Kildebert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kildebert I
Konge av de saliske frankere
Kong Kildebert,
maleri av Jean-Louis Bézard, 1838
Fødtca. 496
Reims
Død13. desember 558
Paris[1]
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleUltragotha
FarKlodvig I
MorClotilde[1]
SøskenClodomer[2]
Teoderik I av Austrasia[3]
Klotar I[1]
Ingomer[4]
Clotilde[1]
BarnKrodoberge og Krodesinde
GravlagtKlosterkirken Saint-Denis
Regjeringstid511–558
Kildebert I på Commons
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Faramund 410–426
Klodio 426–447
Merovek 447–458
Kilderik I 458–481
Klodvig I 481–511
  Kildebert I 511–558
  Klotar I 511–561
  Klodomer 511–524
  Teoderik I 511–534
    Teodebert I 534–548
    Teodebald I 548–555
Klotar I 558–561
  Karibert I 561–567
  Kilperik I 561–584
    Klotar II 584–629
  Guntram 561–592
    Childebert II 592–595
    Teoderik II 595–613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561–575
    Childebert II 575–595
    Teodebert II 595–612
    Teoderik II 612–613
    Sigibert II 613
Klotar II 613–629
  Dagobert I 623–629
Dagobert I 629–639
  Charibert II 629–632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639–658
    Klotar III 658–673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673–675
    Teoderik III 675–691
  Sigibert III 634–656
     Kildebert den adopterte      656–661
    Klotar III 661–662
     Childerik II 662–675
     Klodvig III 675–676
     Dagobert II 676–679
Teoderik III 679–691
Klodvig IV 691–695
Childebert III 695–711
Dagobert III 711–715
Chilperik II 715–720
  Klotar IV 717–720
Teoderik IV 721–737
Childerik III 743–751

Kildebert I (fransk: Childebert, «stor kriger»; født ca. 496, død 13. desember 558) var en frankisk konge fra merovingerdynastiet. Etter faren Klodvigs død i 511 ble Frankerriket delt i fire deler etter gammel germansk skikk slik at hver av sønnene fikk sin del. Kildebert var den tredje av de fire, og med Klotilde som mor, født i Reims. Hans tildelte område var Paris, inkludert området nordover til elven Somme, vestover til Den engelske kanal og halvøya Armorica (en del av Bretagne). Han var konge av Paris fra 511 og til 558. Fra 524 var han også konge av Orléans. Hans brødre styrte i andre deler av Frankerriket; (halvbroren) Teoderik I i Metz, Klodomer i Orléans; og Klotar I i Soissons.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De fire sønnene til Klodvig.

Klodvig fikk en rekke barn med sin kristne hustru Klotilde, en prinsesse fra Burgund. Den første var Ingomar, ble født i 494, men døde samme år. Klodomer ble født i 495, Kildebert i 496, og Klotar i 497. De hadde også en yngre søster, født i 500, og siden giftet bort til Amalarik, konge av vestgoterne. Den fjerde og eldste broren Teoderik, født ca. 485, hadde en annen mor, enten farens første hustru, eller en ukjent frille.

Klodvig er bemerkelsesverdig ved at han lot seg døpe til katolikk, kanskje tilskyndet av sin hustru Klotilde, i 496. Samtidig ble hans hær også døpt. Dåpen skapte en allianse mellom de frankiske monarkene og den galliske kirken i Frankerriket. Han var også en hensynsløs erobringskonge som samlet frankerne i et rike, og ved sin død i 511 hadde han erobret det meste av de nordlige og vestlige delene av hva som tidligere hadde vært romerske Gallia.

Kildebert var som sine brødre oppdratt til et liv som kriger. I 523 deltok han med sine brødre i en krig mot Godomar av Burgund.[5] Året etter ble broren Klodomer drept i slaget ved Vézeronce, som en del av et angrep på Burgund. Frankerne gikk på et hardt nederlag og måtte trekke seg tilbake. Godomar fortsatt sitt styre av Burgund fram til 534.[6]

Drapet på nevøene[rediger | rediger kilde]

Mynt med Kildeberts bilde.
Drapet på de unge nevøene, illustrasjon fra 1400-tallet, Chroniques de France.

Klodomers andel av Frankerriket i Orléans var ment å gå i arv til hans etterkommere, hans tre små sønner. Kildebert sammensverget seg med broren Klotar for å kvitte seg med nevøene slik at de kunne overta Klodomers andel. I henhold til Gregorius av Tours litterære framstilling, sendte brødrene Arcadius, sønnesønn av Sidonius Apollinaris, til deres mor Klotilde. Som dronningmor hadde hun autoritet som overhode av familien. Sendebudet overrakte henne en saks og et sverd. Han ga henne valget om å klippe håret av guttene, hennes sønnesønner, således frata dem deres lange hår som var frankernes symbol på kongeverdighet, eller drepe dem. Hun skal ha svart: «Det er bedre for meg å se dem døde enn kronraket. De er oppfostret til å bli konger.»[7] Etter at brødrene egenhendig fikk myrdet sine små nevøer, unntatt den ene som slapp unna, Klodoald, og som valgte å gå i kloster framfor å risikere livet, overtok deres besittelser: Kildebert annekterte byene Chartres og Orléans.

Kildebert deltok senere i flere militære ekspedisjoner mot kongeriket Burgund. Han beleiret Autun i 532 og i 534, etter at Burgund var beseiret og erobret sammen med broren Klotar og Teoderiks sønn Teudebert (etter at Teoderik døde i 533 eller 534), tok Kildebert sin andel av krigsbyttet. Det ble byene Mâcon, Lyon og Genève. Da Witiges, østgoternes konge, overlot Provence til frankerne i 535 for å sikre seg fred, gikk besittelsen Arles og Marseille til Kildebert. Annekteringen av provinsen ble fullført vinteren 536–537 med hjelp av styrkene til Klotar. I tillegg til betydelig mengde med gull sikret Witiges seg også frankernes støtte i sin kamp mot den bysantinske keiseren Justinian.[8]

Søsteren Klotilde[rediger | rediger kilde]

I 531 mottok Kildebert tryglende bønn fra sin søster Klotilde (oppkalt etter moren), som var giftet bort til den vestgotiske kongen Amalarik. Kongen av Hispania var arianer mens frankerne var siden Klodvigs dåp katolske. Klotilde hevdet at hennes ektemann Amalarik mishandlet henne på det groveste. Hovedkilden er Gregorius av Tours, som selv var en sterk motstander av arianismen,[9] hevdet at Amalarik forsøkte med tvang å få Klotilde til å oppgi katolisismen, og skal ha banket henne til blods, og Klotilde sendte da et tørkle dynket i sitt eget blod til Kildebert.[10][11] Kildebert dro sørover med en hær og beseiret Amalarik, og erobret Narbonne. Amalarik trakk seg tilbake til Barcelona hvor han siden, i henhold til Isidor av Sevilla, ble myrdet av sine egne folk.[12] På reisen tilbake til Paris døde Klotilde av ukjente årsaker. Kildebert fraktet liket hennes tilbake til Paris hvor hun ble gravlagt ved siden av sin far.[10]  

Andre krig mot vestgoterne[rediger | rediger kilde]

Beleiringen av Zaragoza.
Statue av Khildebert, nå i Louvre

Kildebert gikk i en ny krig mot vestgoterne våren 542. Sammen med broren Klotar ledet han en hær inn i vestgoternes Hispania og deres konge Teudis. De erobret Pamplona og beleiret Zaragoza, men ble til sist tvunget til å oppgi beleiringen etter 49 dager. De beholdt for en tid noe land sør for Pyreneene, men det er uklart hva resultatet av invasjonen var. Den ikke nøytrale Gregorius av Tours skrev at de erobret store deler av Spania og dro hjem med enormt krigsbytte,[13] men Isidor av Sevilla gir det motsatte resultat ved å hevde at vestgoterne ved deres hærfører Theudigisel drepte nær alle frankere, bortsett fra en gruppe som ved hjelp av bestikkelser greide å slippe unna.[14]

Det mest varige resultatet var antagelig at de fraktet tilbake til Paris en kostbar relikvie, drakten til den hellige Vincent av Zaragoza[15] Til helgenens ære (og sin egen), bygget Kildebert ved Paris’ porter det senere så berømte klosteret Sainte-Croix-et-Saint-Vincent, senere kjent som benediktinerklosteret Saint-Germain des Prés, og som ble gravstedet for merovingerkongene.

Død[rediger | rediger kilde]

Kildebert døde den 13. desember 558 av naturlige årsaker og ble gravlagt i det kloster i Paris han hadde grunnlagt, og hvor hans grav senere ble gjenoppdaget.[16] Saint-Germain des Prés ble det kongelige gravsted for merovingerkongene fram til 765.[17]

Kildebert etterlot seg ingen sønner, kun to døtre, Krodoberge og Krodesinde,[18] som hadde fått med sin hustru Ultragotha (død en gang etter 566/567). Etter hans død overtok hans bror Klotar hans besittelser.

Kildebert var en erobringskonge som sin far. Han utvidet sine besittelser gjennom kriger med utenlandske makter i større grad enn noen av sine brødre: han drev krig i Burgund, Spania, Provence og andre steder i Gallia. Gregorius av Tours siterte Kildebert i at «Velim unquam Arvernam Lemanem quae tantae jocunditatis gratia refulgere dicitur, oculis cernere.» («Om jeg kunne ha satt øynene på Auvergne Limagne, som omtales så høyt.»[19] han var også en av de mest religiøse av Klodvigs sønner, som vist med det kloster han bygde. Statuen som vises av ham er en senere retrospektiv utgave, fra rundt 1200-tallet, og portrettlikhet kan derfor ikke forventes.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d La Préhistoire des Capétiens, side(r) 67-69[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 66[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 59-61[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Kaiser, Reinhold (2004): The Burgundians. Stuttgart: Kohlhammer, ISBN 3-17-016205-5
  6. ^ Lebecq, Stéphane (1990): Nouvelle histoire de la France médiévale. Les origines franques Ve - IXe siècle, ISBN 2-02-011552-2, s. 65
  7. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 18. Engelsk oversettelse Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine. hos Medieval Sourcebook
  8. ^ Vitiello, Massimiliano (2014): Theodahad: A Platonic King at the Collapse of Ostrogothic Italy, University of Toronto Press, s. 163
  9. ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms: 450-751, London: Longman, s. 171. Sitat: «allowed his religious bias to determine his interpretation of the events.»
  10. ^ a b Gregorius av Tours: Historia Francorum, III.10; i engelsk oversettelse: Thorpe, Lewis (1974): History of the Franks, Harmondsworth: Penguin, s. 170f.
  11. ^ Heather, Peter (1996): The Goths, Oxford: Blackwell, s. 277. Sitat: «I doubt that this is the full story, but the effects of Frankish intervention are clear enough.»
  12. ^ Isidor av Sevilla (1970): History of the Goths, kapittel 40; Donini, Guido og Ford, Gordon B., overs. (1966): Isidore of Seville's History of the Goths, Vandals, and Suevi, Leiden: E.J. Brill, s. 19
  13. ^ Thorpe, Lewis (1974): History of the Franks, Harmondsworth: Penguin, s. 186f
  14. ^ Isidor av Sevilla: Historia de regibus Gothorum, Vandalorum et Suevorum, kapittel 41; Donini, Guido og Ford, Gordon B., overs. (1966): Isidore of Seville's History of the Goths, Vandals, and Suevi, Leiden: E.J. Brill, s. 19f
  15. ^ «Den hellige Vincent av Zaragoza (d. 304)», Katolsk.no
  16. ^ «Nouveaux documents sur le tombeau de Childebert a Saint-Germain-des-Prés» i: Bulletin de la Société des Antiquaires, 1887.
  17. ^ Périn, Patrick (1966): Médiévales, 31, s. 29-36
  18. ^ Navnene er fra senere dokumenter og antagelig fiktive, jf. «Ultrogothe», Genealogiequebec
  19. ^ Limagne er en stor slette i den franske regionen Auvergne som ikke ble erobret av frankerne før av de karolingske kongene
  20. ^ «King Childebert I (died 558), founder of the abbey of Saint-Germain-des-Prés», Louvre

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum
  • Isidor av Sevilla: Historia de regibus Gothorum, Vandalorum et Suevorum
Sekundærkilder
  • Geary, Patrick J.(1988): Before France and Germany. Oxford University Press.
  • Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms: 450-751, London: Longman

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Klodvig I  		Konge av Paris
(511–558)
 Etterfølger:
 Klotar I 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kildebert_I&oldid=19331758»