Esoterikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gud

Konseptet Gud
Gud  · Gudsbevis  · Demiurg
Monisme  · Unitarisme  · Dualisme
Treenighet  · Teologi


Typer gudstro
Teisme  · Monoteisme  · Polyteisme
Panteisme  · Panenteisme  · Henoteisme
Deisme  · Pandeisme


Synet på Guds eksistens
Ateisme  · Agnostisisme
Ignostisisme  · Apateisme


Erfaring og praksis
Tro  · Bønn  · Åpenbaring
Mystikk  · Esoterikk


Beslektede temaer
Religion  · Filosofi  · Myte
Metafysikk  · Gnostisisme · Ontologi

Den esoteriske tradisjon er en «generisk betegnelse for en stor og komplisert gruppe av historiske fenomen»[1] med visse fellestrekk, som kan forstås som en understrømning i europeisk åndsliv, med røtter tilbake til antikkens gnostisisme og hermetisme. Den utgjør en tredje strømning ved siden av gresk rasjonalitet og bibelsk teologi. Hva som er den presise definisjonen esoterikk har blitt diskutert, men Wouter Hanegraaff forstår det som en generell kategori som alle «den avviste kunnskapen» i vestlig kultur som er ikke akseptert av autoriteter innen vitenskapen eller etablerte religiøse samfunn.[2] I våre dager manifesterer denne tradisjonen seg i en lang rekke filosofier, organisasjoner og bevegelser med betegnelser som teosofi, martinisme, antroposofi, frimureri, gnostisisme, hermetisme og okkultisme, så vel som i det mer diffuse og populistiske feltet som kalles new age eller nyreligiøsitet.

Selve ordet esoterisk er sammensatt av eso, som betyr «innenfor», og ter, som impliserer et motsetningsforhold. Begrepet stammer fra det greske esoterikos som betyr innadvendt, eller eisoteros som henspiller på de som tilhørte «den indre sirkel», de innvidde i hemmelige, religiøse samfunn.[3]

I den esoteriske tradisjon har det ofte vært lagt vekt på innvielse. Kunnskapsinnholdet har blitt gradvis avdekket for aspirantene, i mange tilfeller gjennom et system av grader.

Elementer i esoteriske livssyn[rediger | rediger kilde]

Den franske religionshistorikeren Antoine Faivre identifiserte fire nødvendige elementer som er nødvendige for å skille ut esoterisme som en tankeform («a form of thought»):

  • Troen på et guddommelig vesen og at det skapende er «større» enn det skapte.
  • Troen på korrespondanser;
  • Overbevisningen om en levende natur;
  • Dechiffrering av verdens hieroglyfer (samband mellom det synlige og det usynlige);
  • Personlig forvandling eller omdanning (innvielse/transmutasjon)

Faivre presenterer dessuten ytterligere to kriterier som ofte er tilstede, men som han ikke anser som definerende. Det er en aktiv synkretistisk tendens (overlevering og sammenhenger gjennom tid) og et system for formidling av doktrinene (mester/elev).

Troen på korrespondanser finner vi fullt utviklet allerede i antikkens gnostiske skrifter, og det finnes innenfor feltet som helhet et mangfold av systematiseringer der f.eks. farger, toner og himmellegemer kombineres med ulike planter i medisinske og pseudomedisinske systemer.

Overbevisningen om at naturen er levende er på mange måter den grunnleggende erkjennelsen i de esoteriske verdensbildene. En slik forståelse er en forutsetning for systemene av korrespondanser, og også en grunnleggende forutsetning for en lang rekke varianter av helbredelse og spådomskunst.

Dechiffrering av verdens hieroglyfer, innebærer evnen til å se hvordan en dypere virkelighet kommer til syne i hverdagen. Dette er et vesentlig element i forståelsen av ulike typer spådomskunst og tyding av varsler, og kan komme til syne i helt trivielle sammenhenger, som når en idrettsutøver finner en mynt før en konkurranse, og blir styrket i troen på et godt resultat.

Den personlige forvandling som forutsettes å finne sted gjennom arbeidet for å nå dypere erkjennelse av de sammenhengene de esoteriske tradisjonene formidler og forklarer, har også ulike aspekter, dels den forvandling av bevisstheten som skjer gjennom oppnåelse av økt innsikt, men i mange tilfeller forespeiler de esoteriske kunnskapssystemene også en dypere forvandling; utvikling av en udødelig sjel, utvikling av psykiske krefter eller tilmed oppnåelse av en guddommelig identitet.

Den synkretistisk tendens er en vilje til å tre ut av lukkede systemer og finne systemer eller fragmenter av kunnskap innen andre tradisjoner for så å inkludere disse i en ny esoterisk kunnskapsversjon.

Formidlingen forutsettes å skje gjennom personlig innvielse, ofte fra munn til øre, men også innen lukkede selskaper av ulike slag. Vurdering av i hvilken grad slike lukkede fora har hatt og har en objektiv, etic, eksistens må derfor også falle inn under studiet av esoterismen som tradisjon.

Moderne esoterikk[rediger | rediger kilde]

Den moderne esoteriske tradisjon og den moderne religionsvitenskapen til en viss grad sammenfallende røtter. De kan begge sies å springe ut av den europeiske fascinasjon for orientalske religioner i det nittende århundre. Det kan også spores en klar innvirkning på såvel Eliphas Levis skrifter som på madame Blavatskys synkretistiske hovedverk Den avslørte Isis og Den Hemmelige Lære fra de akademiske presentasjonene av indisk, persisk, gresk og egyptisk mytologi og skriftkultur, gjennom verkene til Thomas Taylor, Max Müller og andre.

Representanter for de esoteriske grupperingene hevder gjerne å stå i en kontinuerlig, hemmelig tradisjon fra urgammel tid. Eksistensen av en slik sammenhengende formidling kan i utgangspunktet hverken bekreftes eller avkreftes. Det er bare mulig å konstatere at grupper og individer på gitte tidspunkter har uttrykt sin tro på kunnskapssystemer som faller innenfor definisjonen av esoterisme.

Mange av de aktuelle bevegelsene opererer selv med et omfattende anegalleri, og et detaljert nettverk av historiske forløpere. Mens tidlige religionsforskere som Max Müller i utgangspunktet avviste disse historiografiene blankt har nyere forskning gått inn på en mere krevende detaljert gransking av sannhetsinnholdet i påstandene angående de enkelte bevegelser og grupper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hanegraaff, Wouter (1998): New Age Religion and Western Culture: Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Leiden: Brill. ISBN 978-9004106956. s. 385.
  2. ^ Hanegraaff, Wouter (2012): Esotericism and the Academy: Rejected Knowledge in Western Culture, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-19621-5 57. Omtale (PDF)
  3. ^ «esoteric», Online Etymology Dictionary

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Walker, Benjamin (1977): Encyclopedia of Esoteric Man: The Hidden Side of the Human Entity, London: Routledge and Kegan Paul, ISBN 0-7100-8479-X. Ny tittel: Body Magic, London: Granada Publishing, Paladin Books, 1979,ISBN 0-586-08323-5.
  • Walker, Benjamin (1978): Man and the Beasts Within: The Encyclopedia of the Occult, the Esoteric, and the Supernatural, New York: Stein and Day, ISBN 0-8128-1900-4
  • Kerber, Hannes (2014): «Strauss and Schleiermacher. An Introduction to Exoteric Teaching» i: Reorientation: Leo Strauss in the 1930s. Red. Yaffe/Ruderman. New York: Palgrave, s. 203–214.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]