Konstantin III (motkeiser)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Se også Konstantin III, keiser i Østromerriket 641.

Konstantin III
Solidus Constantius III-RIC 1325 (obverse).jpg
Født4. århundre
Død411
Ravenna
Barn Constans II, Ambrosius Aurelianus, Julian
Beskjeftigelse Politiker

Konstantin III (latin: Flavius Claudius Constantinus; død før 18. september 411) [1] var en romersk general som erklærte seg selv som keiser av Vestromerriket i romersk Britannia, og invaderte Gallia i 407, okkuperte Arles, og mens han var i Gallia lot han sin sønn Konstans II styre Britannia.[2] keiser Honorius ble tvunget til å akseptere ham i 409, men Konstantin ble deretter plaget av mangel på støtte og militær tilbakegang, noe som fikk ham til abdisere i 411. Han ble tatt til fange og henrettet kort tid etter.

Han opptrer som den mytiske Konstantin II av Britannia, en konge av britonene i walisiske krøniker og i Geoffrey av Monmouths pseudohistoriske og legendepregede verk Historia Regum Britanniae.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Deretter, vinteren 405-406, kom en enorm horde av barbarer, bestående av østgotere, alanere, vandaler, og kvadere, som krysset den frosne Rhinen og invaderte Gallia hvor de romerske forsvarsverkene ble overrumplet og nedkjempet.[3] Det var et hardt angrep på Vestromerriket som det aldri klarte å komme seg over. De romerske myndighetene greide ikke å nedkjempe eller fortrenge de germanske stammene som spredte seg og etablerte seg over hele Galla, og deretter videre sørover i Hispania og til sist også i de romerske provinsene i nordlige Afrika.[4]

En medvirkende faktor var den betydelige splittelsen blant romerne selv. I tidligere tider hadde det vært mulig å holde Romerrikets grenser sikre, forutsatt at riket selv var forent og befolkningen lojal og villig til å gjøre de nødvendige ofrene for å stå imot invasjoner og fremmede bosettere.[4]

Samtidig som germanere strømmet inn i Galla var provinsene i romersk Britannia i opprør,[5] og en rekke generaler slo seg opp som usurpere og hevdet de var keisere før de ble slått ned. Til tross for at tidlig opprør hadde feilet, gjorde Konstantin gjorde det samme tidlig i 407.[1] I frykt for invasjoner fra germanere og desperat for en form for sikkerhet i en verden som begynte å falle fra hverandre, valgte de romerske soldatene i Britannia som sin leder en mann som hadde navn etter en berømt keiser tidlig på 300-tallet, og som selv hadde kommet til makten via et militærkupp i Britannia.[6] Konstantin III var vanlig soldat, men med en del evner.[7] Da opprøret var i gang bevegde han seg raskt. Han krysset den engelsk kanal og gikk i land med hæren i Bononia (dagens Boulogne-sur-Mer). Moderne historikere antar at han tok med seg alle mobile militære tropper i Britannia, og således fratok provinsen førstelinjeforsvar og hva som forklarer det romerske fraværet i Britannia tidlig på 400-tallet.[8]

Konstantins to generaler Iustinianus og frankeren Nebiogastes, ledet fortroppen av hans styrker, men ble beseiret av Sarus,[9] Stilichos løytnant. Sarus fanget først Nebiogastes inne i byen Valence, deretter fikk ham drept utenfor.[10] Konstantin sendte ytterligere en hær ledet av Edobichus og Gerontius, og Sarus ble tvunget til å trekke seg tilbake til Italia. Konstantin sikret grensen ved Rhinen og satt opp garnisoner ved de fjellovergangene som ledet fra Gallia og inn i Italia.[11] Ved mai 408 hadde han gjort Arles som sin hovedstad,[12] og utnevnte Apollinaris, bestefar av Sidonius Apollinaris, som prefekt.[13]

Anerkjent som keiser[rediger | rediger kilde]

Konstantin III portrettert på en siliqua. Motsatt side feiret militære seirer.

Sommeren 408 da de romerske styrkene i Italia samlet seg for et motangrep, hadde Konstantin andre planer. Han fryktet at slektningene til keiser Honorius i Hispania, hvor det theodosiske dynasti hadde en sterk posisjon,[14] og lojal overfor den svake keiseren, ville organisere et angrep fra sør samtidig mens tropper under Sarus og Stilicho angrep ham fra øst. Han besluttet å ta initiativet og angrep Hispania.[15] Han tilkalte sin eldste sønn Konstans fra et kloster hvor han oppholdt seg, opphøyde ham til medkeiser,[16] og sendte ham med general Gerontius mot Hispania.[8] Fetterne av Honorius ble beseiret uten større vanskeligheter, og to av dem, Didymus og Verinianus, ble tatt til fange, mens to andre, Lagodius og Theodosiolus, greide å rømme. Lagodius flyktet til Roma mens Theodosiolus unnslapp til Konstantinopel.[4]

Konstans etterlot sin hustru og husholdning ved Saragossa til omsorgen av Gerontius og vednte tilbake til Arles for å rapportere til sin far.[17] I mellomtiden hadde den lojalistiske romerske hæren gjort mytteri ved Ticinum (Pavia) den 13. august, noe som fulgte i kjølvannet av hærføreren Stilicho ble henrettet den 22. august.[4] Som et resultat av intrigene ved det keiserlige hoffet, forlot general Sarus Vestromerriket med sin hær. Det etterlot keiser Honorius i Ravenna uten noe hær av betydelig styrke, og samtidig ble han truet av en gotisk hær under ledelse av Alarik som uhindret kunne invadere nordlige Italia og herje rundt i Etruria.[18] Da Konstantins sendebud kom fra til Ravenna for å forhandle, gikk den skrekkslagne Honorius med på å anerkjenne Konstantin som samkeiser, og de to var felles konsuler for året 409.[19]

Marsj mot Italia[rediger | rediger kilde]

Dette året var høydepunktet i Konstantins karriere. Men ved september hadde de germanske stammene som hadde krysset Rhinen, og som hadde brukt rundt to år på å plyndre og herje seg gjennom Gallia, nådd fram til Pyreneene. De brøt gjennom Konstantins garnisoner og invaderte Hispania.[8] Mens Konstantin forberedte seg på å sende sin sønn Konstans tilbake til Hispania for å ta seg av denne krisen, kom nyheten om at general Gerontius hadde gjort opprør mot ham, og hadde opphøyd sin egen mann og slektning, Maximus, til medkeiser.[9] Til tross for Konstantins beste forsøk, kom det fryktede angrepet sørfra det følgende året da Gerontius marsjerte fra Hispania sammen med sine germanske allierte.[20]

På omtrent samme tid herjet saksiske pirater langs kysten av Britannia som Konstantin hadde etterlatt bort imot forsvarsløs.[21] Åpenbart urolig og opprørt over at Konstantin hadde forsømt dem i sine anstrengelser i å etablere sitt eget rike i Gallia, gjorde de romerske innbyggerne i Britannia og i Armorica opprør og forviste hans myndighetspersoner.[16]

Konstantins reaksjon til denne stadige tettere sirkelen av fiender var et siste desperate forsøk å marsjere mot Italia med de gjenværende troppene han fortsatte hadde til rådighet.[19] Han motivert til denne aksjonen av oppfordringer fra en Allobichus, Honorius’ magister equitum, som ville erstatte Honorius med en mer kompetent hersker. Da han fikk høre at Allobichus var blitt henrettet av Honorius som fryktet forræderi, hvilket han hadde god grunn til, innså Konstantin nederlaget og trakk seg tilbake til Gallia sent på våren 410.[8]

Konstantins posisjon vokste seg stadig verre og uutholdelig. Mange av hans soldater hadde rømt og derertert for å kunne dyrke jorda i Gallia, og Ataulf hadde blitt ny leder av vestgoterne etter at Alarik døde. Ataulf besluttet at Gallia var å foretrekke framfor Italia og Nord-Afrika. Samtidig hadde Honorius fått samlet en hær for å gjenerobre Gallia. Konstantins styrker som sto overfor opprøreren Gerontius ble beseiret ved Vienne hvor hans sønn Konstans ble tatt til fange og henrettet.[9] Konstantins pretoriske prefekt Decimus Rusticus, som hadde erstattet Apollinaris et år tidligere, deserterte Konstantin og ble innviklet i et nytt opprør til Jovinus i Rhineland. Gerontius fanget Konstantin inne i Arles, og beleiret ham.[8]

Overgivelse og henrettelse[rediger | rediger kilde]

På samme tid var det en ny general som støttet Honorius, Constantius III, som senere ble gift Galla Placidia, søster av Honorius. Han ankom med en romersk hær ved Arles, noe som fikk Gerontius til å flykte, og overtok beleiringen.[19] Konstantin holdt ut og håpet at Edobichus som samlet tropper i nordlige Gallia blant frankerne, skulle komme ham til støtte.[21] Da Edobichus kom ble han beseiret av en enkel krigslist.[22] Konstantins siste håp forsvant da hans tropper som voktet Rhinen deserterte for isteden å støtte Jovinus. Da Arles var tapt løp Konstantin inn i en kirke og ble salvet som prest i håp om at korset skulle beskytte ham. Constantius III lot seg ikke imponere, men sparte livet hans. Konstantin ble fraktet mot Ravenna, men underveis ble han drept eller direkte henrettet, og hans støttespillere ble, slik Jordanes uttrykte, «overraskende drept».[23] Konstantin ble etter sigende halshogd, enten i august eller i september 411. Hans hode ble stilt ut på stake i Ravenna den 18. september 411.[24]

Selv om Gerontius senere begikk selvmord i Hispania,[25] og Ataulf senere slo ned opprøret til Jovinus,[26] ble aldri romersk styre gjenopprettet i Britannia etter Konstantins død. Som historikeren Prokopios senere forklarte det, «fra den tid og framover forble det styrt av tyranner.»[27]

I legenden[rediger | rediger kilde]

Konstantin er kjent i britisk legende som en av de mytiske konger av britene, da kalt «Konstantin II» (Konstantin I var den romerske keiseren Konstantin den store som ble utnevnt til keiser av de britiske soldatene ved Eboracum). Ifølge Geoffrey av Monmouth skulle denne Konstantin ha etterfulgte Gracianus Municeps (som antagelig er bygd på den historiske Gratianus som var den de britiske soldatene hadde utnevnt til keiser før de drepte ham og utnevnte Konstantin i hans sted). Geoffrey synes å ha slått sammen den historiske Konstantin med en ikke relatert konge fra Cornwall av samme navn, Custennin Gorneu.[28] Bortsett fra likheten i navn synes ikke Geoffreys fiktive «Konstantin II» å ha noe med den historiske å gjøre.[29]

Ifølge Geoffrey av Monmouths pseudohistoriske fortelling skulle britene ha bedt kongen av Bretagne om hjelp etter Gracianus' død. Kong Aldroenus sendte sin bror, Konstantine, til Britannia. Konstantine beseiret piktene og gjenopprettet fred og ro (omtrent det motsatte av det den historiske personen gjorde). Han fikk tre sønner, Konstans, Aurelius Ambrosius og Uther Pendragon. Han sendte Konstans til ett kloster og de to andre til Bretagne. Konstantine regjerte i ti år før han ble stukket ihjel av en piktisk tjener.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Jones (1992), s. 316
  2. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 111
  3. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 138
  4. ^ a b c d Gibbon, (1888), kapittel 30
  5. ^ Zosimus, 6:1:2
  6. ^ Zosimus, 7:40:5
  7. ^ Orosius, 7:40:4
  8. ^ a b c d e Elton (1999): «Constantine III (407–411 A.D.)»
  9. ^ a b c Birley (2005), s. 460
  10. ^ Zosimus, 6:2:3
  11. ^ Birley (2005), s. 458–459
  12. ^ Birley (2005), s. 140
  13. ^ Jones (1992), s. 113
  14. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 140
  15. ^ Zosimus, 6:2:5
  16. ^ a b Birley (2005), s. 459
  17. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 141
  18. ^ Gibbon, (1888), kapittel 31
  19. ^ a b c Canduci, (2010), s. 152
  20. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 142
  21. ^ a b Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 143
  22. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 144
  23. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 92
  24. ^ Jones (1992), s. 113
  25. ^ Jones (1992), s. 508
  26. ^ Canduci, (2010), s. 155
  27. ^ Birley, Anthony (1980): The People of Roman Britain, University of California Press, s. 160
  28. ^ Ford, David Nash: «Constantine Corneu, King of Dumnonia», Early British Kingdoms
  29. ^ Bartrum, Peter (1993): A Welsh Classical Dictionary, National Library of Wales, s. 157–158.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Birley, Anthony (2005): The Roman Government in Britain, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-925237-4
  • Bury, J. B. (1889): A History of the Later Roman Empire from Arcadius to Irene, bind I
  • Gibbon, Edward (1888): Decline and Fall of the Roman Empire
  • Jones, Arnold Hugh Martin; Martindale, John Robert; Morris, John (1992 ): The Prosopography of the Later Roman Empire, bind 2, Cambridge University Press, ISBN 0-521-20159-4
  • Elton, Hugh (1999): «Constantine III (407–411 A.D.)», D.I.R.
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
  • Stevens, C.E. (1957): «Marcus, Gratian, Constantine», Athenaeum, 35, s. 316–347
  • Thompson, E.A. (1977): «Britain, A.D. 406–410», Britannia, 8, s. 303–318.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Constantine III (usurper) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Forgjenger:
 Gracianus Municeps 
Mytiske konger av britene
(?–411)
Etterfølger:
 Aurelius Ambrosius