Brunhilda av Austrasia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brunhilda av Austrasia
Brunhilda.jpg
En framstilling av henrettelsen av Brunhilda.
Død613 (juliansk)
Renève
Ektefelle Sigibert I, Merovech of Soissons
Far Atanagild
Mor Goiswinta
Søsken Galswintha
Barn Ingund, Childebert II av Austrasia, Chlodosind
Beskjeftigelse Consort
Nasjonalitet Gotere

Brunhilda[1] (født ca. 543, død 613) var dronning av det frankisk riket Austrasia ved sitt ekteskap med merovingerkongen Sigibert I.

I sin lange og kompliserte karriere styrte hun det østligste av de frankiske kongerikene Austrasia og Burgund i tre perioder som regent for sin sønn Childebert II fra 575 til 583; hennes sønnesønn Teodebert II fra 595 og til 599; og deretter sin sønnesønns sønn Sigibert II fram til 613. Perioden var merket av spenninger mellom kongehuset og mektige adelsmenn som strebet etter makt.

Brunhilda var åpenbart en effektiv hersker, men det, hennes kraftfull personlighet og det faktum at hun var en kvinne brakte henne i konflikt med adelen, kirken og andre i merovingerslekten. Hennes bitre strid med Fredegund, som myrdet hennes søster Galswintha for å erstatte henne som dronning av det frankiske kongeriket Neustria i tiden rundt 568 varte fram til Fredegunds død i 597. Fredegund hadde fått Brunhildas ektemann myrdet, og Brunhilda fengslet for en tid. Striden ble fortsatt av Fredegunds sønn Klotar II som i 613 beseiret Brunhilda i et slag og fikk henne henrettet ved å slite den gamle damen i stykker mellom fire hester.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det vestgotiske kongerike (latin: Regnum Gothorum) var et rike som utgjorde hva som i dag er sørvestlige Frankrike og den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Det var en av de germanske staten som ble opprettet i kjølvannet av Vestromerrikets sammenbrudd på 400-tallet. Det ble opprinnelig opprettet av den vestgotiske bosetningen under kong Wallia i provinsen Aquitaine i sørvestlige Frankrike av den romerske regjeringen og deretter utvidet ved erobring hele den iberiske halvøya. Brunhildas far Athanagilds rike utgjorde på midten av 500-tallet Hispania og Septimania (kysten mot Middelhavet helt sør i dagens Frankrike). Hans hovedstad var Toledo, 70 km sør for Madrid.

Brunhilda ble antagelig født en gang rundt 543 i Toledo som den yngste av Atanagilds to døtre som han fikk med sin dronning Goiswintha. Den eldste datteren var Galswintha. Brunhilda var bare elleve år gammel da hennes far ble konge i 554 og hun ble oppfostret i Toledo som ariansk kristen.

Første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Brunhilda blir gift med Sigibert, Grandes Chroniques de France.

I 567 ble hun gift med kong Sigibert I av Austrasia, sønn av Klotar I, sønnesønn av Klodvig I, som hadde sendt en ambassadør til Toledo med mengder av gaver for å overtale Atanagild. Hun var da rundt 24 år gammel og reiste nordover for å møte sin kommende ektemann i Metz. Ved sitt ekteskap konverterte hun til katolisismen.[2]

Sigiberts far Klodvig hadde forent de fire frankiske kongerikene, men da han døde arvet Sigibert og hans brødre hver sin del av riket i henhold til frankisk lov og skikk. I henhold til historikeren Gregorius av Tours var Sigiberts ekteskap med en vestgotisk prinsesse en kritikk av sine brødres valg av hustruer. Istedenfor å gifte seg med en lavættet kvinne i nærheten, valgte Sigibert å gifte seg med en prinsesse med god utdannelse og moral, foruten også en stor medgift.

Som en reaksjon på Sigiberts edle ekteskap valgte hans bror Kilperik I av Neustria (Soissons) å utligne brorens fordel ved å innlede ekteskapsforhandlinger om Atanagilds andre datter, Galswintha. Gregorius av Tours antydet at han ville inngå dette ekteskapet for at han var misunnelig på brorens ekteskap med Brunhilda.[3] Imidlertid var den vestgotiske Atanagilds en betydningsfull konge i sør som det var viktig å inngå dynastisk allianse med. En rikholdig medgift veide antagelig også tungt. Imidlertid satte Atanagilds inn som betingelse for at dette ekteskapet skulle finne sted at Kilperik sendte fra seg alle sine andre hustruer og elskerinner. Han lovte det, men etter at han ble gift med Galswintha, som Gregorius sarkastisk kommenterte at han elsket høyt, «for hun kom med en stor medgift», viste det seg at en av hans elskerinner, Fredegund, fortsatt kom og gikk til kongens soverom. Galswintha ville reise hjem til Toledo, men han nektet henne det, og en morgen ble hun oppdaget kvalt til døde i sengen. Ingen beviser ble rettet mot Kilperik eller Fredegund, og kort tid etter giftet han seg med elskerinnen. I tillegg nektet han å sende medgiften tilbake.

En framstilling hvor Kilperik kveler sin hustru Galswintha i hennes seng. Grandes Chroniques de France.

For Brunhilda var det åpenbart hvem som var skyldig i søsterens død, og hun verken glemte eller tilga. Hun avskydde Fredegund og det gjensidige hatet mellom de to kvinnene førte til at deres ektemann gikk til krig mot hverandre.[4] Sigibert overtalte sin andre bror, den eldre Guntram av Burgund til å megle i striden mellom dronningene. Han besluttet at Galswinthas medgift bestående av Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn, og Bigorre skulle bli overført til Brunhilda som restitusjon og skadegodtgjørelse. Imidlertid var ikke Kilperik villig til å oppgi disse byene. Biskop Germain av Paris klarte å forhandle fram en fredsavtale mellom brødrene, men den varte ikke lenge.

Mellom 567 og 570 fødte Brunhilda tre barn: Ingund, Chlodosind, og Childebert.

Freden som var etablert mellom brødrene ble brutt i 573 av Kilperik da han invaderte Sigibert område. I et påfølgende slag ble Kilperik beseiret, og måtte flykte til Tournai. Sigibert tok Poitiers og Touraine i besittelse og underla seg store deler av Kilperiks rike. Folket i Paris hyllet Sigibert som en erobrer da han kom til byen i følge av Brunhilda og deres barn. Biskop Germain skrev til Brunhilda hvor hun anmodet henne om overtale sin mann til å gjenopprette freden og spare sin bror. Samtidige krøniker hevdet at hun ignorerte dette, og Sigibert dro ut for å beleire Tournai. Fredegund gjorde sitt for å hjelpe sin ektemann ved å sende to snikmordere. I 575 klarte morderne å komme seg inn til Sigibert da han var ved Vitry-en-Artois og stakk ham ned med forgiftede dolker. I Sigiberts triumferende øyeblikk i krigen mot broren ble han drept. Det endret hele situasjonen. Brunhilda ble tatt fange og satt i forvaring i Rouen. [5]

Andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Drapet på Sigibert, Grandes Chroniques de France.

I 576 sendte Kilperik sin eldste sønn Merovek, som han hadde fått med sin første hustru Audovera, med en hær til Poitiers, men han marsjerte videre til Tours, hvor han tilbrakte påsken. Deretter dro han til Rouen hvor han besøkte sin mor som var blitt forvist til et kloster av Kilperik på grunn av Fredegunds konspirasjon. Mens han var der besluttet han å gifte seg med Brunhilda, sin onkels enke, og således styrke sine egne sjanser å bli konge. Det gjorde ham til en fiende ikke bare av sin far, men i særdeleshet med Fredegund som var bestemt på at det var hennes barn som skulle arve og etterfølge Kilperik. Hun hadde allerede begynt å eliminere ektemannens andre kvinner og barn, og Meroveks bror Klodvig ble myrdet på Fredegunds ordre i 580. Merovek fikk Brunhilda ut av fengselet og giftet seg med henne. De ble viet av Prætextatus, biskopen i Rouen, i strid med kirkeloven (den kanoniske rett)[6] grunnet deres nære slektskapsforhold ved at hun var hans tante.[7]

Kilperik samlet øyeblikkelig hæren og marsjerte mot sin sønn og beleiret ekteparet innenfor murene av Sankt Martin-kirken. Det ble inngått en fredsavtale, men han tok Merovek med seg til Soissons hvor han forsøkte å få opphevet ekteskapet ved å sønnen kronraket (tonsur) som munk. Merovingerkongenes verdighetssymbol var deres lange hår, og ved å klippe sønnens hår var han effektivt også uegnet som konge. Deretter ble han sendt til klosteret Anninsola (Saint-Calais) ved Le Mans. På reisen ble han befridd fra sitt følge av den opprørske hertug Guntram Boso og ført til Sankt Martin-kirken i Tours, som var Gregorius av Tours egen kirke (og som derfor var øyenvitne til disse hendelsene),[8] men en rasende Kilperik fulgte etter i 577 og truet med å brenne ned hele området. Gregorius erklærte kirkens helligdom som ukrenkelig, og Merovek kom seg videre til Champagne. Etter videre omstendigheter kom han tilbake til Tours i 578 i siste desperat forøk på å gjenvinne sin posisjon, men mislyktes og i nederlagets øyeblikk, forrådt av Guntram Boso til Fredegund, ba han sin tjener om å drepe seg.[9][10]

Første regentskap[rediger | rediger kilde]

Kilperiks død, maleri av Évariste Vital Luminais, 1600-tallet.

Brunhilda klarte å flykte med sine barn og kom seg til Austrasia. Her forsøkte å gripe regentskapet i navnet til sin sønn Childebert II, men møtte slik rasende motstand fra adelen i Austrasia at hun rømte til hoffet til Guntram i Burgund for en tid, før hun fikk sin vilje med Guntrams autoritet i ryggen. På den tiden hun var regent av Austrasia var hun en dyktig administrator med sin vestgotisk utdannelse og bakgrunn. Hun fikk de gamle romerske veiene reparert, bygde mange kirker og klostre, fikk konstruert flere nødvendige festninger og borger, reorganisert de kongelige finanser og restrukturert den kongelige hæren.

Imidlertid var en myndig og handlingskraftig kvinne vanskelig for den mannlige adelen å håndtere. For å styrke sin posisjon og kronens prestisje og makt, overtalte hun Guntram, som nylig var blitt uten arvinger, om å adoptere Childebert som sin egen sønn og arving. Han gjorde det i 577.[11] I 579 giftet Brunhilda sitt eldste barn, datteren Ingund, da tolv eller tretten år gammel, til den vestgotiske prins Hermenegild, således allierte hennes slekt med kongen i hennes opprinnelige hjemland. Imidlertid nektet Ingund konvertere til arianismen, og fikk isteden sin ektemann til å konvertere til katolisismen, noe som førte til brudd med sin far kongen, og både Ingund og Hermenegild døde i den påfølgende religiøse krigen som rev i stykker det vestgotiske kongeriket i Hispania.[12]

Brunhilda styrte Austrasia fram til Childebert ble tretten år i 583 da han etter frankisk skikk ble betraktet som myndig. Til tross for den frankiske adelens fiendtlige innstilling til henne beholdt sønnen henne ved hoffet som sin rådgiver. Hennes kraftfulle personlighet og den fiendtligheten som den framkalte ble bevart i et senere germansk epos, Nibelungenlied, hvor det fortelles om en dronning som langt unna (fra Island i denne varianten) for å bli hustruen til en germansk konge, selv om hans venner rådet ham fra det: «Denne dronningen er redselens ting...»[13]

Forholdet til Guntram[rediger | rediger kilde]

Guntram og Childebert II, illustrasjon av Jean Fouquet, ca. 1455.

I september 584 kom Kilperik tilbake fra en jakttur ved sitt kongelige gods ved Chelles og ble myrdet, stukket til døde av en ukjent overfallsmann, muligens på ordre av Fredegund, men Gregorius av Tours knyttet henne ikke direkte til dette drapet, og det kan like gjerne ha vært av en annen da det var mange som hadde grunner til å se ham drept.[14] Konflikten med Fredegund flammet opp igjen etter at Kilperik døde. Han hadde ingen sønn og arving, men rett etter at han var gravlagt annonserte Fredegund at hun var gravid med sin avdøde ektemanns arving. Det ble møtt med skepsis. Straks barnet ble født antydet Guntram at barnets far var en frankisk hoffmann framfor hans døde bror. Fredegund sto da i en lignende utsatt posisjon som Brunhilda hadde vært i. Som en enke med en nyfødt sønn, kun noen måneder gammel, søke Fredegund beskyttelse hos biskop Raynemod i Paris. Hun samlet med rikshovmesteren Landeriks hjelp tre biskoper og tre hundre adelig lekmenn som sverget henne troskap og at Kilperik var barnets far. Guntram ble tvunget til å gi seg; han kunne ikke si imot en biskop og møtte opp til barnets dåp i Paris. Moren døpte barnet Klotar II etter sin mektige (påståtte) bestefar. Hun styrte deretter Neustria som regent for sin sønn.[15] Da Landerik falt i kamp 613 tok hun selv over ledelsen av hæren. Hun var nådeløs i å kvitte seg med de som hun betraktet som sine fiender. Biskop Prætextatus av Rouen var blant de som ble myrdet.[16] Krigen mot Brunhilda ble igjen utløst, men Brunhilda hadde egne interne fiender å ta seg av.

Mange blant adelen var fortsatt motstandere at hun hadde innflytelse over sin sønn Childebert. Tre av dem, Rauching, Ursio, og Berthefrid, konspirerte for å få Childebert drept. Imidlertid ble sammensvergelsen avslørt; Rauching ble drept mens Ursio og Berthefrid flyktet og søkte tilflukt i en borg. Da Guntram fikk høre dette insisterte han at Childebert, Brunhilda, og Childeberts to sønner skulle søke tilflukt ved hans hoff. De gikk med på det, og ikke lenge etter ble Ursio og Berthefrid drept. I 587 inngikk Guntram, Childebert, og Brunhilda en avtale, pakten i Andelot,[17] som ble formelt signert i Andelot-Blancheville, som slo fast at Childebert var Guntrams arving og etterfølger til kongerike Burgund, og som sikret en fortsatt allianse mellom Austrasia og Burgund for resten av Guntrams liv.

Det samme året sendte den avdøde Hermenegilds bror, kong Reccared I av det vestgotiske riket i Hispania, ambassadører til både Childebert og Guntram; førstnevnte aksepterte dem og konsoliderte en allianse mens sistnevnte avviste å møte dem. Da Brunhilda and Childebert forhandlet med Reccared om et ekteskap med Childeberts søster Klodosind (født ca. 569), men det ble avvist av Guntram og deretter oppgitt. I 592 døde Guntram og i henhold til avtalen ble Childebert konge av Burgund. Han erklærte øyeblikkelig krig mot Klotar II av Neustria, Fredegunds sønn. Childebert døde brått og uventet i 596, kun 26 år gammel. Brunhilda anklaget Fredegude for å ha forgiftet ham. Childeberts døde hadde likevel en beleilig side da det atter en gang ga Brunhilda direkte tilgang til makten, nå som regent over to kongeriker.[18] Fredegude døde i 597, antagelig av naturlige årsaker i alder av rundt femti år, og ble gravlagt med stor prakt i Paris. Hun fikk derfor ikke gleden av å se Brunhildas tragiske endelikt 16 år senere. Selv om den personlige konflikten mellom Fredegude og Brunhilda tok slutt, raste striden fortsatt videre mellom de to dronningenes etterkommere.

Andre regentskap[rediger | rediger kilde]

Ved Childeberts døde, forsøkte Brunhilda å styre Austrasia og Burgund som regent for sine to sønnesønner Teodebert II og Teoderik II, henholdsvis ni og åtte år gammel. I henhold til frankisk skikk ble farens rike delt mellom dem: Teodebert ble konge av Austrasia og Teoderik ble konge av Burgund.

Allerede mens hun var regent for sin sønn var Brunhilda en nøkkelfigur i Austrasias politikk. Hennes omfattende utenrikspolitikk var en utvidelse av hennes familieforhold, sementert ved hennes datter Ingunds ekteskap med den vestgotiske prins Hermengild. Da Hermengilds opprør mot sin far Liuvigild gikk dårlig, flyktet Ingund og forsøkte å komme seg til Konstantinopel med sin sønn Athanagild, men døde i Kartago i 584 og ble gravlagt der. Hermengild ble henrettet av sin far året etter. Athanagild ble værende hos bysantinerne, og Brunhilda var opptatt av hans skjebne.[19] Hun kultiverte også et vennskapelig forbindelse med pave Gregor I den store, som må forstås som en utvidelse av de bånd hun hadde med geistlige i Burgund og Austrasia.[20] Den bevarte brevutvekslingen bevitner om en vennskapelig tone.[21]

Brunhilda kunne bare forme og prege den kongelig politikken så lenge som hun beholdt en dominerende posisjon ved hoffet. Framfor å avgi makt til en yngre kvinne fikk hun brutt Childeberts forlovelse til Theudolinda, datter av Garibald, hertug av Bayern, og Vuldetrada, en prinsesse fra Lombardia. Derimot aksepterte hun at han giftet seg med sin tidligere elskerinne og den selvutslettende Faileuba. Gregorius har nedtegnet kun en handling som involverte Faileuba ved at hun oppdaget en sammensvergelse for å erstatte henne selv med en annen kvinne og fordrive Brunhilda fra hoffet, noe som antyder Faileuba var under Brunhildas beskyttelse.[20] I 606 giftet han seg i Chalon med Ermenberga, datteren av kong Witterik av det vestgotiske riket i Hispania, men Brunhilda advarte ham mot henne, i henhold til Fredegar, hun «forgiftet ham mot hans brud» allerede før hun kom fram, og allerede året etter ble hun hjem i vanære.[22]

I 599, da Teodebert var blitt myndig, var forholdet mellom ham og hans viljesterke bestemor blitt vanskelig, og han forviste henne fra sitt hoff hvor hun bodde. Hun dro da til Burgund og til Teoderik, som ønsket henne velkommen. I kraft av sin erfaring og autoritet grep hun straks styringen. Et av målene var å få kontroll over Austrasia igjen. De fornærmelser som Brunhilda mottok fra sin tidligere slave Bilichild som Teodebert giftet seg med etter at enkedronningen var blitt fordrevet fra hoffet, må antagelig styrket henne i å unngå at samme situasjon oppsto på nytt eller at Teoderik giftet seg med en kvinne hun ikke kunne kontrollere.[20] Teoderik beholdt et godt forhold til sin bestemor hele livet; et brev fra pave Gregor I (epistel 13,9) priset ham for at hans støtte til sin bestemor.[21] Han giftet seg ikke, men forgrep seg heller på tilfeldige kvinner som han fikk barn med, noe som ga Brunhilda større kontroll over kandidatene som kunne etterfølge ham da resultatene av forhold til elskerinner var en kvantitativ sikrere måte å sikre en mannlig arving enn et ekteskap med en eneste legitim hustru. En mannlig arving var vesentlig for at Brunhilda skulle beholde makten.[23]

Også i 599 var Teodebert og Teoderik i krig med hverandre. Teodebert ble beseiret ved Sens, men fra motstandere allierte de seg mot sin fetter Klotar II av Neustria. Klotar ble overlegent beseiret ved Dormelles (i nærheten av Montereau i regionen Île-de-France), og mistet et større område av Neustria. I 604 reiste Berthoald, rikshovmester i Burgund, for å inspisere de kongelige gods langs Seinen. Bertoald og tre hundre menn var ved Aréle da en hær fra Neustria ledet av Landrik overfalt ham. Bertoald flyktet til Orléans og Landrik fulgte etter og beleiret ham, noe som var et brudd på en fredsavtale med Teoderik. I de påfølgende konfrontasjonen ble Bertoald drept. Adelsmannen Protadius ble innsatt som ny rikshovmester. Samtidens historieskrivning hevdet at Brunhilda, nå i slutten av femtiårene, hadde sammensverget seg med Protadius, som ble framstilt som hennes elsker, for å bli kvitt Bertoald, men ingen av disse påstandene lar seg bevise som sanne utover graden av sannsynlighet.

Brunhilda og Protadius overtalte Teoderik til å fortsette krigen, og da hæren ble samlet var soldatene lite villig til å gå til krig. Hertug Uncelen av Alemannia erklærte at kongen hadde bestemt at Protadius skulle dø og han ble da drepte av sin egne. Kongen ble tvunget til å utsette krigen. Brunhilda ble rasende, fikk Uncelen arrestert og hans fot hogd av. I henhold til Lex Alamannorum var en hertug kun kvalifisert så lenge han ri en hest, og mistet dermed sin posisjon.

Etter seieren ved Dormelles ble ikke rivaliseringen mellom brødrene mindre. De havnet på nytt i krig mot hverandre i 605 og Teoderik beseiret Teodebert ved Étampes, og da Klotar grep anledningen til å angripe Teodebert nektet Teoderik å gi ham støtte. I 610 tok Teodebert området Alsace fra broren, og krigen brøt atter ut. Teodebert ble beseiret først ved Toul og deretter ved Zülpich i 612. Han ble deretter stengt inne i et kloster på ordre fra Brunhilda, og siden myrdet sammen med sin lille sønn Merovek. Etter at Austrasia og Burgund begynte Teoderik og Brunhilda å forberede et angrep mot deres langvarige fiende Klotar, men i slutten av 613 ble Teoderik syk og døde av dysenteri i Metz. [24]

Tredje regentskap[rediger | rediger kilde]

Drapet av Brunhilda, fra De Casibus Virorum Illustrium, tilskrevet Maître François, Paris, ca. 1475

Med begge sønnesønnene døde måtte Brunhilda igjen finne en etterfølger. Hun valgte den eldste av Teoderiks barn utenfor ekteskap, Sigibert II, født 601, og var tolv år i 613 da hun fremmet ham som den nye kongen og med seg selv som regent av Austrasia og Burgund. Gutten ble ført fram for adelen ved et nasjonalt råd og proklamert som konge. Warnakar II, rikshovmesteren av Austrasia siden 612, fryktet den posisjon og myndighet den gamle damen hadde, nå rundt sytti år gammel, og ville få som regent for den unge kongen.

Warnakar og Rado, rikshovmester av Burgund, sammen med de innflytelsesrike adelsmennene Pipin av Landen og Arnulf av Metz, var motstandere av hennes regentskap. De henvendte seg til Klotar II av Neustria for støtte, og ga ham løfte om at de ikke ville slåss for dronningregentens forsvar og isteden anerkjenne Klotar II som den rettmessige regent og verge for den unge konge.[25] Brunhilda sammen med den unge Sigibert II møtte hæren til Klotar II i Aisne, men hun ble forrådt av sine adelsmenn, patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte fra hæren med sine folk, og underlegen ble Sigvald og Sigibert II tvunget til å flykte. De kom seg så langt som til byen Orbe i dagens Sveits i håp om få støtte fra germanske stammer, men Klotars folk fanget dem ved Neuchatelsjøen. Den unge kongen og hans yngre bror Korbo ble begge drept, således avslutte den lange feiden mellom Austrasia og Neustria, og forene de to kongedømmene under Klotar.

Brunhilda ble anklaget for at ti frankiske konger var døde. Disse er nevnt i den fjerde boken i Fredegars krønike: Sigibert I, Kilperik I, Teodebert II, Teoderik II, Sigibert II, Merovek, Korbo, og Childebert. I tillegg til mange geistlige, blant annet Desiderius. I henhold til Liber Historiae Francorum:

SitatDeretter kom hærene til frankerne og burgunderne sammen som en, alle ropte at døden var det mest passende for den meget onde Brunhilda. Deretter beordret kong Klotar at hun skulle løftes på en kamel og ledet gjennom hele hæren. Så ble hun bundet til føttene av ville hester og revet fra hverandre lem for lem. Til sist døde hun. Hennes endelig gravsted var ild. Hennes bein ble brent.Sitat
– Liber Historiae Francorum[26][27]

En annen variant av denne framstillingen var at hun ble dratt etter hoppe nedover en romersk vei som siden ble kjent som La Chaussée Brunehaut ved Abbeville.[26] Fredegars krønike forteller at Klotar «kokte av raseri over henne». Hun ble torturert i tre dager, før hun ble bundet fast til en hest; i håret, en arm og en fot til en utemmet hest, og ble skåret til trevler av hestens hover mens hun ble dratt etter den.[28]

Klotar ble kvitt Brunhilda og de frankiske rikene ble forent, men det var ingen sentral regjering. Isteden fortsatte de enkelte rikshovmestrene å regjere i hvert sitt rike. Klotar hadde på mange måter inngått en avtale med djevelen; rikshovmestrenes dominans av de frankiske rikene hadde begynt. De var ikke bare relativt uavhengig av monarken, men de kunne ikke bli fjernet fra sin posisjon.[28]

Religion[rediger | rediger kilde]

Sarkofagen til Brunhilda før den ble ødelagt.

Brunhilda vokste opp som en ariansk kristen, men da hun inngikk ekteskap med Sigibert konverterte hun til katolisismen som sto på konklusjonene fra konsilet i Khalkedon. Generelt beskyttet hun kirken og behandlet pave Gregor I med stor respekt. Han skrev en rekke med positive brev til henne som er bevart. I 597 skrev han til henne om forbud for hedenske ritualer som dyrkelse av hellige trær og ofre til dyrehoder.[29] Gregorius av Tours var en favorisert geistlig; han var en betrodd rådgiver for henne og hennes sønn fra 587 og til sin død i 594.

Hun hadde også en ivrig interesse for bispedømmer og klostre i områder hun rådde over. Det førte henne i konflikt med irske Columbanus, abbed av Luxeuilklosteret i Franche-Comté, som hun til sist ble nødt til å forvise til Italia hvor han grunnla klosteret i Bobbio. Brunhilda spilte også en rolle i fortsettelsen av bispedømmet Maurienne som et suffraganbispedømme av erkebispedømmet Wien. I 576 grunnla Brunhildas beskytter, kong Guntram av Burgund, det nye bispedømmet Saint-Jean-de-Maurienne, adskilt av dalen Maurienne og nabodalen Susa fra bispedømmet Turino. Biskopen i Turino protesterte til Brunhilda i mer en tjue år, men selv da han fikk støtte fra pave Gregor I i 599 avslo hun den.

Brunhilda satt i gang flere byggeprosjekter av kirker og klosteret St. Vincent ved Laon (grunnlagt i 580). Hun er også kreditert for opprettelsen av festningen Bruniquel og for å ha gitt en romersk vei i nærheten av Alligny-en-Morvan (hvor navnet på en nærliggende ås ved navn Terreau Bruneau er antatt å være avledet fra hennes navn). Den delen av Mauves-sur-Loire som er kjent som la Fontaine Bruneau har navn etter Brunhilda som kan ha kjølt seg ned ved kildens vann.

Brunhilda ble gravlagt ved St. Martin-klosteret ved Autun som hun grunnla i 602 på det sted hvor bisopen av Tours hadde hogd ned et tre som ble dyrket som et hellig tre for ikke-kristne. Klosteret ble ødelagt i 1793 og to deler som dekket Brunhildas sarkofag er nå oppbevart i Musée Rolin i Autun.[30]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Biskop Desiderius av Wien (senere helgenerklært) ble en bitter fiende av Brunhilda, og anklaget offentlig utallige forbrytelser, blant annet at hennes barn var horunger, hun drev med incest og andre grusomheter. Han ble avsatt av biskop Aridus av Lyon, og en del år senere steinet til døde, antagelig på ordre av Teoderik.[31] Den anonyme Passio Desiderii er den eldste redegjørelse av Brunhilda og hennes ulike strider, særlig de mot presteskapet. Den er ekstremt fiendtlig innstilt mot henne, og hennes erkefiende og den som til sist fikk henne torturert til døde, Klotar II, synes bevisst å ha fremmet hennes motstandere som martyrer som døde på grunn av henne. Demoniseringen av Brunhilda og hennes posisjon som dronning ble således utfordret på moralske grunner.[32][33]

Mange forskere har sett Brunhilda som inspirasjon for Brynhild og Kriemhild (Gudrun), to rivaliserende kvinnefigurer i det germansk eposet Nibelungenlied.[13] Kriemhild giftet seg med Siegfried, som minner om Sigibert, Brunhildas ektemann. Det er også likheter mellom de tallrike figurer og hendelser i Nibelungenlied og de på slutten av 500-tallet i det frankiske Gallia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hennes navn har mange former. Brunhilda er den tyske formen og er også den vanligste på engelsk. På fransk er hun Brunehaut. Hun blir også kalt Brunilda, Brunichildis, Brunechildis, Brunichild, Brunechilde, Brunichilda, Brunhild, Brunhilde, Brünnhilde, Brünhild, Brynhild eller Brynhildr.
  2. ^ Gregorius av Tours, IV.27.
  3. ^ Gregorius av Tours, IV.28.
  4. ^ Gregorius av Tours, IV.47
  5. ^ Thatcher, Oliver Joseph; Schevill, Ferdinand (1896): Europe in the Middle Age, C. Scribner's Sons
  6. ^ Hansen, Fredrik (2007): «Kirkerett - en innføring», Katolsk.no
  7. ^ Gregorius av Tours, V.2
  8. ^ Gregorius av Tours, V.14
  9. ^ Gregorius av Tours, V.18
  10. ^ Dailey, E.T. (2015): Queens, Consorts, Concubines: Gregory of Tours and Women of the Merovingian Elite, BRILL, s. 149
  11. ^ Gregorius av Tours, VI.1
  12. ^ «Den hellige Hermenegild (~550-585)», Katolsk.no
  13. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 428
  14. ^ Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, University of Pennsylvania Press, s. 64
  15. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 429
  16. ^ Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, s. 65
  17. ^ Gregorius av Tours, IX.20
  18. ^ Tsjeng, Zing (2018): Forgotten Women: The Leaders, Hachette UK
  19. ^ Athanagild ble værende i Østromerriket og som voksen giftet han seg der med en Juliana Flavia, og fikk etterkommere med henne, jf. «Athanagild (II) of the Visigoths»
  20. ^ a b c Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, s. 66
  21. ^ a b «A letter from Gregory I, pope (November 602)», Epistolæ
  22. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 450
  23. ^ «Brunhild, queen of Austrasia and Burgundy», Epistolæ
  24. ^ Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 58
  25. ^ Sewell, Elizabeth Missing (1876): Popular history of France, to the death of Louis xiv, s. 24-25
  26. ^ a b «Gregory of Tours: Brunhilda and Fredegund», The Latin reading blog, 14. mai 2013
  27. ^ Green, Caitlin R. (28. mai 2016): Camels in early medieval western Europe: beasts of burden & tools of ritual humiliation
  28. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 451
  29. ^ Evans, G.R.; Evans, Gillian Rosemary (1988): The Thought of Gregory the Great, Cambridge University Press, s. 46
  30. ^ Pinette, Matthieu, red. (1985): Autun, AVGVSTODVNVM, Capitale des Éduens, Autun, s. 380.
  31. ^ McNamara, Jo Ann; Halborg, John E.; Whatley, E. Gordon (1992): Sainted Women of the Dark Ages, s. 121.
  32. ^ Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 133
  33. ^ Fear, A.T. (1997): Lives of the Visigothic Fathers, Liverpool University Press, s. 3, fotnote 9

Litteratur[rediger | rediger kilde]