Pergament

Tysk illustrasjon av en pergamentmaker, 1568.

Pergament (oppkalt etter oldtidsbyen Pergamon i Anatolia) var dyreskinn bearbeidet så det egnet seg til bøker og diplomer, et fremskritt i forhold til tunge leirtavler og de skjøre, smuldrende skriftrullene av papyrus; pergamentets æra varte fra rundt 200 e.Kr. til ca 1450. Skinn av sau, geit og gris ble brukt, men finest var pergament av kalv, kjent som «vellum» (jfr engelsk veal, «kalvekjøtt»).

Ifølge Plinius den eldre var pergament en oppfinnelse fra Pergamon på 200-talet f.Kr., hvorav navnet; men i virkeligheten var det kjent i Egypt og Assyria mye tidligere. Hudene ble bløtet i kalkvann, og hår og kjøtt skrapt av, før hudene ble spent ut på rammer og innsatt med krittpulver som fjernet fett. Når de var tørket, ble de skrapt glatte og skåret i ønsket format. Begge sider brukes til å skrive på. Var garvingen slett, kunne pergamentet lukte ille. Den sasanidiske kongen Khusrau Parves var kjent for å ha beordret at alle årlige skatteruller skulle farges gule med safran og dynkes med rosenvann.

I jødedommen må en lovsamling alltid skrives på skinn, og hver enkelt synagoge har sine tora-ruller av lær eller pergament. Men disse blir slitt over tid, og jødiske lærde har for stor respekt for det hellige til å bare kaste dem. I stedet låses utslitte tora-ruller inn i et geniza-lager. I geniza'en i Kairo oppbevares rundt 400 000 sider av håndskrevne og trykte tora-tekster som stammer fra Ben Ezra-synagogen i Kairo fra perioden 1000- og 1800-tallet.

Pergament var svært dyrt, men elastisk nok til at et ark kunne brettes i en skarp fold uten å briste. Dermed kunne brettede ark festes sammen, med de to yttersidene som perm, og slik fikk man bøker å slå opp i, til erstatning for lange skriftruller av papyrus.

Ettersom materialet stammer fra dyr, inneholder det DNA som forskere fra og med 2000-tallet har undersøkt for å tid- og stedfeste opprinnelsen, og for å finne bedre oppbevaringsmetoder for pergament. Religiøse manuskripter kan inneholde høyere andel menneskelig DNA fordi de ble berørt og ofte kysset.

Selv om pergament ble tatt i bruk allerede i antikken, var det først i middelalderen det fikk sin gullalder. Etter hvert ble det fortrengt av papir, som ble produsert i Europa fra 1000-tallet da maurerne introduserte det i Andalucía. Det tok likevel tid før pergament gikk ut av bruk, spesielt til produksjon av praktverker; men med boktrykkerkunsten gikk det nesten helt ut av bruk; men fra slutten av det 1900-tallet er det gjenoppdaget av en del kunstnere.

Palimpsest er brukt pergament hvor den opprinnelige teksten var skrapt bort for gjenbruk. Ved hjelp av røntgen og infrarødt lys er det mulig å lese den opprinnelige, underliggende teksten, slik at verker som ble regnet som tapt, er gjenfunnet.

Så sent som i 2025 fant ansatte ved bymuseet i Bergen bøker på Bergen katedralskoles historiske bibliotek som var utstyrt med permer av middelaldersk pergament, samt innvendige forsterkninger med middelaldersk håndskrift på.