Europaparlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Europa-parlamentet»)
Europaparlamentet
Plenumssalen i Louise Weiss-bygningen i Strasbourg.
Grunnlagt25. mars 1957[1]
Systemettkammersystem
KammerDen europeiske unions institusjoner, internasjonalt parlament, organisasjon
PresidentRoberta Metsola
Seter705
MøtestedStrasbourg
Brussel
Nettstedhttps://www.europarl.europa.eu/

██ Det europeiske folkepartiets gruppe (176)

██ Det progressive forbund av sosialister og demokrater Europaparlamentet (144)

██ Renew Europe (102)

██ De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse (71)

██ Identitet og demokrati (64)

██ Gruppen av europeiske konservative og reformister (63)

██ Det europeiske forente venstre–Det nordiske grønne venstre (38)

██ Frittstående (Non-Inskrits) (47)

Politiske grupper etter valget i 2019.
Europaparlamentet på Commons
Artikkelserien om
Den europeiske unions
institusjoner og forfatning
Institusjoner:
Traktater:

Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.

Europaparlamentet består av 705 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.

Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.

Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.

Historie[rediger | rediger kilde]

Winston Churchill ankommer Haag-kongressen.

Haag-kongressen i 1948[rediger | rediger kilde]

Ideen om en europeisk parlamentarisk forsamling kom til uttrykk allerede under Haag-kongessen 7. til 10. mai 1948. Haag-kongressen så for seg opprettelsen av en europeisk union eller føderasjon. Konferanse mente at en parlamentarisk forsamling skulle vurdere de juridiske og konstitusjonelle sider ved en slik etablering. Europarådet videreførte i og for seg ideen om en folkevalgt forsamling, men uten det vidtrekkende ansvaret som Haag-kongressen hadde tiltenkt et slikt parlament.[2]

«Fellesforsamlingen» i kull- og stålfellesskapet[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentets direkte juridiske forløper er Fellesforsamlingen («Common Assembly in the ECSC Treaty»),[3][4] slik den fremgikk av traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1951. Schuman-planen om europeisk samarbeid, som ble fremlagt 9. mai 1950 av den franske utenriksminister Robert Schuman, inneholdt intet om et parlament. Det var under forhandlingene om traktaten at ideen ble trukket frem av Jean Monnet, med støtte av den belgiske og den italienske delegasjonen. Formålet var å skape en motvekt til Den høye myndighet.[2]

Ifølge EKSF-traktaten artikkel 20 skulle Fellesforsamlingen bestå av folkerepresentanter («representatives of the peoples») i kull og stålfellesskapet. De skulle være medlemmer av medlemslandenes egne parlamenter, eller bli valgt ved direkte valg («direct universal suffrage»).[5] Det ble aldri avholdt direkte valg til Fellesforsamlingen som besto av 78 medlemmer. Forsamlingen hadde stort sett kun rådgivende myndighet, men kunne vedta mistillitsvorslag mot Den høye myndighet, forløperen til Europakommisjonen.[6] Marga Klompé var Fellesforsamlingens første kvinnelige medlem.[7]

Planlagt folkevalgt forsamling i forsvarsfellesskapet[rediger | rediger kilde]

Traktaten om Det europeiske forsvarsfellesskap gikk et skritt lengre i retning av en folkevalgt forsamling. Traktaten inneholdt bestemmelser om et tokammer-parlament. Parlamentets førstekammer skulle bestå av representanter for befolkningen i det samlede fellesskapet («deputies representing the peoples united in the Community»), og de skulle være valgt ved direkte valg (artikkel 13). Traktaten ble ikke noe av, da den ble nedstemt i Frankrikes nasjonalforsamling 30. august 1954.[5]

Den første plenumssalen i Schuman-bygningen oppført 1973 i Luxembourg, for liten til valget i 1979. Salen ble kjent for sitt bas-relieff i sink.

«Europaparlamentet» tas i bruk som navn[rediger | rediger kilde]

Ved etableringen av EEC og Euratom i 1957, ble det avtalt at én forsamling skulle ha ansvaret for begge traktatene. Denne forsamlingen skulle erstatte kull- og stålfellesskapets fellesforsamling, men ha den samme myndighet og ansvar.[2]

Forsamlingen møttes første gang fra 19. til 21. mars 1958 og tok navnet Assemblée parlementaire européenne på fransk, Assemblea parlementara på italiensk, Europees Parlament på nederlandsk og Europäische Parlament på tysk. I 1962 harmoniserte parlamentet selv de franske og italienske navnene med de nederlandske og tyske, til henholdsvis Parlement européen på fransk og Parlemento europeo på italiensk.[2]

Den første plenumssalen ble bygget i Luxembourg som en del av Schuman-bygningen, og åpnet i 1973. Ved det første direktevalget i 1979, økte antallet medlemmer så meget at salen ble for liten.[8]

Den europeiske enhetsakt fra 1986 uttrykker medlemstatenes oppfatning av at Europaparlamentet er et «uunnværlig uttrykksmiddel» («indispensable means of expression») for de europeiske folk. Europaparlamentets navn ble formelt vedtatt i enhetsakten.[9][5]

Lisboa-traktaten. Innføring av direkte valg, lovgivnings- og budsjettansvar[rediger | rediger kilde]

Den alminnelige lovgivningsprosedyre inne bærer at Europarlamentet og Rådet må være enige i EUs lover.

Fra og med 1979 har det hvert femte år blitt avholdt allmenne, frie og hemmelige valg til Europaparlamentet i alle EU-land.

Europaparlamentet fikk etter 1979 styrket sin makt i EU-systemet, forøvrig i takt med den økte europeiske integrasjon. Lisboa-traktaten fra 2007 som ble iverksatt i 2009, er det foreløpige toppunkt i denne utviklingen.[2]

Lisboa-traktaten ga Europaparlamentet og Rådet et felles ansvar for lovgivning og budsjett. Prosessen om at visse lovbestemmelser krevde enighet mellom Europaparlamentet og Rådet ble gjort til hovedregel, og fikk navnet Den alminnelige lovgivningsprosedyre. Formålet med endringene var å gi EUs todelte konstitusjonelle system en styrket demokratisk legitimitet: Borgerne er representert i det direkte folkevalgte Europaparlamentet. Medlemsstatene er representert i Rådet ved sine regjeringer og i Det europeiske råd ved regjeringssjefer eller statssjefer, som igjen er underlagt demokratisk kontroll av parlamentene i sine hjemland.[2]

Lisboa-traktaten ga også de nasjonale parlamenter økt innflytelse på EUs lovgivningsprosess. De nasjonale parlamenter skal etter EU-traktaten blant annet informeres om forslag til nye lover.[10]

Forholdet til andre institusjoner, oppgaver[rediger | rediger kilde]

Overnasjonalt beslutningsorgan[rediger | rediger kilde]

Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.[11] Europaparlamentet avgjør sammen med Rådet og Europakommisjonen, EUs politikk og treffer unionens beslutninger. Disse tre institusjonene kalles derfor gjerne EUs «beslutningstrekant».[12]

Lovgivningsmyndighet[rediger | rediger kilde]

Hvis EUs grunnlov hadde blitt vedtatt ville en «EU-forordning» blitt en «EU-lov».
Når Rådet møter i Europaparlamentet, inntar det plassene i sektoren på bildet markert med rødt, Europakommisjonen sitter i grønn sektor. Mellom dem sitter Europaparlamentets president og resten av presidiet.

En sentral oppgave for Europaparlamentet er sammen med Rådet å vedta EUs lover.[13] Lovgivningen skjer i form av forordninger, direktiver og vedtak i samsvar med en bestemt lovgivningsprosess, vanligvis etter den såkalte fellesskapsmetoden.[14] Parlamentet ble ved Lisboa-traktaten, praktisk talt likestilt med Rådet i lovgivningsspørsmål. Det er også nødvendig med Europaparlamentets samtykke ved opptak av nye medlemsland. Parlamentet skal også samtykke ved mange av de traktatene som EU inngår.[15]

Initiativrett[rediger | rediger kilde]

Det er bare Europakommisjonen som har retten til å fremme lovforslag (initiativrett). Etter Maastricht-avtalen og Lisboa-avtalen har imidlertid Europaparlamentet og Rådet fått økt rett til å be om at kommisjonen foreslår en bestemt lov. For Europaparlamentets del må presidiet godkjenne at forslaget fremmes for Kommisjonen.[16] Også unionsborgerne kan fremme lovforslag dersom minst en million av dem fra en firedel av medlemsstatene, stiller seg bak et såkalt borgerinitiativ.[17]

Budsjett[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet utgjør sammen med Rådet den bevilgende myndighet i EU. De obligatoriske bidrag fra medlemsstatene, som er den største inntektsposten, vedtas av Rådet alene, men parlamentet kan foreslå endringer i bidragene. Budsjettet kan ikke vedtas uten samtykke fra Europaparlamentet.[15]

EUs regnskap skal også godkjennes av Europaparlamentet, noe som gir mulighet for å kunne gå grundig igjennom virksomheten til EU.[15]

Kontrollfunksjon, parlamentarisme[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet utøver kontroll over Europakommisjonen. En del av denne kontrollfunksjonen er at parlamentet kan kaste kommisjonsmedlemmene fra deres verv. Dette skjer gjennom et mistillitsvotum, men det har formelt aldri blitt vedtatt. Det ble imidlertid i 1999 truet med mistillitsvotum mot Santer-kommisjonen (1995 til 1999), noe som førte til at kommisjonen gikk av frivillig.[18][15]

Valgfunksjoner[rediger | rediger kilde]

Det folkevalgte Europaparlamentet velger Europakommisjonens president, etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Rådet skal ved sitt forslag ta hensyn til valget til Europaparlamentet.[19]

Parlamentet skal ikke velge, men godkjenne den enkelte EU-kommissær. Hvert land foreslår på politisk grunnlag en kommissær, som deretter utnevnes av Kommisjonens president. Kommissærene får ansvaret for Kommisjonens saker i et bestemt fagområde, i likhet med statsråder i en nasjonal regjering. Parlamentets eventuelle nektelse av å godkjenne kommissæren, skjer ved at parlamentet blokkerer hele kommisjonen.[20] En slik blokkering skjedde i 2014 i forbindelse med innsettelsen av Juncker-kommisjonen. Det var Alenka Bratušek som parlamentet ikke ønsket som Slovenias kommissær.[21] Det samme skjedde også med innsettelsen av Barroso-kommisjonen I og II (2004–2009 og 2009–2014).[15]

Europaparlamentet medvirker ved utnevnelse av medlemmene av revisjonsretten.[15]

Europakommisjonens møterett[rediger | rediger kilde]

Europakommisjonen har rett til å møte i alle plenumsmøter i Europaparlamentet. Kommisjonen har talerett og må besvare spørsmål som stilles til den av parlamentets medlemmer. Det europeiske råd og Rådet kan også høres av Europaparlamentet, men på de vilkår de selv avgjør.[22]

De nasjonale valgene[rediger | rediger kilde]

Valgmøte i Nürnberg, avholdt av SPD foran valget til Europaparlamentet i 1979.
Oppfordingen til å stemme ved valget i 2014: Act, React, Impact.
EUs institusjoner

Valgperiode og -distrikter[rediger | rediger kilde]

Valg til Europaparlamentet holdes hvert femte år. De enkelte medlemslandene bestemmer hvilke valgregler som skal gjelde, men valgene bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Noen av landene har flere valgdistrikter, mens andre behandler hele landet som ett valgdistrikt. Det er de nasjonale partiene som stiller opp ved valget, og de fleste av disse er medlemmer av europeiske partier.[23]

Representantene kan ikke sitte i et nasjonalt parlament samtidig som de sitter i Europaparlamentet. Representantene er valgt uten bundet mandat; det betyr at de står fritt til å stemme etter egen overbevisning uavhengig av sitt nasjonale parti eller den politiske gruppe de eventuelt er knyttet til.

Ulike sperregrenser[rediger | rediger kilde]

De nasjonale reglene avgjør om det skal være sperregrense, og hvor høyt den skal legges. I valgperioden 2019–2024 er det elleve land, herunder Tyskland, som ikke har sprerregrense. Forfatningsdomstolen i Tyskland avgjorde i 2013 at Grundgesetz var til hinder for å ha en sperregrense på 3 % ved valg til Europaparlamentet. De øvrige landene har sperregrense mellom 3 % og 5 %.[24][25]

EU-statene har bestemt at medlemsland med mer enn 35 medlemmer av parlamentet skal ha sperregrense innen 2024.[24][25]

Valgdeltakelse[rediger | rediger kilde]

De nasjonale reglene innebærer at det er stemmeplikt i Belgia, Hellas, Luxembourg og Kypros. I de øvrige medlemsland i EU er det frivillig å stemme.[24]

Valgdeltakelsen var på 61,99 % i 1979 (9 medlemsland), men falt deretter jevnt nedover til 42,97 % i 2009 (27 medlemsland) og omtrent det samme nivå ved valget i 2014 (42,61 %). I 2019 økte valgdeltakelsen til ca. 50,97 % som var det høyeste siden 1999.[26][27]

Det er vanligvis høyest valgdeltakelse i Belgia og Luxembourg, hvor det begge steder er stemmeplikt.[26]

Valgdeltakelse i prosent for hvert medlemsland[26]
Land 1979 1981 1984 1987 1989 1994 1995 1996 1999 2004 2007 2009 2013 2014 2019

[28]

EUs flagg EU 61,99 - 58,98 - 58,41 56,67 - - 49,51 45,47 - 42,97 - 42,61 50,66
Belgias flagg Belgia 91,36 92,09 90,73 90,66 91,05 90,81 90,39 89,64 88,47
Danmarks flagg Danmark 47,82 52,38 46,17 52,92 50,46 47,89 59,54 56,32 66,08
Tysklands flagg Tyskland 65,73 56,76 62,28 60,02 45,19 43 43,27 48,10 61,38
Irlands flagg Irland 63,61 47,56 68,28 43,98 50,21 58,58 58,64 52,44 49,70
Frankrikes flagg Frankrike 60,71 56,72 48,8 52,71 46,76 42,76 40,63 42,43 50,12
Italias flagg Italia 85,65 82,47 81,07 73,6 69,76 71,72 65,05 57,22 54,50
Luxembourgs flagg Luxembourg 88,91 88,79 87,39 88,55 87,27 91,35 90,76 85,55 84,24
Nederlands flagg Nederland 58,12 50,88 47,48 35,69 30,02 39,26 36,75 37,32 41,93
Storbritannias flagg Storbritannia 32,35 32,57 36,37 36,43 24 38,52 34,7 35,60 37,18
Hellas’ flagg Hellas 81,48 80,59 80,03 73,18 70,25 63,22 52,61 59,97 58,69
Spanias flagg Spania 68,52 54,71 59,14 63,05 45,14 44,87 43,81 60,73
Portugals flagg Portugal 72,42 51,1 35,54 39,93 38,6 36,77 33,67 30,75
Sveriges flagg Sverige 41,63 38,84 37,85 45,53 51,07 55,27
Østerrikes flagg Østerrike 67,73 49,4 42,43 45,97 45,39 59,80
Finlands flagg Finland 57,6 30,14 39,43 38,6 39,10 40,70
Tsjekkias flagg Tsjekkia 28,3 28,22 18,20 28,72
Estlands flagg Estland 26,83 43,9 36,52 37,60
Kypros’ flagg Kypros 72,5 59,4 43,97 44,99
Litauens flagg Litauen 48,38 20,98 47,35 53,48
Latvias flagg Latvia 41,34 53,7 30,24 33,53
Ungarns flagg Ungarn 38,5 36,31 28,97 43,36
Maltas flagg Malta 82,39 78,79 74,80 72,70
Polens flagg Polen 20,87 24,53 23,83 45,68
Slovenias flagg Slovenia 28,35 28,37 24,55 28,89
Slovakias flagg Slovakia 16,97 19,64 13,05 22,74
Bulgarias flagg Bulgaria 29,22 38,99 35,84 32,64
Romanias flagg Romania 29,47 27,67 32,44 51,20
Kroatias flagg Kroatia 20,84 25,24 29,85

Sammensetning og funksjonsmåte[rediger | rediger kilde]

Medlemmene[rediger | rediger kilde]

Etter valget i 2014 hadde Europaparlamentet 750 medlemmer og i tillegg presidenten, tilsammen 751 medlemmer.[29][30][31] Storbritannia meddelte i april 2019 at landet ville delta i valget til Europaparlamentet i 2019.[32] Etter Brexit ble parlamentet mindre. Det ble vedtatt å reservere 43 seter for nye medlemsland, mens 27 seter ble fordelt mellom 14 medlemsland som var underrepresentert. Parlamentet besto etter dette av 705 medlemmer.[33]

Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes ut ifra folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. For eksempel hadde valgkretsen Skottland i Storbritannia like mange representanter som Malta (seks), selv om folketallet er ti ganger større, mens det selvstendige Irland, som har færre innbyggere enn Skottland, har dobbelt så mange (tolv).

Antallet medlemmer kan i løpet av valgperioden komme til å synke under 705. Dersom et medlem av parlamentet fratrer, blir ekskludert eller dør, blir suppleringsvalg avholdt i henhold til nasjonale regler. Det kan bety at antallet representanter i perioder er lavere enn det maksimale antallet.[34]

Medlemslandenes seter i Europaparlamentet
Land Sep

1952

Mar

1957

Jan

1973

Jun

1979

Jan

1981

Jan

1986

Jun

1994

Jan

1995

Mai

2004

Jun

2004

Jan

2007

Jun

2009

Fra

2011

Fra

2014

Fra

2019

Etter

Brexit

Tyskland 18 36 36 81 81 81 99 99 99 99 99 99 99 96 96 96
Frankrike 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 74 74 74 79 (+5)
Italia 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73 73 76 (+3)
Belgia 10 14 14 24 24 24 25 25 25 24 24 22 22 21 21 21
Nederland 10 14 14 25 25 25 31 31 31 27 27 25 26 26 26 29 (+3)
Luxembourg 4 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6
Storbritannia     36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73 73 -
Danmark     10 16 16 16 16 16 16 14 14 13 13 13 13 14 (+1)
Irland     10 15 15 15 15 15 15 13 13 12 12 11 11 13 (+3)
Hellas         24 24 25 25 25 24 24 22 22 21 21 21
Spania           60 64 64 64 54 54 50 54 54 54 59 (+5)
Portugal           24 25 25 25 24 24 22 22 21 21 21
Sverige               22 22 19 19 18 20 20 20 21 (+1)
Østerrike               21 21 18 18 17 20 18 18 19 (+1)
Finland               16 16 14 14 13 13 13 13 14 (+1)
Polen                 54 54 54 50 51 51 51 52 (+1)
Tsjekkia                 24 24 24 22 22 21 21 21
Ungarn                 24 24 24 22 22 21 21 21
Slovakia                 14 14 14 13 13 13 13 14 (+1)
Litauen                 13 13 13 12 12 11 11 11
Latvia                 9 9 9 8 9 8 8 8
Slovenia                 7 7 7 8 8 8 8 8
Kypros                 6 6 6 6 6 6 6 6
Estland                 6 6 6 6 6 6 6 7 (+1)
Malta                 5 5 5 5 6 6 6 6
Romania                     33 33 33 32 32 33 (+1)
Bulgaria                     17 17 18 17 17 17
Kroatia 12 11 11 12 (+1)
Totalt 78 142 198 410 434 518 567 626 788 732 782 736 754 751[31][29] 751 705

Presidenten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Europaparlamentets president

Europaparlamentets president deltar i møtene i Det europeiske råd (EUs toppmøte). Ved begynnelsen av møtet redegjør han for Europaparlamentets syn på temaene møtet skal behandle, og andre spørsmål. Presidenten undertegner budsjettvedtaket som dermed blir satt i verk. Europaparlamentets president undertegner sammen med presidenten i Rådet, lovene som er vedtatt under den alminnelige lovgivningsprosedyre.[35]

Politiske grupper[rediger | rediger kilde]

Historisk og skjematisk oversikt over fordelingen av parlamentsmedlemmer på de politiske gruppene

██ Kommunister og sosialister, GUE/NGL

██ Sosialdemokrater S&D

██ Grønne og regionalister (1984–1994 „Regnbue“), Grønne/EFA

██ Grønne (uten regionalistene, 1989–1994)

██ „den tekniske“ gruppen (1979–1984, 1999–2001)

██ Non inskrits (gruppeløse)

██ Liberale, ALDE

██ Den radikale allianse (1994–1999)

██ Kristeligdemokratene, EVP

██ Forza Europa (1994–1995)

██ Konservative (1979–1992), EKR

██ Europaskeptikere, EFD

██ Nasjonalkonservative

██ Høyreradikale (1984–1994)

Utdypende artikkel: Politiske grupper i Europaparlamentet

Parlamentsmedlemmene organiseres etter politisk tilhørighet på europeisk plan, i såkalte politiske grupper. Gruppene skal omfatte representanter for minst en firedel av landene og kan omfatte flere partier. De europeiske partiene som er paraplyorganisasjoner for nasjonale partier, spiller en aktiv rolle ved etableringen av de politiske gruppene i Europaparlamentet.[36]

Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat og så videre.

Tradisjonen for storkoalisjon[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet eksisterer ikke i et tradisjonelt parlamentarisk system, der et flertall danner grunnlaget for å støtte en regjering. På denne bakgrunn har det dannet seg en tradisjon for storkoalisjoner på tvers av høyre-venstreaksen, der særlig Det europeiske folkepartiets gruppe og den sosialdemokratiske gruppen har funnet frem til enighet.[37] I saken om Santer-kommisjonen skilte imidlertid de to gruppene lag, og kommisjonen måtte gå. Siden har de to gruppene likevel blitt enige om presidentvervet.[37]

Komitéer[rediger | rediger kilde]

Parlamentsmedlemmene blir av de politiske gruppene fordelt i fagkomiteer. Det finnes (per 2019) 20 faste komiteer og to faste underkomiteer. Disse er ansvarlige for bestemte saksområder og de forbereder arbeidet til plenumsmøtene.[38] Parlamentet har også mulighet til å opprette spesialkomiteer i enkelttilfeller. I 2018 ble det således opprettet en spesialkomité for skattesaker (TAX3), gjeldende for ett år. Denne komiteen etterfulgte tidligere spesialkomiteer.[39] Parlamentet kan også opprette undersøkelsekomiteer, slik det ble gjort i 2015 i forbindelse med utslippskandalen knyttet til Volkswagen, den såkalte EMIS (Emission Measurements in the Automotive Sector)-komitéen.[40]

Utenrikskomiteen holder gjerne møter i Anna Lindh-salen i Brussel.
Eva Joly (til venstre) var leder av Utviklingskomiteen (DEVE) fra 2009 til 2014. Til høyre i bildets sentrum Ska Keller som forut for valgene til Europaparlamentet i 2014 og 2019 ble valgt som en av to toppkandidater for Det europeiske grønne partiet.
Forkortelse Saksområde
AFET Utenriks
DROI Menneskerettigheter (Underutvalg av AFET)
SEDE Sikkerhet og forsvar (Underutvalg av AFET)
DEVE Utvikling
INTA Internasjonal handel
BUDG Budsjett
CONT Budsjettkontroll
ECON Næringsliv og valuta
EMPL Sysselsetting og sosiale spørsmål
ENVI Miljøspørsmål, helse og næringmiddelsikkerhet
ITRE Industri, forskning og energi
IMCO Indre marked og forbrukervern
TRAN Transport og turisme
REGI Regionalutvikling
AGRI Landbruk og utvikling av landdistrikter
PECH Fiskeri
CULT Kultur og utdannelse
JURI Juridiske spørsmål
LIBE Borgernes frihet, justis og indre anliggender
AFCO Konstitusjonelle spørsmål
FEMM Kvinnenes rettigheter og likestillingsspørsmål
PETI Petisjoner

Europaparlamentets delegasjoner[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentets delegasjoner er medlemmer av parlamentet som utvikler samarbeid med parlamenter utenfor EU, regioner og organisasjoner. Disse delegasjonene må ikke forveksles med EUs diplomatiske delegasjoner, som for eksempel Den europeiske unions delegasjon til Norge. Europaparlamentet har (per januar 2019) 44 ulike delegasjoner for ulike områder verden over. Delegasjonene arbeider hovedsakelig mot andre parlamenter og partnere som EU allerede har et opparbeidet samarbeid med.[41]

Samtlige medlemmer av delegasjonen blir nominert av de politiske gruppene i Europaparlamentet, og slik at delegasjonens sammensetning reflekterer parlamentets politiske balanse. Delegasjonene har en leder og en nestleder, som velges av delegasjonen selv. Hvert medlem av Europaparlamentet er medlem av en delegasjon, noen er medlemmer av flere. Delegasjonene varierer i størrelse. I valgperioden 2014 til 2019 var den største delegasjonen på 78 medlemmer og hadde som oppgave å møte parlamentene i afrikanske-, karibiske- og stillehavsland. De minste delegasjonene hadde åtte medlemmer. De fleste hadde 15 medlemmer eller færre.[41]

Delegasjonene holder vanligvis møte to ganger i året, innenfor eller utenfor EUs grenser.[41]

Plenumssalen i Brussel.

Politiske organer[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet har flere organer, som har ansvaret for å tilrettelegge parlamentets aktiviteter og planlegge lovgivningsarbeidet. Disse organene har også ansvaret for administrative, finansielle, personalspørsmål og organisatoriske spørsmål.[42]

Presidiet («The Bureau», byrået)[rediger | rediger kilde]

Presidiets plassering under møtene i plenum i Strasbourg.

Europaparlamentet velger blant sine medlemmer i tillegg til presidenten, også 14 visepresidenter. Presidenten og visepresidentene utgjør sammen presidiet, også kalt «The Bureau» (byrået).[31]

Presidiets funksjon er å treffe beslutning om administrative, økonomiske og organisatoriske spørsmål som berører parlamentets interne organisasjon. Parlamentets generalsekretær som er ansatt av presidiet, og hver og en av de politiske gruppene kan fremme sakene for presidiet. Presidiet utpeker to av visepresidentene til å ha ansvaret for forholdet til medlemslandenes nasjonale parlamenter.[43]

Kvestorene[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet velger også fem «kvestorer» for to og et halv år av gangen. Kvestorene deltar i presidiets møter, men uten stemmerett. De er ansvarlige for økonomiske og administrative oppgaver som direkte berører parlamentsmedlemmene. Det kan for eksempel dreie seg om forvaltning av utstyr og generelle tjenesteydelser.[44]

Presidentkonferansen[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentets presidentkonferanse er et organ i parlamentet som består av presidenten og lederne for de politiske gruppene.[45] Parlamentsmedlemmer som står utenfor en gruppe kan også delta, men har ikke stemmerett.[46] Vanligvis søker presidentkonferansen å oppnå enighet i sakene. Ved en avstemning har parlamentsmedlemmene stemmer i samsvar med egen politiske gruppe.[47] Presidentkonferansen er ansvarlig for å planlegge parlamentets lovgivningsarbeid og organiseringen av parlamentets samråd med det europeiske sivile samfunnet.[48] Den har også ansvaret for spørsmål som berører forbindelsene med unionens øvrige institusjoner, medlemsstatenes nasjonale parlamenter og organisasjoner utenfor unionen, herunder forbindelser med tredjeland.[49] Den utarbeider forslag til talelister før parlamentets møter,[50] og bestemmer hvor medlemmene skal sitte i salen.[51] Endelig er det presidentkonferansen som gir samtykke til utarbeidelse av et krav til Europakommisjonen om å fremme lovforslag.[16][52]

Europakommisjonens visepresident Frans Timmermans (til venstre) og EUs sjefsforhandler for Brexit-forhandlingene Michel Barnier, møtte i Europaparlamentet i januar 2019.

Komitélederkonferansen[rediger | rediger kilde]

Komitélederkonferansen (dansk: Udvalgsformandskonferencen) er det politiske organ i Europaparlamentet, som ivaretar forbindelsene og sikrer et bedre samarbeid mellom de forskjellige parlamentariske komiteer.[53]

Komitélederkonferansen består av lederne for alle faste og midlertidige komiteer. Den velger en leder. Komitélederkonferansen holder normalt møte en gang i måneden i Strasbourg i forbindelse med plenumsmøtene.[53]

Delegasjonslederkonferansen[rediger | rediger kilde]

Delegasjonenes arbeid koordineres av en konferanse for delegasjonsledere. Konferansen velger en leder for to og et halv år av gangen, som er halvparten av en valgperiode for Europaparlamentet.[41][53]

Brexit-styringsgruppen[rediger | rediger kilde]

Styringsgruppen for Brexit hører inn under Presidentkonferansen. Den koordinerer og forbereder Europaparlamentets drøftelser, vurdering og beslutninger i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EU. Visegeneralsekretæren assisterer denne styringsgruppen i sitt arbeid.[53]

Tverrpolitiske grupper[rediger | rediger kilde]

De tverrpolitiske gruppene opprettes med henblikk på uformelle meningsutvekslinger om spesifikke temaer på tvers av de politiske gruppene. De tverrpolitiske gruppene er ikke offisielle organer i Europaparlamentet og representerer ikke den offisielle mening, men de samler parlamentsmedlemmer fra forskjellige politiske grupper for å behandle emner alt fra menneskerettigheter til økonomiske og sosiale spørsmål. I valgperioden godkjente presidiet dannelsen av 28 tverrpolitiske grupper.[54][55]

Det finnes også politiske grupper som ikke har noen formell tilknytning til parlamentstrukturen, men som består av politikere som har funnet sammen i en bestemt politisk posisjon eller idé. En slik gruppe er Spinelli-gruppen som går inn for en europeisk føderalisme, i formen av et Europas forente stater.[56]

Rådgivende organer[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet, Kommisjonen og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.[57]

Administrasjon og møtesteder[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentets bygning i Strasbourg, er oppkalt etter journalist og parlamentsmedlem Louise Weiss.
Parlamentsbygningene på Espace Léopold, Brussel.

Europaparlamentet hadde i 2016 et budsjett på rundt 1,838 milliarder euro. Kostnadene fordelte seg med 34 % på lønninger til funksjonærer, oversettere og translatører, 23 % på parlamentsmedlemmenes lønn og utgifter, 13 % på fast eiendom, 24 % på informasjon og IT og 6 % på virksomheten til de politiske gruppene. Antallet ansatte knyttet til Europaparlamentet var i september 2015 cirka 7 500.[58]

Hovedkontorer[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet har sitt hovedkvarter i Strasbourg, der det hvert år holder tolv plenumssesjoner i Louise Weiss-bygningen. Det dreier seg om en sesjon per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner), som varer i tre og en halv dag hver. Ekstra plenumssamlinger holdes i Brussel.[59]

Parlamentets komiteer har kontorer i Brussel, hvor også Rådets kontor befinner seg. Generalsekretariatets hovedkvarter befinner seg i Luxembourg.[59]

Flyttekassene som brukes når parlamentets saker skal flyttes mellom Brussel og Strasbourg.

Deling på tre byer[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentets møter og administrasjon er fordelt på tre byer, Brussel, Strasbourg og Luxembourg. Delingen er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var grensebyen Strasbourg fremdeles sterkt merket av den annen verdenskrig. Byen ble som et symbol for den tysk-franske forsoningen, hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling.

I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom til De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Denne nye institusjonens parlament fikk hovedkvarter i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert i Luxembourg. Domstolen ble i 1952 midlertidig lagt til Luxembourg, og denne plassering ble gjort permanent i 1992.[60]

Delingen mellom Strasbourg og Brussel er kostbar og av denne grunn omdiskutert. Det ble i 2014 anslått at samling i Brussel av plenumsmøtene, ville medføre besparelser med 114 millioner euro.[61]

Språk og tolketjenester[rediger | rediger kilde]

Samtlige av Europaparlamentets dokumenter oversettes til EUs 24 offisielle språk.[62] Hvert medlem av parlamentet har også rett til å holde sine innlegg på ett av disse språkene. Innleggene simultantolkes til de øvrige offisielle språkene. Under møter i utvalg eller delegasjoner skjer oversettelse til de språkene som de tilstedeværende medlemmer av parlamentet krever.[63] Europaparlamentet er det mest flerspråklige parlamentet i verden.[64] Parlamentet er med 350 fast ansatte tolker og 400 frilanstolker, den største arbeidsgiver for tolker i verden.[65]

Priser[rediger | rediger kilde]

Oleg Sentsov ble tildelt Sakharovprisen for 2018, mens han satt i russisk fengsel.

Europaparlamentet utdeler (per 2019) fire priser: Sakharovprisen for tankens frihet, Den europeiske karlsprisen for ungdom, Den europeiske borgerprisen for anerkjennelse av særlige prestasjoner og LUX filmpris til fremme av kulturen og den europeiske identitet.[66]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei; besøksdato: 7. november 2022; verkets språk: tysk; GND-ID: 1051754-6.
  2. ^ a b c d e f Muñoz, Susana (7. september 2016). «European Parliament». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). Besøkt 27. november 2018. 
  3. ^ Schou, August (1963). Hovedlinjer i internasjonal politikk siden 1945. Tidens ekko (trykt utg.) nr 2-3, 1963/64. Bergen: Chr. Michelsens institutt. s. 72. 
  4. ^ Norge: Utenriksdepartementet; Norge (1962). «Traktat om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap EURATOM (side 103)». Utenriksdepartementet. Besøkt 14. januar 2019. 
  5. ^ a b c «Treaty establishing the European Coal and Steel Community (Paris, 18 April 1951)». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 11. september 2015. Besøkt 28. november 2018. 
  6. ^ Woyke, Wichard. «Geschichte der Europawahlen | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 27. november 2018. 
  7. ^ Anonymous (16. juni 2016). «EU Pioneers». European Union (engelsk). Besøkt 20. juli 2020. 
  8. ^ «Der erste Plenarsaal des Europäischen Parlaments Schuman-Gebäude, Luxemburg» (PDF). Europaparlamentet. Besøkt 7. april 2019. 
  9. ^ «Single European Act». www.ecolex.org (engelsk). Besøkt 1. desember 2018. «[Underskriverne var] CONVINCED that the European idea, the results achieved in the fields of economic integration and political cooperation, and the need for new developments correspond to the wishes of the democratic peoples of Europe, for whom the European Parliament, elected by universal suffrage, is an indispensable means of expression» 
  10. ^ «EUR-Lex - 12016M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu (engelsk). Besøkt 1. desember 2018. «EU-traktaten artikkel 12 og Protokoll nr. 1 om de nasjonale parlamenters rolle i EU.» 
  11. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. januar 2019. 
  12. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Institutionelle spørgsmål - EUROPA». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 6. januar 2019. 
  13. ^ «EUR-Lex - 12012M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 6. januar 2019. «Artikkel 14» 
  14. ^ «Lovgivningsbeføjelser». Lovgivningsbeføjelser (dansk). Besøkt 6. januar 2019. 
  15. ^ a b c d e f Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 23. januar 2019. «7.1.4 Europaparlamentet» 
  16. ^ a b «Lagstiftningsbefogenheter, Initiativförfarande» (svensk). Europaparlamentet. Besøkt 7. april 2019. 
  17. ^ «EUROPAPARLAMENTETS OCH RÅDETS FÖRORDNING (EU) nr 211/2011 av den 16 februari 2011 om medborgarinitiativet». eur-lex.europa.eu. Besøkt 6. januar 2019. 
  18. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Institutionelle Angelegenheiten - EUROPA». Europäische Union (engelsk). Besøkt 2. januar 2019. 
  19. ^ «EUR-Lex - 12012M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 6. januar 2019. «Artikkel 17» 
  20. ^ «Politisk lederskab». Europa-Kommissionen - European Commission (dansk). Besøkt 20. april 2019. 
  21. ^ eub2. «EU Parliament rejects Commissioner in blow to Juncker — EUbusiness.com | EU news, business and politics» (engelsk). Besøkt 23. januar 2019. 
  22. ^ «Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte, Artikkel 230». Europeiska unionens officiella tidning. 7. juni 2016. Besøkt 6. april 2019. 
  23. ^ «Valg». Valg (dansk). Besøkt 2. desember 2018. 
  24. ^ a b c Wilko Zicht (1. august 2018). «Wahlsysteme in den EU-Mitgliedstaaten». wahlrecht.de. Besøkt 1. januar 2019. 
  25. ^ a b «Neue Hürde: Europaparlament stimmt für Sperrklauseln gegen Kleinstparteien». Spiegel Online (tysk). 4. juli 2018. Besøkt 26. november 2018. 
  26. ^ a b c «Turnout 2014 - European Parliament». Turnout 2014 - European Parliament (engelsk). Besøkt 3. desember 2018. 
  27. ^ «Valgdeltagelse | 2019 europæiske valgresultater | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 28. mai 2019. «Foreløpig resultat» 
  28. ^ «Valgdeltagelse | 2019 europæiske valgresultater | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 24. januar 2020. 
  29. ^ a b «Home | Abgeordnete | Europäisches Parlament» (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  30. ^ «Parlamentet foreslår at skære i antallet af MEP’er fra 2019 | Nyheder | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 12. november 2018. 
  31. ^ a b c «EUR-Lex - 12012M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 9. desember 2018. «EU-traktaten artikkel 14» 
  32. ^ «Briten setzen Wahlen zum EU-Parlament auf den Plan - derStandard.at». DER STANDARD (tysk). Besøkt 9. mai 2019. 
  33. ^ «Europawahl 2019: Parlament soll nach Brexit kleiner werden | Aktuelles | Europäisches Parlament» (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  34. ^ «Rådsbeslutning av 25. juni og 23. september 2002, ny Art. 12 nr. 4». Besøkt 21. november 2018. 
  35. ^ «The President». The President (engelsk). Besøkt 8. desember 2018. 
  36. ^ «The political groups». The political groups (engelsk). Besøkt 27. november 2018. 
  37. ^ a b Pierpaolo Settembri (26. oktober 2007). «Is the European Parliament competitive or consensual … “and why bother”?» (PDF). web.archive.org. Arkivert fra originalen (PDF) 26. oktober 2007. Besøkt 31. mars 2019. 
  38. ^ «Udvalg : Liste». www.europarl.europa.eu. Arkivert fra originalen 11. januar 2019. Besøkt 10. januar 2019. 
  39. ^ «Hjem | Udvalg | Europa-Parlamentet». www.europarl.europa.eu (dansk). Arkivert fra originalen 11. januar 2019. Besøkt 11. januar 2019. 
  40. ^ «Højdepunkter | Hjem | EMIS | Udvalg | Europa som Parlamentet». www.europarl.europa.eu (dansk). Arkivert fra originalen 11. januar 2019. Besøkt 11. januar 2019. 
  41. ^ a b c d «Introduction | About | Delegations | European Parliament». www.europarl.europa.eu (engelsk). Besøkt 13. januar 2019. 
  42. ^ «Politiske organer». Politiske organer (dansk). Besøkt 14. januar 2019. 
  43. ^ «Europaparlamentets arbeidsordning, artikkel 22, 16, 23, 26.». Besøkt 9. desember 2018. 
  44. ^ «Wahl der fünf Quästoren». www.europarl.europa.eu. Besøkt 14. januar 2019. 
  45. ^ «Artikel 24.1 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 19. EUR-Lex. 
  46. ^ «Artikel 24.2 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 19. EUR-Lex. 
  47. ^ «Artikel 24.3 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 19-20. EUR-Lex. 
  48. ^ «Artikel 25.2 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  49. ^ «Artikel 25.3 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  50. ^ «Artikel 25.6 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  51. ^ «Artikel 25.8 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  52. ^ «Artikel 25.9 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  53. ^ a b c d «Politiske organer». Politiske organer (dansk). Besøkt 14. januar 2019. 
  54. ^ «Tværpolitiske grupper». Tværpolitiske grupper (dansk). Besøkt 15. januar 2019. 
  55. ^ «Europa-Parlamentets forretningsorden - Juli 2018 - Artikel 34 - Tværpolitiske grupper». www.europarl.europa.eu. Besøkt 15. januar 2019. 
  56. ^ «Spinelligroup.eu | Spinelli Group». www.spinelligroup.eu. Arkivert fra originalen 12. februar 2019. Besøkt 21. januar 2019. 
  57. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. januar 2019. 
  58. ^ «Enquiries & FAQs». www.europarl.europa.eu. Besøkt 24. desember 2018. «As of September 2015, the number of officials, temporary and contract staff working for Parliament (including its political groups) in different locations amounted to 7,521.» 
  59. ^ a b «Europeiska unionens offisiella tidning». Den europeiske union. 7. juni 2016. Besøkt 10. januar 2019. «Protokoll nr 6, OM LOKALISERING AV SÄTEN FÖR EUROPEISKA UNIONENS INSTITUTIONER OCH VISSA AV DESS ORGAN, BYRÅER OCH ENHETER» 
  60. ^ «CURIA - 1952 - 1972». curia.europa.eu. Besøkt 22. mars 2019. 
  61. ^ Voice, European (20. juli 2014). «Single seat for European Parliament would generate ‘significant savings’». POLITICO. Besøkt 22. mars 2019. 
  62. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Language policy - EUROPA». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 12. januar 2019. 
  63. ^ «ARBETSORDNINGAR OCH RÄTTEGÅNGSREGLER EUROPAPARLAMENTET». EUR-lex. 5. mai 2011. «Artikkel 146 (2), (3).» 
  64. ^ «Irish language arrives in European Parliament». www.europarl.europa.eu. Besøkt 13. januar 2019. 
  65. ^ «Europaparlamentets tolkar». www.europarl.europa.eu. Besøkt 13. januar 2019. 
  66. ^ «Priser». Priser (dansk). Besøkt 11. april 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knut Heidar, Einar Berntzen, Elisabeth Bakke (red.): Politikk i Europa. Partier - regjeringsmakt - styreform, Universtetsforlaget, 2. utgave (2013) ISBN 978 82 15 02220 8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Europaparlamentet&oldid=24143111»