann i Nedre Egypt, Smendes, hadde tatt kontrollen allerede før Ramses XI var død, og kom til sist å grunnlegge det det tjueførste dynasti ved Tanis i det nordøstlige Nildeltaet.[14]

Kunst og gravskikker[rediger | rediger kilde]

Husalter med Aton (solen), Akhnaton, Nefertiti og tre av deres døtre.

I denne tiden forandret sarkofagene form fra rektangulær til å gjenspeile mumiens form, med hode og runde skuldre. Til å begynne med ble disse dekorert med utmeislede eller malte fjær, men senere tok man til å male den avdødes skikkelse.

Det ble brukt flere sarkofager utenpå hverandre; det er fra denne tiden de fleste mumier har blitt bevart. Myke vev som hjernen og indre organer ble fjernet, kroppen ble vasket og deretter fylt med natron, før kroppen ble begravet i en haug med natron. De fjernede organene ble oppbevart hver for seg i kanopiske krukker, bevoktet av Horus' fire sønner. Disse krukkene ble tiltrodd så stor makt at de inngikk i gravene også etter at man begynte å legge organene tilbake i kroppen etter konserveringen.[15]

I Akhnatons regjeringstid inntraff en grunnleggende forandring innen kunsten, som har fått navnet Amarnakunsten, etter hovedstaden Amarna.[16] Tidligere hadde egyptisk kunst vært svært stilisert og idealisert, mens den nå ble forholdsvis naturalistisk. Akhnaton selv ble fremstilt med meget vide hofter og langt ansikt, innsunket bryst og utstående mave, fjernt fra det egyptiske skjønnhetsideal. Man vet ikke med sikkerhet om dette skyldes den kunstneriske stil som ble forsøkt innført eller om faraoen hadde medfødte skavanker. En meget berømt byste av hans dronning, Nefertiti, er i dag oppbevart i Det egyptiske museum i Berlin. De store endringer med reformer og innovasjoner som preget denne særskilte epoken, opphørte med Akhnatons død. Tiden etter var preget av normalisering ved en tilbakevending til tradisjonen, og avvisning av Aton, og med dertil gjeninnføring av Amon-Ra.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ramsey, Christopher Bronk et al. (18. juni 2010): «Radiocarbon-Based Chronology for Dynastic Egypt» i: Science 328 (5985), s. 1554-1557.
  2. ^ Shaw, Ian, red. (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press, ISBN 0-19-815034-2, s. 481.
  3. ^ Alberge, Dalya (28. juli 2003): «Tomb reveals Ancient Egypt's humiliating secret», The Times.
  4. ^ Redmount, Carol A. (1998): «Bitter Lives: Israel in and out of Egypt» i: Coogan, Michael D., red.: The Oxford History of the Biblical World, Oxford University Press, s. 89-90
  5. ^ Aldred, Cyril (1991): Akhenaten: King of Egypt,Thames and Hudson, ISBN 0-500-27621-8, s. 259-268
  6. ^ Roberts, Peter (2006): HSC Ancient History, Pascal Press, s. 35
  7. ^ Parsons, Marie: «The Valley of the Kings», Tour Egypt
  8. ^ Cline, Eric H.; O'Connor, David red. (2012): Ramesses III: The Life and Times of Egypt's Last Hero, University of Michigan Press
  9. ^ Grimal, Nicolas (1992): A History of Ancient Egypt, Blackwell Books, s. 271
  10. ^ «Today in labor history: First recorded strike in Egypt, maybe ever», 23. november 2015 PeoplesWorld.org
  11. ^ Edgerton, William F. (Juli 1951): «The Strikes in Ramses III's Twenty-Ninth Year» i: JNES 10 (3), s. 137–145.
  12. ^ Yurco, Frank J. (1999): «End of the Late Bronze Age and Other Crisis Periods: A Volcanic Cause» i: Teeter, Emily & Larson, John, red.: Gold of Praise: Studies on Ancient Egypt in Honor of Edward F. Wente, (SAOC 58), s. 456-458.
  13. ^ Eiríksson, Jón; et al. (2000): «Chronology of late Holocene climatic events in the northern North Atlantic based on AMS 14C dates and tephra markers from the volcano Hekla, Iceland» i: Journal of Quaternary Science. 15 (6): 573–580. Bibcode:2000JQS....15..573E. doi:10.1002/1099-1417(200009)15:6<573::AID-JQS554>3.0.CO;2-A
  14. ^ Schulz, Reginé; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : faraoenes verden, s. 151
  15. ^ Dodson, Aidan (1994): The Canopic Equipment of the Kings of Egypt. Routledge. ISBN 978-0710304605.
  16. ^ «Amarna Art»Ancient Egypt Online
  17. ^ Tiradritti, Francesco (2002): Ancient Egypt. Art, architecture and history, s. 82

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Schulz, Reginé; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : faraoenes verden, Oslo: Spektrum, ISBN 9788278225752
  • Shaw, Ian, red. (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-815034-2
  • Tiradritti, Francesco (2002): Ancient Egypt. Art, architecture and history, British Museum Press, ISBN 0-7141-1950-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Egyptian New Kingdom – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons