Julian den frafalne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Julian
Ivlianvs
Julian
Født 331/332
Konstantinopel
Død 26. juni 363
nær Ctesiphon
Falt i slag
Ektefelle Q1001933
Far Q450702
Mor Q260258
Bror Q352506
Statsborger i Romerriket
Navn før tiltredelse Flavius Claudius Julianus
Navn som keiser: Imperator Caesar Flavius Claudius Julianus Augustus
Regjerte 3 november 361 - 26. juni 363
Dynasti Konstantinske
Forgjenger Konstantius II
Etterfølger Jovian

Julian (latin: Flavius Claudius Julianus Augustus;[A] gresk: Φλάβιος Κλαύδιος Ἰουλιανός Αὔγουστος), født 331/332 i Konstantinopel, død 26. juni 363 i nærheten av Maranga ved Tigris)), også kjent som Julian den frafalne og som Julian filosofen, var romersk keiser fra 361 til 363, og var også filosof og forfatter av gresk litteratur. Han ble kalt Apostata eller «den frafalne» av kristne ettersom han frasa seg den kristne tro, og i stedet sverget til den gamle gresk-romerske hedendommen. Han var den siste romerske keiser som gjorde dette.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Julian var sammen med sin bror Constantius Gallus de eneste to som hadde overlevd Konstantius IIs henrettelser av sin egen slekt for å kvitte seg med konkurrenter til tronen. Julian var bare et barn da dette skjedde. Julian kom så å bli tronarving, med mindre ikke den lunefulle Constantius bestempte seg for å endre på dette, men han syntes ikke å ha noe mot den unge tiltenkte ettertrederen.

Julian levde imidlertid i Gallia på trygt avstand fra kejseren i Konstantinopel.

Julian viste seg som en dyktig hærfører ved forsvaret av Rhinen mot germanske stammer. I 361 ble han gitt keisernavn av sine soldater i protest mot Konstantius IIs ordre om å sende hjelp til østen. Konstantius døde av sykdom før han rakk å svare på dette opprøret, men på sitt dødsleie aksepterte han Julian som sin arvtager, og unngikk dermed borgerkrig.

Da Konstantius døde etterlot han seg et rike som han selv hadde hersket over på en lite effektiv, men tvert i mot ganske forlammet vis.

Keiservelde[rediger | rediger kilde]

En tolerant keiser[rediger | rediger kilde]

Da han ankom til Konstantinopel for å hylles som keiser gjorde han det i for befolkningen forbausende enkle klær. Han var en ydmyk og tolerant mann med stor sans for statsmannsarbeitet, han hengav seg til å lytte til undersåttenes klagemål og deltok i domstolers forhandlinger med liv og lyst. Han studerte heller i biblioteket enn å bivåne sirkusspillene og kappløpenne på arenaen, som forlystet hans folk så veldig. Likevel viste han seg iblant på arenaen for å si noen ord og se de første løpene. Det betydde meget for folket, og selv om han personlih foraktet lekene var han taktfull nok til ikke å uttrykke dette alt for tydelig.

Justinianus Apostata (den frafalne) - forsøk på motreaksjon fra den romerske religion[rediger | rediger kilde]

Edward Armitage: Julian the Apostate presiding at a conference of sectariand, 1875

Julian fralt fra kristendommen og ble den siste ikke-kristne romerske keiser. Under hans embedsperiode fikk den tradisjonelle romerske religion en renessanse. Meget tyder på at han allerede i tenårene var blitt fascinert av den tradisjonelle romerske religion, som han så forsøkte å gjenopplive.

Religiøst sett var han innviet i Mithras-kulten, som han også forsøkte å revitalisere. Han var også elev av nyplatonikeren Jamblikos og generelt interessert i mysteriereligioner. I hans «Hymne til kong Helios» er solguden Helios identisk med Mithras, og også nyplatonismen kommer tydelig til uttrykk i hymnen.[1]

Hans menneskekjærhet forhindret imidlertid at han innledet blodige forfølgelser av de kristne. Hans egen religiøse fanatisme, som han skjemtes for å stille til skue da han ofret dyr og fremfor forbløffede tilskuere førte inn geiter og lamm for å slite ut deres innvoller, fikk ikke resonans hos hans undersåtter.

Han forsøkte å imitere den kristne kirke organisasjon for å få den romerske religion til å reise seg, men det lyktes ikke. Dens prester var tilsatte tjenseteemenn som ikke nødvendigvis trodde på sin religion men som oftest så den som en ganglig statusforhøyende sysselsetting. Den romerskr religion hadde i løpet av noen generasjoner allerede rent ut i sanden, og dens synkretisk tolerante trekk gjorde at den ikke bekjempet rivaliserende religioner. Julian utestengte de kristne fra statlige posisjoner og forbød dem å værr lærere. Etter at en upopulær kristen patriark i Alexandria ble lunsjet av religiøse egyptere kom den gamle patriarken, Athanasius, tilbake og inntok erkebiskestolen i byenn, boe som førte til trusler fra Justian.

Krigen mot Persia og slutten[rediger | rediger kilde]

St. Merkurius dreper Julian

Julianus kom bare til å regjere i cirka tre år, men på denne korte regjeringstid utmerket han seg mer enn andre keisere hadde gjort på flere tiår. I begynnelsen av 363 dro han avsted til Mesopotamia for å kjempe mot perserne. En annen av hans ambitiøte forehavender var å forøke rikets militære ære. Men da det begynte å gå dårlig ble han nødt til å trekke seg tilbake med sin armé. Under retretten fikk Julian et sverd i buken i kamp mot perserne i slaget ved Ktesifon, og døde 26. juni 363.

Under begravelsesfesten, da det var regel at teaterselskap drev ap med den døde keiseren som man hadde gjort gjennom århundrer for å minne om at ingen var viktig nok at ikke å kunne spøkes med, fantes det i Julians keiserperiode rikelig med situadjoner at skjemte om, med blodige organer og innvoller som rekvisita som forestilte keiserens forkjærlighet for å ofrr i rn aller annen vis guds navn.

Sammenlignet med tidligere og visse senere skrekkens eksempler på keisere var Julian en ansvarsfull keiser, som imidlertid miot slutten ble rammet av en alt for stpr religiøs nidkjærhet, som kanskje hadde kunnet utviklet seg til forfølgelser dersom han hadde kommet seg levende tilbake fra det persiske krigstokt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Polymnia Athanassiadi (1992). Julian. An Intellectual Biography. London: Routledge. 
  • Emperor and Author. The Writings of Julian the Apostate. Swansea: Classical Press of Wales. 2012. 
  • Joseph Bidez (1940). Julian der Abtrünnige. München: Callwey. «übersetzt von Hermann Rinn; älteres Standardwerk, mehrere Nachdrucke» 
  • Jean Bouffartigue (1992). L’empereur Julien et la culture de son temps. Paris: Collection des Études Augustiniennes. 
  • Glen Warren Bowersock (1997). Julian the Apostate. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. «Nachdruck der Ausgabe Cambridge, Massachusetts 1978; knappe, aber gut lesbare und kritische Zusammenfassung der Regierungszeit Julians» 
  • Klaus Bringmann (2004). Kaiser Julian. Darmstadt: Primus. «souverän geschriebene Biografie, die Julian ohne Pathos beschreibt, vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult» 
  • Robert Browning (1988). Kaiser Julian. Der abtrünnige römische Herrscher. München: Heyne. «übersetzt von Ulla Leippe» 
  • Alexander Demandt (2007). Die Spätantike. Römische Geschichte von Diocletian bis Justinian 284–565 n. Chr. (2. utg.). München: C. H. Beck. s. 119–136. 
  • Thorsten Fleck (2008). Die Portraits Julianus Apostatas. Hamburg: Kovač. 
  • Marion Giebel (2002). Kaiser Julian Apostata. Die Wiederkehr der alten Götter. Düsseldorf/Zürich: Artemis & Winkler. «nicht immer sehr kritische Biografie, die Julian teilweise einseitig positiv sieht, vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult» 
  • David Hunt (1997). Julian. Cambridge: Cambridge University Press. s. 44–77. «gut lesbarer Überblick» 
  • Julian Apostata. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. 1978. «wichtige Aufsatzsammlung» 
  • Adolf Lippold (2001). Iulianus I. «informative Zusammenfassung» 
  • Theresa Nesselrath (2013). Kaiser Julian und die Repaganisierung des Reiches. Konzept und Vorbilder. Münster: Aschendorff. «Überblick über Quellen und Forschungsstand, zugleich Dissertation, Universität Münster 2011; fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult und David Greenwood, in: The Journal of Ecclesiastical History 65 (2014), S. 881» 
  • Klaus Rosen (2006). Julian. Kaiser, Gott und Christenhasser. Stuttgart: Klett-Cotta. «sehr gut lesbare, fundierte und aktuelle Gesamtdarstellung, in der auch ausführlich auf die Rezeptionsgeschichte eingegangen wird; vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult» 
  • Klaus Rosen (1998). Julian in Antiochien oder „Wie eine Theorie in der Praxis scheitert“. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. s. 217–230. 
  • Klaus Rosen (1997). Kaiser Julian auf dem Weg vom Christentum zum Heidentum. s. 126–146. 
  • Rowland Smith (1995). Julian’s gods. Religion and philosophy in the thought and action of Julian the Apostate. London: Routledge. «vor allem bezüglich des kulturellen Hintergrunds Julians von Bedeutung» 
  • Tougher, Shaun (2007): Julian the Apostate, Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 9780748618873.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utdrag fra hymnen er oversatt til norsk i antologien Nyplatonismen, 2010.
  1. ^ klassisk latin ville navnet vært skrevet «FLAVIVS CLAVDIVS IVLIANVS AVGVSTVS»


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Konstantinske dynasti
Forgjenger:
Konstantius II
361363 Etterfølger:
Jovian
Romerriket

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Flavius Claudius Julianus – bilder, video eller lyd