Gallo-romersk kultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gallo-romerske skulpturer, funnet i Ingelheim.
Gallisk kriger kledd i romersk hamata med en kappe over samtidig som han bærer en torque, gallisk halsring.

Gallo-romersk kultur henviser til den romerskpregede kulturen i Gallia mellom senantikken og tidlig middelalder. Den utviklet seg under romaniseringen av befolkningen under romersk styre. Det ble karakterisert av gallerne tilpasset seg romersk levevis og romersk tenkesett i en gallisk kontekst.[1] I realiteten var det snakk om at tre forskjellige kulturer (den galliske, greske og romerske) ble blandet, ikke i form av én ny kultur, men en rekke forskjellige kombinasjoner innen religion, språk og kunst. Utviklingen i Gallia, som er godt studert, har gitt historikerne en modell for å sammenligne og kontrastere parallelle romaniserte kulturer i andre, mindre godt dokumenterte romerske provinser. Mest tydelig skjedde var kultursynkretismen i regionen Gallia Narbonensis, som senere ble til Oksitania, mens Aquitaine var mindre påvirket. Etter at frankerne hadde erobret det romerske nordlige Gallia, utviklet befolkningen der en merovingisk kultur, som ikke helt kan regnes med i det gallo-romerske kulturområde. Den romerske livsformen, som var fokusert om bylivets begivenheter og kulturelle forpliktelser (res publica), og om det rent luksuriøse livet i de selvforsynte, landlige romerske villaene, holdt seg lenge i de gallo-romerske områder.

Interpretatio romana ga romerske navn på galliske guddommer, slik som guden for metallarbeid, Gobannos (navnet betyr «smed»),[2] men av de galliske guddommene var det kun hestegudinnen, Epona, som spredte seg til romaniserte kulturer utover de galliske grensene.[3]

De barbariske invasjonene som begynte tidlig på 400-tallet som påtvang germansk kultur og språk på den gallo-romerske, førte til fundamentale endringer i samfunnslivet, i økonomien og i den militære organiseringen. Den gotiske bosetningen i 418 førte til dobbel lojalitet da den vestromerske autoriteten falt fra hverandre i Roma. Den vanskelige situasjonen for den høyt romaniserte herskerklassen[4] av blant annet historikeren Mathisen[5] og stridene til biskop Hilarius av Arles (401-449) av blant annet M. Heinzelmann.[6]

Inn i 600-tallet vedvarte den gallo-romerske kulturen særskilt i områdene i Gallia Narbonensis som utviklet seg til Oksitania, Gallia Cisalpina (latin: «Gallia på denne siden av Alpene»), og i mindre grad i Gallia Aquitania. Det tidligere romeriserte nordlige Gallia straks det ble underlagt frankerne utviklet seg til merovingerkulturen isteden. Romersk liv, sentrert rundt offentlige hendelser og kulturelt ansvar i det urbane livet (res publica) og tidvis det luksuriøse livet i selvforsynt rurale villasystemet gikk i oppløsning over lengre tid i gallo-romerske regioner hvor vestgoterne i stor grad arvet status quo i 418. Gallo-romersk språk vedvarte i nordøst til Silva Carbonaria som utgjorde en effektiv kulturelle barriere med frankerne i nord og øst, og i nordvest til de nedre dalstrøkene av elven Loire hvor gallo-romersk kultur møtte frankisk kultur i en by som Tours og i den gallo-romerske biskopen Gregorius av Tours som konfronterte merovingerherskerne, og som skrev frankernes historie i det latinske verket Historia Francorum.

Basert på gjensidig lingvistisk forståelighet har forskeren David Dalby kommet fram til sju språk som er utviklet fra gallo-romersk: gallo-vallonsk, fransk, frankoprovençalsk, retoromansk, ladinsk, friulisk og lombardisk.[7] Imidlertid er andre definisjoner langt bredere og omfatter også retoromanske språk, okkitano-romansk språk, og gallo-italiske språk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Nordlige Gallia sou, 440-450, 4240mg. Hotel de la Monnaie.

Samfunnsstruktur[rediger | rediger kilde]

Romersk administrasjon hadde inndelt Gallia i tre provinser, som ble ytterligere underinndelt på 200-tallet under keiser Diocletian, og delt mellom to dioecesis (forvaltningsområder); Galliae og Viennensis, under den pretorianske prefekten av Galliae. På det lokale nivå var det sammensatt av civitates som bevarte, i grove trekk, grensene til de tidligere uavhengige galliske stammene, som hadde vært organisert for stor del i landsbystrukturer som beholdt en del trekk i den sivile romerske administrasjonen som var overliggende.

I løpet av den romerske perioden var det en stadig økende andel av gallerne som fikk romersk borgerskap. I 212 førte endringen Constitutio Antoniniana til at alle som var født frie menn i Romerriket fikk romersk borgerskap.

Det galliske riket[rediger | rediger kilde]

I løpet av krisen i det tredje århundret, fra 260 til 274, ble Gallia utsatt fra angrep og herjinger fra alamannere grunnet uroen med den romerske innbyrdeskrigen. Som en reaksjon på de økende lokale problemene, utnevnte gallo-romere deres egen keiser Postumus. Det rike som denne utbryterkeiseren hersket over, Gallia, romersk Britannia og til dels Hispania, er vanligvis blitt kalt for Det galliske riket, skjønt det var kun et av flere utbryterriker med usurpatorer som tok kontrollen over deler av Romerriket og forsøkte å bli keiser. Hovedstaden til den galliske utbryterstaten til Postumus og hans etterkommere var Trier, som ofte ble benyttet som en form for nordlig hovedstad i Romerriket av mange keisere. Det galliske riket ble avsluttet da keiser Aurelianus avgjørende beseiret Tetricus I i slaget ved Châlons i 274.

Frankerriket[rediger | rediger kilde]

Kopi av Kilderiks seglring fra hans grav i Tournai.
Klodvigs erobringer mellom 481 og 511

Etter at grensen ved Rhinen brøt sammen etter «den store invasjonen» i 406-407, flyttet den gallo-romerske hovedstaden til Arles for større trygghet. Vandalene og svebere dro videre til Spania grunnet usurpatoren Konstantin III og hans tropper fra Britannia, men burgunderne ble igjen og presset til seg et kongerike ved midte Rhinen. Nedre Rhinen hadde i stor grad blitt forlatt til fordel for ulike germanske stammer kjent som frankere. Den politiske ustabiliteten synes å ha fått mange gallo-romerske aristokrater til å ha forlatt nordlige Gallia og søkt sørover. Den romerske hæren var ikke lenger i stand til å beskytte nordlige Gallia. Ved 430- eller 440-tallet var den gjenværende romerske hæren blitt en broket samling av romerske soldater og germanske leiesoldater.[8] Den romerske generalen Flavius Aëtius, som dominerte de militære affærene i Gallia på denne tiden, var selv avhengig av huniske tropper for å beseire burgunderne og flytte dem til et nytt område mellom Lyons og Genève, som siden fikk navn etter dem, Burgund. Da Aëtius fikk sammen en allianse i 451 for å beseire Attilas hunere var det med vestgotiske, burgundske og frankiske soldater som utgjorde den største andelen av den «romerske» hæren. Da Aëtius ble myrdet i 454 var det ingen klar romersk ledelse igjen i Gallia.[9]

Dette politiske tomrommet ble utnyttet av Kilderik I, høvding for en gruppe frankere. Han synes å ha samarbeidet med romerne, eller med en gruppe romere, mot vestgoterne og sakserne i Loiredalen, og selv om han var en hedning fant han det formålstjenlig å samarbeide med den galliske kirken. I dette la han grunnlaget for et kongedømme, merovingerriket som hans etterkommere hadde de neste tre århundrene. I de forvirrende årene etter den siste keiser i Vestromerriket i 455 må Kilderik ha virket som en naturlig leder for nordlige Gallia. Han døde i 481 eller 482, og hans grav i Tournai, som ble avdekket 1653,[10] viste stor rikdom, blant annet flere hundre gullmynter preget i Konstantinopel, noe som kan antyde en del av hans betydning.

Han ble etterfulgt av sin sønn Klodvig I. Detaljene i hans styre er blitt nedtegnet av den gallo-romerske Gregorius av Tours, som selv ikke snakket frankisk. I fransk historiografi er Klodvig blitt den første kongen av hva som ble til Frankrike ved at han samlet frankerne i nordlige Gallia under en konge, før han underla seg andre germanske stammer, og opprettet et rike som dekket det meste av dagens Frankrike, unntatt de sørlige delene, som han overlot til sine fire sønner da han døde i 511. Han lot seg også døpe som kristen i den katolske kirke, framfor i den arianske kristentro,[11] noe som innebar en forening av frankerne og gallo-romerne i Frankerriket.

Religion[rediger | rediger kilde]

Den før-kristne religiøse forestillingene i romerske Gallia var preget av en synkretisme av gresk-romerske guddommer med deres innfødte galliske, baskiske eller germanske motparter, mange som var av lokal kult. Assimilasjon ble forenklet ved at lokale og stedegne guddommer ble tolket inn i romerske begreper, eksempelvis som Lenus Mars eller Apollo Grannus. En romersk gud kunne bli satt sammen med en innfødt gudinne, som med Merkur og Rosmerta.[12] I minst et tilfelle, som med hestegudinnen Epona, ble en innfødt gallisk gudinne også opptatt i romersk religion.[13]

Østlige mysteriereligioner trengte seg inn i Gallia fra tidlig av. Blant disse var kultene til Orfeus, Mithras, Kybele og Isis. Keiserkulten, sentret hovedsakelig rundt numen («guddommelig vilje»)[14] til Augustus, kom til å spille en framtredende rolle i den offentlige religion i Gallia, mest dramatisk i den pan-galliske seremoni som æret Roma og Augustus ved Condate-alteret i nærheten av Lugdunum en gang i året den 1. august.[15]

Kristendom[rediger | rediger kilde]

Gallo-romersk kristen sarkofag, Rignieux-le-Franc (Ain), slutten av 300-tallet (Louvre).

Gregorius av Tours nedtegnet tradisjonen at etter kristenforfølgelsene under keiseren Decius og medkeiseren Gratus (250-251) sendte den framtidige pave Felix I sju misjonærer til Gallia for å gjenetablere de avbrutte og spredte kristne samfunnene. Gatianus til Tours, Trophimus til Arles, Paulus til Narbonne, Saturninus til Toulouse, Denis (også skrevet som Dionysius) til Paris, Martialis til Limoges og Austremonius (også skrevet som Austromoine) til Clermont.[16]

Mellom 400- og 500-tallet besto de gallo-romerske kristne samfunnene fortsatt av uavhengige kirker i urbane områder, hver av dem styrt av en biskop. Kristne erfarte at deres lojaliteten måtte deles mellom biskopen og den sivile prefekt som fungerte i stor grad i overensstemmelse med den senromerske, keiserlige administrasjon. En del av samfunnene hadde sin opprinnelse som var blitt opprettet før kristenforfølgelsene på 200-tallet. Biskopens personlighet var avgjørende for graden av lojalitet etter hvert som den romerske administrasjonen gikk i oppløsning, og folket, både kristne som ikke-kristne, knyttet seg til lokale ledere framfor overordnede institusjoner. De fleste biskopene kom fra de øverste samfunnslag i det gallo-romerske samfunnet som en velegnet vei for karriere som ikke var militær, og de representerte seg selv som formidlere av den romerske tradisjonen og som brystvern mot de barbariske invasjoner fra vandaler og gotere. Andre biskoper førte de mest fromme og trofaste inn i radikal askese. Biskopene tok ofte på seg pliktene til den sivile administratoren etter at den romerske administrasjonen gikk i oppløsning eller trakk seg ut grunnet presset fra de barbariske invasjonene på 400-tallet; organiserte byggeprosjekter og fungerte til og med som dommere i domstoler i de lokale samfunnene. Mirakler ble tilskrevet mange av biskopene, foruten også andre hellige menn og kvinner, og førte til helgendyrkelser, tidvis svært raskt etter deres død. Et stort antall lokalt helligholdte gallo-romerske og merovingerhelgener ble fremmet i de urolige overgangsårhundrene mellom 400- og 750-tallet. Blandingen av de verdslige og sekulære administrasjonen og pliktene kan bli eksemplifisert med karrieren til biskop Caesarius av Arles fra 503 til 543; representant av siste generasjon av kirkeledere i Gallia som arbeidet for å fremme storstilte asketiske elementer inn i den vestlige, kristne tradisjon.[17]

Gallo-romersk kunst[rediger | rediger kilde]

«Endymion-sarkofagen», tidlig på 200-tallet, gjenfunnet i 1806 ved Saint-Médard-d'Eyrans, i romerske Gallia Aquitania (Louvre)

Romersk kultur innførte en ny fase av antropomorfisk skulptur til det galliske samfunnet,[18] syntetisert med galliske tradisjoner med forbedrede metallarbeid, utviklet en rik produksjon av gallo-romersk sølvarbeid. Grunnet uroen på 400-tallet ble store forråd (depotfunn) gjemt unna, noe som har bevart en del originalarbeid fra kostbare gallo-romersk sølvarbeid fra villaer og templer fra å bli ødelagt. Utstillingen av gallo-romersk sølvarbeid ble særlig framhevet ved skatter som ble avdekket i Chaourse-skatten (Aisne), Mâcon-skatten (Saône et Loire), Graincourt-lès-Havrincourt-skatten (Pas de Calais), Notre-Dame d'Allençon-skatten (Maine-et-Loire), og Rethel -skatten (Ardennes, funnet i 1980).[19]

Gallo-romerske veier og steder[rediger | rediger kilde]

Den romerske delen av Gallia ble knyttet sammen av et nettverk av romerske veier som knyttet byene sammen. Via Domitia, utlagt i 118 f.Kr., strakte seg fra Nîmes til Pyreneene hvor den knyttet seg til Via Augusta ved Col de Panissars. Via Aquitania strakte seg fra Narbonne hvor den ble knyttet til Via Domitia, til Atlanterhavet gjennom Toulouse til Bordeaux. Via Scarponensis knyttet Trier til Lyon gjennom Metz.

Steder, restaurerte, og museer[rediger | rediger kilde]

Byste i bronse av gallo-romer, fra Lausanne i Sveits, ca 200 e.Kr.
Mosaikk fra Vesunna domus.

Ved Périgueux er det en luksuriøs romersk villa, Vesunna domus, som nå er omgjort til Vesunna gallo-romersk museum. Den er bygget rundt hage omgitt av en søylegang med dristige freskoer, nå beskyttet av en moderne struktur av stål og glass.[20]

Lyon, hovedstaden i romersk Gallia, har et eget gallo-romersk museum, Musée gallo-romain de Fourvière (rue Céberg), assosiert med levninger av et teater og odeion (bygning for musikalske framføringer) fra romerske Lugdunum. Besøkende blir gitt bilde av dagliglivet, økonomiske forhold, institusjoner, trosforestillinger og kunstaktiviteter fra de første fire århundrene av den kristne tiden. Blant de mest betydningsfulle gjenstandene er Claudius-tavlen, eller Lyon-tavlen, er bronsetavle med en avskrift av en tale gitt av den romerske keiser Claudius for det romerske senatet i 48 hvor han anmoder om at lederne i de galliske nasjonene for innpass i de romerske magistrater. Anmodningen ble godtatt og gallerne besluttet å gravere den keiserlige tale på bronse.[21]

I Metz, en gang en viktig by i Gallia, har Metz' museer (nå kalt for Musée de La Cour d'Or, «Gyldne borggård-museer») en rik samling av gallo-romersk funn og gjenværende gallo-romerske bad.

I Martigny i det franskspråklige distriktet Wallis i Sveits står Fondation Pierre Gianadda, et moderne museum for kunst og skulptur som deler område og plass med et gallo-romersk museum som er sentrert på fundamentet av et gallisk tempel.

Andre steder er:

Byer[rediger | rediger kilde]

Det gallo-romerske museum i amfiteateret i Lugdunum

Amfiteatre[rediger | rediger kilde]

Akvedukter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Woolf, G. (1998): Becoming Roman: The Origins of Provincial Civilization in Gaul, Cambridge University Press
  2. ^ Pollini, J. (2002): «Gallo-Roman Bronzes and the Process of Romanization: The Cobannus Hoard» i: Monumenta Graeca et Romana, 9, Leiden: Brill.
  3. ^ Oaks, L.S. (1986): «The goddess Epona: concepts of sovereignty in a changing landscape» i: Pagan Gods and Shrines of the Roman Empire
  4. ^ Gilliard, F.D. (1979): «The Senators of Sixth-Century Gaul» i: Speculum.
  5. ^ Mathisen, R.W. (1993): Roman Aristocrats in Barbarian Gaul: Strategies for Survival in an Age of Transition, University of Texas Press.
  6. ^ Heinzelmann, M. (2002): «The 'affair' of Hilary of Arles (445) and Gallo-Roman identity in the fifth century» i Drinkwater & Elton: Fifth-Century Gaul: a crisis of identity?
  7. ^ Dalby, David (1999/2000): The Linguasphere register of the world’s languages and speech communities. Observatoire Linguistique, Linguasphere Press. Volume 2. Oxford. Omtale
  8. ^ Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 69-70
  9. ^ Given, John (2014): The Fragmentary History of Priscus: Attila, the Huns and the Roman Empire, AD 430-476, Arx Pub, s. 126
  10. ^ Wallace-Hadrill, J. M. (1982): Long-Haired Kings, Toronto: University of Toronto Press, s. 162
  11. ^ Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 71
  12. ^ CIL 13. 04311: Deo Mercurio et Rosmertae / Musicus Lilluti fil(ius) et sui(s) ex voto («Musicus, sønn av Lillut[i]us, til guden Mercur og til Rosmerta, som resultat av et [hellig] løfte»).
  13. ^ Dexter, Miriam Robbins (1997): «Horse Goddess» i: Encyclopedia of Indo-European Culture, Taylor & Francis, s. 280.
  14. ^ Lewis, Charlton T.; Short, Charles: «numen» i: A Latin Dictionary. Perseus Digital Library.
  15. ^ Bromwich, James (2013): The Roman Remains of Northern and Eastern France, Routledge, s. 402
  16. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, I.30 («The seven men sent into the Gauls to preach»).
  17. ^ Klingshirn, William E. (1994): Caesarius of Arles: The Making of a Christian Community in Late Antique Gaul, New York: Cambridge University Press.
  18. ^ Newell, A. N. (1934): «Gallo-Roman Religious Sculpture» i: Greece & Rome 3.8, s. 74-84.
  19. ^ Utstillingen «Trésors d'orfevrerie Gallo-Romaine»", Musée de la Civilisation Gallo-Romaine, Lyons, gjennomgått av Johns, Catherine (juni 1989): The Burlington Magazine 131, s. 443-445
  20. ^ «Vésunna, Musée gallo-romain de Périgueux», Musées Aquitains
  21. ^ «Claudius: Lyon Speech», Bibliotheke
  22. ^ Maison Carrée, offisielt nettsted

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Drinkwater, John, & Elton, Hugh, red. (2002): Fifth-Century Gaul: a crisis of identity?, Cambridge University Press.
  • Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing.
  • Wallace-Hadrill, J.M. (1983): The Frankish Church, Oxford University Press, ISBN 0-19-826906-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]