Dagobert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dagobert I
Kong Dagobert.
Maleri av Émile Signol, 1845.
Fødtca. 611[1]Rediger på Wikidata
Død19. jan. 639[1]Rediger på Wikidata
Saint-Denis[1]
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleGormatrude[2]
Nantilde[2]
Wulfégonde[2]
Berchilde[3]
Partner(e)Ragnétrude[4]
FarKlotar II[5]
MorBertrude[1]
SøskenCharibert II[1]
Merowech[6]
Emma of Austrasia[7]
Berta[8]
Enimia
BarnSigibert III[9]
Klodvig II[5][10]
Regintrud[5]
NasjonalitetFrankrike[11]
GravlagtKlosterkirken Saint-Denis
Signatur
Dagobert Is signatur
Dagobert I på Commons

Dagobert I (latin: Dagobertus; født ca. 603,[12] død 19. januar 639) var konge av Austrasia fra 623 til 634, og konge av frankerne fra 629 til 639. Han var den siste merovinger-monarken med reell kongelig makt.[13] Han var i tillegg den første av de frankiske kongene som ble gravlagt i de kongelige graver i klosterkirken Saint-Denis.[14]

Da hans far Klotar II døde i 628 etter et styre på 45 år ble Dagobert konge av et forent rike. Han ble selv tvunget til gjøre sin sønn Sigibert III til konge av Austrasia. Da han selv døde i 639 etter et styre på 11 år forble Frankerriket delt. Sigibert III forble konge av Austrasia og hans yngre sønn Klodvig II ble konge av Neustria og Burgund. Bak kongemakten etablerte rikshovmestrene (maior domus) i hvert sin rike og ble etter hvert makten bak makten, de faktiske herskerne i hvert sitt rike.[15]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Kong Dagobert, illustrasjon fra 1300-tallet.

Dagobert var den eldste sønnen til Klotar II og Haldetrude (575–604). Klotar II hadde styrt alene over frankerne siden 613. I 623 ble Klotar tvunget til gjøre Dagobert til konge over Austrasia da adelen i denne regionen krevde sin egen konge. Da Klotar ga Austrasia til sønn var opprinnelig Alsace, Vogesene og Ardennene ikke inkludert, men ikke lenge etter at Dagobert var etablert tvang adelen i Austrasia ham til å avgi disse områdene til Dagobert. Styret til en frankisk monark fra kjerneområdet i Austrasia knyttet Alsace nærmere hoffet. Dagobert opprettet et nytt hertugdømme (senere hertugdømmet Alsace) for å vokte regionen mot angrep og ambisjoner fra burgundere eller alamannerne. Hertugdømmet besto av Vogesene, den burgundiske porten (Trouée de Belfort eller Porte de Bourgogne) og Transjura (Øvre Burgund). Dagobert gjorde adelsmannen Gundoin til den første hertug av den nye politikken som kom til å vare ut slutten av merovingerdynastiet.[16]

Ved sin fars død i 629 arvet Dagobert kongerikene Neustria og Burgund. Hans halvbror Charibert II, sønn av Sikhilde, gjorde krav på Neustria, men Dagobert motsatte seg ham. Sichildes bror Brodulf klagde inn avgjørelsen på vegne av sin unge nevø, og Dagobert fikk truet halvbroren til å overta et mindre område, Aquitaine, som en form for «trøstepremie»[17] og ledet deretter mordet på Charibert, og senere også hans sønn Chilperik myrdet i 632. Deretter ble både Burgund og Aquitaine lagt inn under hans styre igjen. Det forente Frankerriket førte til at han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i Vest-Europa. I 631 førte Dagobert en stor hær mot Samo, slavernes hersker, men hæren ble beseiret ved Wogastisburg, i henhold til Fredegars krønike.[18]

Styre i Neustria fra Paris[rediger | rediger kilde]

Statue av Dagobert med sitt septer.
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Faramund 410–426
Klodio 426–447
Merovek 447–458
Kilderik I 458–481
Klodvig I 481–511
  Kildebert I 511–558
  Klotar I 511–561
  Klodomer 511–524
  Teoderik I 511–534
    Teodebert I 534–548
    Teodebald I 548–555
Klotar I 558–561
  Karibert I 561–567
  Kilperik I 561–584
    Klotar II 584–629
  Guntram 561–592
    Childebert II 592–595
    Teoderik II 595–613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561–575
    Childebert II 575–595
    Teodebert II 595–612
    Teoderik II 612–613
    Sigibert II 613
Klotar II 613–629
  Dagobert I 623–629
Dagobert I 629–639
  Charibert II 629–632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639–658
    Klotar III 658–673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673–675
    Teoderik III 675–691
  Sigibert III 634–656
     Kildebert den adopterte      656–661
    Klotar III 661–662
     Childerik II 662–675
     Klodvig III 675–676
     Dagobert II 676–679
Teoderik III 679–691
Klodvig IV 691–695
Childebert III 695–711
Dagobert III 711–715
Chilperik II 715–720
  Klotar IV 717–720
Teoderik IV 721–737
Childerik III 743–751

I 632 gjorde adelen i Austrasia opprør under rikshovmesteren Pipin av Landen. To år senere, i 634, beroliget Dagobert den opprørske adelen ved å plassere sin tre år gamle sønn Sigebert III på tronen, således overføre kongelig makt til den østlige delen av sine riker, akkurat som hans far hadde gjort for ham elleve år tidligere. Med et barn som konge var rikshovmesteren som ble den som egentlig utøvde den kongelige myndighet. «Frankerne forsøkte å balansere, med besværlighet, kongens makt, rettighetene til den kongelige familie, og det intense behovet til de frankiske adelsmennene (de tidligere klanhøvdingene) til å styre seg selv, og styret til en barnekonge under makten til en lokal rikshovmester, til en drivverdig om enn ustabil løsning.»[15]

Som konge gjorde Dagobert Paris til sin hovedstad. Under sitt styre bygde han festningen i Meersburg (også kalt for Alte Burg, «Gammelborgen») på en klippe over Bodensjøen i hva som er dagens Tyskland og som er landets eldste bebodde festning.[19] Som andektig religiøs var han også ansvarlig for byggingen av klosterkirken Saint-Denis på stedet for et benediktinerkloster i Paris. Han utnevnte også Arbogast som biskop av Strasbourg (som senere ble helgenerklært).[20] Han tok tilbake kongelige eiendommer i riket som var blitt overtatt adelen og kirken. I Paris holdt han et luksuriøst hoff. Han var også en beskytter av kunstartene, og var særlig interessert i det utsøkte håndverksarbeidet til sin finansminister, gullsmeden Eligius, på fransk kalt Eloi (senere helgenerklært som skytshelgen for gullsmeder og metallarbeidere).[21][22]

Dagobert hadde en utstrakt utenrikspolitikk. En baskisk leder kom til hans hoff for sverge troskap. Han blandet seg inn i affærene til vestgoterne i Spania og langobarderne i nordlige Italia. Han hadde også diplomatisk forbindelse med keiseren i Østromerriket og sverget «evig fred» med hverandre.[22]

Dagobert døde i begynnelsen av 639 i klosteret Saint-Denis og var den første frankiske kongen som ble gravlagt i klosterkirken. Den ble siden det tradisjonelle gravstedet for kongene i Frankrike.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Dagobert overvåker byggingen av klosterkirken Saint-Denis.

Forfatteren av Fredegars krønike kritiserte kongen for hans løse moral ved at han hadde «tre dronninger bortimot samtidig, foruten flere elskerinner.» [23] Krøniken navngir dronningen, Nanthild og de ellers ukjente Wulfegundis og Berchildis, men ingen av elskerinnene, og slår fast at en liste over elskerinner ville være for lang.[23]

I 625-626 giftet Dagobert seg med Gormatrude, en søster av hans fars hustru Sikhilde, men dette ekteskapet var barnløst. Etter å ha skilt seg fra denne kvinnen i 629-630, gjorde han Nanthild, en saksisk tjener (puella) fra sitt personlige, følge til sin nye dronning.[24] Hun fødte:

  • Klodvig II (født 634-635), senere konge av Neustria og Burgund.

Kort tid etter at han var gift med Nanthild tok han med seg en kvinne ved navn Ragnetrude og hun fødte senere hans yngste sønn:

Det har vært spekulert om Regintrud, abbedisse av Nonnberg-klosteret (Salzburg i dagens Østerrike), også var et av Dagoberts barn, skjønt denne teorien passer ikke med Regintruds antatte fødselsdato mellom 660 og 665. Han ble gift inn den bayerske familiedynastiet agilulfingerne (enten med hertug Theodo eller hans sønn Theodbert, hertug i Salzburg).

Le bon roi Dagobert[rediger | rediger kilde]

Utdrag av notene til Le bon roi Dagobert.

Dagobert ble udødeliggjort i sangen Le bon roi Dagobert («Den gode kong Dagobert»), en barneregle som består av utvekslinger mellom kongen og hans øverste rådgiver, Eligius. Den satiriske diktningen plasserte Dagobert i forskjellige latterlige posisjoner som Eligius sine gode råd trakk ham ut av. Teksten oppsto antagelig en gang på 1700-tallet og ble ekstremt populær som et uttrykk for antikongelige stemningen under den franske revolusjon. Med unntak av å plassere Dagobert og Eligius i sine respektive roller, har den ingen rot i historisk virkelighet.[25]

I eventyr[rediger | rediger kilde]

I brødrene Grimms eventyr nummer 43 gjenfortelles et sterkt katolsk motiv: da den gode kong Dagobert forlot denne jammerdal lot Gud Satan å ta hans sjel ettersom kongen ikke var renset for alle synder. Djevelen tok sjelen og la den i en båt, men sankt Dionysius (Saint Denis) glemte ikke sin gamle venn og ba til Gud at han måtte støtte sjelen og Gud innvilget bønnen. Etter at flere helgener kjempet mot djevelen kom engler som førte Dagobert til himmelen.[26]

Maktsymboler[rediger | rediger kilde]

  • Dagoberts grav
  • Detalj fra Dagoberts grav, 1200-tallet
    Detalj fra Dagoberts grav, 1200-tallet
  • Dagoberts grav ved klosterkirken Saint-Denis, omgjort på 1200-tallet
    Dagoberts grav ved klosterkirken Saint-Denis, omgjort på 1200-tallet
  • Dagoberts grav i dens rom i klosterkirken
    Dagoberts grav i dens rom i klosterkirken
  • Dagoberts septer og tronstol
  • Dagoberts septer
    Dagoberts septer
  • Dagoberts tronstol
    Dagoberts tronstol
  • Tronstol, detalj
    Tronstol, detalj
  • Tegning av tronstolen
    Tegning av tronstolen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e La Préhistoire des Capétiens[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 102[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 103[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ books.google.cz[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 97-97[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 98[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 99[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 105-106[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 110-112[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ IdRef, www.idref.fr, besøkt 4. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Oldfield, Paul (2014): Sanctity and Pilgrimage in Medieval Southern Italy, 1000-1200, Cambridge University Press, s. 218.
  13. ^ Williams, Rose (2005): The Lighter Side of The Dark Ages, Anthem Press, ISBN 1-84331-192-5, s. 52
  14. ^ Duby, Georges (1991): France in the Middle Ages 987-1460: from Hugh Capet to Joan of Arc, Blackwell Publishers, ISBN 0-631-18945-9, s. 134
  15. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 252
  16. ^ Geuenich, Dieter (1997): «Gundoinus», Geschichte der Alemannen. W. Kohlhammer GmbH, s. 99, 102, 158.
  17. ^ Deutsch, Lorànt (2013): Metronome: A History of Paris from the Underground Up, New York: St. Martin's, s. 96.
  18. ^ Jaques, Tony (2011): Dictionary of Battles and Sieges: P-Z, Vol. 3. Westport: Greenwood. s. 1109.
  19. ^ «Die Meersburg», Burg-meersburg.de
  20. ^ Farmer, David Hugh, red. (2004): Arbogast of Strasbourg i: Oxford Dictionary of Saints, 5. utg., Oxford University Press, s. 32.
  21. ^ «St. Eligius», Catholic Encyclopedia
  22. ^ a b «Dagobert I», Encyclopædia Britannica, 7, 1911
  23. ^ a b Fredegar, IV, 60.
  24. ^ Fredegar IV, 58: Nantechildem unam ex puellis de menisterio matrimonium accipiens reginam sublimavit.
  25. ^ «Le bon roi Dagobert», Mama Lisa's World, Songs & Rhymes From France. I fransk original og engelsk oversettelse
  26. ^ «Grimm's Saga No. 439: King Dagobert’s Soul in the Ship» (PDF), Church of St Dionysius

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Klotar II  		Konge av Austrasia
(623–629)
 Etterfølger:
 Sigibert III 
Forgjenger:
 Klotar II  		Frankernes konge
(629–634)
 Etterfølger:
 Teoderik III 
Forgjenger:
 Gallia ble delt  		Konge av Neustria og Burgund
(634–639)
 Etterfølger:
 Klodvig II 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dagobert_I&oldid=23544278»