Klotar I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Klotar I
Konge av Frankerriket
Klotar I
Kong Klotar,
maleri av Jean-Louis Bézard, 1838
Regjeringstid 511-558
Født ca. 497
Død 29. november 561
Foreldre Klodvig I (far)
Klotilde (mor)
Ektefelle Gunteuk,
Kunsina,
Ingund,
Aregund
Radegund
Barn Guntar,
Khilderik,
Kharibert,
Guntram,
Sigebert,
Kilperik,
Khlotsind,
Kram

Klotar I (ca. 49729. november 561), på fransk også omtalt som «den gamle» (le Vieux),[1] var konge av frankerne, og en av de fire sønnene til Klodvig I fra merovingerdynastiet. Brødrene til Klotar var Kildebert I, Klodomer og halvbroren Teoderik I.

Selv om Klotars far hadde forent frankerne for første gang, hadde hans far i henhold til germanske tradisjoner fordelt sitt rike da han døde i 511 mellom sine fire sønner. Rundt 14 år gammel arvet Klotar to store områder ved den vestlige kysten, adskilt av landområdene til broren Kildeberts kongerike i Paris. Klotar tilbrakte det meste sitt liv i en lite oppbyggelig strid i å øke sine egne områder på bekostning av sine slektninger og naboriker i alle retninger. Direkte krig med sin brødre ble stort sett unngått; de samarbeidet i å angripe naboland eller å fordele landområder seg imellom når en hersker døde. I begge tilfaller ble krigsbyttet fordelt mellom de deltagende brødrene. Ved slutten av sitt liv hadde Klotar greid å gjenforene det frankiske riket ved å leve lengre enn sine brødre og overta deres områder etter deres død. Da han selv døde ble Frankerriket på nytt splittet opp og fordelt mellom hans fire sønner som hadde overlevd ham.

Hans far Klodvig hadde konvertert til katolske kristendom, men Klotar, som andre merovinger, betraktet ikke monogami som gyldig for de kongelige, og hadde selv fem hustruer, først og fremst av politisk nødvendighet framfor personlige motiver. Han var langt fra en entusiastisk kristen, og fikk gjennomført skattelegging på kirkeeiendom. Kanskje på grunn av tilskyndelse fra sine dronninger ga han penger til flere nye bygninger.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Ekspansjonen av Klotars områder, vist i brunt.

Datidens frankiske skikk og tradisjon tillot en mann å praktisere polygami (flerkoneri), særlige de kongelige. Det var ikke uvanlig å se kongen med flere hustruer og flere konkurrerende arvinger ved hans død. Det var et betydelig avvik fra senromerske skikker påvirket av den kristne kirke om monogami. Frankiske herskere skaffet seg flere hustruer for å øke sin innflytelse over større landområder i kjølvannet av Romerrikets sammenbrudd. Målet var å opprettholde freden og sikre bevarelse av kongeriket ved å knytte allianser med flere lokale ledere og høvdinger.[2]

Innenfor det meste av germansk tradisjon gikk etterfølgelse ikke til sønner, men til yngre brødre, og kanskje onkler og fettere. Imidlertid hadde Klodvig innført, under salisk lov, skikken at sønner var hovedarvingene i alle henseender. Imidlertid var det ikke et system med førstefødselsrett,[3] hvor den eldste sønnen mottok det meste av arven framfor at den ble fordelt likt mellom alle sønnene. Av den grunn ble det store frankiske riket jevnlig delt inn i flere underkongedømmer, men likevel ble Frankerriket, slik som med Romerriket med flere samtidige keisere, oppfattet som et enhetlig rike.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Byste av Klotar.

Klotar var den femte sønnen til Klodvig I, og den fjerde til dronning Klotilde. Navnet Klotar er germansk og har betydningen «ære».[4] Han ble født ca. 497 i Soissons (nå i Aisne). Da hans far døde den 27. november 511 fikk han sin andel av kongeriket, byen Soissons, Laon, Noyon, Cambrai, og Maastricht; og det nedre løpet av elven Maas. Soissons ble hans hovedstad. Som sine brødre søkte han å ekspandere sine områder.

Hans brødre var Ingomer (født og døde i 494); Klodomer (495–524), konge av frankerne ved Orléans; Kildebert I (496–558), konge av frankerne ved Paris. Klotar hadde også en yngre søster som var oppkalt etter moren, Klotilde (500-531), og ble gift bort til Amalarik, konge av vestgoterne i Spania. Han hadde også en halvbror, Teoderik, som var den eldste dem alle.

På grunn av mødrenes rettigheter, ble de ulike dronninger gitt en andel av deres sønns kongedømme til selv å styre over. Klodvig hadde to hustruer, delte riket i to for hver av dem, og fordelte deretter ut stykker til sine respektive sønner. Den eldste Teoderik var sønnen av den eldste hustruen og fikk fordelen av kongeriket Reims. Klotar delte den andre halvparten med sin to andre brødre, og hvor Klotar fikk den nordlige delen, Kildebert fikk den sentrale delen med sentrum i Paris, Klodomer fikk den sørlige delen med hovedstad i Orléans.[2]

Området til Klotar besto av to adskilte deler: en i galliske Belgia, tilsvarte det eldre kongeriket til saliske frankere, og som også omfattet bispedømmene i Amiens, Arras, Saint-Quentin og Tournai; den andre halvparten var Aquitaine som omfattet bispedømmene i Agen, Bazas, og Périgueux.[2]

Første krig med Burgund[rediger | rediger kilde]

I 516 døde kongen av Burgund, Gundobad, og hans trone gikk til hans sønn Sigismund som lot seg konvertere til katolisismen og ble fantastisk anti-ariansk, så langt at han lot sin arianske sønn Sigerik henrette. Sigerik var sønnesønn av den østgotiske Teoderik den store. Sigismund ville ha med seg frankerne på et angrep på østgoterne i Italia, men det ble avverget da han giftet en av sine døtre, Suavegotha, til Klotars halvbror Teoderik.

Egget av sin mor Klotilde slo Klotar, Kildebert og Klodomer i 523 sine styrker sammen til et angrep på Burgund. Sigismunds hær ble slått på flukt og Sigismund selv tatt til fange og henrettet. Imidlertid overtok hans bror Godomar tronen i Burgund med støtte fra den burgundske adelen og frankerne ble tvunget til å trekke seg ut.

Et nytt angrep kom i gang i 524, og denne gangen ble også halvbroren Teoderik med. Frankerne avanserte gjennom Isèredalen, men den 25. juni 524 gikk de på et hardt nederlag i slaget ved Vézeronce hvor Klodomer ble drept. Frankerne forlot Burgund og Godomar kunne sitte med makten i landet fram til 534.[5]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

For lettere å få tilgang til den døde brorens besittelser giftet Klotar seg med brorens enke Gunteuk. Det ga ham tilgang på Klodomers rikdommer og sikret rettighetene til Gunteuk som enearving av kong Godégisiles landområder; salisk lov tillot en kvinne bare til å arve land om hun ikke hadde sønner.[6]

Klotar var også gift med Ingund, datter av kong Baderik av Thüringen. Ingund kom med en henvendelse til Klotar om han kunne finne en velegnet ektemann verdig hennes søster Aregund.[7] Da han ikke fant noen som var bedre egnet enn seg selv, giftet han seg med henne. Undersøkelser av Aregunds skjelett i hans grav tyder på at hun led av poliomyelitt og haltet, og antagelig hadde født et barn som attenåring.[8][9] Det er mulig at Klotar giftet seg med henne da hun ikke var attråverdig som gifte for andre. Hun født ham sønnen Kilperik De var sammen fram til Ingunds død i 546. Deretter mistet han interessen for henne.[10] Hun døde i 561.

Erobringen av Thüringen[rediger | rediger kilde]

I 531 lovte Hermanafrid, konge av Thüringen, en del av sitt rike til Teoderik om han ga hjelp til å fjerne sin bror og rival Baderik. Teoderik ga sitt samtykke, men i et slag som han vant ble han skadet, og ba sin halvbror Klotar om å fortsette krigen. Hermanafrid døde selv på omtrent samme tid og målet for krigen ble å erobre Thüringen.

Alliansen, sammen med støtte fra Teoderiks sønn Teodebert I, gjorde det mulig å erobre og legge Thüringen under de frankiske besittelsene. Mens de fordelte utbytte fra krigen ble de to kongene Teoderik og Klotar voldsomt uenige over den unge prinsessen Radegund, datter av Bertakar, den ene av tre kongene i Thüringen. Klotar krevde til sist sin rett til kvinnen da det var hans menn som hadde tatt henne til fange.[11]

Radegund[rediger | rediger kilde]

Radegund er ført fram for Klotar.

Han tok den unge piken med seg tilbake til Gallia,[12], lot henne bo i sin villa Athies I Picardie i flere år.[13] I 538 ble Radegund fraktet rundt atten år gammel til Soissons for å bli gift med Klotar som «ikke illegitim, men en legitim dronning» og kunne bidra til å samle hans herredømme over Thüringen. Mens tittelen og statusen som dronning var nødvendig for ham for å opprettholde sin autoritet over Thüringen, men selv ofret hun seg for sin kristne tro, kledde seg enkelt og ikke som en dronning, spiste enkel mat og insisterte på at hennes mat skulle gå til fattige. Hun tilbrakte mye av sin tid i bønn og synge salmer. Det irriterte Klotar som hadde mange krangler med henne.[14]

Deres forhold synes å ha vært stort sett platonisk og hun fødte ham aldri barn. Ved 550 var Radegunds bror det siste overlevende mannlige medlemmet av den kongelige familie i Thüringen inntil Klotar antagelig fikk ham myrdet.[15] Radegund besluttet å bo i den kongelige villa Saix i Poitou for å hengi seg til fromt klosterliv, og Klotar ble rasende og krevde at hun kom tilbake. Da hun nektet sendte hun menn etter henne. Radegund flyktet og søkte beskyttelse hos kirken, og overtalte biskopen i Noyon til å utnevne henne til diakonesse.[13] Hun grunnla klosteret Sainte-Croix ca. 560 på sin egen kongelige eiendom i Poitiers, da med kongens støtte som hadde åpenbart hadde oppgitt å få henne tilbake.[12] Hun ble siden kanonisert som helgen og det er flere steder kalt Sainte-Radegonde i Frankrike.

Overtagelse av Orléans[rediger | rediger kilde]

Klodomers andel av Frankerriket i Orléans var ment å gå i arv til hans etterkommere, hans tre små sønner. Klotar sammensverget seg med broren Kildebert for å kvitte seg med nevøene Teodebald, Guntar, og Klodoald slik at de kunne overta Klodomers andel. I henhold til Gregorius av Tours litterære framstilling, sendte brødrene i 532 Arcadius, sønnesønn av Sidonius Apollinaris, til deres mor Klotilde. Som dronningmor hadde hun autoritet som overhode av familien. Sendebudet overrakte henne en saks og et sverd. Han ga henne valget om å klippe håret av guttene, hennes sønnesønner, således frata dem deres lange hår som var frankernes symbol på kongeverdighet, eller drepe dem. Hun skal ha svart: «Det er bedre for meg å se dem døde enn kronraket. De er oppfostret til å bli konger.»[16]

Drapet på nevøene.

Ifølge Gregorius av Tours gjennomførte Klotar og Kildebert sin dystre målsetning med å få drept nevøene. Klotar grep den ti år gamle Teodebald og stakk ham i armhulen mens den sju år gamle Guntar kastet seg på knærne foran Kildebert og tryglet om få leve. Kildebert begynte å gråte og nær ga etter, men Klotar egget broren og insisterte på at barna måtte dø. Kildebert dyttet Guntar til Klotar som stakk ham og kvalte ham. Klodoald, den tredje av dem, greide å slippe unna, og lojale menn skjulte ham. For å berge livet oppga han alle på farsarven og søkte trygghet ved å gå i kloster. Klotar og Kildebert kunne fordel deres besittelser mens Teoderik i mellomtiden skaffet seg selv et stykke ved provinsene Auxerrois, Berry og Sens.

Ytterligere kriger[rediger | rediger kilde]

Statue av Klotar i fasaden av Saint-Ouen de Rouen.

Samme år, i 532, fortsatte Klotar og Kildebert militære aksjoner for å skaffe seg mer makt. Etter nederlaget mot Burgund i 524 var de ivrige etter å beseire denne fiende. De erobret Autun og beseiret og drepte Godomar III.

Atalariks død i 534 førte til en etterfølgerkrise i det østgotiske kongerike i Italia, som var Burgunds allierte. Klotar, Kildebert og Teudebert grep anledningen til å invadere Burgund, nå var uten østgotisk beskyttelse. Koneriket Burgund ble erobret og deretter delt mellom de tre frankiske herskerne. Klotar tok Grenoble, Die, og mange av nabobyene.[17]

I årenes løp hadde vestgoterne i Spania gjort mange fiendtlige angrep inn i frankiske områder og erobret land. Klodvig hadde slått dem tilbake og gjort erobringer av gotiske områder. Klotar sendte sine eldste sønn for å gjenerobre ytterligere av tapte områder. Selv om det var en del suksess, avsluttet Guntar, hans nest eldste sønn, sin militære kampanje av ukjente årsaker og dro hjem. Teudebert, den eldste, fortsatte krigen og erobret festningene Dio-et-Valquières og Cabrières. Mye av tapt frankisk landområder ble gjenerobret.[18]

Klotar forsøkte å dra fordel av halvbroren Teoderik var syk på denne tiden, og forsøkte å få overtatt hans store landområder med hjelp fra Kildebert. Teoderiks sønn Teudebert, som da var travelt opptatt med å sikre Arles, skyndte seg tilbake for å komme faren til hjelp, men Teoderik døde kun noen dager senere. Støttet av sin vasaller greide Teudebert å slå angrepene tilbake og beholde sitt kongerike.

Deretter endret alliansene seg da Kildebert og Teodebert samlet sine styrker og erklærte krig mot Klotar. Innledningsvis beseiret dem ham og tvang ham til å søke tilflukt i en skog for å redde livet. Mens Klotar var beleiret, blåste det opp til et fryktelig uvær som herjet utstyr, veier, hester og spredte hæren. Kildebert og Teodebert ble tvunget til å oppgi beleiringen og inngå en fred med Klotar.[19]

I 537 brøt det ut strid mellom Østromerriket og det østgotiske riket i Italia. For å sikre seg frankernes nøytralitet i konflikten avsto kong Witiges Provence som de frankiske kongene delte mellom seg og fikk for første gang direkte tilgang til Middelhavet. Samtidig fikk de kontrollene over de nordlige Alpene og med overherredømme over alamannerne ved å underlegge seg den øvre Rhinland, Main og Donau.[20] Da østgoterne avsto Provence fikk Klotar kontrollen over byene Orange, Carpentras, og Gap.

Vårene 542 førte Kildebert og Klotar, fulgt av tre av sine sønner, en hær inn i vestgotiske Hispania. De tok Pamplona og kom så langt som til Zaragoza som de beleiret. De oppga beleiringen etter 49 dager. Det er uklart hva resultatet av invasjonen var. Den ikke nøytrale Gregorius av Tours skrev at de erobret store deler av Spania og dro hjem med enormt krigsbytte,[21] men Isidor av Sevilla har fremmet et motsatte resultat ved å hevde at vestgoterne ved deres hærfører Teudigisel drepte nær alle frankere, bortsett fra en gruppe som ved hjelp av bestikkelser greide å slippe unna.[22]

Det mest varige resultatet var antagelig at de fraktet tilbake til Paris en kostbar relikvie, drakten til den hellige Vincent av Zaragoza[23] Til helgenens ære (og sin egen), bygget Kildebert ved Paris’ porter det senere så berømte klosteret Sainte-Croix-et-Saint-Vincent, siden kjent som benediktinerklosteret Saint-Germain des Prés, og som ble gravstedet for merovingerkongene.

Amalasunta, datter av Teoderik den store og Audofleda, søster av Klodvig I ble fengslet av kongen av Toscana på øya Martana i innsjøen Bolsenasjøen, men den 30. april 534/535 ble hun myrdet i sitt bad. Dette overgrepet mot et familiemedlem fikk Klotar til å true med invasjon om han fikk utbetalt bot for mordet. For å unngå krig ble det enighet om sende 50 000 gullmynter til Klotar. Før pengene nådde fram hadde Kildebert og Teudebert blandet seg inn og stjålet pengesummen før den nådde fram.[20]

Klotilde dør[rediger | rediger kilde]

Den 3. juni 548 døde Klotars mor Klotilde i byen Tours. Både Kildebert og Klotar fraktet henne til gravprosesjonen i Kirken til de hellige apostler, nå klosteret Sainte-Geneviève, i Paris. Etter disse sine sønners kriger og mord på hennes slektninger hadde Klotilde tilsynelatende dedikerte seg til et hellig liv. Hun ble opptatt av å bygge kirker og klostre, og foretrakk å distansere seg selv fra maktkampen ved hoffet.[24]

Ytterligere ekspansjoner[rediger | rediger kilde]

Tenkt byste av Klotar på en mynt preget av Ludvig XVIII.

Teudebald, sønnesønn av Klotars halvbror Teoderik, døde barnløs i 555. Klotar reiste øyeblikkelig til Metz for å overta hans rike, men under salisk lov var han nødt til å dele det med sin bror. Klotar gjorde som tidligere, giftet seg med Teudebalds enke Vuldetrade, datter av den langobardiske kongen Wakho. Det sikret en glatt overgang som etterfølger av kongeriket i Metz, foruten også en allianse med langobardene som allerede var etablert av Teudebert I, Teudebalds far. Isteden fikk Klotar problemer med biskopene som fordømte dette insestuøse ekteskapet og tvang Klotar til å skille seg fra henne, og isteden gifte henne bort til hertug Garibald av Bayern. For å kompensere for det mislykkede ekteskapet med Vuldetrade, ga Klotar sin datter Klotsind til den langobardiske fyrsten og framtidige kongen Alboin, som hun fikk et barn med.[25]

Samme år angrep Klotar og erobret saksernes land i øvre delen av elvene Weser, Elben, og ved kysten av Nordsjøen, etter at de hadde gjort opprør. Som underkastelse krevde Klotar at de betalte ham en årlig tributt på 500 kyr.[26]

Mellom 555 og 556 gjorde sakserne opprør igjen, kanskje oppegget av Kildebert. I møt med sakserne foretrakk Klotar å inngå forhandlinger og unngå massakrer om de ville akseptere hans krav på årlig tributt til tross for at de tidligere hadde nektet. Men hans soldater, blodtørstige og ivrige etter å kjempe, motsatte seg beslutninger. Samtalene ble avsluttet da soldatene tvang ham med trusler og fornærmelser til å angripe sakserne. Etter et særdeles blodig slag inngikk frankerne og sakserne likevel fred.[27]

Auvergne, som en gang var en framgangsrik romersk provins, hadde stått imot både vestgoterne og frankerne, og hadde håpet å unngå underleggelse og ødeleggelse ved å tilby troskap. Teuderik hadde herjet mye av dets området, og Teudebert hadde pasifisert landet ved å gifte seg med en adelig gallisk-romersk kvinne. I forventning på Teodebalds død hadde Klotar sendt sin sønn Kram for å ta området i besittelse. I løpet av en tid greide sønnen å skaffe seg kontroll over et større område og ble fristet å bryte med Krotar. For å oppnå uavhengighet slo han seg politisk sammen med Kildebert som oppmuntret nevøen. Med tiden kunne Kram ekspandere sin innflytelse over byene Poitiers, Tours, Limoges, Clermont, Bourges, Le Puy, Javols, Rodez, Cahors, Albi, og Toulouse.[28]

Klotar var på denne tiden opptatt på nytt med sakserne. Han sendte sine sønner Karibert og Guntram til å føre en hær mot Kram. De marsjerte til Auvergne og Limoges, og fant til sist broren ved Saint-Georges-Nigremont. Hærene møttes ved et «svart fjell» hvor de krevde at Kram frafalt alle landområder som tilhørte Klotar. Han nektet, men dårlig vær forhindret et slag. Kram sendte deretter beskjed til sine halvbrødre hvor han bevisst feilaktig informerte dem om at deres far var død i kampene med sakserne. Karibert og Guntram marsjerte øyeblikkelig til Burgund, men ryktet om Klotars død spredte seg raskt over Gallia, og nådde til sist også Kildebert. Kram grep muligheten ved å marsjere mot Chalon-sur-Saône. Han beleiret byen og erobret den. Deretter giftet han seg med Kalda, datteren til Wiliakaire, grev av Orléans, som var underlagt Kildeberts autoritet.[29]

Forening av Frankerriket[rediger | rediger kilde]

Krams død, miniatyr fra 1500-tallet.

Den 23. desember 558 døde Klotars bror Kildebert etter en lang tids sykdom. Han hadde ingen mannlige arvinger, kun to døtre. Det gjorde det mulig for Klotar å overta Kildeberts rike og besittelser, og det store frankiske kongedømme var som under Klodvig I gjenforent under en konge.

Nyheten om dødsfallet fikk mange fyrster og riker til å forene seg under Klotar. Paris, som hadde kjempet imot ham, underkastet seg hans styre. Hans sønn Kram, som gjentatte ganger hadde gjort opprør mot sin far, søkte tilflukt i Bretagne. Kanao, en konge i Armorica, ga Kram, hans hustru og barn ly. Klotar fulgte etter med en hær, og møtte Kanao og Krams kombinerte styrke som han nedkjempet. Kanao ble drept i kampene, mens Kram forsøkte å flykte til havs, men i påvente av sin hustru og barn ble han tatt til fange. Klotar beordret at de skulle brennes. Kram og hans familie ble i henhold til Gregorius av Tours stengt inne i en hytte, kvalt og brent.[30][31] Klotar skal tynget av sorg reist til Tours for å be om tilgivelse ved graven til sankt Martin, og døde kort tid etter i det kongelige palass ved Compiègne.

Død og etterfølgelse[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av sin tid var Frankerriket på sitt høydepunkt. Det dekket et større område enn under Klodvig; hele Gallia, unntatt Septimania, og omfattet deler av dagens Tyskland. Klotar døde mot slutten av 561 av akutt lungebetennelse, 64 år gammel. Han etterlot sitt kongerike til sine fire sønner, akkurat som tidligere under Klodvig. Sønnene fraktet Klotar til Soissons hvor han ble gravlagt i Saint-Médard Basilica.[32] Etter sigende skal han ha uttalt da han lå på dødsleiet: «Hvilken konge er det i himmelen som tar livet av konger så store som meg?»[33]

Riket ble fordelt mellom hans fire sønner:

I henhold til Gregorius av Tours hadde Klotar sju sønner med ulike kvinner. Hans hustruer eller friller var Gunteuk (enke etter hans bror Klodomer), Kunsina, Ingund, og Ingunds søster Aregund, det mislykkede ekteskapet med Radegund, og Wuldetrada, enken etter Klotars grandnevø Teudebald, men det siste ekteskapet ble oppløst av kirken. Med Ingund fikk han Guntar, Kilderik, Karibert, Guntram, Sigebert, og en datter ved Klotsind; med Aregund fikk han Kilperik; og med Kunsina fikk han Kram.[35]

Hans mest vellykte ekteskap synes å ha vært med Ingund som fødte ham fem sønner og to døtre.[36] Klotar skal ha hatt en sønn utenfor ekteskap ved navn Gondovald som ble født en gang tidlig på 550-tallet. Gutten ble en gitt en boklærd utdannelse og fikk tillatelse til å ha langt hår, et symbol på å tilhøre den frankiske kongefamilie. Klotar ga ikke flere privilegier til gutten, men etter hans død tok hans mor ham til Kildebert som anerkjente ham som en nevø og lot ham oppholde seg ved hoffet.

En falsk genealogi funnet i trofeene i Brabant, framstilt på 800-tallet under Karl den skallede, har diktet opp en datter av Klotar kalt Blithilde som det ble hevdet hadde giftet seg med Ansbert av Rouen og fødte hertug Arnoald, far til Arnulf av Metz, og således ble merovinger- og karolingerdynastiene forbundet, og fremmet inntrykket at karolingere styrte ved retten av arv. Det knyttet dem også til romerne ved deres tilknytning til senatorfamilien Ferreoli.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Også ulik stavet Chlothachar, Chlotar, Clothar, Clotaire, Chlotochar, eller Hlothar, sistnevnte ga opphav til navnet Lothair.
  2. ^ a b c d Rouche, Michel (1979): Aquitaine from the Visigoths to the Arabs, 418-781: naissance d'une région, Paris, École des hautes études en sciences sociales, Jean Touzot
  3. ^ «førstefødselsrett», Bokmålsordboka
  4. ^ Fetjaine, Jean-Louis (2006): The Purple Queens: The Robes of Fredegonde. Kapittel 1, Paris: Belfond, s. 14.
  5. ^ Lebecq, Stéphane (1990): Nouvelle histoire de la France médiévale. Les origines franques Ve - IXe siècle, ISBN 2-02-011552-2, s. 65
  6. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 6. (fransk oversettelse; latinsk oversettelse)
  7. ^ Også gjengitt som Aregunda, Arnegund, Aregonda, eller Arnegonda
  8. ^ «Tombe et restes humains de la reine Arégonde»
  9. ^ Périn, Patrick: «Quand l’archéologie découvre des reines mérovingiennes oubliées. Que sait-on de Wisigarde, Bathilde ou Arégonde?», émission le Salon noir sur France Culture, 12. desember 2012
  10. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 3.
  11. ^ Bachrach, Bernard (1997): Quelques observations sur la composition et les caractéristiques des armées de Clovis dans Rouche, s.700, n. 55.
  12. ^ a b «St. Radegund», Jesus College, Cambridge
  13. ^ a b «Radegund of Thuringia», Columbia University
  14. ^ Duby, Georges (1987): Le Moyen Âge 987-1460. Histoire de France Hachette, s. 56.
  15. ^ Moreira, Isabel (2000): Dreams, Visions, and Spiritual Authority in Merovingian Gaul, Cornell University Press, s. 185
  16. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 18. Engelsk oversettelse hos Medieval Sourcebook
  17. ^ Marius av Avenches: Chronique, a. 534.
  18. ^ Isidor av Sevilla: Historia Gothorum. Auctores antiquissimi, t. XI.
  19. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 28.
  20. ^ a b Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 31.
  21. ^ Thorpe, Lewis (1974): History of the Franks, Harmondsworth: Penguin, s. 186f
  22. ^ Isidor av Sevilla: Historia de regibus Gothorum, Vandalorum et Suevorum, kapittel 41; Donini, Guido og Ford, Gordon B., overs. (1966): Isidore of Seville's History of the Goths, Vandals, and Suevi, Leiden: E.J. Brill, s. 19f
  23. ^ «Den hellige Vincent av Zaragoza (d. 304)», Katolsk.no
  24. ^ «Den hellige Klothilde av Frankrike (~474-545)», Katolsk.no
  25. ^ Martindale, John R., red. (1992): Prosopography of the Later Roman Empire - Volume III: A.D. 527 – 641, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-20160-5, s. 297
  26. ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms:450-751, Longman Limited, s. 65.
  27. ^ Lot, Ferdinand (1948): Naissance de la France, éditions Fayard, s. 59-61.
  28. ^ Rouche, Michel (1979): L' Aquitaine des Wisigoths aux Arabes (418-781). Naissance d'une région, Éd de École des hautes études en Sciences Sociales et éd Jean Touzot, Paris, s. 494, n. 67.
  29. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, VII, 18.
  30. ^ Simonde de Sismondi, Jean Charles L. (1835): Histoire de la chute de l'Empire romain et du déclin de la civilisation, de l'an 250 à l'an 1000, Paris: Treuttel et Würtz, OCLC 6969556
  31. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 20
  32. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 19, 21, 54.
  33. ^ Holmes, George (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 71
  34. ^ Armand, Frédéric (2008): Chilpéric Ier, le roi assassiné deux fois, La louve éditions, ISBN 978-2-916488-20-2, s. 34.
  35. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 3.
  36. ^ Wood, Ian N. (1994): The Merovingian Kingdoms, 450–751, s. 59.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum
  • Isidor av Sevilla: Historia de regibus Gothorum, Vandalorum et Suevorum
Sekundærkilder
  • Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481–751. Minneapolis: University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-0621-8.
  • Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany: The Creation and Transformation of the Merovingian World. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-504458-4.
  • James, Edward (1991): The Franks. London: Blackwell, ISBN 0-631-14872-8.
  • Oman, Charles (1908): The Dark Ages, 476–918. London: Rivingtons.
  • Wallace-Hadrill, J. M. (1962): The Long-Haired Kings, and Other Studies in Frankish History. London: Methuen.
  • Wood, Ian N. (1994): The Merovingian Kingdoms, 450–751. London: Longman, ISBN 0-582-21878-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata


Forgjenger:
 Klodvig I 
Konge av Soissons
(511558)
Etterfølger:
 Chilperik I 
Forgjenger:
 Klodomer 
Konge av Orléans
(524558)
Etterfølger:
 Guntram 
Forgjenger:
 Teodebald I 
Konge av Reims
(555558)
Etterfølger:
 Sigibert I
flyttet til Metz 
Forgjenger:
 Kildebert I 
Konge av Paris
(558558)
Etterfølger:
 Karibert I 
Forgjenger:
 Klodvig I 
Frankernes konge
(558561)
Etterfølger:
 Klotar II