Gregor III
.jpg)
.jpg)
Gregor III (født i Syria, død 28. november 741 i Roma) var pave fra den 18. mars 731 til sin død ti år senere. Han regnes som helgen i den katolske kirke, med festdag den 28. november.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Gregor var av syrisk opphav, i slekt med etterfølgeren Sakarias, og sønn av en mann ved navn Johannes. Det kan tenkes at de var innvandret til Roma etter de arabiske erobringene av blant annet deres hjemland. Han behersket både latin og gresk.
Munk, kardinal[rediger | rediger kilde]
To kilder hevder at han ble munk i benediktinerordenen. Han hadde en særlig hengivenhet til helgenen Chrysogonus, og som kardinalprest var San Crisogono-basilikaen hans tittelkirke[1][2].
Pave[rediger | rediger kilde]
Gregor ble valgt til pave av romerne ved akklamasjon i forgjengerens gravprosesjon. Han ble ikke innviet som pave før mer enn en måned senere, muligens fordi han ventet på anerkjennelse fra eksarken i Ravenna.
Som syrer [3] var han dermed den femte syriske pave og den tiende født utenfor Europa. Dermed var han den siste ikke-europeiske pave frem til Pave Frans, som ble valgt i 2013 - 1.272 år senere.
Han søkte på alle vis å gå i sin forgjengers fotspor. Det skulle bli et meget vanskelig pontifikat, fremfor alt på grunn av forholdene i øst. Han bestrebet seg på å framskaffe et bedre forhold til Det bysantinske rike, uten å oppgi Gregor IIs standpunkt i billedstriden. Disse interessene viste seg til tider å være motstridende. Han holdt to synoder i Roma i år 731 ved hvilke han fordømte billedstormerne, men keiser Leo III stilte seg avvisende til alle hans oppfordringer, og endret ikke sin egen mening. Etter at paven deretter ekskommuniserte keiseren, ble alle bispedømmer i Sicilia, Sør-Italia og Illyrias overført av keiseren til patriarkatet i Konstantinopel. Pave Gregor brøt da kontakten med Bysants i protest.
Pave Gregor tok også opp sin forgjengers strid mot langobardene og søkte derunder, om enn forgjeves, å bevege Karl Martell til væpnet inngripen. Pave Gregor opprettholdt også forgjengerens forbindelser med Bonifatius, og utnevnte ham både til erkebiskop i 732, og til pavelig legat for Germania i 738. Dessuten fikk han Bonifatius med på å oppgi sine videre misjonsplaner, for å heller ta tak i organisasjonen av kirken i Bayern og Schwaben. Selv med den engelske kirke søkte Gregor å innlede forbindelser.
I 732 forbød pave Gregor III spising av hestekjøtt.[4] Grunnlaget var at inntak av hestekjøtt visstnok ble praktisert i forbindelse med hedensk kult.
Han er begravd i Peterskirken.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The cardinals.
- ^ Levillain, s. 643.
- ^ «The Cardinals of the Holy Roman Church». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 15. mars 2013.
- ^ "Gregori 3.(...) und verbot den neuen Christen im Teutschland den rohen Speck von Roßfleisch zu essen / als ein grobs / wilds / viehisches Haydenhandwerk. Fra: Johannes Nas (1534–1590): Concordia Alter unnd newer, guter, auch böser Glaubens strittiger lehren, verglichne beschreibung. 1583.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Eamon Duffy: Saints and sinners: A history of the popes, New Haven, Conn., Yale University Press, 2006 (ISBN 9780300115970)
- Philippe Levillain: The papacy : Gaius-Proxies, New York, Routledge, 2002 (ISBN 9780415922302)
- Horace K. Mann: The lives of the popes in the early Middle Ages, vol. I : The popes under the Lombard rule, Part 2, 657–795, 1914, 203–224 p.
- Frédéric J. Simoons: Eat not this flesh, Food avoidances from Prehistory to Present, University of Wisconsin Press, 1994, 550 p. ISBN 978-0-299-14254-4.
- Warren Treadgold: A history of the Byzantine state and society, Stanford, California, Stanford University Press, 1997 (ISBN 0804726302)
- Gregorius 3. G. III i Nordisk familjebok (2. utgave, 1909)
- Artikkelen bygger delvis på materiale fra Catholic Encyclopedia, Volume VI. (1909)
 |
Forgjenger: Gregor II |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Zacharias |