Ole-Andreas Rognstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole-Andreas Rognstad
Født1962
Beskjeftigelse Professor
Nasjonalitet Norge

Ole-Andreas Rognstad (født 1962) er en norsk jurist. Han er professor ved Institutt for privatrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har spesialisert seg på opphavsrett og europarett.

Rognstad ble tok juridisk embetseksamen (cand. jur.) i 1992. Fra 1992 til 1998 var han universitetsstipendiat ved Senter for europarett og avla der doktorgrad (dr. jur.) i 1999 på avhandlingen Spredning av verkseksemplar om konsumpsjon av rettigheter i eksemplar av vernede åndsverk[1] I 2001 ble han førsteamanuensis og fra 2002 professor ved Institutt for privatrett Universitetet i Oslo. Fra 2005 til 2008 var han leder Markedsrådet. Siden 2003 har han vært leder av Vederlagsnemnda, som er en offentlig oppnevnt nemnd for løsning av tvister om vederlagsfastsettelse åndsverkloven. Han er en av fem redaktører for tidsskriftet Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR)[2]

I etterkant av Alnæs-saken, hvor store deler av teksten i et historieverk var kopiert nærmest ordrett fra andre bøker, ledet Rognstad Kildebruksutvalget, som i 2005-2006 skrev en utredning hva som burde regnes som plagiat i sakprosa, og god forskningsetikk for sitatbruk. Utvalget var oppnevnt av Den norske forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Sammen med Birger Stuevold Lassen utgav han i 2009 en samlet fremstilling av norsk opphavsrett.[3]

Rognstad har tatt til orde for at det bør innføres et nytt prinsipp i norsk opphavsrett, enerett for «videre utnyttelse» som grunnkonsept i opphavsretten. Dette for å gjøre opphavsretten bedre tilpasset digital bruk. Rognstad har hevdet at uklarheter i opphavsretten fører til at juridiske diskusjoner omhandler tekniske detaljer, som for eksempel midlertidige eksemplar i minnebuffere eller hvorvidt søkemotorindeksering er eksemplarfremstilling, og at dette er et symptom på at reguleringen ikke er tilstrekkelig teknologinøytral.[4][5]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]