Dagobert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dagobert I
Emile Signol (1804-1892) - Dagobert Ier roi d'Austrasie de Neustrie et de Bourgogne (mort en 638).jpg
Kong Dagobert.
Maleri av Émile Signol, 1845.
Født611 (juliansk)
ukjent verdi
Død19. januar 639 (juliansk)
Saint-Denis
Gravlagt Klosterkirken Saint-Denis
Ektefelle Gormatrude, Ragnétrude, Nantilde, Wulfégonde, Berchilde
Far Klotar II
Mor Bertrude
Søsken Charibert II, Merowech, Emma of Austrasia, Berta, Énimie
Barn Sigibert III, Klodvig II, Regintrud
Beskjeftigelse Monark
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Dagobert I (latin: Dagobertus; født ca. 603[1], død 19. januar 639) var konge av Austrasia (623634), konge av frankerne (629639). Han var den siste merovinger–monarken med reell kongelig makt.[2] Han var i tillegg den første av de frankiske kongene som ble gravlagt i de kongelige graver i klosterkirken Saint-Denis.[3]

Da hans far Klotar II døde i 628 etter et styre på 45 år ble Dagobert konge av et forent rike. Han ble selv tvunget til gjøre sin sønn Sigibert III til konge av Austrasia. Da han selv døde i 639 etter et styre på 11 år forble Frankerriket delt. Sigibert III forble konge av Austrasia og hans yngre sønn Klodvig II ble konge av Neustria og Burgund. Bak kongemakten etablerte rikshovmestrene (maior domus) i hvert sin rike og ble etter hvert makten bak makten, de faktiske herskerne i hvert sitt rike.[4]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Kong Dagobert, illustrasjon fra 1300-tallet.

Dagobert var den eldste sønnen til Klotar II og Haldetrude (575–604). Klotar II hadde styrt alene over frankerne siden 613. I 623 ble Klotar tvunget til gjøre Dagobert til konge over Austrasia da adelen i denne regionen krevde sin egen konge. Da Klotar ga Austrasia til sønn var opprinnelig Alsace, Vogesene og Ardennene ikke inkludert, men ikke lenge etter at Dagobert var etablert tvang adelen i Austrasia ham til å avgi disse områdene til Dagobert. Styret til en frankisk monark fra kjerneområdet i Austrasia knyttet Alsace nærmere hoffet. Dagobert opprettet et nytt hertugdømme (senere hertugdømmet Alsace) for å vokte regionen mot angrep og ambisjoner fra burgundere eller alamannerne. Hertugdømmet besto av Vogesene, den burgundiske porten (Trouée de Belfort eller Porte de Bourgogne) og Transjura (Øvre Burgund). Dagobert gjorde adelsmannen Gundoin til den første hertug av den nye politikken som kom til å vare ut slutten av merovingerdynastiet.[5]

Ved sin fars død i 629 arvet Dagobert kongerikene Neustria og Burgund. Hans halvbror Charibert II, sønn av Sikhilde, gjorde krav på Neustria, men Dagobert motsatte seg ham. Sichildes bror Brodulf klagde inn avgjørelsen på vegne av sin unge nevø, og Dagobert fikk truet halvbroren til å overta et mindre område, Aquitaine, som en form for «trøstepremie»[6] og ledet deretter mordet på Charibert, og senere også hans sønn Chilperik myrdet i 632. Deretter ble både Burgund og Aquitaine lagt inn under hans styre igjen. Det forente Frankerriket førte til at han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i Vest-Europa. I 631 førte Dagobert en stor hær mot Samo, slavernes hersker, men hæren ble beseiret ved Wogastisburg, i henhold til Fredegars krønike.[7]

Styre i Neustria fra Paris[rediger | rediger kilde]

Statue av Dagobert med sitt septer.
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Faramund 410426
Klodio 426447
Merovek 447458
Kilderik I 458481
Klodvig I 481511
  Kildebert I 511558
  Klotar I 511561
  Klodomer 511524
  Teoderik I 511534
    Teodebert I 534548
    Teodebald I 548555
Klotar I 558561
  Karibert I 561567
  Kilperik I 561584
    Klotar II 584629
  Guntram 561592
    Childebert II 592595
    Teoderik II 595613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561575
    Childebert II 575595
    Teodebert II 595612
    Teoderik II 612613
    Sigibert II 613
Klotar II 613629
  Dagobert I 623629
Dagobert I 629639
  Charibert II 629632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639658
    Klotar III 658673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673675
    Teoderik III 675691
  Sigibert III 634656
     Kildebert den adopterte      656661
    Klotar III 661662
     Childerik II 662675
     Klodvig III 675676
     Dagobert II 676679
Teoderik III 679691
Klodvig IV 691695
Childebert III 695711
Dagobert III 711715
Chilperik II 715720
  Klotar IV 717720
Teoderik IV 721737
Childerik III 743751

I 632 gjorde adelen i Austrasia opprør under rikshovmesteren Pipin av Landen. To år senere, i 634, beroliget Dagobert den opprørske adelen ved å plassere sin tre år gamle sønn Sigebert III på tronen, således overføre kongelig makt til den østlige delen av sine riker, akkurat som hans far hadde gjort for ham elleve år tidligere. Med et barn som konge var rikshovmesteren som ble den som egentlig utøvde den kongelige myndighet. «Frankerne forsøkte å balansere, med besværlighet, kongens makt, rettighetene til den kongelige familie, og det intense behovet til de frankiske adelsmennene (de tidligere klanhøvdingene) til å styre seg selv, og styret til en barnekonge under makten til en lokal rikshovmester, til en drivverdig om enn ustabil løsning.»[4]

Som konge gjorde Dagobert Paris til sin hovedstad. Under sitt styre bygde han festningen i Meersburg (også kalt for Alte Burg, «Gammelborgen») på en klippe over Bodensjøen i hva som er dagens Tyskland og som er landets eldste bebodde festning.[8] Som andektig religiøs var han også ansvarlig for byggingen av klosterkirken Saint-Denis på stedet for et benediktinerkloster i Paris. Han utnevnte også Arbogast som biskop av Strasbourg (som senere ble helgenerklært).[9] Han tok tilbake kongelige eiendommer i riket som var blitt overtatt adelen og kirken. I Paris holdt han et luksuriøst hoff. Han var også en beskytter av kunstartene, og var særlig interessert i det utsøkte håndverksarbeidet til sin finansminister, gullsmeden Eligius, på fransk kalt Eloi (senere helgenerklært som skytshelgen for gullsmeder og metallarbeidere).[10][11]

Dagobert hadde en utstrakt utenrikspolitikk. En baskisk leder kom til hans hoff for sverge troskap. Han blandet seg inn i affærene til vestgoterne i Spania og langobarderne i nordlige Italia. Han hadde også diplomatisk forbindelse med keiseren i Østromerriket og sverget «evig fred» med hverandre.[11]

Dagobert døde i begynnelsen av 639 i klosteret Saint-Denis og var den første frankiske kongen som ble gravlagt i klosterkirken. Den ble siden det tradisjonelle gravstedet for kongene i Frankrike.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Dagobert overvåker byggingen av klosterkirken Saint-Denis.

Forfatteren av Fredegars krønike kritiserte kongen for hans løse moral ved at han hadde «tre dronninger bortimot samtidig, foruten flere elskerinner.» [12] Krøniken navngir dronningen, Nanthild og de ellers ukjente Wulfegundis og Berchildis, men ingen av elskerinnene, og slår fast at en liste over elskerinner ville være for lang. [12]

I 625-626 giftet Dagobert seg med Gormatrude, en søster av hans fars hustru Sikhilde, men dette ekteskapet var barnløst. Etter å ha skilt seg fra denne kvinnen i 629-630, gjorde han Nanthild, en saksisk tjener (puella) fra sitt personlige, følge til sin nye dronning.[13] Hun fødte:

  • Klodvig II (født 634-635), senere konge av Neustria og Burgund.

Kort tid etter at han var gift med Nanthild tok han med seg en kvinne ved navn Ragnetrude og hun fødte senere hans yngste sønn:

Det har vært spekulert om Regintrud, abbedisse av Nonnberg-klosteret (Salzburg i dagens Østerrike), også var et av Dagoberts barn, skjønt denne teorien passer ikke med Regintruds antatte fødselsdato mellom 660 og 665. Han ble gift inn den bayerske familiedynastiet agilulfingerne (enten med hertug Theodo eller hans sønn Theodbert, hertug i Salzburg).

Le bon roi Dagobert[rediger | rediger kilde]

Utdrag av notene til Le bon roi Dagobert.

Dagobert ble udødeliggjort i sangen Le bon roi Dagobert («Den gode kong Dagobert»), en barneregle som består av utvekslinger mellom kongen og hans øverste rådgiver, Eligius. Den satiriske diktningen plasserte Dagobert i forskjellige latterlige posisjoner som Eligius sine gode råd trakk ham ut av. Teksten oppsto antagelig en gang på 1700-tallet og ble ekstremt populær som et uttrykk for antikongelige stemningen under den franske revolusjon. Med unntak av å plassere Dagobert og Eligius i sine respektive roller, har den ingen rot i historisk virkelighet.[14]

I eventyr[rediger | rediger kilde]

I brødrene Grimms eventyr nummer 43 gjenfortelles et sterkt katolsk motiv: da den gode kong Dagobert forlot denne jammerdal lot Gud Satan å ta hans sjel ettersom kongen ikke var renset for alle synder. Djevelen tok sjelen og la den i en båt, men sankt Dionysius (Saint Denis) glemte ikke sin gamle venn og ba til Gud at han måtte støtte sjelen og Gud innvilget bønnen. Etter at flere helgener kjempet mot djevelen kom engler som førte Dagobert til himmelen.[15]

Maktsymboler[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oldfield, Paul (2014): Sanctity and Pilgrimage in Medieval Southern Italy, 1000-1200, Cambridge University Press, s. 218.
  2. ^ Williams, Rose (2005): The Lighter Side of The Dark Ages, Anthem Press, ISBN 1-84331-192-5, s. 52
  3. ^ Duby, Georges (1991): France in the Middle Ages 987-1460: from Hugh Capet to Joan of Arc, Blackwell Publishers, ISBN 0-631-18945-9, s. 134
  4. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 252
  5. ^ Geuenich, Dieter (1997): «Gundoinus», Geschichte der Alemannen. W. Kohlhammer GmbH, s. 99, 102, 158.
  6. ^ Deutsch, Lorànt (2013): Metronome: A History of Paris from the Underground Up, New York: St. Martin's, s. 96.
  7. ^ Jaques, Tony (2011): Dictionary of Battles and Sieges: P-Z, Vol. 3. Westport: Greenwood. s. 1109.
  8. ^ «Die Meersburg», Burg-meersburg.de
  9. ^ Farmer, David Hugh, red. (2004): Arbogast of Strasbourg i: Oxford Dictionary of Saints, 5. utg., Oxford University Press, s. 32.
  10. ^ «St. Eligius», Catholic Encyclopedia
  11. ^ a b «Dagobert I», Encyclopædia Britannica, 7, 1911
  12. ^ a b Fredegar, IV, 60.
  13. ^ Fredegar IV, 58: Nantechildem unam ex puellis de menisterio matrimonium accipiens reginam sublimavit.
  14. ^ «Le bon roi Dagobert», Mama Lisa's World, Songs & Rhymes From France. I fransk original og engelsk oversettelse
  15. ^ «Grimm's Saga No. 439: King Dagobert’s Soul in the Ship» (PDF), Church of St Dionysius

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Klotar II 
Konge av Austrasia
(623629)
Etterfølger:
 Sigibert III 
Forgjenger:
 Klotar II 
Frankernes konge
(629634)
Etterfølger:
 Teoderik III 
Forgjenger:
 Gallia ble delt 
Konge av Neustria og Burgund
(634639)
Etterfølger:
 Klodvig II