Flavius Aëtius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Flavius Aëtius
Diptych Aetius.jpg
Født390
Silistra
Død21. september 454
Ravenna
Ektefelle Pélagie
Beskjeftigelse Politiker, militærperson

Flavius Aëtius (396 – 21. september 454), dux et patricius, var magister militum, en romersk general, i den siste epoken for Vestromerriket. Han var en dyktig hærfører og den mest innflytelsesrike person i to tiår(433–454). Han styrte politikken overfor barbarstammer som bosatte seg som foederati innenfor Vestromerrikets grenser. Han samlet en stor romersk og alliert (foederati) hær for å stoppe hunerne i slaget ved Chalons, og avsluttet de ødeleggende huniske invasjonene til Attila i 451.

Aëtius er ofte blitt beskrevet som «den siste romer»,[1] selv om han selv hadde avstamming blant barbarerne.[2] Aëtius’ militære og politiske dyktighet var hva som mellom den evige by og de barbariske horder. Hans store seier over hunerne ved Chalons har plassert ham blant de store romerske hærførerne, men han var også en nådeløs politisk deltaker som kaldblodig søkte makt.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Opphav og familie[rediger | rediger kilde]

Aëtius ble født ved Durostorum i Moesia Inferior (i dagens Silistra, Bulgaria) en gang rundt 391.[3] Hans far, Flavius Gaudentius, var en romersk general av skytisk opprinnelse.[1][4] Betegnelsen «skytisk» ble jevnlig brukt i senantikken som samlebetegnelse for østgermanske stammer, Joseph Cummins mener at Gaudentius var muligens av gotisk opprinnelse.[1] Aëtius’ mor, navnet er ukjent, var en rik aristokratisk kvinne av italiensk opphav.[5] En gang før 425 giftet Aëtius seg med datteren til Carpilio,[6] som fødte ham en sønn, også kalt Carpilio.[7] Senere giftet Aëtius seg med Pelagia, enken etter Bonifacius, som fødte ham en sønn, Gaudentius, født i Roma. Det er mulig at han også hadde en datter, hustru av Thraustila, som hevnet Aëtius’ død ved å drepe keiser Valentinian III.[8]

Første år og tjeneste for Joannes[rediger | rediger kilde]

Vestromerriket i 395

Som gutt tjenestegjorde Aëtius ved det keiserlige hoff, innrullert i den militære enhet av Protectores Domestici og ble deretter forfremmet til posisjonen som tribunus praetorianus partis militaris, noe som ga ham muligheten til å velges inn i en politisk posisjon.[9] Mellom 405 og 408 ble han holdt som gissel ved hoffet til Alarik I, vestgoternes konge. [10] I 408 anmodet Alarik om å få beholde Aëtius som gissel, men det ble avslått da han var blitt sendt til Uldin, hunernes konge, hvor han ble værende gjennom det meste styret til Kharaton, Uldins etterfølger.[11] I henhold til en del historikere var det Aëtius’ oppvekst blant militære folk som ga ham kjennskap til fysisk kamp og strid som ikke lenger var vanlig blant romerske generaler på denne tiden[10][12]

I 423 døde den vestromerske keiser Honorius. Den mest innflytelsesrike mann i Vestromerriket på denne tiden var Castinus og han fikk gjennomført at keiserens etterfølger ble Joannes, en offiser av høy rang. Joannes var ikke en del av det theodosiske dynasti og fikk heller ikke anerkjennelse ved det østromerske hoffet.[13] Den østromerske keiser Theodosius II organiserte en militær ekspedisjon vestover, ledet av Ardaburius og hans sønn Aspar, for å få plassert sin fetter og en nevø av Honorius, den unge Valentinian III på den vestromerske tronen. Aëtius gikk i tjeneste hos Joannes som cura palatii og ble sendt til hunerne for å anmode om deres støtte.[14] Joannes selv manglet en sterk hær og befestet seg i hovedstaden Ravenna hvor han ble drept sommeren 425. Ikke lenge etter kom Aëtius tilbake til Italia med en stor hunisk hærstyrke kun for å oppdage at makten i Vestromerriket var nå havnet i hendene på Valentinian III og hans mor Galla Placidia. Etter å ha kjempet mot Aspars hær, greide Aëtius å få til et kompromiss med Galla Placidia. Han sendte hjem sin hær av hunere og fikk i bytte rangen som comes et magister militum per Gallias, øverstkommanderende av den romerske hæren i Gallia.[15]

Første galliske krig[rediger | rediger kilde]

I 426 ankom Aëtius sørlige Gallia og tok kommandoen over felthæren.[16] På denne tiden var Arelate (dagens Arles), en viktig by i Narbonensis nær munningen av Rhône, under beleiring av vestgoterne, ledet av deres konge Teoderik. Aëtius beseiret vestgoterne, fjernet beleiringen av Arelate, og fordrev vestgoterne tilbake deres besittelser i Aquitania. [17]

I 428 kjempet han mot saliske frankere, beseiret deres konge Klodio og gjenerobret en del av de områdene frankerne hadde okkupert langs Rhinen.[18] I 429 ble han forfremmet til rangen av magister militum; det var antagelig junior av de to offiserer som var comes et magister utriusque militiae, da senior er kjent for å ha vært patrisieren Flavius Constantinus Felix, en av de mest innflytelsesrike på denne tiden, og en støttespiller for Galla Placidia.[19] I 430 ble Arelate angrepet av vestgoterne igjen, ledet av Anaolsus, men Aëtius beseiret dem på nytt.[17][20]

I mai 430 ble den eldre Felix anklaget av Aëtius og hæren for å ha sammensverget seg mot ham, og Aëtius fikk ham nådeløst drept sammen med sin hustru og en tjener. Med Felix fjernet var Aëtius blitt den med høyest rang blant magistri militiae, selv om han ennå ikke var blitt gitt tittelen patricius eller en seniorkommando. I løpet av 430-tallet var Aëtius i Raetia og Noricum, beseiret bagaudere (lokale opprørsgrupper) [21] i Augusta Vindelicorum (dagens Augsburg), gjenopprettet romersk autoritet ved grensen av Donau, og drev krigføring mot juthungere, en germansk stamme.[22] I 431 var han tilbake i Gallia hvor han tok imot Hydatius, biskop av Aquæ Flaviæ (dagens Chaves i Portugal), som klagde på angrep fra svebere. Aëtius beseiret frankerne, og gjenerobret Tournacum (dagens Tournai) og Cambriacum (dagens Cambrai).[23] Han sendte Hydatius tilbake til Hispania.[24]

Krig med Bonifacius[rediger | rediger kilde]

Mynt med portrett av Bonifacius Comes Africae (422-431).[25]

Mens Aëtius drev krig i Gallia var det en pågående maktkamp mellom Aëtius, Felix, Bonifacius og keiser Valentinians mor og regent Galla Placidia. Etter at Felix var blitt henrettet sto Aëtius og Bonifacius igjen som de to dominerende, innflytelserike generalene, begge forsøkte hele tiden å få gunst hos Placidia. I 427 mens Bonifacius var guvernør (comes) av provinsen Africa greide Felx å sørge for at han mistet Placidias gunst. Bonifacius greide til sist å innynde seg, men først etter at Felix hadde sendt general Sigisvultus og to andre hæravdelinger imot ham da Aëtius’ advarte ham om Felix’ hensikt. I 429 utnyttet vandalene denne maktkampen, krysset over fra Hispania og til nordlige Afrika.[26]

I 432 var det Aëtius som holdt konsulatet, men Bonifacius tilbakekalt til Italia og ble varmt mottatt av Placidia. Han ble gitt rangen som patrisier og gjort til senior comes et magister utriusque militiae mens Aëtius ble fratatt sin militære kommando.[27] Aëtius, som trodde at hans fall var umiddelbart forestående, marsjerte med hæren mot Bonifacius og kjempet imot ham i slaget ved Rimini.[27] Boniface vant slaget, men ble selv dødelig såret og døde noen få måneder senere.[28] Aëtius slapp unna til Pannonia og reiste til hoffet til sin venn Rua, konge av hunerne. Med hunisk hjelp kunne han komme tilbake til makten i Italia, mottok tittelen comes et magister utriusque militiae, og fikk deretter Bonifaces svigersønn, Sebastianus, som hadde etterfulgt sin svigerfar som magister militum, forvist fra Italia og til Konstantinopel, kjøpte eiendommene til Bonifacius og giftet seg med Bonifacius’ enke Pelagia.[29]

Krig mot barbarer[rediger | rediger kilde]

Monza-katedralens diptyk, som kan ha vært bestilt ved Aëtius' første periode som konsul. Det kan derimot også forestille Stilicho.

Fra 433 til 450 var Aëtius den dominerende personligheten i Vestromerriket, fikk rangen som magnificus vir parens patriusque noster den 5. september 435 og spilte rollen som «beskytter» av Galla Placidia og Valentinian III mens keiseren fortsatt var umyndig.[30] På samme tid måtte han fortsatt ha oppmerksomhet på utviklingen i Gallia. I 436 ble burgundernes konge Gundahar (omtalt som Gunnar Gjukason i norrøn mytologi og myter)[31] ble beseiret og tvunget til å godta en fredsavtale med Aëtius og Avitus, men året etter sendt han huniske foederati for å utslette burgunderne.[32] Etter sigende skal 20 000 burgundere ha blitt drept i en massakre som antagelig ble grunnlaget for det tyske eposet Nibelungenlied (Vølsungesagnet).[33][34]

Det samme året var Aëtius antagelig i Armorica med sin general Litorius for å undertrykke et opprør fra bagaudere under ledelse av en viss Tibatto. I 437 fikk han sitt andre konsulat og opplevde bryllupet mellom Valentinian III og den østromerske prinsesse Licinia Eudoxia, datter av Theodosius II, i Konstantinopel. Det er sannsynlig at Aëtius var tilstede ved seremonien som markerte begynnelsen på keiserens direkte styre. På samme tid brøt Litorius beleiringen av Narbona (dagens Narbonne) og hadde snudd krigen til romernes fordel. De to påfølgende årene var opptatt av en krig med svebere og av krigen mot vestgoterne. I 438 vant Aëtius et stort slag, men i 439 kom tilbakeslaget da vestgoterne beseiret og drepte hans general Litorius og hans huniske foederati.[35] Aëtius kom tilbake til Gallia etter at Vetericus hadde stabilisert situasjonen, og beseiret vestgoterne og fikk en fredsavtale.[36] Tilbake i Italia ble han æret med en statue reist av senatet og folket i Roma på ordre fra keiseren; dette var antagelig også anledningen til et panegyrisk skrift av poeten Merobaudes.[37]

I 443 bosatte Aëtius i gjenværende burgundere i Sapaudia (dagens Savoie), sør for Genèvesjøen. Hans mest presserende bekymring på 440-tallet var problemene i Gallia og Hispania, hovedsakelig med lokale opprør og misnøye. Han bosatte alanere rundt Valence i 440 og langs Loire, inkludert Aurelianum (dagens Orléans), i 442 for å bøte på uroen i Armorica.[38] I Hispania mistet han gradvis taket på situasjonen. I 441 utnevnte han Asturius som Magister Militum per Hispanias for å slå ned lokalt opprør i Tarraconensis. Han ble kalt tilbake og general Merobaudes (ikke til å forveksles med poeten) beseiret i 443 et opprør i byen Aracellitanus i provinsen Hispania Baetica. I 445 fikk romerne vandalene til å angripe Turonium (dagens Turonio i Portugal) i Gallaecia, fulgt av Vitus som drev krig med en kombinert styrke av romere og gotere i 446, men som til sist ble beseiret.[39]

Bagauderne i Armorica, som romerne kalte lokale opprørsgrupper,[21] gjorde opprør på nytt i 447 eller 448, og ble slått ned av alanere under ledelse av Goar. Som et resultat flyktet opprørernes leder Eudoxius til hoffet til Attila, hunernes konge.[40] I 449 var et opprør i Hispania som herjet Tyriasso (dagens Tarazona), Caesaragusta (Zaragoza), og Illerdensus (Lleida]]). Sveberne dro inn i Tarraconensis for å delta i opprøret.[41]

I 445 beseiret Majorianus en frankisk beleiring av byen Turonum (dagens Tours), men som ble fulgt av et frankisk angrep under Klodio i regionen Atrebatum (dagens Arras) i provinsen Belgica Secunda.[42] Foederati ble stoppet i en bakhold i nærheten av Vicus Helena.[43] Aëtius ledet angrepet selv mens hans unge uordnete offiser Majorianus (den senere keiser) kjempet med kavaleriet.[44] Ved 450 hadde Aëtius klart å få til en avtale med frankerne. I 449 døde Klodio og hans yngre sønn Meroveks krav på tronen fikk støtte fra romerne. Aëtius adopterte ham som sin egen sønn og sendt ham fra Roma, hvor han hadde vært som diplomat, til det frankiske hoffet med mange gaver.[45]

Hunernes invasjon[rediger | rediger kilde]

Hunerne, ledet av Attila, invaderer Italia (Attila, the Scourge of God, av Ulpiano Checa, 1887).

Før 449 hadde Aëtius signert en avtale med hunerne som tillot en del av dem å bosette seg i Pannonia langs elven Sava. Han sendte også en kalt Constantius til Attila som sekretær. I 449 var Attila rasende over et påstått tyveri av en gullplate, og Constantius ble korsfestet. Aëtius sendte ham en ambassadør for å berolige hunerkongen. Attila sendte ham en dverg ved navn Zerco som gave. Han hadde tidligere tilhørt Aspar, og Aëtius lot dvergen komme tilbake til sin opprinnelige eier.[46]

I 445 var Attila ble lei av å dele makten med sin bror, og fikk ham myrdet for å bli enehersker av hunerne. Antagelig ønsket Aëtius denne endringen velkommen. Han hadde blitt venn med Atilla den tiden han selv var gissel i Rugilas leir, og han hadde senere samarbeidet med huneren ved en rekke kriger mot Romas fiender. Aëtius hadde gitt Atilla ærestittelen som magister militum, noe ga Atilla en god lønn og jevnlig tilgang på korn til sine tropper.[2]

Det gode forholdet mellom Aëtius og hunerne skulle ikke vare da Atilla aktet å angripe Gallia. Han visste at Aëtius var en alvorlig hindring og forsøkte å få ham fjernet, men i 451 da hunerne angrep var Aëtius fortsatt kommandanten av den romerske hæren i Gallia.[47] Den store hunniske hæren, forsterket med mange germanere, erobret flere byer og fortsatte mot Aurelianum (dagens Orléans).

Aëtius, med hjelp fra den innflytelsesrike gallo-romerske senatoren Avitus, overbeviste vestgoternes konge Teoderik, om å delta mot en felles fiende. Han lyktes også å Sangiban, alanernes konge, om å delta. I tillegg fikk han med seg krigere fra Armorica, saliske frankere, en del saksere, og burgundere fra Savoie. Den allierte hæren av romere og germanere forflyttet seg mot Aurelianum for å tvinge hunerne til å avbryte beleiringen og trekke seg ut på åpent landsskap.[48]

Den 20. juni 451 gikk Aëtius og Teoderik i konfrontasjon mot Attila og hans allierte i slaget ved Chalons.[49] Jordanes' De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger), forkortet til Getica, skrevet kort tid etter 551 i Konstantinopel, er hovedkilden til hendelsene ved slaget. Jordanes hevder at Teoderik ledet sin menn mot gotere og ble drept, enten kastet fra hesten og trampet til døde eller drept av et spyd.[50][51] Da Teoderik ble drept skal Aëtius ha forslått til hans sønn Torismund om trekke seg tilbake til Tolosa (dagens Toulouse) for å sikre seg farens trone, foruten at Aëtius overtalte Merovek om å vende tilbake til frankernes land. Av denne årsak er det sagt at Aëtius beholdt krigsbyttet for sin egen hær.[52] De primære kildene gir få detaljer om slagets resultat, men det synes å ha enten vært en romersk seier eller uavklart, bortsett fra Attila og hans menn trakk seg tilbake fra Gallia. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor han gjorde det, men det er mulig at Aëtius og Attila inngikk en avtale. Slaget ble uansett siden tolket som avgjørende for å slå hunerne tilbake.[49]

Attila kom tilbake i 452 for å legge press på sitt krav på å ekte Honoria. Aëtius greide ikke å forhindre at Attilas hær marsjerte gjennom De juliske Alper. Isteden valgte han å befeste Aquileia mot direkte angrep fra Attila.[53] Hunerkongen invaderte og herjet Italia, plyndret tallrike byer og raserte Aquileia fullstendig, og etterlot bevisst ingenting igjen. Valentinian III flyktet fra hoffet i Ravenna og til Roma. Aëtius forble på post, men han manglet en sterk nok hær til at han tok sjansen på å gå i direkte konfrontasjon, og isteden posisjonerte han hæren ved Bononia for å blokkere veiene gjennom Appenninene til Ravenna og Roma.[54] Edward Gibbon mente at Aëtius aldri viste sin storhet mer klart i håndtere Attilas framgang ved å trakassere og sinke fienden med kun en underlegen styrke. Attila slo til sist ro ved elven Po og møtte der ambassadører som omfattet prefekt Trygetius, tidligere konsul Gennadius Avienus, og pave Leo I. Etter å ha møtt disse, beordret Attila hæren sin tilbake til tross for at han ikke hadde fått Honoria eller de områdene han traktet etter. Historikere i antikken og middelalderen har tendert til å henvise til pavens overnaturlige kraft for å ha fått Attila til å snu,[55][56][57] men et antall praktiske faktorer er nok mer sannsynlig for å overtale Attila til å rekke seg tilbake: hans hær klarte ikke å skaffe seg nok mat, forsyninger og fór, og var utsatt for sykdommer, samtidig drev Aëtius aktiv med å plage hunerne med geriljakrig, og til sist hadde endelig den østromerske keiser Markian sendt tropper nord for Donau for å angripe hunernes hjemland og deres vasaller.[58]

Attentat[rediger | rediger kilde]

Selv om Aëtius hadde greid i 453 å forlovet sin sønn Gaudentius til Valentinians datter Placidia, hadde Valentinian III følt seg skremt av Aëtius, som en gang hadde støttet Joannes imot ham og som Valentinian III trodde ønsket å plassere sin egen sønn på keisertronen. Den romerske senatoren Petronius Maximus og kansleren Heraclius greide derfor å overtale Valentinian III til å bli med i en sammensvergelse for å få Aëtius drept. Den antikke historikeren Priskos fra Panion har rapportert at den 21. september 454, mens Aëtius var i Ravenna for å avlevere en finansiell rapport, hoppet plutselig Valentinian III opp fra sitt sete og erklærte at han ikke lenger ville være offer for Aëtius drukne fordervelser. Han holdt Aëtius ansvarlig for rikets vanskeligheter og anklaget ham for å stjele riket fra keiseren. Da Aëtius forsøkte å forsvare seg selv, trakk Valentinian III sverdet og sammen med Heraclius ble Aëtius truffet i hodet, noe som drepte ham.[59] Senere, da Valentinian III skrøt over hvor bra han hadde klart å kvitte seg med Aëtius, var det etter sigende en ved hoffet som hadde svart: «Om det var bra eller ikke, vet jeg ikke, men vit at du har hogd av din høyre hånd med din venstre.»[60] Edward Gibbon har kreditert Sidonius Apollinaris for denne berømte replikken.[61]

Maximus forventet å bli gjort til patrisier istedenfor Aëtius, men ble blokkert av Heraclius. Da Maximus søkte hevn, sørget han for at to hunere, venner av Aetius, ved navn Optila og Thraustila, til å drepe både Valentinian III og Heraclius. Den 16. mars 455 stakk Optila keiseren i brystet i det tempelet i Campus Martius som han var i prosessen av å demontere og forberedte på å øve på bueskyting. Da den overraskende keiseren snudde seg for å se hvem som hadde rammet ham, drepte Optila ham med å stikke sverdet i ham på nytt. I mellomtiden hadde Thraustila hoppet fram og drept Heraclius. De fleste soldatene som sto rett ved var trofaste tilhengere av Aetius og ingen løftet en hånd for å komme keiseren til hjelp.[62]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Militært ettermæle[rediger | rediger kilde]

Aëtius er generelt vurdert som en stor militær leder, faktisk var han priset så høyt av Østromerriket at han ble omtalt som den siste sanne romer i vest. Tradisjonelt har historikere også vurdert slaget ved Chalons av avgjørende betydning da det lemlestet Attila ved å ødelegge hans aura av å være uovervinnelig.[63] Gibbon har støttet dette synet ved å uttale at Attilas tilbaketrekning over Rhinen var den siste seier som ble oppnådd i navnet til Vestromerriket.[64]

Aëtius’ militære ettermæle ble klart definert av Châlons, selv om han i praksis styrte Vestromerriket fra 433–454, og forsøkte å stabilisere dets europeiske grenser under oversvømmelse av barbarer, fremst av disse var Attila og hunerne. En av hans største prestasjoner var at han klarte å samle en allianse mot Attila. Om dette har Arther Ferrill sagt:

SitatEtter at han sikret Rhinen, forflyttet Attila seg inn i sentrale Gallia og beleiret Orléans. Hadde han oppnådd dette målet, ville han ha vært i en sterk posisjon til vinne over vestgoterne i Aquitaine, men Aëtius hadde fått sammen en formidabel koalisjon mot hunerne. Den romerske leder hadde bygget en mektig allianse av vestgotere, alanere, og burgundere, forent dem sammen med deres tradisjonelle fiende romerne, for å forsvare Gallia. Selv om alle parter som ble samlet for å forsvare Vestromerriket hadde et felles hat for hunerne, var det fortsatte en bemerkelsesverdig bedrift av Aëtius å trekke dem sammen i et effektiv militært fellesskap.[65]Sitat

Mens historikeren John Bagnell Bury vurderte Aëtius som en stor militær leder og framstående figur i historien, betraktet han ikke slaget i seg selv som av avgjørende betydning. Han argumenterte for Aëtius angrep hunerne da de allerede holdt på å trekke seg tilbake fra Orléans slik at faren for Gallia var uansett i ferd med løses, og at han avsto fra å angripe hunerne på nytt dagen etter for å beholde maktbalansen. Bury antyder at den germanske seieren over hunerne i slaget ved Nedao, tre år senere, var av større betydning ved at hunerriket gikk i oppløsning. For Bury var resultatet av Châlons at Attila tilbrakte sitt siste år i å herje i nordlige Italia framfor Gallia.

Senere historikere har i stor grad sett forbi slaget og fokusert på den større innvirkningen av Aëtius’ karriere. Han er generelt forstått som en av de største romerske militærledere gjennom alle tider, foruten en utmerket diplomat og administrator. Meghan McEvoy har uttrykt at Châlons er mer et vitnemål til hans politiske evner enn hans militære dyktighet grunnet hans framsyn som skaffet avtaler og forpliktelser.[66] John Julius Norwich referert sarkastisk til attentatet på Valentinian III ved hans egne livvakter som en handling som keiseren påførte seg selv ved hans tåpelige henrettelse av Aëtius, Vestromerriket «største general».[67] Hugh Elton har bemerket at Aëtius og hans hær var en av de mest effektive romerske hærer som har eksistert med dens hastighet og mobilitet som vitner om et meget effektiv logistikk og system for arbeidskraft, noe som ikke er direkte påvist i kildene.[68] Den raske fragmenteringen og sammenbruddet for Vestromerriket etter hans død er generelt sett på som et vitnemål på Aëtius’ evne til å holde riket sammen.[69]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Aëtius’ ettermæle har vært preget av kontroversen noe lik den til Stilicho ved at begge etterlot seg riket betydeligere svakere da de døde. Som Stilichos kritikere har pekt mot hans manglende evner eller uvillighet til håndtere usurpasjon i Britannia, Gallia og Hispania, og for invasjonen over Rhinen i 406. Kritikere av Aëtius har pekt på innbyrdeskrigene i tiden 427-433 som gjorde det mulig for vandalene å krysse over fra Hispania og til nordlige Afrika med det påfølgende tapet og Aëtius’ manglende evne til å gjenerobre Kartago. Hughes har forsøkt på å svare på dette ved å peke på at Flavius Constantius Felix var ansvarlig for krigen som gjorde det mulig for vandalene å gripe muligheten til å invadere nordlige Afrika. Samtidig forsøkte romerne flere ganger å håndtere situasjonen, inkludert Bonifatius i 429-432, Aspar fra 430-435, og Aëtius selv i 441. Hughes (2012), s. 66–73, 83–84, 118–119.</ref> Heather hevder at Attilas framvekst ført til sist til at nordlige Afrika gikk tapt da den østromerske hæren og flåten ble tilbakekalt til Balkan.[70] Halsall har argumentert at det svarte merke på Aëtius’ karriere var hans blandete suksess i Hispania hvor flertallet av provinsene gikk tapt ved 449, skjønt han senere utbedret dette.[71] Tapet av rikets skatteinntekter og kornkammer i nordlige Afrika var det største tilbakeslaget i hans karriere. Hughes hevder at

SitatStilicho og Aëtius, som ganske sikkert kjente hverandre, skjønt de tilhørte ulike generasjoner, var ansvarlig for særskilte og vesentlig forskjellige problemer som de sto overfor. Ingen av dem kunne finne alle svarene.[72]Sitat

I kunsten[rediger | rediger kilde]

  • Aëtius er en hovedfigur i flere operaer med samme tittel, Ezio (italiensk for Aëtius), ved Georg Friedrich Händel (1732); Josef Mysliveček (1775 og 1777); Christoph Willibald Gluck (1763); Tommaso Traetta (1757); og Attila ved Giuseppe Verdi (1846).
  • Aëtius er en hovedfigur i to biografiske romaner av den polske forfatteren Teodor Parnicki: Aecjusz, ostatni Rzymianin (1937, «Aëtius, den siste romer») og Śmierć Aecjusza (1966, «Død over Aëtius»). Begge romanene er ambivalente portretter av Flavius Aëtius, og gir et bilde av den kompliserte romerske historie under en tid hvor lander var truet av barbarer.
  • I filmen Attila (1954) er Aëtius framstilt av Henri Vidal som en ærlig soldat som motvillig tjener det korrupte romerske hoffet. Figuren dør uhistorisk i en klimatisk kamp mot hunerne.
  • Aëtius er spilt av Powers Boothe i den amerikanske miniserien for TV kalt Attila. Her er han framstilt som hovedfigur og hvor hans metoder står kontrast til Attila. Sistnevnte blir hans venn og mentor og deretter nemesis. Samtidig er han framstilt som den eneste romerske general som kan beskytte Romerriket og møte Attila som hans like.
  • Aëtius er framstilt som den heroiske «siste romer» i William Napier triologi om Attila (2005), og som forener romerne og goterne i et siste, gigantisk slag for å stoppe hunernes invasjon i det epokegjørende slaget ved Chalons.
  • Aëtius, samt Galla Placidia og Stilicho, opptrer som sentrale figurer i Jose Gomez-Riveras historiske roman Flavius Aetius: The Last Conqueror, utgitt i 2004.
  • Aëtius, Attila og Teoderik opptrer alle i Michael Curtis Fords fjerde roman kalt The Sword of Attila, utgitt i 2005.
  • Aëtius, Attila, Honoria, Leo og andre historiske figurer opptrer i Louis de Wohls historiske roman Throne of the World (1946), senere utgitt på nytt under den alternative tittelen Attila the Hun.
  • Aëtius er viktig deltagende figur i Thomas B. Costains roman The Darkness and the Dawn (1959), det er også Attila og Valentinian III. Romanen har også en omtale av slaget ved Chalons.
  • Filmen 476 A.D. Chapter One: The Last Light of Aries (2014) av Ivan Pavletic har handling fra den historiske tiden med Aëtius og hans seier over Attila i slaget ved Chalons, foruten også hendelsene som fører fram til slutten på Vestromerriket den 4. september 476.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Cummins, Joseph (2008): «Flavius Aetius: The last roman» i: The War Chronicles: From Chariots to Flintlocks, Fair Winds, s. 110
  2. ^ a b c Longo, Mark S. (22. juli 2016): Roman General Flavius Aetius, Warfare History network
  3. ^ Hughes (2012), s. 4
  4. ^ Craughwell, Thomas J. (2008): How the Barbarian Invasions Shaped the Modern World, Fair Winds, s. 60
  5. ^ Jordanes: Getica, 176; Merobaudes: Carmina, iv, 42-43, og Panegyrici, ii, 110-115, 119-120; Gregorius av Tours, ii.8; Zosimus, v.36.1; Chronica gallica 452, 100. Sitert av Jones (1980), s. 21.
  6. ^ Gregorius av Tours, ii.8. Carpilio hadde blitt comes domesticorum, kommandant av den keiserlige garde.
  7. ^ Carpilio dro til Attila som sendebud (Cassiodorus, Variae, i.4.11) og ble værende der som gissel for en tid (Priscus, fr. 8).
  8. ^ Gregorius av Tours, ii.8; Priscus, fr. 8; Cassiodorus, Variae, i.4.11; Johannes av Antiokia, fr. 201.3 og 204; Marcellinus comes, s.a. 432; Sidonius Apollinaris, Carmina, v.205; Hydatius, 167; Merobaudes, Carmina, iv (dikt skrevet for den første fødselsdagen for Gaudentius); Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis, s.a. 455 (eneste kilde som siterer Thraustila som svigersønn av Aëtius). Sitert i Jones (1980), s. 21.
  9. ^ Gregorius av Tours, ii.8
  10. ^ a b Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 241
  11. ^ Gregorius av Tours, ii.8; Merobaudes, Carmina, iv, 42-46, og Panegyrici, ii.1-4 og127-143; Zosimus, v.36.1
  12. ^ Gibbon, Edward (1952): The Decline and Fall of the Roman Empire, bind I, kapittel XXXV, s. 559.
  13. ^ Hughes (2012), s. 26-27.
  14. ^ Hughes (2012), s. 30.
  15. ^ Cassiodorus, Chronica, s.a. 425; Gregorius av Tours, ii.8; Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425; Chronica gallica 452, 100; Jordanes, Romana, 328; Jones (1980), s. 22; Hughes (2012), s. 31-33.
  16. ^ Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 243
  17. ^ a b Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 242
  18. ^ Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425 and 428; Chronica Gallia 452, 102 (s.a. 427); Cassiodorus, Chronica, s.a. 428. Siter hos Jones (1980), s. 22.
  19. ^ Hughes (2012), s. 76
  20. ^ Merobaudes, Pan. 1.10 (Vollmer, ad loc.), Hughes (2012), s. 76
  21. ^ a b Brown, Peter (2012): Through the Eye of a Needle, Princeton University Press, s. 403.
  22. ^ Hughes (2012), s. 82
  23. ^ Hughes (2012), s. 83
  24. ^ Prosperus av Tirus, s.a. 429 e 430; Johannes av Antiokia, fr. 201; Hydatius, 92, 93 og 94 (s.a. 430), 95 and 96 (s.a. 431), 98 (s.a. 432); Chronica Gallia 452, 106 (s.a. 430); Jordanes, Getica, 176; Sidonius Apollinaris, Carmina, vii.233. Sitert av Jones (1980), s. 22-23.
  25. ^ CNG Coins
  26. ^ Prokopios av Caesarea, Bellum Vandalicum, i.3.14-22, 28-29; Johannes av Antiokia, fr. 196; Theophanes, AM 5931; Hydatius, 99; Prosperus, s.a. 427. Sitert av Jones (1980), s. 23.
  27. ^ a b Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire. XIII.I. s 248
  28. ^ Wijnendaele, Jeroen P. (2016): Last of the Romans: Bonifatius - Warlord and Comes Africae. New York: Bloomsbury Academic. s. 89–104.
  29. ^ CIL, v, 7530; Prosperus, s.a. 432; Chronica Gallica a. 452, 109 og 111 (s.a. 432), 112 (s.a. 433), 115 (s.a. 434); Chronica Gallica a. 511, 587; Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis, s.a. 432; Hydatius, 99; Marcellinus comes, s.a. 432; Johannes av Antiokia, fr. 201.3. Sitert av Jones (1980), s. 23-24.
  30. ^ Hughes (2012), s. 94
  31. ^ Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi frå A til Å, 2. oppl., Oslo: Det norske samlaget, s. 86
  32. ^ Sid. Apol. Carm. 7.234-240
  33. ^ Hydatius, Chronicon, 110
  34. ^ Welsh, William E. (5. januar 2015): «Burgundian Massacre: the Story of the Nibelungenlied», Warfare History Network
  35. ^ Hughes (2012), s. 96-102; Prosp. s.a. 439, Hydatius, Chronicon, 116
  36. ^ Hughes (2012), s. 102-103
  37. ^ Merobaudes, Panegyrici, i fr. iib 11ff, i fr. iia 22-23, and ii.5-7; Jordanes, Getica, 176; Jones (1980), s. 24-26.; Barnes, Timothy (1975): «Patricii under Valentinian III», Phoenix 29, s. 166-168
  38. ^ Hughes (2012), s. 128
  39. ^ Hydatius, Chronicon, 125, 128, 131, 134
  40. ^ Chronica Gallia 452, s.a. 448
  41. ^ Hydatius, Chronicon, 141-142
  42. ^ Hughes (2012), s. 136; Sidonius Apollinaris, Carmina, 5.214
  43. ^ «Vicus Helena», Pleiades
  44. ^ Chronica Gallica Anno 452, 133 (s.a. 438); Sidonius Apollinaris, Carmina 5.210-218. Sitert av Jones (1980), s. 27; Drijvers, Jan Willem (1992): Helena Augusta, BRILL, ISBN 90-04-09435-0, s. 12.
  45. ^ Priscus, fr. 16; Gregorius av Tours, ii.7. Det er mulig at dette skjedde først etter slaget ved Chalons i 451.
  46. ^ Priscus, fr. 7 and 8; Suda, Z 29. Sitert i Jones (1980), s. 27.
  47. ^ Johannes av Antiokia, fr. 199.2; Jordanes, Getica, 191. Sitat av Jones (1980), s. 27.
  48. ^ Sidonius Apollinaris, vii.328-331, 339-341; Johannes Malalas, 358; Jordanes, Getica, 195; Gregorius av Tours, ii.7. Sitart av Jones (1980), s. 27.
  49. ^ a b Mark, Joshua J. (29. desember 2016): «The Battle of the Catalaunian Fields», Ancient History Encyclopedia
  50. ^ Jordanes: De Origine Actibusque Getarum, 40.209.
  51. ^ Given, John (2014): The Fragmentary History of Priscus. Merchantville, NJ: Evolution Publishing, ISBN 978-1-935228-14-1, s. 101.
  52. ^ Gregorius av Tours, 2.7; Jordanes, Getica, 215ff. Sitert av Jones (1980), s. 27-28.
  53. ^ Prosper, s.a. 452; Jordanes, De Origine Actibusque Getarum 42.219.
  54. ^ Hughes (2012), s. 180.
  55. ^ «Leo I and Attila», Medieval Sourcebook
  56. ^ Given, J. (2014): The Fragmentary History of Priscus: Attila, the Huns and the Roman Empire, AD 430-476, Evolution Publishing, Merchantville, NJ ISBN 978-1-935228-14-1, s. 107
  57. ^ Paulus Diaconus: Historia Romana 14.12
  58. ^ Heather, P. (2010): The Fall of the Roman Empire, Pan Macmillan. ISBN 9780330529839, s. 341
  59. ^ Given, J. (2014): The Fragmentary History of Priscus, s. 126
  60. ^ Given, J. (2014): The Fragmentary History of Priscus, s. 127
  61. ^ Gibbon, Edward: Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 35
  62. ^ Given, J. (2014): The Fragmentary History of Priscus, s. 128
  63. ^ Creasy, Edward Shepherd: Fifteen Decisive Battles of the World, sitat: «The victory which the Roman general, Aetius, with his Gothic allies, had then gained over the Huns, was the last victory of imperial Rome. But among the long Fasti of her triumphs, few can be found that, for their importance and ultimate benefit to mankind, are comparable with this expiring effort of her arms.»
  64. ^ Gibbon, Edward: Decline and Fall of the Roman Empire, bind II, The Modern Library, New York, s. 1089.
  65. ^ Ferrill, Arther: «Attila the Hun and the Battle of Chalons» Arkivert 2006-10-12, hos Wayback Machine.
  66. ^ McEvoy, Meghan (2013): Child Emperor Rule in the Late Roman West AD 367-455. Oxford: Oxford University Press, s. 294–295.
  67. ^ Norwich, John (1997): Byzantium: The Early Centuries
  68. ^ Elton, Hugh (1992): «Defence in Fifth Century Gaul» i: Fifth Century Gaul: A Crisis of Identity?, s. 142.
  69. ^ Hughes (2012), s. 205.
  70. ^ Heather, Peter (2006): The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians, Oxford: Oxford University Press, s. 291–292.
  71. ^ Halsall, Guy (2007): Barbarian Migrations and the Roman West, Cambridge: Cambridge University Press, s. 250, 254–255.
  72. ^ Hughes (2012), s. 201.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primær litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis
  • Annales Ravennates
  • Cassiodorus: Chronica and Variae
  • Chronica Gallica av 452
  • Chronica Gallica av 511
  • Chronicon Paschale (Den aleksandrinske krønike)
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum ii.8, gir en knapp versjon av Aëtius’ vesen og karriere. Han benytter seg av et tapt historieverk av Renatus Profuturus Frigeridus.
  • Hydatius: Chronicle
  • Johannes av Antiokia: Chronicle
  • Johannes Malalas: Chronographia
  • Jordanes: Getica og Romana
  • Marcellinus Comes: Chronicle
  • Merobaudes: Carmina og Panegyrici
  • Filostorgios: Ἐκκλησιαστικὴ ἱστορία («Kirkehistorie»)
  • Priskos]]: Ἱστορία Βυζαντιακή («Bysantiums historie», overlevd i fragmenter)
  • Prokopios: Vandalkrigen
  • Prosper av Aquitaine: Epitoma chronicon
  • Sidonius Apollinaris: Carmina
  • Suda, bysantinsk leksikon
  • Zosimus: Historia Nova («Ny Historie»).

Sekundær litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cameron, Averil (2007): The Later Roman Empire. Harvard University Press, ISBN 0-674-51194-8.
  • Cameron, Averil (1998): The Cambridge Ancient History: The Late Empire. Cambridge University Press, ISBN 0-521-30200-5.
  • Clover, Frank M. (1971): «Flavius Merobaudes: A Translation and Historical Commentary» i: Transactions of the American Philosophical Society 61.1
  • Drinkwater, John (1992): Fifth-Century Gaul: A Crisis of Identity? Cambridge University Press, ISBN 0-521-41485-7.
  • Elton, Hugh (1998): Warfare in Roman Europe, AD 350-425. Oxford University Press, ISBN 0-19-815241-8.
  • Ferrill, Arther (1986): The Fall of the Roman Empire: The Military Explanation. London: Thames and Hudson.
  • Hughes, Ian (2012): Aetius: Attila's Nemesis. Pen & Sword, ISBN 1848842791.
  • Jones, Arnold Hugh Martin (1964): The Later Roman Empire 284-602. Oxford Press, Cambridge
  • Jones, Arnold Hugh Martin, Martindale, John Robert, & Morris, John (1980): «Fl. Aetius 7» i: The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. 2. Cambridge University Press, ISBN 0-521-20159-4, s. 21–29.
  • McEvoy, Meghan (2013): Child Emperor Rule in the Late Roman West, AD 367-455. Oxford University Press.
  • Norwich, John J. (1997): Byzantium: The Early Centuries: The Fall of the West. Knopf, New York.
  • O'Flynn, John Michael (1983): Generalissimos of the Western Roman Empire. The University of Alberta Press, ISBN 0-88864-031-5.
  • Oost, Stewart I. (1968): Galla Placidia Augusta. Chicago University Press.
  • Tackholm, Ulf (1969): «Aetius and the Battle on the Catalaunian Fields» i: Opuscula Romana 7.15.