Julian den frafalne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Julian
Ivlianvs
Født331/332
Konstantinopel
Død26. juni 363
nær Ctesiphon
Falt i slag
BeskjeftigelsePolitiker, filosof Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleHelena
FarJulius Constantius
MorBasilina
Søskendotter av Julius Constantius (halvsøster på fars side)
Constantius Gallus (halvbror på fars side)
BarnFlavius
NasjonalitetRomerriket[1]
GravlagtTarsus
Navn før tiltredelseFlavius Claudius Julianus
Navn som keiser:Imperator Caesar Flavius Claudius Julianus Augustus
Regjerte3. november 361 - 26. juni 363
DynastiKonstantinske
ForgjengerKonstantius II
EtterfølgerJovian

Julian (latin: Flavius Claudius Julianus Augustus;[A] gresk: Φλάβιος Κλαύδιος Ἰουλιανός Αὔγουστος), (født 331/332 i Konstantinopel, død 26. juni 363 i nærheten av Maranga ved Tigris), også kjent som Julian den frafalne og som Julian filosofen, var romersk keiser fra 361 til 363, og var også filosof og forfatter av gresk litteratur. Han ble kalt Apostata eller «den frafalne» av kristne, ettersom han frasa seg den kristne tro og i stedet sverget til den gamle gresk-romerske hedendommen. Han var den siste romerske keiser som gjorde dette.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Julian var tredje sønn av Julius Constantius (romersk konsul i 335 og halvbror av keiser Konstantin den store) og dennes andre kone Basilina, som var av gresk herkomst og døde få uker etter at gutten var født.[2] Begge Julians foreldre var kristne. Hans fars foreldre var keiser Constantius Chlorus, den eneste hedenske byzantinske keiseren,[3] og dennes andre kone, Flavia Maximiana Theodora. Navnet til Julians mormor er ikke kjent, men morfaren hans het Julius Julianus og var pretorianerprefekt i østriket under keiser Licinius fra 315 til 324.[4]

Som brorsønner av Konstantin den store var Julian og hans bror Constantius Gallus de eneste som overlevde Konstantius IIs utrenskning i egen familie, en utrenskning han gjorde for å kvitte seg med konkurrenter til tronen. Julian ble etter hvert tronarving, med mindre den lunefulle Constantius bestemte seg for å endre på dette, men han syntes ikke å ha noe mot sin unge tiltenkte etterfølger.

Julian ble oppfostret av en gresk familieslave, evnukken Mardonius. Først bodde han i Nikomedia, men ble bortvist fra hoffet og oppholdt seg deretter mest på et keiserlig gods ved Cæsarea. Han ønsket da å bli prest. Men under opphold i Pergamon, Efesos og Athen fikk han kjennskap til gresk filosofi og mystikk, og fikk sansen for nyplatonismen. Gradvis fikk han opplevelsen av at kristen teologi bestod mest av to ting - å skremme bort onde ånder og gjøre korsets tegn. Han fikk også kjennskap til drapene som hadde funnet sted innad i familien, som kostet både hans far og eldste bror livet, og som kirken aldri hadde straffet Constantius for, enda han var kristen. Gregor av Nazianz beskyldte Julian for å være utakknemlig mot Gud og keiser, fordi de under blodbadet hadde spart livet hans «mot all forventning».[5]

Overvåket av sin fetter Konstantius IIs spioner blev Julian i 354 utnevnt til underkeiser i Gallia i mangel av andre kandidater, og viste seg som en dyktig hærfører ved forsvaret av Rhinen mot germanske stammer. I 361 ble han gitt keisernavn av sine soldater i protest mot Konstantius' ordre om å sende hjelp til østen i et felttog mot perserne. Konstantius døde av sykdom før han rakk å slå ned oppstanden, men på sitt dødsleie aksepterte han Julian som sin arvtager, og unngikk dermed borgerkrig. Konstantius etterlot seg et rike han hadde hersket over på en lite effektiv måte.

Kilder til Julians liv[rediger | rediger kilde]

To hovedkilder beskriver Julians vei til keisertronen. Den første er Julians egen beskrivelse i et brev til Athen som han skrev i 361, da han gjorde seg klar til avmarsj mod Konstans.[6] Brevet er et forsøk på å legitimere handlinger mot Konstans og kan også anses som et politisk program.

Den andre kilden er historikeren Ammianus Marcellinus' beretning.[7] Ammianus hadde en posisjon i hæren, men befant seg i Midtøsten og var ikke selv til stede ved hendelsene han beskriver. Julian og Ammianus delte flere synspunkter. De var ikke kristne, og Ammianus var trofast mot Julian som var hans øverstkommanderende.

Keiservelde[rediger | rediger kilde]

En tolerant keiser[rediger | rediger kilde]

Da Julian ankom Konstantinopel for å hylles som keiser, gjorde han det iført klær som i befolkningens øyne var forbausende enkle. Han var en ydmyk og tolerant mann med stor sans for statsmannsarbeidet, han lyttet til undersåttenes klagemål, og deltok i domstolers forhandlinger med liv og lyst. Han ville heller studere i biblioteket enn bivåne sirkusleker og veddeløp. Likevel viste han seg iblant ved arenaen for å si noen ord og se de første løpene. Det betød mye for folket, og selv om han personlig foraktet lekene, var han taktfull nok til ikke å vise dette for tydelig.

Motreaksjon fra den romerske religion[rediger | rediger kilde]

Edward Armitage: Julian the Apostate presiding at a conference of sectarians, 1875.

I Julians regjeringstid fikk den tradisjonelle romerske religion en renessanse. Trolig ble han allerede i tenårene fascinert av den tradisjonelle romerske religion, som han så forsøkte å gjenopplive.

Religiøst sett var han innviet i Mithras-kulten, som han også forsøkte å revitalisere. Han var også elev av nyplatonikeren Jamblikos og generelt interessert i mysteriereligioner. I hans «Hymne til kong Helios» er solguden Helios identisk med Mithras, og også nyplatonismen kommer tydelig til uttrykk i hymnen.[8]

Hans menneskekjærhet forhindret imidlertid at han innledet blodige kristenforfølgelser. Hans egen religiøse overbevisning vakte bare begeistring blant sofistene og noen retorer.[9]

Han forsøkte å imitere den kristne kirkes organisasjon for å gjenreise den romerske religion, men det lyktes ikke. Dens prester var ansatte tjenestemenn som ikke nødvendigvis trodde på den, men heller så den som en nyttig statusforhøyende sysselsetting. Den romerske religion hadde i løpet av noen generasjoner allerede rent ut i sanden, og med sine synkretisk tolerante trekk bekjempet den ikke rivaliserende religioner slik kristendommen gjorde. Julian utestengte de kristne fra statlige posisjoner og forbød dem å være lærere. Når hedenske fanatikere drepte kristne og raserte kirker, lot han være å straffe, mens han forviste biskop Athanasius av Alexandria fordi han hadde døpt flere overklassedamer. Men Athansius trøstet sin menighet med de profetiske ord: «Dette er bare en liten sky som snart driver over.»[10]

Krigen mot Persia[rediger | rediger kilde]

St. Mercurius dreper Julian.

Julianus kom bare til å regjere i cirka to år, men på denne korte regjeringstid utmerket han seg mer enn andre keisere hadde gjort på flere tiår. I begynnelsen av 363 dro han avsted til Mesopotamia for å kjempe mot de persiske sasanidene. Et annet av hans ambisiøse forehavender var å øke rikets militære ære, men her endte det med tilbaketrekning. Under retretten fikk Julian et sverd i magen i slaget ved Ktesifon, og han døde 26. juni 363.

Under begravelsen, da det var tradisjon for at et teaterselskap drev ap med den avdøde keiseren, skjemtet man med Julians ofringer, med blodige organer og innvoller som rekvisita til demonstrasjon av keiserens forkjærlighet for å ofre til en aller annen hedensk gud.

Alt i alt var Julian en ansvarsfull og human keiser, men styrt av en altfor stor religiøs nidkjærhet som kanskje kunne utartet til kristenforfølgelser, dersom han hadde overlevd det persiske krigstoktet.

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

Skuespillet Kejser og Galilæer av Henrik Ibsen er inspirert av keiser Julian.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118558684, besøkt 15. september 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norwich, John Julius (1989). Byzantium: the early centuries. Knopf. s. 83. ISBN 978-0-394-53778-8. «Julius Constantius...Constantine had invited him, with his second wife and his young family, to take up residence in his new capital; and it was in Constantinople that his third son Julian was born, in May or June of the year 332. The baby's mother, Basilina, a Greek from Asia Minor, died a few weeks later...» 
  3. ^ Bradbury, Jim (2004). The Routledge companion to medieval warfare. Routledge. s. 54. ISBN 978-0-415-22126-9. 
  4. ^ Jones, Martindale og Morris (1971) Prosopography of the Later Roman Empire, 1. bind, s. 148 og 478–479, Cambridge
  5. ^ [1] Karlheinz Deschner: Og hanen galte annen gang... (s. 59)
  6. ^ W.C. Wright (oversetter):The Works of The Emperor Julian, volume II, Letter to the Athenians, Harvard University Press, 1998
  7. ^ V. Ullmann (oversetter): Femogtyve år af Roms Historie, Arendal, 1877, 20. og 21. bok
  8. ^ Utdrag fra hymnen er oversatt til norsk i antologien Nyplatonismen, 2010.
  9. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 102), forlaget Haase, København 1973
  10. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 103)
  1. ^ klassisk latin ville navnet vært skrevet «FLAVIVS CLAVDIVS IVLIANVS AVGVSTVS»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ioulianou autokratoros ta sozomena, 1696.
  • Polymnia Athanassiadi (1992). Julian. An Intellectual Biography. London: Routledge. 
  • Emperor and Author. The Writings of Julian the Apostate. Swansea: Classical Press of Wales. 2012. 
  • Joseph Bidez (1940). Julian der Abtrünnige. München: Callwey. «übersetzt von Hermann Rinn; älteres Standardwerk, mehrere Nachdrucke» 
  • Jean Bouffartigue (1992). L’empereur Julien et la culture de son temps. Paris: Collection des Études Augustiniennes. 
  • Glen Warren Bowersock (1997). Julian the Apostate. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. «Nachdruck der Ausgabe Cambridge, Massachusetts 1978; knappe, aber gut lesbare und kritische Zusammenfassung der Regierungszeit Julians» 
  • Klaus Bringmann (2004). Kaiser Julian. Darmstadt: Primus. «souverän geschriebene Biografie, die Julian ohne Pathos beschreibt, vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult» 
  • Robert Browning (1988). Kaiser Julian. Der abtrünnige römische Herrscher. München: Heyne. «übersetzt von Ulla Leippe» 
  • Alexander Demandt (2007). Die Spätantike. Römische Geschichte von Diocletian bis Justinian 284–565 n. Chr. (2. utg.). München: C. H. Beck. s. 119–136. 
  • Thorsten Fleck (2008). Die Portraits Julianus Apostatas. Hamburg: Kovač. 
  • Marion Giebel (2002). Kaiser Julian Apostata. Die Wiederkehr der alten Götter. Düsseldorf/Zürich: Artemis & Winkler. «nicht immer sehr kritische Biografie, die Julian teilweise einseitig positiv sieht, vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult» 
  • David Hunt (1997). Julian. Cambridge: Cambridge University Press. s. 44–77. «gut lesbarer Überblick» 
  • Julian Apostata. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. 1978. «wichtige Aufsatzsammlung» 
  • Adolf Lippold (2001). Iulianus I. «informative Zusammenfassung» 
  • Theresa Nesselrath (2013). Kaiser Julian und die Repaganisierung des Reiches. Konzept und Vorbilder. Münster: Aschendorff. «Überblick über Quellen und Forschungsstand, zugleich Dissertation, Universität Münster 2011; fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult und David Greenwood, in: The Journal of Ecclesiastical History 65 (2014), S. 881» 
  • Klaus Rosen (2006). Julian. Kaiser, Gott und Christenhasser. Stuttgart: Klett-Cotta. «sehr gut lesbare, fundierte und aktuelle Gesamtdarstellung, in der auch ausführlich auf die Rezeptionsgeschichte eingegangen wird; vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult» 
  • Klaus Rosen (1998). Julian in Antiochien oder „Wie eine Theorie in der Praxis scheitert“. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. s. 217–230. 
  • Klaus Rosen (1997). Kaiser Julian auf dem Weg vom Christentum zum Heidentum. s. 126–146. 
  • Rowland Smith (1995). Julian’s gods. Religion and philosophy in the thought and action of Julian the Apostate. London: Routledge. «vor allem bezüglich des kulturellen Hintergrunds Julians von Bedeutung» 
  • Tougher, Shaun (2007): Julian the Apostate, Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 9780748618873.


  Romersk keiser  
Konstantinske dynasti
Forgjenger:
Konstantius II
361363 Etterfølger:
Jovian
Romerriket

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]