Kulestøt

Kulestøt, 1942.

Kulestøt (ofte omtalt som bare «kule») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Kulestøt, diskoskast, spydkast og sleggekast. Øvelsen kulestøt har som hensikt å «støte» en tung metallkule så langt som mulig, med bare en hånd. Begrepet «å støte kula» er knyttet til reglene for den tekniske utførelsen av øvelsen, der kula skal skyves/støtes fra utøverens hals/nakke.

Utøveren som støter kule blir kalt en «kulestøter», men blir også kalt en «kaster». Kulestøt har vært en olympisk øvelse siden de første moderne leker i 1896 for herrer og siden 1948 i London for damer. Det kåres verdensmestere i kulestøt i friidrettens verdensmesterskap både utendørs og innendørs. Kule inngår også i herrenes tikamp og damenes sjukamp.

Regler

• Kulestøt utføres innenfor en ring belagt av pusset betong. Kuleringen skal ha en diameter på 2,13 meter og skal være nedsenket ca. 2 cm i en større betongflate.
• Kuleringen er avgrenset av en metallring.
• Foran på ringen skal det være montert en c-formet planke, kalt «stopp-planke», 122 cm lang og ca. 10 cm høy.
• Utøveren kan stoppe mot denne planken, men ikke berøre toppen av denne.
• Har to eller flere utøvere samme resultat, vil nest-beste, eventuelt tredje-beste resultat, osv., avgjøre.
• Foran ringen er landingsområdet markert med en v-formet sektor på 34,92°, målt fra sentrum i ringen. Kula må lande innenfor denne avgrensede sektoren.
• Utøveren skal holde kula mot halsen eller på siden av nakken, gjerne støttet av skulderen, og kula skal støtes rett fra halsen eller nakken.
  • Tas kula fra halsen og kastes (som en ball), vil forsøket bli underkjent og dømt ugyldig. (Forsøk på å kaste en tung kule vil gjerne også gjøre vondt og kan medføre skade).
• Støtet vil også bli dømt ugyldig dersom:
  • ..kasteren ikke forlater ringen helt bak den hvite streken som er trukket på utsiden av ringen.
  • ..kasteren i løpet av forsøket berører toppen av «stopp-planken», toppen av metallringen, eller bakken på utsiden av ringen.
• Det er ikke lov å bruke noen form for hanske eller tape på hånden.
• Det er lov å bandasjere eller å tape håndleddet. Det er også lov med belte og støtte for ryggen.
• Magnesium eller lignende pulver er lov å bruke for å få bedre grep på kula og redusere friksjon mot hals og nakke. Det er ikke lov å tilføre noen form for væske på sko eller ring.

• Dersom en utøver er misfornøyd med sitt forsøk, er det mulig å tråkke fremover med hensikt og dermed få forsøket underkjent. Utøveren må bestemme seg før forsøket måles. Dette omtales som «å tråkke over».

Kula - vekt og størrelse

Ei kule kan være laget av jern, stål, eller annet materiale, men det kan ikke være lettere enn kobber. Kulene forekommer i forskjellige størrelser med ulik vekt, og alderen på utøveren bestemmer hvor stor kule man skal støte. Det er lov å konkurrere med tyngre kule enn alderen tilsier, men i et offisielt mesterskap for aldersklassene skal regler for fordeling følges. I veteranklassene reduseres vekten på kulene etter alder.

Tabellen viser vektfordelingen etter alder fra 11år til senior:

Kjønn	10 år	11 år	12 år	13 år	14 år	15 år	16 år	17 år	18 år	19 år	Junior	Senior
Gutter / menn	2 kg	2 kg	3 kg	3 kg	4 kg	4 kg	5 kg	5 kg	6 kg	6 kg	7,26 kg	7,26 kg
Jenter / kvinner	2 kg	2 kg	2 kg	2 kg	3 kg	3 kg	3 kg	3 kg	4 kg	4 kg	4 kg	4 kg

• I USA brukes 12 punds kule (5,44 kg) for gutter i high school.
• Vekter i forhold til alder er under stadig evaluering, og blir justert jevnlig for å finne egnet progresjon.
• Den tidligere brukte kulen med vekt 5,5 kg for gutter 17 og 18 år har gått ut.

Konkurransekula for senior menn på 7,26 kg kan ha en diameter fra 110 mm til 130 mm, mens konkurransekula for senior kvinner på 4 kg kan ha en diameter fra 95 mm til 110 mm. Utøverens håndstørrelse og individuell preferanse vil avgjøre valg av kule.

Sko

Kastskoene for kulestøt er tilpasset de to sentrale teknikkene. Hinketeknikken krever sko med en flat struktur. Skoene for rotasjon er like diskosskoene, med avrundet såle under tåballen, med hard struktur. På 1990-tallet kom Nike med en modell de kalte «Zoom Rotation», som tok en stor del av markedet for rotasjonskastere (kulestøt, diskos og slegge). Nå har de fleste konkurrentene utarbeidet fullt konkurransedyktige modeller.

Konkurranser

I større mesterskap med mange deltakere arrangeres det egen kvalifisering med 3 forsøk, da vil de 8 beste være kvalifisert til finalen. Det settes et kvalifiseringskrav basert på statistikk, og den kasteren som støter over dette kravet er kvalifisert. I de sjeldne tilfeller hvor det er delt mellom 8.- og 9.-plass i en kvalifisering, vil begge gå til finalen. Ofte skjer kvalifiseringen til kulestøt på formiddagen, mens finalen da går på kvelden. Utøverne tar ikke med seg resultatet fra kvalifiseringen videre i mesterskapet. I finalen får hver kaster først 3 forsøk, deretter vil de som er plassert topp 8 få ytterligere 3 forsøk i det som kalles finalerundene. Til finalerundene omrangeres kastrekkefølgen etter plassering, slik at nummer 8 begynner og lederen kaster til slutt.

Av mesterskap som arrangeres med kulestøt er de olympiske sommerlekene det største en kulestøter kan vinne. Friidretts-VM har vært arrangert siden 1983, først i 4-årsintervaller, deretter annethvert år fra 1991. Hvert kontinent har sine mesterskap, Nord- og Sør-Amerika arrangerer Panamerikanske leker hvert 4. år. Europamesterskapet arrangeres også hvert 4. år. De andre kontinentmesterskapene holder også høy standard, Asia, Oseania og Afrika, men av de nasjonale mesterskapene er USA i en særstilling. Vinneren av kulestøt i det amerikanske mesterskapet har nesten alltid vært en av favorittene til å vinne påfølgende internasjonale mesterskap, men siden konkurransen er så tøff, må utøverne toppe formen til det nasjonale og kan ha problemer med å holde på formen.

Historie og teknisk utvikling

Mennesket er skapt med en kropp som er godt egnet til å overføre kraft til gjenstander. At mennesket alltid har kastet steiner av ulik størrelse er klart, og de så nok fort nytten av å kunne kaste forholdsvis tunge steiner langt ettersom dette var gode våpen og avstand til byttedyr skapte økt sikkerhet. Kasting av store, runde steiner kan regnes som øvelsens opprinnelse.

De første konkurranser

Kulestøt har trolig sin opprinnelse som konkurranseidrett fra kelternes styrkekonkurranser, med kasting av tunge steiner og stokkekast (caber tossing). I de skotske «Highland Games» – Høylandslekene utviklet de ulike kraftkastene seg. I middelaldertider kastet og rullet artillerisoldatene kanonkuler fra lagerhaugen til kanonene. Kanonkulene skal ha vært 12, 16 og 22 pund. På 1100-tallet skal kulestøt ha vært en populær konkurranseform både i Skottland, Bayern og Sveits.

NFIFs nettdokument om de ulike kastøvelsene presenterer at den første målte og registrerte rekorden er fra 1827, da skotten William Goodfellow, en profesjonell utøver fra høylandslekene presterte 11.43 m med en 16 punds kanonkule. For enhånds kast med kanonkulene ble 10 kg (22 pund) for mye, og størrelsen på de 16 punds kanonkulene var mer gunstig. De skotske høylandslekene hadde et offisielt politisk opphør fra 1746 til 1831, men det ble likevel arrangert uoffisielle konkurranser. Det var likevel først etter at lekene ble offentlig revitalisert at de profesjonelle utøverne kunne tjene nok til å satse på trening og turnering igjen.

På samme tid utviklet amatøridrettsutøvere i England seg, og de første amatørkonkurransene begynte i 1850-årene. Rammene for kulestøtkonkurransene ble definert i 1857, der den offisielle vekten på kula skal være 16 Pounds (7,257 kg), og diameteren på kastringen skal være 7 fot (2,135 m) in 1857. Kulestøt er nevnt som en av øvelsene i Queenborough (1859), og fra 1860 ble de beste kulestøtresultatene notert i en utgivelse kalt «World best lists of the year». De britiske amatørlekene hadde kulestøt på programmet fra starten i 1866. I de tradisjonsrike universitetskonkurransene mellom Oxford og Cambridge ble det konkurrert i en Oxford-versjon av kulestøt, tohåndskast, i tillegg til det vanlige enhåndsstøtet.

Det var stor forskjell på amatørene og de profesjonelle utøverne fra Høylandslekene. Den profesjonelle Donald Dinnie (1,85 m og 100 kg) støtte 13,89 m i 1867, over 2 meter lenger enn de beste amatørene på den tiden. På et oppvisningsstevne i Perth i 1868 nådde han 15.08 m, det året støtte den beste amatøren, John Stone, 11,55 m.

Det første offisielle kulestøtresultat av en amatørkaster er på 10,97 m, av engelskmannen Hugh Williams, i London den 28. mai 1860. Etter at Edgar Bor ble engelsk amatørmester 12,929 m, tok det 10 år og en ny teknikk med et sidelengs hopp før George Ross ble første amatør over 13 meter. I 1887 ble 14 meter passert i offisielle konkurranser, og canadieren George Gray, og iren Dennis Hogan starter det som skulle bli flere år med dominans innen kulestøt for amatører, og ledet «verdens beste-lista» 18 ganger seg imellom. Utvandrere fra Skottland og Irland tok med seg sin tradisjoner til Amerika, og tradisjonene fra høylandslekene ble svært populære også i USA og Canada. Mot slutten av 1800-tallet var forskjellene mellom de profesjonelle kulestøterne og amatørene nesten borte. Amatører begynte å spesialisere seg på kulestøt, mens de profesjonelle utøverne fra høylandslekene måtte beherske en rekke kraftøvelser. De amerikanske amatørene var ledende i utviklingen av kulestøt.

Olympisk øvelse

Kulestøt har vært en olympisk øvelse siden de første moderne Olympiske leker i 1896. Tidlig på 1900-tallet ble kulestøtkonkurranser også arrangert med støt med begge hender, der man la sammen resultatene med høyre og venstre hånd for å kåre en vinner. Dette var en olympisk øvelse en gang, i Stockholm 1912, da i tillegg til vanlig kulestøt med dominerende hånd. Stil, orden og klare regler for utførelse var viktig. Kasteren skulle stoppe ved ringen, hilse til dommeren, entre ringen bakfra, og stå i full balanse ringen til dommeren gav klarsignal etter utført støt for så å forlate ringen. Deler av disse reglene er med enda (se regler over). Det var vanlig med damenes kåring, der damenes pris ble gitt til den mest elegante og sjarmerende gentleman.

Den første olympiske mesteren, amerikaneren Robert Garrett imponerte ikke med sine 11,22 m, siden verdensrekorden på denne tiden var godt over 14 meter. Paris-OL 1900 var betraktelig bedre med 14.10 m av Richard Sheldon fra USA. Giganten Ralph Rose konkurrerte for første gang under St. Louis i 1904 og vant med verdensrekordlengden 14.80 m. Han vant igjen i 1908, satte verdensrekord på 15,56 m i 1909, men tok bare sølv bak landsmannen Patrick McDonald i 1912 i Stockholm. Rose’s rekord fra 1909 stod i nær 19 år. Rose vant for øvrig øvelsen kulestøt med begge hender i 1912, det eneste OL der denne varianten ble arrangert.

I Paris-OL 1920 vinner finnen Ville Pörhölä, men deretter dominerer amerikanerne kulestøt i de kommende lekene. I 1924-lekene vinner Clarence Houser. I 1924 bryter tyskeren Emil Hirschfeld 16 meter grensen med 4 cm før OL, men klarer bare bronse bak vinneren amerikaneren John Kuck i lekene, og i Los Angeles 1932 heter den olympiske mester, Leo Sexton med 16,01 meter. Så dukker Jack Torrence opp, med stor kraft og effektiv teknikk, og på et uforglemmelig stevne på Bislett i Oslo setter han en rekord som skal stå i 14 år: 17,40 meter. Torrence tar aldri olympisk medalje. I Berlin, foran Adolf Hitler og 80 000 tilskuere vinner Hans Woellke med 8 cm i siste forsøk, ender på 16,20 m og henviser finnen Sulo Bärlund til sølv.

James Fuchs (USA) utvikler teknikken noe ved å gå noe dypere i hinket, og legge på mer fart. I 1949–50 flytter han verdensrekorden fire ganger til 17,95 m. I 1953 kommer Parry O'Brien med en mer revolusjonerende teknisk utvikling i det han snur ryggen til kastretningen. O’Brien når Rose i olympiske bragder med 2 gull i 1952 og 1956 og sølv i 1960, i tillegg til fjerdeplass i 1964. Han satte 10 offisielle verdensrekorder, brøt både 18 m og 19 m, men nådde aldri 20 meter. Igjen tok amerikanerne fordel av å ha tekniske pionerer, og Bill Nieder brukte den nye teknikken til å passere 20 m og vinne 1960-lekene. Neste amerikaner som tok til seg den nye teknikken var den store texaneren Randy Matson. Verdensrekord på 21,78 m I 1967, og OL-gull i Mexico by året etter. Polakken Wladyslaw Komar overrasket med ny olympisk rekord (21,18 m) i de tragiske München-lekene i 1972. Rekordtett konkurranse med 1 cm til amerikaneren George Woods (sølv) og ytterligere 3 cm østtyskeren Hartmut Briesenick (bronse).

Den nye tekniske utviklingen med rotasjon gav ingen umiddelbar uttelling i de olympiske leker. I Montreal, 1976 vant Udo Beyer (DDR) med 21,05 m, mens rotasjonskasteren Baryshnikov fra Sovjetunionen, ble nummer tre. Den beste kulestøteren på denne tiden, amerikaneren Brian Oldfield var profesjonell kulestøter i USA, og fikk ikke konkurrere i OL. I boikottlekene i Moskva vant Ukraineren Volodymyr Kyselov for Sovjet med ny olympisk rekord på 21,35 m. I 1984 (Los Angeles) ble det for første gang italiensk, da Alessandro Andrei tok gullet. I 1988 hadde Ulf Timmermann «sitt år», han passerte 23-metersgrensen og vant Korea-lekene i konkurransens siste støt, og passerte Randy Barnes med det som fortsatt er olympisk rekord: 22,47 m. Barnes var svært skuffet, men uttalte at: «En som har slike nerver fortjener å vinne!».

I OL 1992 overrasket 23 år gamle Mike Stulce med å komme fra en 2 års dopingsuspensasjon til å bli olympisk mester, for så å teste positivt igjen kort tid senere. Barnes sonet sin dopingdom under 1992-lekene. Han hadde satt innendørs verdensrekord med 22,66 m i 1989 og dagens verdensrekord med 23,12 m i 1990, før han testet positivt på nytt, året etterpå. I hundreårslekene på hjemmebane lå det an til å bli en stor kamp mellom verdensmester John Godina og Randy Barnes. Endelig hadde rotasjonskasterne tatt kontroll i et OL. I et oppvarmingskast ble Barnes truffet av Godinas kule i ryggen. Barnes var i super form, men lå bare som nummer 6 etter 5 støt i finalen. Godina ledet, og Barnes matte gjøre som Timmermann gjorde 8 år tidligere, ta ut alt i siste støt. Han traff med teknikken og kula landet på 21,62 m. For første gang på 100 år var det en rotasjonskaster som vant kulestøt.

I Sydney 2000 ble det finsk gull, 84 år etter det første, med Arsi Harju, som roterte til 21,29 m, og slo favoritten Adam Nelson (USA), og i 2004, med OL tilbake i Hellas, hinket Jurij Bilonog til gull over rotasjonskasteren Nelson, som fikk sitt andre sølv på like mange forsøk.

O'Brien-teknikken

Det var banebrytende da Parry O'Brien snudde ryggen til kastretningen, og hinket baklengs gjennom ringen. Teknikken førte til at O’Brien flyttet verdensrekorden ti ganger fra 18.00 meter i 1953 til 19,30 meter i 1959. Teknikken ble raskt kopiert av andre, og 1960-tallet ble fullstendig dominert av amerikanske kulestøtere, Bill Nieder, Dallas Long og Randy Matson vant hver sin tittel i 10-årets olympiske leker, og alle bidro til å flytte verdensrekorden. Nieder ble først over 20 meter (20.06 m), Long ble først over 20,50, med 20,68 m, og Matson flyttet rekorden til 21.52 m og ytterligere til 21,78 m i 1967.

Baryshnikov-teknikken

I overgangen til 1970-tallet var både russere og amerikanere i gang med å eksperimentere med en ny, roterende teknikk. I Europa er rotasjonsteknikken ofte referert til som «Baryshnikov», etter den russiske kasteren Aleksandr Baryshnikov. I USA er det Brian Oldfield som blir kreditert for rotasjonsteknikken. Begge tok i bruk teknikken tidlig på 1970-tallet, men Oldfield ble betraktelig bedre, og støtte fantastiske 22,86 m i El Paso, Texas, 10. mai 1975. I denne konkurransen flyttet Oldfield verdensrekorden 3 ganger: 21,94 m, 22,25 m og 22,86 i tredje forsøk, hvorpå han gav seg. Tre støt tre rekorder. På denne tiden var det en profesjonell liga med friidrettsutøvere i USA, og siden Oldfield var profesjonell ble ikke rekorden ratifisert av IAAF.

Det gjorde at Baryshnikov er den som er offisielt kreditert som verdens første 22 meterskaster, fra 1976. Da den østtyske hinkestøteren Udo Beyer, to år senere støtte sine lange støt, ble de offisielle verdensrekorder: 1978: 22,15 m, 1983: 22,22 m og til slutt 22,64 m i 1986 (alle rekordene var kortere enn Oldfields rekord]. 12. september 1976 støtte en annen østtysker, Rolf Oesterreich 22,11 m på et lokalt stevne i Zschopau. Av politiske grunner ble ikke resultatet registrert og ble ikke bokført verken som offisielt resultat eller som verdensrekord.

1980-tallet ble dominert av europeiske hinkere, østtyskerne Beyer og Ulf Timmermann og den italienske politimannen Alessandro Andrei. 12. august 1987 hadde Andrei en «Oldfield opplevelse» og brøt verdensrekorden 3 ganger i samme konkurranse: 22,72 m, 22,84m og 22,91 m, på hjemmebane. De tre vant hver sitt OL-gull, Beyer i 1976, Andrei i 1984 og Timmermann i tidenes beste OL-finale i Seoul 1988, med olympisk rekord på 22,47 m. Timmermann brøt den utrolige 23 m grensen med 6 cm 22. mai 1988. Nøyaktig to år senere (23. mai 1990) roterte amerikaneren Randy Barnes til 23.12 m i Colorado, og støtte verdens nest lengste støt, seks dager senere: 23.10 m i California. I denne perioden hadde Barnes treningsstøt på opp mot 24 meter (det ligger opptak av et av disse utrolige treningsstøtene på internett - Barnes stod aldri i ringen på trening, men det er et teknisk studium å se støtet)

Hink vs rotasjon

På høsten i rekordåret 1990 testet Barnes positivt på en dopingprøve levert i Malmö i Sverige og måtte sone under OL 1992. Barnes’ treningskamerat og en av svært få amerikanere med hinketeknikk, Mike Stulce var akkurat ferdigsonet fra en dopingdom og vant suverent med 74 cm (21.70 m). På statistikken over de ti beste i verden er bare 3 av 10 resultat med hinketeknikken (Timmermann, Andrei og Beyer). I VM 1998 var det 8 roterende og 4 hinkende utøvere i finalen (CJ Hunter roterte til VM-gull over hinkeren Oliver Buder i siste omgang). Siden 1990 er det bare amerikanske roterende kulestøtere som har støtt over 22 m (Kevin Toth, Christian Cantwell, Adam Nelson, Reese Hoffa og John Godina), men hinkteknikken henger med: Sør-Afrikaneren Janus Robberts støtte 21,97 m i 2001, og ukraineren Jurij Bilonog vant OL i 2004, begge hinker.

Den norske rekordholderen Lars Arvid Nilsen var ekspert på hinketeknikken, han kastet 21,22 m i 1986. På den norske topp ti listen er det bare en rotasjonskaster (Jan Sagedal), og tradisjonen med rotasjon i kulestøt har aldri fått feste i Norge. I Norge ser det ut til at det er flere jenter som er villige til å satse på rotasjonsteknikken enn gutter. I Europa forøvrig er rotasjonsteknikken blitt vanlig og kan nok sies å være den verdensdominerende teknikken.

Kvinner

Tidlig på 1900-tallet var kvinner og kraftidretter for mange en motsetning, men kvinner begynte å konkurrere i kulestøt fra 1907. Først benyttet kvinnene en 3.6 kg kule, siden med 5 kg kule, før det i 1924 ble bestemt at kulens vekt skulle være 4 kg. Etter andre verdenskrig er det Øst-Europa som har dominert kulestøt for kvinner. På statistikken over de ti beste i verden er det en vesttysk kvinne, to kinesere og sju fra Øst-Europa. Dagens verdensrekord på 22,63 m av Natalya Lisovskaya tilhører rekordene som trolig vil stå svært lenge, eller bli fjernet i en fornyelse av øvelsen og rekordene. Siden 1990 er det bare fire kvinner som har vært over 21 meter, og den klart beste av disse, Vita Pavlysh fra Ukraina, var fortsatt en meter fra rekorden.

Blant kvinnelige kulestøtere finner vi få tekniske banebrytere, og hinketeknikken er forholdsvis mer i bruk enn hos mennene. Tyske kulestøtere har utviklet en hinketeknikk der de står gjennom selve støtet, uten å hoppe etter kulen, slik det er vanlig at mannlige hinkere gjør. Grunnen til dette er trolig en blanding av at disse kvinnene er høye (Astrid Kumbernuss, 185 cm og Nadine Kleinert 190 cm), og sterke i forhold til en 4 kg kule. I tillegg er en tysk filosofi innen kast er at man tilfører kulen mer kraft til lenger man har bakkekontakt, en teori som også er svært synlig i den tyske utviklingen av diskoskast. Teorien tar utgangspunkt i fysikk, og regelen om at arbeid er kraft ganger vei. Alternativ teori er at stor hastighet i kastet er viktigere og at kraften i et slikt utkast krever at utøveren hopper etter kula (og diskosen).

Fysiske krav

Det er svært krevende å skulle bli god i kulestøt. Øvelsen synes å ha klare antropometriske krav, og den ideelle mannlige kulestøteren er fra 188 cm til 200 cm høy, og fra 115 til 135 kg. Det har vist seg at rotasjonskastere kan være inntil 10 cm kortere, og likevel prestere lange støt. Det er alltid unntak til en regel. Belaruseren Mikhail Domorosov støtte 21.44 i 1984. Han var 178 cm og 107 kg, og skal ha vært hinkestøter. Briten Carl Myerscough roterer med sine 209 cm og 150 kg, og gjør det godt: 21,92 m fra 2003.

I tillegg til teknikken som krever balanse, timing og eleganse må kasteren ha ekstrem maksimal styrke, eksplosiv styrke og spenst. Det er ikke uvanlig for en mannlig kulestøter på høyt internasjonalt nivå å ha følgende testresultater fra ulike deler av treningen: 40 meter sprint på under 4,80 sek, stille lengde opp mot 3,50 m, benkpress over 200 kg, knebøy over 300 kg, rykk over 140 kg. De ekstreme fysiske kravene får mye av skylden for at kulestøt er belastet med mange dopingsaker. Resultatutviklingen tyder på at dopingtester og dopingdommer ikke ble effektive før på 1990-tallet, og dagens kastere blir sammenlignet med resultater som kan antas å være kunstig høye på grunn av prestasjonsfremmende midler.

Teknikkbeskrivelser

Alle teknikkbeskrivelser her tar utgangspunkt i en tenkt, høyrehendt utøver.

Bakgrunnen for støtteknikken er at så tunge gjenstander ikke kan kastes som en ball, men må skyves fremover fra skulderen.

Som den eneste øvelsen i friidrett har kulestøt fått to, svært ulike, men tilnærmet jevnbyrdige bevegelsesløsninger. Den eldste er hinketeknikken, der utøveren hinker lavt, bakover gjennom ringen, lander og dreier kroppen 180º hurtig og kraftfullt, og støter kulen over planken og ut i sektoren. Den andre teknikken kalles rotasjonsteknikk og bruker prinsippene fra diskoskastets rotasjon for å opparbeide fart og arbeidsvei. Selv om rotasjonsteknikken kanskje har et lite fortrinn er fortsatt begge teknikkene brukt innen kulestøt på høyt nivå. På et novisenivå vil man finne ulike teknikker som er mindre krevende, og dertil mindre effektive.

Novice teknikker

Kulestøt kan utføres som et stille støt, uten tilløp. Da står utøveren sidelengs forrest i ringen, med venstre fot ved planken. Utøveren legger kulen mot halsen, dreier overkroppen bakover til høyre og får kroppsvekten over høyre bein. Dette er utgangsposisjonen for selve kastbevegelsen fremover. Høyre fot dreies og skyver mot venstre. Det er kraften fra høyre beinet som gir stor uttelling på resultatet, men den må times med bruk av overkroppen og kastarmen. Kraften overføres via en kraftfull sentralbevegelse fra hoften, forplanter seg til høyre skulder som også roterer mot venstre og fremover, og møter en blokk (et stem) fra kroppens venstre side. Dette overfører den horisontale bevegelseshastigheten fra bein og hoft, via høyre skulder, til armen, fingrene og til kula. Alle teknikker skal ideelt sett ende opp i en avslutning tilnærmet lik dette.

En enklere teknikk med tilløp er et løpende 3-stegs tilløp, der kasteren står jamsides på begge bein, med fronten mot kastretningen. Bevegelsen begynner med et kort steg med venstre fot, går over til et hoppende steg der overkroppen dreies bakover mot høyre, og høyre bein lander kort tid før venstre bein er i bakken ved planken. På dette tidspunkt er kasteren i en posisjon nær den beskrevet i det stille støtet over, og videre bevegelse følger samme prinsipp.

Den mest brukte nybegynnerteknikken er en hinkende bevegelse der utøveren står med vestre side mot kastretningen. Venstre fot brukes som pendel i et sidelengs hink på høyre bein, overkroppen holdes igjen og dreies mot høyre. Landingen på høyre bein skjer korttid før venstre fot når bakken ved planken. Herfra er bevegelsen tilnærmet lik utkastet beskrevet over. Den ble introdusert i 1870-årene og trolig er engelskmannen George Ross den første som tok dette sidelengs hinket i bruk, og passerte med det 13 meter. Denne noe enkle kastteknikken var ledende helt frem til 1950-tallet.

Hinketeknikken

Tsjekkiske Remigius Machura, klar for kulestøt støt med hinketeknikk

Kulestøtet begynner med at utøveren stiller seg med ryggen mot kastretningen, plasserer høyre fot mot metallringen, legger kula på plass mot halsen og legger tyngden over høyre bein. I forberedelsen til hinket er det ofte individuelle løsninger på hvordan man setter i gang bevegelsen. Målet er å få til et lavt, rytmisk hink bakover gjennom ringen. På engelsk heter teknikken «the glide technique», og kanskje er det et bedre uttrykk enn hink, for det beskriver viktigheten av å holde tyngdepunktet lavt og få en raskt, og jevn bevegelse med forholdsvis høy horisontal bevegelseshastighet. Venstre fot brukes både som motbevegelse til skyvet i hinket, og som pendel i fartsretningen mot planken. En vanlig feil i denne fasen er å sitte inn med baken, det gjør at utøveren ikke klarer å lande med hofta under kroppen og med det, tyngden over høyre bein. Tyngdepunktet skal fortsatt ligge over høyre bein i midten. Venstre arm og skulder er avgjørende for å få dette til, gjennom å aktivt henge igjen i hinkefasen. Man lander så dypt i høyre kne at venstre fot, som nå er strukket mot planken, får kontakt med ringens overflate.

I denne fasen fra landing i midten av ringen arbeider noen med mye rotasjon fra høyre fot, kne, hoft og overkropp mot venstre og en blokk (stem) med hele kroppens venstre side fra fot til skulder. Venstre arm er igjen aktiv, og føres utover mot venstre, og rundt i det den leder kroppens rotasjon mot utkastet. Lårets knestrekkere (i hovedsak lårmuskelen, den firehodete knestrekker), og hofteleddsstrekkerne (i hovedsak den store setemuskelen) arbeider for å få et løft frem mot utkastet, og skyve hoften kraftfullt mot kastretningen. Venstre arm kommer nå rundt forbi brystet, trekkes bøyd inn ved kroppen venstre side og åpner hele brystet mot kastretningen. Sentralbevegelsen fra hoften forplanter seg i en serie av strekkreflekser via bukmusklene, brystet, skulder (deltamuskelen), og armen skytes fremover og kroppen følger etter.

Den horisontale bevegelseshastigheten som ble initiert av hinket og akselerert av et aktivt strekkapparat i høyresiden i midten, overføres nå via et delvis vertikalt løft gjennom blokka i venstresiden ved planken. Ved at utøveren har holdt hoften under kroppen og kula, vil bevegelsesenergien forplante seg gjennom brystet som nå åpnes mot kastretningen og over til kula ved høyre skulder. Utøveren vil følge kulen så langt ut over stopp-planken som mulig, og gir kula et siste smekk med fingrene. De fleste vil måtte fullføre bevegelsen i kroppens høyre side, ved at kroppen løftes klar av bakken og rotasjonen i kroppen gjør at beina bytter plass ved planken (noen kaller denne avsluttende fasen for fotombytte). Høyre fot lander, gjerne hardt mot planken og kasteren skal kunne lande i balanse og klare å stå i ringen.

De ulike delene av kastet skal henge sammen i en jevn, rytmisk og akselererende bevegelse. For å øve inn den viktige overføringen av bevegelseshastigheten til kula, kan det være nyttig å øve lenge på å støte uten den avsluttende fotombyttet. Dette er en teknikk man ser brukt av spesielt tyske høyvokste kvinner (blant annet Astrid Kumbernuss, 185 cm, og Nadine Kleinert 190 cm). Det har vist seg vanskelig å tilføre nok kraft til den tunge 7,26 kg kula uten å kaste med fotombytte.

Alternativ løsning fra midten av ringen er et ekstremt løft som de ukrainske kulestøterne (blant annetAleksandr Bagach og Jurij Bilonog har spesialisert seg på. De fokuserer ikke så mye på rotasjon i høyresiden, eller å få venstre arm ut, og rundt. De trykker direkte med høyresiden i en kraftfull, strekkende bevegelse. Teknikken synes å kreve større beinstyrke (et kraftig strekkapparat i kroppen) og ikke minst en meget sterk rygg, da bevegelsen synes å utsette spesielt ryggsøylen for en ugunstig bevegelse med en vridning sidelengs fra høyre mot venstre.

Rotasjonsteknikken

I utgangsposisjon for kulestøt med rotasjon står utøveren med ryggen mot kastretningen, litt bredere enn skulderbredde mellom beina og balansen jevnt fordelt på begge bein. Kula legges noe lenger bak på halsen, eller nakken enn det en utøver gjør med hinketeknikken. Bøyde knær gir en posisjon som er godt egnet for å flytte vekten til venstre side, dreie og rotere rundt venstrefot. Høyre fot står igjen en liten stund etter at venstre fot starter å dreie, før den kommer bredt rundt venstre i rotasjonen og pendelkraft brukes for å få en effektiv rotasjon i midten av ringen. Dette er den vanligste løsningen på starten. Hvor dypt utøveren står og rytmen i tyngdeoverføringen fra venstre til høyre bein er individuelt. De som velger å stå noe høyere i starten nytter fallet i tyngdepunktet inn mot midten, og søker en forsterket plyometrisk (hoppende) effekt av dette i utkastet.

Høyre bein skal søke tidlig kontakt med midten av ringen, her skal tyngden ligge over høyre bein, og rotasjonen initieres så fort som mulig. Høyre fotsåle vil rotere best med en liten kontaktflate mot ringen, følgelig roterer kasteren på tåballen av foten. Høyresiden roteres til venstre fot når bakken ved planken, overkroppen og kula skal være noe passive i denne fasen, og kraften skal skapes fra beina. Når begge bein har bakkekontakt i denne posisjonen kalles ofte for «tobeinsfasen», og er den fasen kasteren akselererer kraften i støtet. De som starter noe lavere har litt høyere horisontal bevegelseshastighet og vil rotere høyresiden kraftig mot blokken i venstre fot. De som har et mer tyngdepunktsfall inn mot midten, roterer også, men nytter tobeinsfasen til et vertikalt hopp. Det er i praksis nyanser i forskjell på disse to løsningene, og et utrent øye vil nok ikke kunne identifisere forskjellene. Begge bevegelsesløsninger er avhengige av å få kroppen godt bak kula før utkastet.

I kulestøt prates det om separasjon mellom hoft og skulder, det vil si at rotasjonen fører hoften først mot kastretningen, mens overkroppen og skulderen henger noe tilbake. Dette vil stimulere til en serie av muskulære strekkreflekser fra hoften, via bukmusklene, bryst, skulder, til kastarmen og gjennom fingrene til kula. Vinkelen i utkastet, og fluktbana til kula er et resultat av løftet fra tobeinsfasen og reaksjonen fra stemmet (blokken) i kroppens venstre side. Ideell utkastevinkel ligger mellom 30º og 40º for elitekastere. Rotasjonskastere kaster normalt noe høyere enn de som bruker hinketeknikken.

Rekordene

Verdensrekorder og norske rekorder:

Ute/Inne	Utøver	Resultat	Sted	Dato
Verdensrekorder menn
Utendørs	Randy Barnes	23,12 m	Westwood, Los Angeles, California USA	20. mai 1990
Innendørs	Randy Barnes	22,66 m	Los Angeles, California, USA	20. januar 1989
Verdensrekorder kvinner
Utendørs	Natalya Lisovskaya	22,63 m	Moskva, Russland	7. juni 1987
Innendørs	Helena Fibingerová	22,50 m	Jablonec, Tsjekkoslovakia	19. februar 1977
Norske rekorder menn
Utendørs	Lars Arvid Nilsen	21,22 m	Indianapolis, Indiana, USA	6. juni 1986
Innendørs	Georg Andersen	20,98 m	Budapest, Ungarn	4. mars 1989
Norske rekorder kvinner
Utendørs	Katarina Sederholm Hoff	17,11 m	Tavastkyro, Finland	4. juli 1998
Innendørs	Katarina Sederholm Hoff	17,25 m	Stange, Norge	7. februar 1998

Verdens beste støtere - menn og kvinner

Listen følger antall menn over 22,50 meter. Topp-listen for menn har nær doblet seg med nye navn på 2000-tallet. Siste endring på topp-listen for kvinner er Vita Pavlysh fra 1998. Larisa Peleshenko er den som på 2000-tallet har vært nærmest topplisten her, med 21,46 meter i 2000.

Nr	Resultat	Utøver	Nasj.	Sted	Dato		Nr	Resultat	Utøver	Nasj.	Sted	Dato!
1	23,12 m	Randy Barnes		Fort Collins, Colorado	23. mai 1990		1	22,63 m	Natalja Lisovskaja		Moskva, Russland	7. juni 1989
2	23,06 m	Ulf Timmermann		Chania, Kreta	22. mai 1988		2	22,45 m	Ilona Brieseneck		Potsdam, Øst-Tyskland	11. mai 1980
3	22,91 m	Alessandro Andrei		Viareggio Italia	12. august 1987		3	22,32 m	Helena Fibingerová		Nitra, Tsjekkoslovakia	20. august 1977
3	22,91 m	Joe Kovacs		Khalifa Stadium Doha Qatar	15. oktober 2019		4	22,19 m	Claudia Losch		Hainfeld, Østerrike	23. august 1987
3	22,91 m	Ryan Crouser		Marietta Georgia	18. juli 2020		5	21,89 m	Ivanka Khristova		Belmeken, Bulgaria	4. juli 1976
6	22,90 m	Tomas Walsh		Khalifa Stadium Doha Qatar	15. oktober 2019		6	21,86 m	Marianne Adam		Leipzig, Øst-Tyskland	23. juni 1979
7	22,86 m	Brian Oldfield		El Paso, Texas	10. mai 1975		7	21,76 m	Li Meisu		Shijiazhuang, Kina	23. april 1988
8	22,75 m	Werner Günthör		Bern, Sveits	23. august 1988		8	21,73 m	Natalja Akhrimenko		Leselidze, Sovjetunionen	21. mai 1988
9	22,67 m	Kevin Toth		Lawrence, Kansas	19. april 2003		9	21,69 m	Vita Pavlysj		Budapest, Ungarn	15. august 1998
10	22,64 m	Udo Beyer		Øst-Berlin, Øst-Tyskland	20. august 1986		10	21,66 m	Sui Xinmei		Beijing, Kina	9. juni 1990
11	22,61 m	Darlan Romani		Palo Alto, California	30. juni 2019		11	21,61 m	Verzhinia Veselinova		Sofia, Bulgaria	21. august 1982
12	22,56 m	Joe Kovacs		Monaco (Stade Louis II), Monaco	17. juli 2015		12	21,58 m	Margitta Drose-Pufe		Erfurt, Tyskland	28. mai 1978
13	22,54 m	Christian Cantwell		Gresham, Oregon	5. juni 2004		13	21,57 m	Ines Müller		Athen, Hellas	16. mai 1988
14	22,52 m	John Brenner		Walnut, California	26. april 1987		14	21,53 m	Nunu Abashidsje		Kiev, Belarus	20. juni 1984
15	22,51 m	Adam Nelson		Portland, Oregon	18. mai 2002		15	21,52 m	Zhihong Huang		Beijing, Kina	27. juni 1990
115	21,22 m	Lars Arvid Nilsen		Indianapolis, Indiana	6. juni 1986

(Oppdatert per 1.1.2021)

Ti på topp i Norge - menn og kvinner

Nr	Resultat	Utøver	Klubb	Sted	Dato		Nr	Resultat	Utøver	Klubb	Sted	Dato
1	21,22 m	Lars Arvid Nilsen	IF Urædd	Indianapolis, Indiana, USA	6. juni 1986		1	17,11 m	Katarina Sederholm Hoff	Stjørdal FIK	Tavastkyro, Finland	4. juli 1998
2	21,03 m	Marcus Thomsen	IK Tjalve	Malmö, Sverige	11. juni 2020		2	16,26 m	Cecil Tidemand-Hansen	IL i BUL	Des Moines, Iowa, USA	25. april 1981
3	20,86 m	Georg Andersen	IF Urædd	Malmö, Sverige	7. august 1990		3	15,77 m	Stine Lerdahl	IF Minerva	Des Moines, Iowa, USA	28. april 1984
4	20,76 m	Jan Sagedal	Sørild FIK	Bodø, Norge	4. juni 1986		4	15,66 m	Mona Holtvedt Kronborg	IK Tjalve	Kviteseid, Norge	28. juli 1985
5	20,55 m	Knut Hjeltnes	IL Gular	Bodø, Norge	5. juli 1980		5	15,47 m	Janne Antonsen	Spydeberg IL	Tønsberg, Norge	23. mai 1994
6	20,39 m	Kjell Ove Hauge	Gloppen FIL	Eugene, Oregon, USA	31. mai 1998		6	15,42 m	Inger E. Holter Holmgrunn	IL i BUL	Steinkjer, Norge	11. august 1978
7	20,24 m	Arne Pedersen	Tønsberg FIK	Long Beach, California USA	3. mai 1986		7	15,41 m	Kristin Sundsteigen	IL Tyrving	Tønsberg, Norge	24. august 2013
8	19,79 m	Gjøran Sørli	IK Tjalve	Oslo, Norge	12. august 2003		8	15,40 m	Charlotte Lund Abrahamsen	IL Sandvin	Oslo, (Bislett), Norge	31. mai 2007
9	19,52 m	Roar Hoff	IL Nybrott	Drammen, Norge	1. juni 1994		9	15,32m	Grete Gjermshus	Grue IL	Voss, Norge	10. juni 1984
10	19,29 m	Bjørn Bang Andersen	IL i BUL	Stavanger, Norge	12. august 1972		10	14,94 m	Wenche Kristensen	GT International	Egersund, Norge	11. mai 1993

(Oppdatert per 1.1.2021)

Kuriositeter og fakta

• Tyskeren Ulf Timmermann har 16 offisielle konkurranser over 22 meter – det meste noen utøver har klart. Randy Barnes og Udo Beyer har 11, Werner Günthör, 10.
• Per 1. januar 2007 har det vært 354 mannlige kulestøtere over 20 meter i verden – hvert år kommer det til ca. 10 nye 20-metersstøtere.
• Blant de 6 norske kulestøterne over 20 meter har alle minst en dopingdom hver.
• Av de 22 konkurransene over 22 meter for kvinner har Ilona Briesenick 14 av disse.

• 16 pund, vekta på kanonkulene og kula for kulestøt, er en vekt vi også finner igjen i de største bowlingkulene.

Se også

• Wikipedia-artikkel med verdensrekordutviklingen i kulestøt for menn og kvinner
• Wikipedia-artikkel om høylandslekene
• Wikipedia-artikkel med de norske friidrettsrekordene
• Norsk side med animasjon av hinketeknikk

Eksterne lenker

• NFIF-artikkel (med bildeserier)
• Nettside med statistikk for kulestøt for menn Arkivert 4. mars 2007 hos Wayback Machine.
• Peter Matthews, «Track & Field Athletics: The Records», Peter Matthews and Guinness Superlatives Ltd, 1986 (ISBN 0-85112-463-1)