Frankerriket

Diakronisk framstilling av Frankerriket med hovedstad i Tournai (431–508) og fra Paris (508–768)

Frankerriket (latin: Regnum Francorum), også omtalt som FRANKIA, henviser til kongeriket til frankerne i senantikken og tidlig middelalder.

Frankerne var en sammenslutning av flere vestgermanske stammer som opprettet et rike i Gallia, da bestående av en gallisk-romersk bosetning. Det er et område som løselig sett utgjør dagens Frankrike (som har fått navn etter frankerne) og deler av dagens Tyskland. Kongeriket ble opprettet med Klodvig I som den første kronede kongen av frankerne i 496. Ved bortimot vedvarende krigføring av Pipin av Herstal, Karl Martell («Hammeren»), Pipin den yngre, Karl den store og Ludvig den fromme — far, sønn, sønnesønn, oldebarn og oldebarns sønn — ble den største utvidelsen av det frankiske riket sikret tidlig på 800-tallet.

Den germanske skikk og tradisjon med å dele arven likt mellom brødrene førte til at det frankiske riket ble styrt i navnet som en enhet, men inndelt i flere regna (småkongedømmer). De geografiske områdene og antallet inndelinger (eller småkongedømmer) varierte over tid, men den særskilte betegnelsen Frankerriket kom generelt til å vise til kun ett regnum, det til Austrasia («østlige rike»), sentrert mellom elvene Rhinen og Maas i nordlige Europa. Tidvis innbefattet begrepet også Neustria («nye, vestlige rike»), nord for elva Loire og vest for elva Seinen.

Til sist kom enhetsanvendelsen av navnet Frankerriket til å endre seg til å bli sentrert i Paris, og fastsatte seg for regionen langs elva Seinen rundt Paris som fortsatt bærer navnet Île-de-France og som ga navnet til hele kongeriket Frankrike. De fleste frankerkongene ble gravlagt i klosterkirken Saint-Denis rett ved Paris. Dagens moderne Frankrike er fortsatt navngitt FRANCIA på spansk og italiensk og som FRANKREICH på tysk og FRANKRIJK på nederlandsk - tilsvarende ''FRANKRIKE'' på norsk - og er et ekko av de tidlige frankiske herskerne.

Historie

Opprinnelse

Signring tilhørende Kilderik I med samtidig portrett. Monnaie de Paris.

Frankerne sto fram på 200-tallet som en sammenslutning av mindre stammer av germanere, slik som sugambrere, brukterere, ampsivariere, kamavere, og hattuariere, i området nord og øst for Rhinen. En del av disse folkene, som sugambrere og saliske frankere, som allerede hadde land i Romerriket og tjenestegjorde som foederati for romerne ved de utsatte grensene. I 357 strømmet de saliske frankere inn i Romerriket og tiltvang seg fast opphold ved at de fikk en avtale i 358 med den romerske keiseren Julian.

Etter hvert som det frankiske området utvidet og ekspanderte, på samme vis ekspanderte betydningen av «Frankia» med det. En del av de eldste kjente frankiske lederne, slike som Bauto og Arbogastes, var blitt romanisert og engasjert til den romerske saken, men andre frankiske ledere, som Mallobaudes, var aktiv på romersk jord av andre årsaker. Etter at Arbogastes døde fortsatte hans sønn Arigius og greide å etablere et arvelig fyrstedømme ved Trier. Da motkeiseren Konstantin III døde i 411 var det en del frankerne som ga sin støtte til den nye motkeiseren Jovinus. Han var død to år senere, i 413, men romerne fant det økende vanskelig å håndtere frankerne innenfor sine grenser. Den frankiske kongen Teodemer ble henrettet av romerne en gang rundt 422. Den salisk-frankiske kongen Klodio, styrte et område tilsvarende dagens sørlige Nederland med sentrum i Tongeren og en gang rundt 428 satte han i gang et angrep på romersk territorium og underla seg et område så langt som til Camaracum (Cambrai) og elven Somme. Biskopen og skribenten Sidonius Apollinaris forteller at Flavius Aëtius bekjempet frankerne og fordrev dem midlertidig tilbake en gang rundt 431. Denne perioden markerte begynnelsen på en situasjon som vedvarte i mange århundrer: de germanske frankerne styrte over et økende antall gallo-romerske undersåtter, og med unntak av de øverste klassene begynte folkene å gå opp i hverandre.

Riket som Klodio kontrollerte endret omfang og grenser. Betegnelsen Frankia fikk ikke lenger betydningen barbaricum trans Rhenum («barbarer på andre siden av Rhinen»), men hadde politisk og territorial makt på begge sider av elven og ble tungt involvert i romersk politikk. Klodios slekt, en av de langhårete frankiske konger av merovingene, og strakte Frankerriket ytterligere sørover. Grunnet press fra sakserne, ble de nordøstlige grensene tvunget sørvest slik at de fleste av de opprinnelige frankiske folkene kom til å oppholde seg mer sørvestlige områder, løselig mellom elven Somme og dagens by Münster. Kjerneområdet til det frankiske kongedømmet kom senere til å bli kjent som Austrasia («de østlige landene»)

Merovingenes vekst og fall, 481–687

Klodios etterfølgere er uklare figurer, men hva som kan være sikkert er at Kilderik I, muligens hans sønnesønn, styrte over et salisk kongerike fra Tournai (i dagens Belgia) som en romersk foederatus. Kilderik er dokumentert ved at hans grav ble avdekket i 1653 i Tournai med rike gravgaver, blant annet hans signring med hans navn. Kilderiks sønn Klodvig I arvet hans posisjon og maktområde, og begynte å ekspandere sin autoritet over andre franske stammer og utvide sitt maktområde sør og vest i Gallia. Han var også den første av merovingene som konverterte til kristendommen, ikke så mye av religiøse grunner som at det ga ham et godt forhold til den mektige galliske kirke og hans gallo-romersk undersåtter.

I sitt styre på rundt tretti år (481–511) beseiret Klodvig den romerske generalen Syagrius, den siste romerske kommandanten i Gallia og avsluttet romersk herredømme utenfor Italia. Klodvig beseiret den romerske eksklaven Soissons. Ripuariske frankere i området rundt Köln søkt inn under hans autoritet for å få hjelp mot alamannerne, som Klodvig beseiret i slaget ved Tolbiac (antagelig Zülpich i dagens Tyskland) og etablerte frankisk hegemoni over dem. Dernest beseiret han vestgoterne i slaget ved Vouillé i 507, erobret hele deres rike med hovedstad i Toulouse, unntatt Septimania (området mot Middelhavet), og fikk anerkjennelse fra den østromerske (bysantinske) keiseren Anastasios I. Han underla seg alle eller de fleste av de germanske stammene langs Rhinen.

Han underla seg også de ulike romerske bosetningene, laeti, spedt over Gallia, som eksempelvis saksere i Bessin (Normandie), britonere og alanere i Armorica og Loiredalen eller taifalere i Poitou. Ved slutten av sitt liv styrte Klodvig over hele Gallia, unntatt over den gotiske provinsen Septimania som stengte tilgangen til Middelhavet og det burgundiske kongeriket i sørøst.

Frankiske høvdinger ble opprinnelig valgt til krigsleder og «konge» ved akklamasjon ved å løfte opp den utvalgte lederen på et skjold i henhold den gamle germanske tradisjon. Når lederen døde, døde også hans rike med ham, og den enkelte germanske stammen kunne gå inn i forbund med andre stammer under en annen leder eller «konge». Med Klodvig ble det innført et arvelig monarki, men var fortsatt underlagt den gamle frankiske tradisjonen at alle sønnene var arveberettiget: riket ble delt opp og fordelt riket mellom sønnene. Selv når det var flere samtidige merovingerkonger som styrte, ble Frankerriket likevel fortsatt oppfattet — ikke ulikt det sene Romerriket — som et enkelt og sammenhengende rike styrt kollektivt av flere konger. Nye hendelser kunne førte til gjenforening under en enkelt konge igjen. Merovingerkongene styrte ved guddommelig lys og deres kongeverdighet ble symbolisert daglig ved deres lange hår.

Klodvigs sønner

Dronningmoren Klotilde overvåker delingen av Frankerriket mellom Klodvigs sønner, Grandes Chroniques de Saint-Denis (Bibliothèque municipale de Toulouse).

Da Klodvig døde i 511 ble hans rike fordelt blant hans sønner, slik skikken var blant germanerne. Til tross for oppdelingen forble Frankerriket oppfattet som en enhet, akkurat slik Romerriket var det med flere keisere. Teoderik I (485–534) ble konge av frankerne med hovedstad i Reims, og blant hans halvbrødre (som hadde Klotilde som mor) ble Klodomer (495–524) konge av frankerne med hovedstad i Orléans; Kildebert I (496–558) ble konge av frankerne i Paris, og Klotar I (497–561) ble konge av frankerne i Soissons, og ble konge av alle frankerne ved 558. I løpet av deres tid som konger ble thüringere (532), burgundere (534), og saksere og frisere (ca. 560) underlagt Frankerriket. En del av de germanske stammene på andre siden av Rhinen ble løselig tilknyttet, og selv om de var underlagt å bidra med soldater til den frankiske militære kampanjene, var de i tider med svake konger utenfor kontroll og ble uavhengige. Det romaniserte burgundiske kongeriket ble imidlertid bevart i sitt territoriale og omgjort til et av Frankerrikets fremste divisjoner, underlagt det sentrale galliske delen av Klodomers rike med hovedstad i Orléans.

De broderlige kongene viste kun periodevis tegn på vennskap og var ofte rivaler. Ved Klodomers tidlige død i 524, sørget hans bror Klotar å få sine små nevøer myrdet for sikre seg hans andel av Frankerriket. De to gjenværende brødrene delte Klodomers rike, og da halvbroren Teoderik døde i 534 rykket de inn, men Teoderiks voksne sønn Teodebert I klarte å forsvare sin arv, som da utgjorde den største andelen av de frankiske underrikene og kjernen av det senere kongeriket Austrasia.

Teodebert var den første frankiske kongen som formelt innledet bånd til Det bysantinske rike ved å prege gullmynter med sitt eget bilde og kalte seg selv for magnus rex («storkonge») grunnet hans antatte overherredømme over folk så langt unna som Pannonia. Teodebert blandet seg inn i goterkrigen på siden til gepidene og langobardene mot østgoterne, og skaffet seg provinsene Raetia, Noricum, og deler av Venetia.

Klotar

Guntram og Kildebert II, fra Grandes Chroniques de France.

Teodeberts sønn og etterfølger, Teudebald, var ikke i stand til å holde på sine utvide besittelser og ved hans død gikk hans rike til Klotar I. Da Klotars bror Kildebert døde barnløs i 558 ble hele det frankiske riket forent under Klotar i styret til en konge. I 561 døde også Klotar og hans forente rike ble delt på samme vis som hadde skjedd femti år tidligere mellom hans fire sønner og med de fremste byene.

Den eldste sønnen, Karibert I, arvet kongeriket med hovedstad i Paris og styrte hele vestlige Gallia. Den nest eldste, Guntram, arvet det gamle kongeriket til burgunderne, forstørret med landområdene i sentrale Frankrike rundt den gamle hovedstaden Orléans, og det meste av Provence. Resten av Provence, Auvergne, og østlige Aquitaine ble gitt til den tredje sønnen, Sigibert I, som også arvet Austrasia med dens fremste byer Reims og Metz. Det minste kongeriket var det i Soissons som gikk til den yngste sønnen, Kilperik, og det rike han styrte fram til sin død i 584 ble utgangspunktet for det senere Neustria.

Denne andre frankiske inndelingen i fire ble raskt ødelagt av innbyrdeskrig, igangsatt i stor grad over mordet på Galswintha, Kilperiks hustru, påstått av hans frille (og andre hustru) Fredegund. Galswinthas søster var Brunhilda og var hustru til Sigebert. Hun egget sin ektemann å gå til krig, og konflikten mellom de to dronningene fortsatte inn i det neste århundret. Guntram forsøkte å holde på freden, skjønt han forsøkte to ganger, 585 og 589, å erobre Septimania ved Middelhavet fra vestgoterne, men ble slått tilbake begge ganger.

Alle de overlevende brødre dro fordeler av Kariberts død, men Kilperik var også i stand til å utvide sin autoritet i krigsperioden ved å undertrykke bretonerne igjen. Etter hans død i 584 måtte Guntram igjen bruke makt for undertrykke bretonerne. I fredsavtalen i Andelot i 587 mellom Guntram og Brunhilda (hvor teksten uttrykkelig refererer til hele det frankiske rike som Frankerriket) sikret hans beskyttelse av hennes unge sønn Kildebert II, som hadde etterfulgte sin far, Sigebert som ble myrdet i 575. Avtalen er karakterisert som et av de viktigste kildedokumentene i historien til merovingekongene. Guntram adopterte ham og gjorde ham til sin arving. Det samlede riket til Guntram og Kildebert II var mer enn dobbelt så stort som det mindre riket til Kilperiks etterfølger Klotar II. I løpet av denne perioden tok Frankerriket den tredelte vesen som det skulle ha resten av sin historie, ved å være sammensatt (og adskilt) av tre riker: Neustria, Austrasia, og Burgund.

Frankerriket deles i Neustria, Austrasia, og Burgund

Frankisk ekspansjon fra de tidlig kongedømmer under Klodvig I (481) til delingene av karolingenes rike (843/870).

Da Guntram døde i 592 gikk Burgund til Kildebert i sin helhet, men han døde selv ikke lenge etter, i 595. Hans to sønner delte riket og hvor den eldste, Teudebert II, tok Austrasia i tillegg til Kildeberts andel av Aquitaine. Hans yngre bror Teuderik II arvet Burgund og Guntrams andel av Aquitaine. Forent forsøkte brødrene å bli kvitt sin fetter Klotar II, og de greide å erobre det meste av hans rike med unntak av noen få byer, men feilet å fange ham.

I 599 omringet de hans styrker ved Dormelles og erobret Dentelin, men deretter begynte de å krangle innbyrdes og den gjenværende tiden på deres respektive troner benyttet de på å bekjempe hverandre, ofte egget av deres bestemor Brunhilda, som var rasende over å ha blitt forvist fra Teudeberts hoff, overbeviste den yngste broren Teuderik om å få drept den eldre. Han klarte det i 612 og hele riket til hans far Kildebert var igjen samlet og styrt av en konge. Det varte ikke lenge, da han døde mens han var i ferd med å forberede en krig mot Klotar i 613. Han etterlot seg en ung sønn ved navn Sigebert II.

I løpet av deres regjeringstid hadde Teudebert og Teuderik med hell drevet krigføring i Gascogne hvor de etablerte hertugdømmet Gascogne (eller Vasconia), og tvunget baskerne til å underkaste seg i 602. Denne erobringen av Gascogne omfattet også landområder sør for Pyreneene, som Bizkaia og Guipúzcoa, men disse områdene gikk tapt til vestgoterne igjen i 612.

I den motsatte enden av hans rike hadde alamannerne beseiret Teuderik i et opprør, og frankerne begynte å miste sitt grep om germanske stammene ved Rhinen. I 610 hadde Teudebert utpresset hertugdømmet Alsace fra Teuderik. Det ble begynnelsen på en lang konfliktperiode over stridsspørsmålet om hvilket kongerike som skulle kontrollere regionen Alsace, det være seg Burgund eller Austrasia, og ble først forlatt på slutten 600-tallet.

I løpet av den tiden da Sigebert II var mindreårig, hadde posisjonen som kongens rådgiver, eller rikshovmesteren, som tidligere hadde begynt å bli synlig i de frankiske rikene, begynt å konspirere sammen med en fraksjon av adelen rundt personer som Warnakar II, Rado, og Pipin av Landen. De var villige til å overgi kongeriket til Klotar for å få fjernet Brunhilda, som styrte som regent på vegne av sin unge sønn kongen. Warnakar var allerede rikshovmester mens Rado og Pipin ble belønnet med tilsvarende høytstående posisjoner etter at Klotars kupp var vellykket, og Brunhilda og hennes ti år gamle sønn ble drept. I henhold til Liber Historiae Francorum ble Brunhilda straffet som en ond kvinne, slitt i stykker i enden av fire hester, og deretter brent.

Styret til Klotar II

Signaturen til Klotar II, fra et dokument fra 625.

Umiddelbart etter denne seieren kunngjorde Klotar II ediktet i Paris i 614, som har blitt vurdert som en innrømmelse til adelen. Ediktet søkte først og fremst å garantere rettferdighet og få en slutt på korrupsjon i regjeringen, men etablerte også de regionale forskjellige kongerikene innenfor Frankerriket og ga antagelig adelen større kontroll over juridiske utnevnelser.

Ved 623 hadde Austrasia begynt å gi høylytte krav om en egen konge ettersom Klotar stort sett ikke var tilstede i riket, og grunnet hans oppvekst i området ved Seinen ble han også oppfattet som en utenforstående. Klotar løste problemet med å bestemme at hans sønn Dagobert I skulle bli konge av Austrasia. Han ble pliktskyldig hyllet og akseptert av Austrasias krigere på tradisjonelt vis. Selv om Dagobert utøvde reell autoritet i sitt rike, beholdt Klotar den fulle kontrollen over hele Frankerriket.

Under det felles styret til Klotar og Dagobert, som har blitt karakterisert som «de siste herskende merovingene», gjorde sakserne, en mektig germansk folkegruppe fra området i dag kjent som Niedersachsen og løselig tilknyttet Frankerriket siden slutten av 550-tallet, opprør under hertug Berthoald (død 622), men ble beseiret og lagt inn under Frankerriket under en felles krig fra far og sønn. Da Klotar døde i 628 ga Dagobert i henhold til sin fars vilje et underrike til sin yngre bror Karibert II. Dette riket, vanligvis kalt for Aquitaine, var en ny opprettelse.

Dagobert

Dagobert I, framstilt med langt hår, som var symbolet på merovingenes kongelighet. Maleri av Émile Signol, 1842.

Dagobert I, som i hans forhold til sakserne, alamannerne, tyringere, forsøkte også å tvinge slaviske folk utenfor Frankerrikets grenser til å betale tributt, men isteden samlet de slaviske stammene seg under sin høvding Samo i den første dokumenterte politiske forening blant slavere, og beseiret Dagobert og frankerne i det tre dager lange slaget ved Wogastisburg i 631. Det plasserte de østeuropeiske folkene i tilknytning til Neustria og ikke Austrasia, og fikk befolkningen i sistnevnte rike til å kreve en egen konge fra den kongelige husholdning.

Kariberts rike Aquitaine tilsvarte den sørlige delen av den gamle romerske provinsen Aquitaine, og hadde hovedstad i Toulouse. Andre byer i hans rike var Cahors, Agen, Périgueux, Bordeaux, og Saintes; hertugdømmet Gascogne (Vasconia) var også en del av hans fordeling. Det betydde at baskerne var hans problem, og han drev med hell krig mot dem, men etter hans død i 639 gjorde de opprør igjen. På omtrent samme tid gjorde bretonerne opprør mot frankisk overherredømme. Den bretonske lederen Judicael sørget for å inngå en fredsavtale med frankerne og betale tributt etter at Dagobert truet med å føre en hær mot ham i 635. Det samme året sendte han isteden en hær for å undertrykke baskerne, hvilket den klarte.

Karibert II ble myrdet og det er mulig at det skjedde på ordre av den eldre broren Dagobert, som uansett fikk Kariberts lille sønn myrdet og således gjenforente det frankrike riket på nytt i 632. Dog ble han tvunget av den sterke adelen i Austrasia til å avgi sin egen sønn Sigebert III til dem som en underkonge i 633. Denne handlingen var påskyndet av Austrasias vilje til å kunne styre seg selv i en tid hvor Neustria hadde en sterk stilling ved hoffet. Klotar hadde vært konge ved Paris i tiår før han ble konge ved Metz og det merovingske monarkiet var etter ham først og fremst et neustriansk monarki.

Det var på 640-tallet at betegnelsen «Neustria» for første gang begynte å opptre i skrift, dens senere framtoning sammenlignet med Austrasia har sin antagelig årsak at neustrianerne (som utgjorde de fleste skribentene på denne tiden) kalte regionen for ganske enkelt «Frankia». Burgund hadde også på omtrent samme tid begynt å definere seg selv i opposisjon til Neustria. Det var imidlertid i Austrasia at innbyggerne begynte å vurdere seg selv som et adskilt folk innenfor Frankerriket helt siden tiden til Gergorius av Tours, og som begynte å heve røsten for uavhengighet og løsrivelse.

«Barnekongen Klodvig II hylles», maleri av Albert Maignan, 1883 (Musée des Beaux-Arts de Rouen).

Den unge Sigebert var dominert som mindreårig av rikshovmesteren Grimoald den eldre, og som overbeviste den barnløse kongen til å adoptere sin egen sønn som sin arving. Denne sønnen, Kildebert, hadde allerede et personnavn som var akseptabelt innenfor det merovingske dynastiet. Ved Dagoberts død i 639 gjorde Radulf, hertug i Thüringen, opprør og forsøkte å gjøre seg selv til konge. Grimoald marsjerte mot opprørerne, men mot Radulfs festning ved elven Unstrut kom han ingen vei, og i 642 slo Radulf tilbake og beseiret Sigeberts hær og tok tittelen som rex, eller konge, av Thüringen. Radulfs suksess har blitt betraktet som en indikator for fenomenet roi fainéant, «gjør–ingenting–konge» i merovingerdynastiet, og hvor Sigebert var den første av disse svake, udyktige kongene. Monarkiets svakhet var innlysende i hans udyktighet i å drive krigføring uten støtte fra adelen; faktisk hadde han ikke en gang egen livvakt uten kongelige støtte fra Grimoald og Adalgisel.

Klodvig II, Dagoberts etterfølger i Neustria og Burgund, som deretter var sammenknyttet, men styrt adskilt, var mindreårig det meste av den tiden han formelt var konge. Han var dominert av sin mor Nanthild og Erkhinoald, rikshovmesteren ved hoffet i Neustria. Erkhinoalds etterfølger var Ebroin og ble den sterke mann som dominerte kongeriket i de neste femten årene i tid med nær konstant innbyrdeskrig. Ved hans død i 656 var Sigberts sønn sendt av sted til Irland for å være ute av veien, og Grimoalds sønn Kildebert styrte i Austrasia.

Ebroin kom til sist til å forene hele det frankiske kongerike for Klodvigs etterfølger Klotar III ved å myrde Grimoald og fjerne Kildebert i 661. Imidlertid krevde folket i Austrasia atter en egen konge og Klotar innsatte sin yngre bror Kilderik II. I løpet av Klotars styre angrep frankerne nordvestlige Italia, men ble fordrevet av langobardenes konge Grimoald i nærheten av Rivoli.

Rikshovmesternes dominans

Pipin av Herstal og barnekongen Klodvig III. Illustrasjon fra 1885.

I 673 døde Klotar III og en del av adelen i Neustria og Burgund inviterte Kilderik til bli konge av hele riket, men han klarte snart å forulempe en del av adelen i Neustria og de sørget for å få ham myrdet i 675. Styret til Teuderik III ble slutten på makten til merovingerne. Austrasia innsatte Dagobert II som sin konge, sønn av Sigebert III, kortvarig i opposisjon til Klodvig III, og Teuderik III allierte seg med sin rikshovmester Berthar for å erklære krig mot Austrasia.

I 687 ble han beseiret av Pipin av Herstal, rikshovmesteren av Austrasia fra slekten arnulfingerne, og den reelle makten i riket, i slaget ved Tertry, og ble tvunget til å akseptere Pipin som øverste rikshovmester og dux et princeps Francorum: «hertug og fyrste av frankerne», en tittel som bekjentgjorde for forfatteren av Liber historiae Francorum begynnelsen på Pipins «styre». Deretter viste merovingermonarkene seg kun sporadisk i de bevarte nedtegnelser for aktiviteter av betydning og som ikke kun var symbolske.

I løpet av perioden med forvirring på 670- og 680-tallet ble det gjort forsøk å sikre på nytt frankisk overherredømme over friserne, men uten å greie det. Imidlertid satte Papin i 689 i gang et angrep for å erobre det vestlige Frisland (Frisia Citerior) og beseiret den frisiske kong Radbod i nærheten av Dorestad, et viktig handelssenter. Alt land mellom elvene Schelde og Vlie ble underlagt Frankerriket. Deretter, ca. 690, angrep Pipin sentrale Frisland og erobret Utrecht. I 695 kunne Pipin faktisk støtte opprettelsen av erkebispedømmet Utrecht og begynne konvertering av friserne under Willibrord av Utrecht. Imidlertid forble Øst-Friesland (Frisia Ulterior) utenfor frankisk overherredømme.

Etter å ha oppnådd stor suksess mot friserne vendte Pipin seg mot alamannerne. I 709 satte han i gang en krig mot Willehari, dux eller hertug av Ortenau, antagelig i et forsøk for å tvinge gjennom at de yngre sønnene til den avdøde Gotfrid ble etterfølgere i posisjonen som hertug. Denne innblandingen i forhold utenfor Frankerriket førte til ytterligere en krig i 712, og alamannerne ble for en tid underlagt frankisk overherredømme.

Sørlige Gallia var ikke underlagt arnulfingernes innflytelse, og regionene trakk seg vekk fra Det kongelige hoff under ledere som Savarik av Auxerre, Antenor av Provence, og Odo av Aquitaine («Odo den store»). Kongetidene til Klodvig IV og Kildebert III fra 691 til 711 har begge kjennetegnene til rois fainéants, skjønt Kildebert gjorde kongelige bestemmelser som gikk imot interessene til hans antatte herrer, arnulfingerne.

Pipins død

Karl Martell, statue i Slottet i Versailles.

Da Pipin døde i 714 havnet Frankerriket i en innbyrdeskrig, og hertugene i de fjerntliggende provinsene ble mer eller mindre uavhengige. Pipins utnevnte etterfølger, Teodoald, under hans enke Plektrude, motsatte seg innledningsvis fra et forsøk fra kongen, Dagobert III, til å utnevne Ragenfrid som rikshovmester i alle de frankiske rikene, men snart var det en tredje kandidat som rikshovmester i Austrasia. Det var en utenomekteskapelig sønn av Pipin, Karl Martell («Hammeren»).

Etter at Plektrude og Teodoald gikk på et nederlag mot kongen (nå Kilperik II) og Ragenfrid, sørget Karl Martell å få forfremmet en egen konge, Klotar IV, i opposisjon til Kilperik II. Til sist, i et slag i nærheten av Soissons, nedkjempet Karl Martell sine rivaler og tvang dem til å gå i dekning, og til sist i 718 aksepterte kongen tilbake på den betingelse at han mottok sin fars posisjoner. Det var ingen flere aktive merovingerkonger etter dette, og Karl Martell og karolingske arvinger styrte frankerne.

Etter 718 satte Karl Martell i gang en rekke kriger som hadde til hensikt å forsterke frankernes overherredømme i Vest-Europa. I 718 beseiret han opprørske saksere, i 719 la han under seg vestlige Frisland, i 723 undertrykte han sakserne på nytt, og i 724 beseiret han Ragenfrid og opprørske neustrianere, og avsluttet innbyrdeskrigen. I 720 da Kilperik II døde, utnevnte han Teoderik IV, sønn av Dagobert III, til konge, men han var kun en marionettfigur, og ble den nestsiste merovingerkongen. I 724 presset han igjennom sitt valg av Hugbert som hertug av Bayern, og tvang alamannerne til å støtte ham med soldater for hans krigføring i Bayern i 725 og 726 hvor lover ble utropt i navnet til Teoderik IV. I 730 hadde også alamannernes land blitt underkastet ved sverdet og dets hertug, Lantfrid, ble drept. I 734 kjempet Karl Martell på nytt mot østfriserne og til sist klarte å undertrykke dem.

Muslimsk invasjon

Slaget ved Poitiers, oktober 732, maleri av Charles de Steuben, 1834–1837.

Den siste merovinger, maleri av Evariste-Vital Luminais, framstillingen av munkene som klipper håret på Kilderiks arving.

På 730-tallet begynte de muslimske araberne, som hadde erobret Den iberiske halvøya, og i tillegg erobret Septimania i sørlige Frankrike, begynt å presse seg nordover og inn i sentral Frankerland og Loiredalen. Det var på denne tiden, ca. 736, at Maurontus, hertug av Provence, ba araberne komme ham til støtte i å bekjempe Karl Martell og frankerne. Imidlertid innså Karl Martell faren i å la araberne få fotfeste i Gallia, og invaderte Rhônedalen med sin bror Kildebrand og en hær av langobarder. Det var på grunn av denne alliansen mot araberne at Karl Martell ikke kunne gi støtte til pave Gregor III i hans kamp mot langobardene.

I 732 eller 737, moderne historikere er usikre på datoen, marsjerte Karl Martell mot en arabisk hær mellom Poitiers og Tours og beseiret den i et slag som ble et historisk vannskille ved at slaget ved Poitiers snudde og hindret den videre arabiske framgangen nordover over Pyreneene. Vestlige historikere, fra Edward Gibbons og framover har sett på seieren som forhindret at Vest-Europa ble muslimsk, mens arabiske historikere først så på det som et katastrofalt nederlag, og deretter lot det stor grad forsvinne fra arabisk historieframstilling. Karl Martells virkelige interesser lå dog i nordøst, hovedsakelig med sakserne, som han hadde presset tributter som de i århundrer hadde betalt til merovingerkongene.

Kongen i navnet, Teoderik IV, lot Karl Martell holde i forvaring slik at han ikke skulle opptre på egen hånd, først i klosteret i Notre-Dame-des-Chelles i nærheten av Paris, deretter i Château-Thierry i dagens franske departement Aisne. Da han døde i 737 gadd ikke Karl Martell å utnevne en nye konge, og den frankiske tronen sto tom i sju år. Karl Martell, frankernes reelle hersker, døde i oktober 741, men kort tid før sin død delte han Frankerriket som om han var konge mellom sine to sønner ved sin første hustru, således marginaliserte sin yngre sønn Grifo som fikk kun en liten andel (og det er usikkert hva det var). Ettersom den frankiske tronen ikke var besatt var Karls sønner, Pipin den yngre og Karloman, fortsatt kun rikshovmestre. Karolingerne, som slekten kalles etter Karl Martell, hadde antatt den kongelig status og praksis, men ikke den kongelige tittel, fra merovingene. Delingen av kongeriket ga Austrasia, Alemannia, og Thüringen til Karloman, og Neustria, Provence, og Burgund til Pipin, Det er antydende om det faktiske selvstyret til hertugdømmene Aquitaine (under Hunoald) og Bayern (under Odilo) at disse områdene av Frankerriket ikke ble inkludert i delingen av regnum.

De områdene som var utenfor deres kontroll var utålelige, og i 743 gikk Pipin til krig mot Odilo og tvang ham til å underkaste seg frankisk overherredømme. Karloman drev krig mot sakserne, og sammen beseiret de et opprør fra baskerne, ledet av Hunoald, og et annet opprør fra alamannerne.

Etter at Karl Martell ble gravlagt i klosterkirken Saint-Denis ved siden av de store merovingerkongene, brøt det øyeblikkelig ut konflikt mellom Pipin og Karloman på den ene siden, og deres misfornøyde halvbror Grifo på den andre siden. Selv om Karloman tok Grifo til fange og fengslet ham, må det ha vært en misnøye mellom Karloman og Pipin som fikk sistnevnte til løslate halvbroren mens Karloman var på pilegrimsreise til Roma. Kanskje i et forsøk på å nøytralisere sin brors ambisjoner, tok Karloman initiativet til å utnevne en ny konge, Kilderik III, trukket fram fra et kloster i 743, og i kanskje en ukjent sønn av Kilderik II. Karloman var en kombinasjon av sterkt religiøs og hensynløs hersker, nådeløs mot virkelige og innbilte motstandere. I 746 samlet han et råd av adelsmenn blant alamannerne i Cannstatt (Stuttgart) og fikk deretter kanskje opptil tusenvis av dem henrettet for høyforræderi. Det utryddet hele lederskapet i hertugdømmet og ble siden styrt av frankere. Allerede året etter, den 15. august 747, ga Karloman avkall på sin posisjon som majordomo og trakk seg tilbake til klosterlivet i italienske Monte Soratte etter å ha blitt kronraket i Roma av pave Sakarias. Pipins posisjon var således ytterligere stabilisert og veien fram til å bli konge også i navnet lå åpen.

Det karolingske rike, 751–840

Piepin, den første konge av karolingerne, og kronet og salvet i 751, og salvet på nytt senere av paven. Miniatyr fra 1400-tallet.

Pipin styrte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde jevnlig var en generell regel i germansk liv at kongen hvilte sin makt på støtten fra sine ledende menn. Disse hadde retten til å velge en ny "kongeverdig" leder fra de herskende familier om de mente at den gamle ikke lenger kunne lede dem i en lønnsom krig. Mens i det senere Frankrike hvor kongedømmet ble arvelig, var kongene i det hellige tysk-romerske rike ikke i stand å fjerne tradisjonen med valg av konger, og fortsatte å velge herskerne fram til det tysk-romerske rikets formelle slutt i 1806.

Kirkemøtene på 740-tallet som satt i gang av Karloman etablerte forbindelsen mellom den karolingiske herskerne og kirken, og Pipins agent var Bonifatius som støttet hans anstrengelser på å bli kvitt jordiske biskoper (adelen som styrte kirkeeiendom), og Bonifatius var Pipins forbindelse til Vatikanet. Pipin, som fortsatt kalte seg for "hertug eller "fyrste", dux et princeps Francorum, og sendte et offisielt sendebud til pave Zacharias, som hadde et anstrengt politisk forhold til de østromerske keiserne og hadde ikke lenger militært forsvar mot langobardene, med forspørsmål om det var riktig at den som hadde all makt ikke også skulle ha tittelen som konge. Paven sendte tilbake det riktige svaret. Pipin sendte Kilderik III, den siste merovingerkongen i kloster, og fikk seg selv innsatt som konge i Soissons. Seremonien var den første i Europa som innebar gammeltestamentlig salving med hellig olje ved Bonifatius, og kanskje den første i Europa som vektla kroningen av en biskop. Pipin ønsket ingen tvil om at han var berettiget og en lovmessig konge. Den rollen som kirken hadde i denne legitimeringen fikk betydelige konsekvenser for senere europeisk historie. Pipins sønnesønn ble avsatt av biskopene som mente at hvis de kunne innsette en konge, kunne de også avsette en. Like betydningsfullt for å befeste Pipins posisjon som konge var pave Stefan IIs besøk til Frankerriket i 753. Paven ønsket å fornye alliansen med Pipin for å få frankisk hjelp i Italia mot langobardene. Med seg hadde paven en kopi av Den konstantinske skjenkelse, i renessansen avslørt som ren forfalskning, og i en storslått seremoni ved Saint-Denis ble kongen og hans familie salvet, og Pipin erklært som patricius Romanorum ("beskytter av romerne"), og således erstattet den ikke lenger effektive bysantinske keiseren. Det påfølgende året oppfylte Pipin sitt løfte til paven ved å gjenerobre eksarkatet Ravenna, senteret til den østromerske makten i Italia fram til 751 da det ble tatt av langobardene, og tvang langobardene til å søke om en fredsavtale.

Pipin overga de gjenerobrede rundt Roma til pavedømmet og la således det juridiske grunnlaget for Kirkestaten, den katolske kirke som en verdslig makt, i «Pipins donasjon» som ble symbolsk overlevert ved graven til sankt Peter i 754, og som ble bekreftet på nytt i 756, og ytterlige i 774 av Pipins sønn Karl. Pavedømmet hadde god grunn til å forvente at de nyopprettede frankiske monarkiet vill gi en ærbødig maktbase (potestas) i opprettelse av en ny verdensorden, sentrert rundt paven.

Pipin døde under en krigskampanje i 768, 54 år gammel. Hans sønner Karl og Karloman delte på nytt kongeriket mellom seg, men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etter. Det etterlot Karl som enehersker av et samlet Frankeriket. Den nye kongen, som kom til å stille sin far i skyggen, ble kjent som Charlemagne, latin Carolus Magnus, det vil Karl den store. Han var en mektig, intelligent, og delvis lese- og skrivekyndig konge som ble en legende for senere historie for både Frankrike som Tyskland. Karl den store gjenopprettet en likevektig balanse mellom monarken og paven.

Relikvieskrin med maske av Karl den store i Aachenkatedralen.

Fra 772 og framover fortsatte Karl farens erobringspolitikk. Han erobret og til sist beseiret sakserne for å innlemme deres områder i Frankerriket. Denne krigen innebar også en ny praksis ved at de hedenske sakserne ble tvangskonvertert ved militær makt; frankiske katolske misjonærer, sammen med andre fra Irland og angelsaksiske England, hadde kommet til saksisk land siden midten av 700-tallet, noe som hadde ført til økende konflikter med sakserne som motsatte seg troen på fremmede guder. Karls fremste saksiske motstander, Widukind, aksepterte dåp i 785 som en del av fredsavtale, men andre saksiske ledere fortsatte å motsette. Ved Karls militære seier i 787 ved Verden, beordret Karl henrettelsen av tusenvis av hedenske saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i 804. Det ekspanderte det frankiske kongerike så langt øst som til elven Elben.

Karl den store grep sine muligheter med fast hånd: han knuste langobardene og beriket seg og pavedømmet med Italia nord for Roma; han stormet mot sør over Pyreneene, nordover for å omvende sakserne (...); østover for å legge under seg det allerede kristne Bayern, enda lenger østover for å ryste avarene og skape en lydstat i grenseområdet Kärnten. Herre over Vesten, herre over kirken og paven, Karl var reinkarnasjonen av de mektige keiserne i tidlig romersk keisertid. Skriverne ved hoffet hans var høyst bevisste denne sammenligningen. Var ikke hans far blitt gjort til patrisier av Bysants? Var det ikke høvelig at den aller høyeste legitimitet skulle knytte seg til den frankiske hersker over så mange gamle provinser?

Denys Hay

Karl skapte et rike som strakte seg fra Pyreneene i sørvest (egentlig også et grenseområde i nordlige Spania, Marca Hispanica, etter 795), over bortimot hele dagens Frankrike (unntatt Bretagne som frankerne aldri erobret), østover mot det meste av dagens Tyskland, inkludert nordlige Italia og dagens Østerrike. I kirkens hierarki søkte biskoper og abbeder understøttelse ved kongens hoff hvor kilden til beskyttelse, sikkerhet og finansiering lå. Karl hadde helt og holdents framstått som lederen av kristendommen i Vesten, og hans støtte til klostre for lærdom ga grunnlag for Den karolingiske renessanse for den litterære kulturen. Karl opprette også et stort palass i Aachen, bygde en rekke veier og en kanal.

Juledagen 800 kronet pave Leo III Karl som "keiser av romerne" i Roma i en seremoni presentert som en overraskelse, da Karl ikke ønsket å stå i gjeld til biskopen i Roma, ytterligere en nyvinning av paven i en rekke av symbolske virkemidler som definerte de gjensidige rollene til pavelige auctoritas og keiserlige auctoritas. Karl den store foretrakk, i aktelse for bysantinsk krenkelse, tittelen "keiser, konge av frankerne og langobardene", anerkjente seremonien Frankerriket som etterfølgerstaten til (vest)romerriket (skjønt kun den forfalskede konstantinske skjenkelsen ga paven politisk autoritet til å gjøre dette), således utløste en rekke strider med Konstantinopel og Østromerriket over det romerske navnet. Etter en innledende protest som usurpasjon, anerkjente den bysantinske keiser Mikael I Rangabe i 812 Karl som med-keiser. Kroningen i Roma ga den endelige legitimitet til karolingernes forrang blant frankerne.

Ved Karl den stores død den 28. januar 814 i Aachen ble han gravlagt i sitt eget palasskapell i Aachen.

Delt rike, etter 840

Kroningen av Ludvig V, den siste karolingiske kongen.

Karl den store hadde flere sønner, men kun en overlevde ham. Denne sønnen, Ludvig den fromme, etterfulgte sin far av et forent rike. Men enearv forble en tilfeldighet framfor en hensikt. Da Ludvig døde i 840 holdt karolingerne fast til skikken med delt arv, og etter en kortvarig innbyrdeskrig mellom hans tre sønner, inngikk de en enighet i 843, traktaten i Verdun, hvor de delte riket i tre deler:

• Vestfranken ble regjert av Karl den skallede.
• Østfranken ble regjert av Ludvig den tyske.
• Midtriket ble regjert av Lothar I.

Ludvigs eldste overlevende sønn Lotharble keiser i navnet, men de facto kun hersker av det midtre frankiske riket. Hans tre sønner i sin tid delte dette kongeriket mellom seg i Lotharingia (sentrert ved provinsen Lorraine), Burgund, og nordlige italienske Lombardia. Disse områdene med ulik kultur, folk, språk og tradisjoner kom senere til forsvinne som adskilte kongeriker, og krystalliserte seg senere som Belgia, Nederlandene, Luxembourg, Lorraine, Sveits, Lombardia og i ulike franske departementer sammen med Rhônebassenget og Jurafjellene.

Ludvigs andre sønn, Ludvig den tyske, ble konge av østfrankiske rike, eller Østfranken. Dette området utgjorden kjernen i det senere tysk-romerske rike ved at det tyske kongedømme ble forstørret ved ekstra områder fra Lothars midtre frankiske rike: store deler av disse områdene utviklet seg med tiden til hva som i dag er Østerrike, Sveits og Tyskland. For en liste over etterfølgere, se Liste over tysk-romerske monarker.

Ludvigs tredje sønn, Karl den skallede, ble konge av vestfrankerne, eller Vestfranken. Dette området, det meste av dagens sørlige og vestlige Frankrike, ble grunnlaget for det senere Frankrike under kongeslekten huset Capet. For hans etterfølgere, se Liste over Frankrikes monarker.

Derpå, ved traktaten i Meerssen i 870 ble delingen omarbeidet, og det med et resultat som var til ulempe for Lotharingia. Den 12. desember 884 forente Karl den tykke (sønn av Ludvig den tyske) det meste av det karolingske riket, med unntak av Burgund. I slutten av 887 gjorde hans nevø Arnulf av Kärnten opprør og tok tittelen som konge av østfrankerne. Karl trakk seg tilbake og døde ikke lenge etter den 13. januar 888.

Odo, greve av Paris, ble valgt som hersker i vest, og ble kronet måneden etter. Ved dette tidspunkt var Vestfranken sammensatt av Neustria i vest og i øst av regionen mellom elvene Maas og Seinen. Karolingerne ble gjenopprettet på tronen ti år senere i Vestfranken, og stryte da fram til 987 da den siste frankiske kongen, Ludvig V, døde etter et fall under en jakt. Han etterlot seg ingen legitim arving. Hans onkel, hertug Karl av Nedre Lorraine, ble nominert som arvelig etterfølger til tronen. Presteskapet, inkludert Adalberon og Gerbert (som senere ble pave Sylvester II), argumenterte veltalende for Hugo Capet. Han var ikke i slekt med de kongelige, men hadde bevist seg selv gjennom sine handlinger og militære dyktighet. Han ble valgt som konge og ble kronet av Adalberon innen to måneder av Ludvigs død. Det ble begynnelsen på huset Capet. Etter 987 ble kongedømmet kjent som Frankrike etter som Capet var tidligere hertuger av Île-de-France.

Livet i Frankerriket

Lovsystemet

Kong Klodvig dikterer den saliske lov, med sine hærførere rund seg.

De ulike frankiske stammene hadde ulike lovtradisjoner som kun ble nedskrevet i tiden under Karl den store. Lex Salica, Lex Ripuaria og Lex Francorum Chamavorum var senere opprettelser under karolingerne, deres grunnlag i eldre frankisk virkelighet er vanskelig for forskerne å skjelne ved dagens distanse. Under Karl den store ble kodifisering også gjort av saksisk lov (Lex Saxonum) og frisisk lov (Lex Frisionum).

Det var også under frankisk overherredømme at andre germanske samfunn øst for Rhinen begynte å kodifisere deres stammelover, som Lex Alamannorum og Lex Bajuvariorum for henholdsvis alamannerne og bavarerne. Selv om de frankiske kongedømmene der fortsatte å være gallo-romanere underlagt romersk lov og presteskapet underlagt kanonisk rett (jus canonicum). Etter den frankiske erobringen av Septimania og Catalonia, regioner som hadde vært under gotisk kontroll, fortsatte å benytte vestgotisk lov (Lex Visigothorum) under frankerne.

I løpet av den eldste perioden ble frankisk lov bevart av enkeltpersoner som bevarte loven i hukommelsen og fungerte som dommere. Hos frankerne ble disse kalt for «levende bibliotek» og som ble beskrevet som «lovens personifiserte ondskap, uberegnelig og fryktelige». Merovingerkongene benyttet kapitularier (middelalderlatin: capitularium) som et redskap for bekjentgjøring og bevaring av kongelige forordninger. Det fortsatte under karolingerne og selv under de senere hertugene av Spoleto, Guy III og Lambert, under et program om fornyelse, regni Francorum («fornyelse av det frankiske kongerike»).

Den siste kapitulari under merovingerne var en av de mest betydningsfulle: ediktet i Paris som ble utsendt av Klotar III i 614 i nærvær av hans magnater. Denne har blitt sammenlignet med Magna Carta ved at den økte adelens rettigheter, men faktisk forsøkte den å fjerne korrupsjon fra det rettslige systemet og beskytte lokale og regionale interesser. Selv etter denne siste merovingske lovmessige kunngjøringen, fortsatte kongene fra dette dynastiet å utøve en del uavhengige juridisk makt. Kildebert III gikk ved tilfeller imot de mektige pipinidene og ble kjent blant folket for sin rettferdighet. Likevel var det under karolingerne at frankisk lov fikk en renessanse.

Blant de lovreformer som ble gjennomført under Karl den store var kodifiseringen av den tradisjonelle loven nevnt over. Han søkte også plassere kontroll over lokal makt og regional dommere ved å utnevne missi dominici («herskerens sendebud») i par over å overvåke særskilte regioner i kortere tidsperioder. Vanligvis ble disse valgt fra utsiden av deres respektive regioner for å forhindre interessekonflikter. En kapitulari fra 802 gir innsikt i deres plikter. De skulle å utøve rettsvesen, gjennomtvinge respekt for kongelige rettigheter, kontrollere administrasjonen til grevene og hertugene (som fortsatte var kongelige utnevnte), motta ed om lojalitet, og overvåke presteskapet.

Kirken

Sacramentarium Gelasianum, fra et manuskript i Vatikanet.

Den frankiske kirke vokste ut av den galliske kirke i merovingerperioden, noe som førte til en særskilt germansk utvikling i en rekke «frankiske synoder» gjennom 500- og 600-tallet, og med den karolingiske renessanse, fikk den frankiske kirke betydelig innflytelse på middelalderens vestlige kirke.

På 600-tallet var området til det frankiske rike kristnet ved hjelp av irske og skotske misjonærer. Resultatet var tallrike klostre, hvilket ble grunnlaget for utviklingen av den gammelhøytyske skriftkulturen i det karolingerriket. Irske Columbanus (543–615) var aktiv i Frankerriket fra 590, etablerte klostre fram til han døde. Han kom til det europeiske fastlandet sammen med tolv følgesvenner og opprettet klostre i Annegray, Luxeuil, og Fontaines i dagens Frankrike og Bobbio i dagens Italia. I løpet av 600-tallet opprettet disipler av Columbanus, og andre irske og skotske misjonærer flere klostre, schottenklöster, i hva som nå er Frankrike, Tyskland, Belgia, og Sveits. Den irske innflytelsen i disse klostrene er reflektert i tilpasningen av en egen insulær stil i bokproduksjonen, synbar i verker fra 700-tallet som det liturgiske verket Sacramentarium Gelasianum. Den insulære innflytelsen på uncialskrift i den senere merovingerperioden førte til sist til utviklingen av karolingisk minuskel på 800-tallet.

Pengesystem

Mynt preget av Teodebert I, 534–548, og med hans eget bilde.

Bysantinske mynter ble brukt i Frankerriket før Teodebert I begynte å prege sine egne penger ved begynnelsen av sin kongetid. Myntene solidus og triens mellom 534 og 679. Denarius (eller denier) kom senere i navnet til Kilderik II og ulike ikke-kongelige i tiden 673–675. En karolingsk denarius erstattet den fra merovingerne, og den frisiske penning, i Frankerriket fra 755 og til 1000-tallet.

Denarius dukket til sist opp i Italia, utgitt i navnet til karolingermonarkene etter 794, senere av såkalt «innfødte» konger på 900-tallet, og enda senere av tysk-romerske keisere fra og med Otto I av Det tysk-romerske rike i 962. Til sist ble denarii utgitt i Roma i navnene til paven og keiseren fra Leo III og Karl den store og varte fram til slutten av 900-tallet.

Samfunn

Den mest dramatiske endringen i Frankerriket i tidlig middelalder var sammenbruddet i handelen og bylivet. Mens mange «byer» eksisterte var de egentlig befestede landsbyer eller sentre for markeder, omgitt av myndighetenes bygninger og religiøse hus; mange av byene var levninger fra romerske byer som hadde forfalt og langsomt bygde seg opp igjen. Det var imidlertid forbedringer i jordbruket, mest merkbart ved spredningen av en ny, tung plog og anvendelsen av trevangsbruk, hvilket innebar at dyrket mark ved en landsby var inndelt i tre innhegnede vanger (sidestykker) med en treårig rotasjon.

Litteratur

Primærkilder

• Ammianus Marcellinus: Roman History. Oversettelse til engelsk av Roger Pearse. London: Bohn, 1862.
• Prokopios: History of the Wars. Oversettelse til engelsk av H. B. Dewing.
• Fredegar: The Fourth Book of the Chronicle of Fredegar with its Continuations. Oversettelse til engelsk av John Michael Wallace-Hadrill. Connecticut: Greenwood Press, 1960.
• Fredegar: Historia Epitomata, ved Woodruff, Jane Ellen. University of Nebraska–Lincoln, 1987.
• Gregorius av Tours: Historia Francorum, Latin Library
• Gregorius av Tours: The History of the Franks. Oversettelse til engelsk av Ernest Brehaut. 1916. Utdrag Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine.
• Gregorius av Tours: The History of the Franks. 2 bind. Oversettelse til engelsk av O. M. Dalton. Oxford: Clarendon Press, 1967.
• Bachrach, Bernard S., overs. (1973): Liber Historiae Francorum.

Sekundære kilder

• Bachrach, Bernard S. (1971): Merovingian Military Organization, 481–751. Minneapolis: University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-0621-8
• Collins, Roger (1991): Early Medieval Europe 300–1000. London: MacMillan.
• Fouracre, Paul (2000): «The Origins of the Nobility in Francia» i: Duggan, Anne J., red.: Nobles and Nobility in Medieval Europe: Concepts, Origins, Transformations, Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 0-85115-769-6.
• Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany: the Creation and Transformation of the Merovingian World. New York: Oxford University Press, ISBN 0-19-504458-4
• James, Edward (1988): The Franks. (Peoples of Europe series) Basil Blackwell, ISBN 0-631-17936-4
• Lewis, Archibald R. (Juli 1976): «The Dukes in the Regnum Francorum, A.D. 550–751» i: Speculum 51 (3), s. 381–410.
• McKitterick, Rosamond (1983): The Frankish Kingdoms under the Carolingians, 751–987. London: Longman, ISBN 0-582-49005-7.
• Murray, Archibald C. & Goffart, Walter A. (1999): After Rome's Fall: Narrators and Sources of Early Medieval History.
• Nixon, C. E. V. & Rodgers, Barbara (1994): In Praise of Later Roman Emperors. Berkeley.
• Schutz, Herbert (2000): The Germanic Realms in Pre-Carolingian Central Europe, 400–750. American University Studies, Series IX: History, Vol. 196. New York: Peter Lang.
• Wallace-Hadrill, J. M. (1962): The Long-Haired Kings. London: Butler & tanner Ltd.
• Wallace-Hadrill, J. M. (1970): The Barbarian West. London: Hutchinson.

Eksterne lenker

• Tabell: Hovedsteder i Frankerriket i årene 509–800 (PDF), engelsk tekst