Hopp til innhold

Europaparlamentsvalget 2024

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Europaparlamentsvalget 2024[1]
6.–9. juni 2024
720 mandater på valg, 361 trengs for flertall
  Manfred Weber Iratxe García Valérie Hayer
Leder(e) av politisk gruppe i 2023. Manfred Weber Iratxe García Valérie Hayer
Parti Det europeiske folkepartiets gruppe Progressive Alliance of Socialists & Democrats in the European parliament Forny Europa
Mandater
 189
 135
 79
  Philippe Lamberts og Terry Reintke Marco Zanni Ryszard Legutko og Nicola Procaccini[2]
Leder(e) av politisk gruppe i 2023. Philippe Lamberts og Terry Reintke Marco Zanni Ryszard Legutko og Nicola Procaccini[2]
Parti De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse Identitet og demokrati Gruppen af Europæiske Konservative og Reformister
Mandater
 53
 58
 76
  Manon Aubry og Martin Schirdewan
Leder(e) av politisk gruppe i 2023. Manon Aubry og Martin Schirdewan
Parti European United Left–Nordic Green Left Gruppeløse i Europaparlamentet Nye, foreløpig uten gruppetilhørighet
Mandater
 39
 45
 46
Europakommisjon før valget Von der Leyen-kommisjonen
6.–9. juni 2024

‹ 2019 •

Europaparlamentvalet 2024 ble holdt i EUs medlemsland i perioden 6.–9. juni 2024 for å velge medlemmene av Europaparlamentet for perioden 2024–2029. Valget var det tiende alminnelige og direkte valget til Europaparlamentet, etter det første som ble holdt i 1979.[3]

Europaparlamentet er unionens eneste direktevalgte institusjon. Parlamentet er lovgiver sammen med Rådet for Den europeiske union. I tillegg til å avgjøre den fremtidige sammensetningen av Europaparlamentet vil valget indirekte avgjøre hvem som blir den neste presidenten for Europakommisjonen.

Valgordning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Valg til Europaparlamentet

Det er opp til hvert land hvordan valget gjennomføres, bortsett fra noen felles regler for hele unionen:

  • Valgene skal holdes over en firedagerssperiode fra torsdag til søndag.
  • Antallet medlemmer valgt fra et politisk parti er proporsjonalt med det antall stemmer, det har fått.
  • EU-borgere bosatt i et annet EU-land kan stemme og stille til valg der.
  • Hver EU-borger kan stemme en gang ved hvert valg.[4]

Parlamentet ble ved valget i 2024 utvidet til 720 medlemmer, etter at det i perioden 2019–2024 og etter Brexit, hadde bestått av 705 medlemmer.[4]

Landenes representasjon i Europaparlamentet er basert på prinsippet om degressiv proporsjonalitet. Det betyr at medlemmer fra et stort land representerer flere mennesker enn ett fra et mindre land. Det minste antall et land kan velge er seks, og det største 96.[4]

Nasjonale og europeiske partier og politiske grupper[rediger | rediger kilde]

Det er de ordinære nasjonale partiene som stiller til valg i de enkelte medlemsland.[5]

De europeiske partiene er paraplyorganisasjoner som organiserer virksomheten på europeisk plan.[5]

Etter at kandidatene er valgt organiserer de seg i såkalte politiske grupper i parlamentet. For å danne en gruppe kreves det minst 23 medlemmer valgt fra minst sju medlemsstater.[5]

Spitzenkandidat-systemet[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 2014 ble det introdusert et system som innebærer at hver av de europeiske partiene utnevner en «Spitzenkandidat» tysk for toppkandidat, til vervet som president for Europakommisjonen. De europeiske partiene opptrer bare på europeisk og ikke nasjonalt nivå.[6]

Uttrykket «Spitzenkandidat» var brukt i Tyskland, der partiets kandidat til vervet som forbundskansler ikke alltid var partilederen, men en annen toppkandidat.[7]

Den toppkandidaten som etter valget samler flest stemmer blant de politiske gruppene i Europaparlamentet, vil være aktuell som president for Europakommisjonen. Det er formelt Det europeiske råd som oppnevner presidenten, men dette organet skal etter EU-traktaten ta hensyn til resultatet av valget til Europaparlamentet.[8][9]

De største europeiske partienes spitzenkandidat foran valget i 2024
Ursula von der Leyen Nicolas Schmit Marie-Agnes Strack-Zimmermann
Det europeiske folkeparti Det europeiske sosialdemokratiske parti Liberale ALDE

«Chinagate»[rediger | rediger kilde]

Natt til 23. april 2024 ble Jian Guo, en assistent til medlem av Europaparlamentet og AfDs toppkandidat til valget i 2024 Maximilian Krah, arrestert. Tysklands riksadvokat (Generalbundesanwalt) anklaget Guo for spionasje til fordel for en utenlandsk hemmelig tjeneste. Siktelsen gikk ut på at Guo skulle ha informert Kinas departement for statssikkerhet om indre forhold i Europaparlamentet, og ha spionert på opposisjonelle kinesere i Tyskland.[10][11][12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Europaparlamentet: foreløpig resultat 10. juni 2024
  2. ^ ECR hjemmeside
  3. ^ «Council confirms 6 to 9 June 2024 as dates for next European Parliament elections». Rådet. 23. mai 2023. Besøkt 6. desember 2023. 
  4. ^ a b c «Hvad er EU-valget, og hvordan foregår det?». Europa-Parlamentsvalget 2024: alt hvad du bør vide (engelsk). Besøkt 9. desember 2023. 
  5. ^ a b c «European Elections». EU. Besøkt 9. juni 2024. 
  6. ^ Heggen, Øystein (3. juli 2019). «Merkel-alliert kan sprenge glasstaket og bli EUs mektigste». NRK. Besøkt 9. juli 2019. 
  7. ^ «2019 Spitzenkandidaten». Europe Elects (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mai 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  8. ^ «Europawahl 2019 - Deutschland Termin - 23. - 26. Mai - aktuell - Europawahl Deutschland - Europawahl Umfrage - politische-bildung.de». www.politische-bildung.de (tysk). Besøkt 10. november 2018. 
  9. ^ «Art. 17 EU - dejure.org». dejure.org (tysk). Besøkt 10. november 2018. «Der Europäische Rat schlägt dem Europäischen Parlament nach entsprechenden Konsultationen mit qualifizierter Mehrheit einen Kandidaten für das Amt des Präsidenten der Kommission vor; dabei berücksichtigt er das Ergebnis der Wahlen zum Europäischen Parlament.» 
  10. ^ «Assistants | Maximilian KRAH | MEPs | European Parliament». www.europarl.europa.eu (engelsk). 28. januar 1977. Besøkt 25. april 2024. 
  11. ^ Schmidt (SWR), Andrea Becker (RBB), Michael Götschenberg (ARD-Hauptstadtstudio), Georg Heil (RBB) und Holger. «Spionierte Mitarbeiter von AfD-Politiker Krah für China?». tagesschau.de (tysk). Besøkt 25. april 2024. 
  12. ^ «Nach "Russiagate" nächster Spionageskandal um China». euronews (tysk). 23. april 2024. Besøkt 25. april 2024.