Issyk-Kul

Issyk-Kul
Issyk-Kul: NASA-bilde, tatt september 1992
Land		Kirgisistan
Areal		6 236 km²
Høyde		1 607 moh.
Lengde		182 km
Bredde		60 km
Dybde		668 m (maks) 280 m (snitt)
Volum		1 738 km³
Posisjon
Issyk-Kul 42°25′00″N 77°15′00″Ø
Issyk-Kul på Commons

Issyk-Kul (kirgisisk Ысык-Көл – Yssykköl, «varm sjø»; russisk Иссык-Куль) er en innsjø i Kirgisistan. Den er, etter Titicacasjøen, den nest største høyfjellssjøen i verden og er en viktig biologisk og økonomisk ressurs for Kirgisistan.

Innsjøen har ikke avløp, og vannet er litt salt. Saltholdigheten er svært lav, 6 ‰, altså omtrent en sjettedel av havvann. Navnet «varm sjø» kommer av at innsjøen aldri fryser. Dette gjør den til er en viktig rasteplass for trekkfugler. Issyk-Kul er dannet av tektoniske krefter og er blant de eldste innsjøene på jorda, omtrent 25 millioner år.

Silkeveien passerte nær Issyk-Kul, og det finnes mange spor etter gamle sivilisasjoner. Turisme er nå en viktig næring for områdene rundt sjøen. Utsetting av fremmede fiskearter og mangelfull forvaltning har ødelagt fisket i innsjøen. Det er også mange andre miljøtrusler mot denne unike innsjøen.

Fysisk geografi

Generelt

Ei elv som renner til Issyk-Kul. Trærne er Picea schrenkiana

Issyk-Kul ligger 1607 moh i et bekken i det nordlige Tian Shan med Kungei-Alatau-kjeden i nord og Terskei-Alatau-kjeden i sør. Fjelltoppene har en høyde på 4000–5200 moh, og innenfor nedslagsfeltet er det 834 isbreer. Nedslagsfeltet omfatter ellers beitemarker, frukthager, barskog, stepper og halvørken.

Ringen av fjell som omgir innsjøen er brutt i Boomravinen der elva Tsju renner ut mot nord. Tsju renner i sitt øvre løp mot Issyk-Kul, men snur så mot ravinen bare seks kilometer fra sjøen. Kutemalda-rennen forbinder Tsju og Issyk-Kul, og når det er flom i Tsju hender det at vann renner inn i innsjøen. Med en dybde på 668 m er Issyk-Kul den sjuende dypeste innsjøen i verden, og den er den ellevte største innsjøen etter volum.

118 elver og bekker renner mot Issyk-Kul, men bare 49 når fram til innsjøen. Den meste av tilrenningen er til den østre delen, der det er mest nedbør. Årsnedbøren varierer fra 115 mm i vest til 410 mm i øst, men når 800–900 mm oppe i fjellene. Likevektslinjen for isbreene ligger på 3700–4100 moh, men i nordskråninger når noen bretunger ned til 3000–3200 moh.

Løsmassene i området er permeable, og mye av tilførselen av vann til Issyk-Kul skjer gjennom grunnvannet. For perioden 1946–65 er følgende vannregnskap satt opp: overflatevann til sjøen 40,9 m³/s, nedbør som faller på sjøen 56,7 m³/s og grunnvann til sjøen 64,8 m³/s. Fordampning fra sjøen er 161 m³/s.

Grunne områder finnes bare vest og øst i innsjøen. Her blir det langsomt dypere ut til 200 m, der det er et bratt stup ned til det sentrale dypet. Dette området er rektangulært, flatt og har en maksimal dybde på 668 m. Langs nord- og sørbredden er det nesten ikke grunne områder, og her stuper bunnen raskt ned til det flate området. De bratte skråningene har dype gjel som frakter sedimenter fra bredden ned til dypet.

Fysiske og kjemiske forhold

En hettemåse flyr over det klare vannet i Issyk-Kul

Issyk-Kul er en oligotrof til hyperoligotrof innsjø med et fosforinnhold på 2–3,8 μg/l. Bølger og sterke strømmer gjør at oksygeninnholdet er høyt. Saliniteten er 5,968 mg/l. Vannet er svært klart og minner om havvann. Ute på de åpne delene av innsjøen er siktedypet målt til 30–35 m med Secchi-skive. Vannstanden stiger med 21–22 cm om våren og sommeren på grunn av snø og isbreer som smelter, og synker tilsvarende om høsten og vinteren.

Viktige ioner i vannet er Ca²⁺, Mg²⁺, Na⁺, K⁺, HCO₃^-, SO₄^2- og Cl⁻. Alkaliteten varierer mellom 310–330 mg/l, og kalsiuminnholdet er omtrent 115 mg/l. Mineralene kalsitt, monohydrokalsitt og vateritt felles ut i bunnsedimentene. Ved overflaten er pH 8,75, mens pH er nesten 8,0 ved bunnen. Overflatetemperaturen er 2–3 °C i januar og 19–20 °C i juli. Dypere enn 100 m er temperaturen konstant 3,5–4,5 °C hele året. Bunnvannet er rikt på oksygen, 6,5–7,5 mg/l, noe som viser at det er god sirkulasjon i innsjøen.

I den varme årstiden strømmer overflatevann fra midten av innsjøen ut mot breddene, samtidig som vann fra dypet kommer opp i midten. Sprangsjiktet ligger 5–10 m dypt på midten, mens det langs breddene ligger på 20–30 m på grunn av det varme vannet som strømmer inn. I tillegg finnes det oppstrømninger ved breddene, på steder der vinden presser overflatevann utover. Det er som regel to vinddrevne hovedstrømmer, en vestlig langs nordbredden og en østlig langs sørbredden.

Vannet i Issyk-Kul har et naturlig høyt innhold av uran, 62–65 μg/l. Havvann inneholder til sammenligning bare 0,1–5,9 μg/l. Årsakene til dette er ikke kjent i detalj, men elver og jordsmonn i nedslagfeltet inneholder også mer uran enn normalt.

Vannstandsvariasjoner

Gamle kinesiske og russiske kart viser at Issyk-Kul hadde avløp gjennom Tsju fra 1600- til midten av 1800-tallet. Dagens vannspeil ligger på 1607 moh, mens sadelpunktet mot Tsju ligger 1620 moh. Vannnivået var altså betydelig høyere, men arealet var ikke mye større på grunn av at breddene er bratte. Fra 1000- til 1300-tallet var derimot vannnivået lavere enn i dag, noe som forklarer ruinene som ligger på 3–6 m dybde i innsjøen.

Terrasser med innsjøsedimenter finnes opp til en høyde på 1640 moh. Karbondatering av disse sedimentene viser at vannspeilet til Issyk-Kul hadde en høyde på 1610–1640 moh i lange perioder mellom 26 000 og 10 000 ¹⁴C-år siden.

Dateringene viser også at vannnivået var lavere enn i dag i perioden fra 10 000 til 300 år før nåtiden. Dette kan skyldes at bunnen har sunket på grunn av tektoniske krefter. I skråningen ned mot dypet er det dype gjel som slutter på 110–120 m dyp. Disse gjelene er dannet av elver mens skråningen lå over vannspeilet. Den lille istiden kan være årsaken til det høye nivået på innsjøen fram til midten av 1800-tallet.

Under siste istid var isbreene mye større enn i nåtiden. Ved Issyk-Kul er det endemorener 1600–1700 moh, og i Tsju-dalen går de ned til 1200 moh. Tsju ble demt opp av is, og vannstanden ble hevet i Issyk-Kul. Breene har kalvet direkte i innsjøen. Episoder der vannet har brutt igjennom demningen har bidratt til å danne Boomravinen, og israndavsetninger har ledet Tsju unna Issyk-Kul.

Geologi

Satelittbilde av Tian Shan med Issyk-Kul øverst og Tarim nede til venstre.

Tian Shan er dannet som en følge av kollisjonen mellom den indiske og den eurasiske kontinentalplaten. Den samme kollisjonen har skapt Himalaya, Pamir, Hindu Kush og andre fjellkjeder i Asia. Tian Shan betyr «himmelsk fjell» på kinesisk. Den høyeste toppen i Tian Shan er Jengish Chokusu på 7439 moh, som ligger ca. 200 km sørøst for Issyk-Kul.

I bunnen av Issyk-Kul-bekkenet ligger en plate av prekambrisk grunnfjell, et såkalt mikrokontinent. En tilsvarende, men mye større plate ligger under Tarimbekkenet lenger sørøst. Disse mikrokontinentene har hatt stor betydning for dannelsen av Tian Shan. De har holdt seg stabile mens krefter fra kollisjonen mellom kontinentalplatene har foldet fjellkjeder mellom dem. Fjellkjedefoldingen pågår fortsatt, og det er jevnlig sterke jordskjelv i området.

Issyk-Kul ble fylt med vann i slutten av oligocen for omtrent 25 millioner år siden samtidig med at foldingen av det nordlige Tian Shan startet. Issyk-Kul-mikrokontinentet er omgitt av store forkastninger, og bunnen av Issyk-Kul synker på grunn av de tektoniske kreftene. På bunnen av innsjøen er det opptil 3000 m tykke sedimentlag. Analyse av sedimentene viser at det har vært en stor ferskvannsinnsjø her i miocen og pliocen.

I overgangen mellom pliocen og pleistocen skiftet kompresjonen retning, og deler av mikrokontinentet ble deformert, noe som førte til at bunnen i tidlig og midtre pleistocen sank 30–50 m. I sein pleistocen ble et eldre system av forkastninger igjen aktive, og bunnen sank 50–100 m. I midten av holocen må det ha vært en katastrofal kollaps der bunnen har sunket 200 m, slik at innsjøen har blitt over 700 m dyp.

Biologi

Planter og virvelløse dyr

Issyk-Kul har et stort mangfold av planteplankton med 299 kjente arter, for det meste blågrønnbakterier. Makrofytter (større planter) finnes ned til 1,5 m dyp og fastsittende alger til 30–40 m dyp. De vanligste makrofyttene er kransalger.

Det er 117 arter av dyreplankton. De omfatter hjuldyr (98 arter), vannlopper (11 arter) og hoppekreps (8 arter). Fordelingen av plante- og dyreplankton er ujevn; det er flest individer i viker og grunne områder, og minst ute i åpent vann. Hoppekrepsen Arctodiaptomus salinus finnes i hele innsjøen og utgjør 95–99 % av biomassen. Denne arten vandrer opp i overflaten om natta og da kan da komme opp i en konsentrasjon på 35 000 individer pr. m³. Arten er derfor en viktig næringskilde for fisk.

Av bunnlevende dyr er det 224 arter. De fleste lever fra strandsonen ned til 40 m dyp. Det meste av biomassen utgjøres av fjærmygglarver, bløtdyr, gammarider og mysider. På dypere vann, ned til 70 m dyp, dominerer fjærmygglarver og øresnegl. Tre mysidearter fra Balkhasjsjøen ble satt ut i perioden 1965–68 som føde for innførte fiskearter. De har etablert seg på grunt vann ned til 10 m.

Fisk

Opprinnelig tilstand

Den opprinnelige fiskefaunaen i Issyk-Kul-bekkenet var forholdsvis artsfattig med 12 arter fra tre ulike familier. Det er mange typiske former for fjellene i Sentral-Asia, som snøkarper (Diptychus, Schizothorax) og smerlinger i slekten Triplophysa. Fem av fiskeartene er endemiske, og det er også noen endemismer på underartsnivå. I faunaen er det også et eurosibirsk element. De endemiske artene Leuciscus bergi, Leuciscus schmidti og Phoxinus issykkulensis er beslektet med gullbust og ørekyte, som er vidt utbredt i Europa og Sibir. Issyk-Kul hadde opprinnelig ingen fiskeart som var spesialisert til å jakte på andre fisker, noe som fikk stor betydning da nye fiskearter ble satt ut.

Leuciscus schmidti forekommer fra strandsonen ned til 35–40 m dyp. Den kan bli 31 cm lang og veie 650 g. Gyting skjer på steingrunn på 0,5–10 m mellom slutten av mars og midten av mai, når vanntemperaturen er 5 °C. Den gyter 6 000–65 000 egg og kan bli 11–13 år. Føden består hovedsakelig av kransalger. Det finnes også en egen gruntvannsform av denne arten, som er mindre og gyter seinere.

Inntil begynnelsen av 1970-tallet var planktoneteren Leuciscus bergi den viktigste fisken i innsjøen. Den fantes ned til over 100 m dyp og hadde en maksimal lengde på 16,5 cm og en vekt på 60 g. Arten er ikke så vanlig lenger. Gymnodiptychus dybowskii finnes både i elver og i selve Issyk-Kul. Det er to former i innsjøen, en som gyter i innsjøen om vinteren og en mindre form som gyter i elver om sommeren. Arten hadde stor betydning i fisket fram 1970-tallet. Snøkarpen Schizothorax pseudoaksaiensis issykkuli er en alteter som kan bli 70 cm lang og 8 kg. Den gyter på steingrunn på grunt vann nær vannplanter. Den hadde tidligere litt økonomisk betydning.

Utsetting

Regnbueørret rømmer fra oppdrettsanlegg og er en trussel mot de opprinnelige fiskeartene

Den viktigste arten i fisket i Issyk-Kul var Leuciscus bergi, som utgjorde over 90 % av fangsten. Denne arten ble regnet for å ha liten verdi og det ble foreslått å sette ut nye arter. Iktyologen Lev Berg foreslo i 1929 sevanørret (Salmo ischchan), som kommer fra det høytliggende Sevansjøen i Armenia. Befruktede egg ble satt ut flere ganger på 1930-ørret, men arten hadde vanskelig for å etablere seg på grunn av mangel på gyteplasser. På 1960-tallet ble det etablert smoltanlegg, som på 1960- og 70-tallet slapp ut store mengder yngel i tilførselselvene. Sevanørreten vokser raskere og blir større i Issyk-Kul enn i Sevansjøen.

Flere arter satt ut på 1950-tallet. Gjørs og brasme har etablert seg i den østre delen av innsjøen. Det ble også satt ut karpe, og suter og gullfisk fulgte utilsiktet med denne arten. På 1970-tallet bestemte man seg for å satse på fiske av ørret og sik, samtidig som bestanden av Leuciscus bergi skulle reduseres til et minimum. Flere arter av sik og lagesild ble satt ut, men bare vanlig sik (Coregonus lavaretus) har etablert seg. Den er likevel avhengig av utsetting ettersom yngelen finner lite næring og ikke tåler det salte vannet i Issyk-Kul. Utsettingene har ført til reduksjon i mengden av de opprinnelige artene, og Gymnodiptychus dybowskii er på randen av utryddelse.

Liste over fiskearter

Denne oversikten følger appendiks 1 hos Alamanov & Mikkola (2011). Det var også noen mislykkede forsøk på å introdusere nye arter i Issyk-Kul, men disse artene er ikke tatt med.

Norsk navn	Vitenskapelig navn	Opprinnelse	Kommentar
regnbueørret	Onchorhynchus mykiss	innført	svært vanlig, spesielt nær oppdrettsanlegg, en av de verste truslene for opprinnelige arter
sevanørret	Salmo ischchan	innført	en rovfisk
sik	Coregonus lavaretus	innført	vanlig, men avhengig av utsetting
	Coregonus widegreni	innført	ikke vanlig
	Coregonus autumnalis	innført	ikke vanlig
	Leuciscus schmidti	opprinnelig, endemisk art	sårbar
	Leuciscus bergi	opprinnelig, endemisk art	truet på grunn av rovfisker og overfiske
	Phoxinus issykkulensis	opprinnelig, endemisk art	sjelden på grunn av rovfisk
suter	Tinca tinca	innført	vanlig i strandsonen, harmløs
grundling	Gobio gobio latus	opprinnelig, endemisk underart	truet på grunn av innført gjørs
	Schizothorax pseudoaksaiensis issykkuli	opprinnelig, endemisk underart	nesten utdødd
	Diptychus maculatus	opprinnelig	ganske vanlig
	Gymnodiptychus dybowskii	opprinnelig, endemisk art	nesten utdødd
	Alburnoides taeniatus	innført
brasme	Abramis brama orientalis	innført, østlig underart	svært vanlig, predator på egg fra opprinnelige fiskearter
karpe	Cyprinus carpio	innført	innført for svært lenge siden, men også nyere utsettinger, i tilbakegang på grunn av sykdom
gresskarpe	Ctenopharyngodon idella	innført	sjelden, men har brakt med seg sykdom
sølvkarpe	Hypophtalmichtys molitrix	innført	ikke vanlig pga. mangel på gyteplasser
gullfisk	Carassius auratus auratus	innført
	Pseudoraspora parva	innført	fulgte med andre karpefisker fra Amur, etablert og en farlig konkurrent for opprinnelige arter
	Triplophysa stoliczkai	opprinnelig	sjelden i innsjøen, først og fremst i rasktstrømmende elver
	Triplophysa stoliczkai elegans	opprinnelig, endemisk underart	bare i innsjøen, underart av foregående
	Triplophysa dorsalis	opprinnelig	først og fremst i saktestrømmende elver, men også i innsjøen
	Triplophysa strauchii strauchii	opprinnelig
	Triplophysa labiata	innført
	Triplophysa ulacholicus	opprinnelig, endemisk art
	Glyptosternon reticulatum	opprinnelig	typisk art i fjellbekker, bare usikre rapporter fra innsjøen
gjørs	Sander lucioperca	innført	den farligste predatoren for opprinnelige fisker
	Micropercops cinctus	innført	fulgte med karpefisker fra Amur, eter fiskelarver

Flora og fauna rundt Issyk-Kul

Den sterkt truede hvithodeanda hekker ved Issyk-Kul

Tindved på bredden av Issyk-Kul

Vegetasjonen i Issyk-Kul-bekkenet varierer med høyden. Ved vestenden er det halvørken med Ephedra og arter i meldefamilien, mens vegetasjonen ved den fuktigere østenden er steppe med malurt og gras. Steppen utnyttes som beitemark. Langs bekker og elver vokser det kratt av tindved, og her finnes det også poppel, pil og bjørk.

I fjellene vokser det noen få løvtrær, som valnøtt, frukttrær i rosefamilien og pistasje. Av bartrær finnes einer (Juniperus sp.) i sør og granarten Picea schrenkiana i nord. Lengst nord og vest vokser det skoger av edelgran. I fjellene er det artsrike enger med gras, arter i leppeblomstfamilien og mange andre urter.

Karakteristiske dyrearter i området er blant annet gaupe, snøleopard, sibirsk rådyr, sibirisk hjort, sibirsteinbukk, argalisau, himalayahøne, kongeørn, lammegribb, munkegribb, tartarfalk og endemiske arter i insektslekter som Netocia, Calosoma, Bombus og Xylocopa.

Issyk-Kul fryser aldri og er derfor viktig for vannfugler om høsten og vinteren. En regner med at 50 000–80 000 individer fra 30–35 arter overvintrer ved sjøen. Den er også viktig som rasteplass for andre fugler i trekktiden. Blant fugleartene er sangsvane, knoppsvane, flamingo, egretthegre, gråhegre, hvithodeand og skjestork.

I 1975 fikk Issyk-Kul status som ramsarområde. Denne statusen falt bort i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen, men etter at Kirgisistan ratifiserte konvensjonen ble innsjøen i 2003 igjen et ramsarområde.

Historie

Helleristninger ved Tsjolpon-Ata

Nestoriansk gravstein fra 1312 funnet på bunnen av Issyk-Kul med inskripsjoner i det syriske alfabetet

Det er gjort flere funn fra paleolitisk tid. De ligger ved datidens strandlinje på 1640 moh. Funnene ved Boz-Barmak i vest er litt eldre enn moustérienkulturen. Dette funnet ligger i et svært tørt område, og de som bodde her må ha hentet vann i Issyk-Kul, som da inneholdt ferskvann. Det er få funn fra mesolitikum og neolitikum. Vannnivået var svært lavt, og eventuelle funnsteder ligger kanskje på 110–120 m dyp.

Fra det 7. til det 3. århundre f.Kr. levde det sakere i Issyk-Kul-bekkenet. De har etterlatt seg mange gravhauger med bronse- og koppergjenstander. Slike gjenstander er funnet på strendene og under vann, ettersom vannnivået var lavere enn i dag. Undervannsarkeologer har oppdaget ruiner av en stor by på 5–10 m dyp. Denne byen antas å være 2500 år gammel.

De mest kjente ruinene fra middelalderen, som nå ligger under vann i Issyk-Kul, er Koi-Sary i øst og «Timurs palass» ved nordbredden. Koi-Sary skriver seg fra det 10. til det 12. århundre. Etter mongolinvasjonen forfalt landsbyen, og rundt 1500 ble den fraflyttet og oversvømt.

Timur Lenk erobret Issyk-Kul-bekkenet i 1399. En legende sier at han bygde et palass på ei øy i Issyk-Kul. Karbondatering av treverk fra «Timurs palass» viser at palasset eksisterte fra slutten av det 13. århundre til midten av det 15. århundre, og at det så ble oversvømt.

En av de nordlige rutene til Silkeveien passerte Issyk-Kul. Gravsteiner funnet her viser at mange døde av pest i 1338 og 1339. Det kan derfor tenkes at Svartedauden oppstod ved Issyk-Kul, og deretter spredte seg til i Kina, India og Europa med de handelsreisende.

Bosetning

Jurter ved Issyk-Kul

Saueflokk ved sørbredden

Dyrking av aprikoser og annen frukt er en viktig næring

Byen Balyktsjy med 42 380 innbyggere i 2009 ligger ved vestenden av Issyk-Kul. I sovjettiden het den Rybatsje og var en viktig industriby, men har nå mistet sin betydning. En jernbanelinje fra Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan, ender her. Det kommer også en veg fra Bisjkek som forsetter sørover opp i fjellene i Narynprovinsen til Torugartpasset og videre inn i Kina.

Fra Balyktsjy går det to veger østover langs nord- og sørsiden av Issyk-Kul. Innsjøen krysses også av flere ferje- og båtruter. Karakol med 67 100 innbyggere i 2009 ligger nær østenden av innsjøen. Denne byen het før Prsjevalsk og er administrasjonssenter i Issyk-Kul-provinsen. Langs nordbredden av innsjøen er det flere mindre byer og landsbyer, mens sørbredden ikke er så tett befolket.

I 2009 hadde Issyk-Kul-provinsen 437 200 innbyggere. Av befolkningen var 86 prosent kirgisere, mens 8 prosent var russere. Kirgiserne var opprinnelig nomader som bodde i jurter og gjetet sauer, hester og jakokser. Det er fortsatt vanlig å flytte beitedyra til høyfjellsbeiter om sommeren. Etter Sovjetunionens fall forsvant nesten all industri, og husdyrhold og fruktdyrking er viktige næringer.

Næringsliv

Turisme

Badestrand ved Issyk-Kul med Tian Shan i bakgrunnen

Solnedgang ved Issyk-Kul

Det klare vannet og de vakre omgivelsene tiltrekker seg omtrent 370 000 besøkende hvert år, og turismen har stor økonomisk betydning for Kirgisistan. Det hevdes at vannet har helbredende egenskaper, og det er mange kursteder. Det er over 100 overnattingssteder for turister, hovedsakelig ved nordbredden, konsentrert om byen Tsjolpon-Ata. De fleste besøkende kommer fra Russland og Kasakhstan. Den største byen i Kasakhstan, Almaty med 1,5 millioner innbyggere, ligger bare 75 km i luftlinje fra Issyk-Kul.

I sovjettiden var turiststedene stateide, men etter uavhengigheten ble de fleste overtatt av forretningsmenn med gode forbindelser til president Askar Akajev. Etter revolusjonene i 2005 og 2010 har eierne skiftet til personer knyttet til den nye makthaverne. Det finnes også ennå noen få statseide kursteder. Forholdet til lokalbefolkingen er dårlig, spesielt i Kurmanbek Bakijevs presidentperiode. Da ble flere hotelldirektører myrdet av ukjente gjerningsmenn, og det kom til slagsmål mellom lokale innbyggere og sikkerhetsvakter som nektet dem adgang til stranda.

Fiske

Kommersielt fiske startet på 1890-tallet. De viktigste artene var i mange år Gymnodiptychus dybowskii, karpe, Schizothorax pseudaksaiensis issykkulensis og Leuciscus schmidti. På 1930-tallet var disse artene blitt sjeldne, og man gikk over til å fiske den mest tallrike arten, den lille Leuciscus bergi. Arten ble fisket i gytetida, når den står tett på grunt vann. På slutten av 1970-tallet ble fangsten av L. bergi mindre samtidig som innført gjørs ble en viktig art.

Årlig fangst i 1965 var 1129 tonn, 94,9 % var L. bergi og bare 3,6 % var rovfisk. I 1985 hadde årlig fangst falt til 160 tonn, L. bergi utgjorde nå 53,7 % og rovfisk 40,0 %. Økning i bestanden av innført rovfisk, som gjørs og sevanørret, førte altså til fall i den totale produktiviteten i innsjøen. Issyk-Kul er en næringsfattig innsjø, og teoretiske beregninger viser at det maksimalt kan fiskes 1200–1400 tonn i året.

I sovjettiden var fisket strengt regulert. Myndighetene tildelte kvoter, satte ut nye arter og bygget smoltanlegg for å opprettholde bestandene av sevanørret, sik og karpe. Etter at fangstene begynte å falle på 1970-tallet ble det etablert oppdrettsanlegg med karpe, gresskarpe og sølvkarpe. I 1980 begynte man også med oppdrett av regnbueørret.

Etter at Kirgisistan ble uavhengig ble det slutt på statlig subsidiering av fiskerisektoren, og de fleste smoltanleggene ble privatisert. Det var vanskelig å skaffe fiskefor og utstyr som tidligere hadde kommet fra andre sovjetrepublikker. Akvakulturproduksjonen var i 1997 bare 5 tonn, 0,5 % av produksjonen ti år tidligere. Overfiske og konkurranse fra de introduserte artene førte til en total kollaps i fisket. Det er liten respekt for kvoter og reguleringer, og det blir satt ut mye mindre yngel av sevanørret enn før. Mange gytebekker har tørket inn fordi vannet blir brukt til irrigasjon. I 2003 var fangsten bare 67 tonn.

Testområde for torpedoer

Den sovjetiske marinen hadde et stort anlegg ved østenden av Issyk-Kul. Det er regnet for et av de beste stedene i verden for å teste torpedoer. I innsjøen er det mange sensorer som kan måle fart og retning på torpedoen etter at den er avfyrt. Det er også mulig å hente opp igjen brukte torpedoer. Anlegget ble drevet videre av Russlands marine etter Sovjetunionens oppløsning. India begynte å interessere seg for området i 2011 og har planer om å leie anlegget fra Kirgisistan i ti år. Hensikten er å utvikle torpedoer og AUVer i samarbeid med lokale firmaer.

Eksterne lenker

(en) Issyk Kul – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• LakeNet – Issyk-Kul