Ørekyte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ørekyte
Ørekyte
Vitenskapelig(e)
navn
:
Phoxinus phoxinus
Linnaeus, 1758,
Cyprinus phoxinus
Norsk(e) navn: gorkime,
gorkyte,
gåløye,
kime,
ørekyt,
ørekyte
Hører til: karpefamilien,
karpefisker,
Ostariophysi
Habitat: ferskvann
Utbredelse: fra de britiske øyer og øst i Spania til Øst-Sibir

Ørekyte (Phoxinus phoxinus) er en torpedoformet fisk i karpefamilien. Den lever i ferskvann og blir opptil 15 cm lang.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Ørekyte kan bli opp mot 15 cm lang, men det normale er en lengde på cirka 8–10 cm. Sidelinja er vanligvis ufullstendig bak midten av kroppen. Den har ingen skjeggtråder. Skjellene er små. Rygg- og gattfinne har rett eller konkav profil. Buken er hvit eller gråhvit, ryggen er mørk brun og langs sidene har fisken 10–20 tverrbånd. Finnene og sidelinja er lyse. Hannene og hunnene har gytevorter på oversiden av hodet og foran på brystfinnene. Kjønnsmodne hanner får rødlig buk og bryst og ryggen blir mørk, nesten svart.

Kjønnsmodningen inntrer fra 1–2 årsalderen. Hunnen gyter om sommeren 200–1000 gule egg, ca. 1 mm i diameter som klekkes etter rundt 1 uke.

Ørekyten lever i stim både i rasktflytende elver, bekker og i innsjøer med stein og grusbunn. Der spiser den alt fra insektlarver, krepsdyr, rogn og fiskeyngel til planter. Ørekyte blir brukt til dyrefor i Øst-Europa. I Norge har den mest blitt benyttet som levende agn for annen fisk, selv om dette er forbudt.

Fisken går i stim langs land og regnes som en betydelig konkurrent i matfatet for ørretyngel, som den deler diett med. Arten er svært tilpasningsdyktig.

Siden 1960-tallet har ørekyten bredt seg til stort sett alle fylker i Norge. Utover at den følger elver, kan den også spre seg gjennom utsettingsprosjekt fordi den er til forveksling lik røye. Tidligere ble den faktisk også satt ut som mat for ørreten.

Matfisk[rediger | rediger kilde]

I «Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie» utgitt i 1785 skrev Hugo Friderich Hiorthøy, prest i Sør-Fron følgende om ørekyte:

Den opholder sig i smaae Elve, i Laugen og i de fleste ferske Vande, fanges i Stim eller Flok om Sommeren, som smaa Sild, og er et Diminutivum af Forellen. Den er meget god at spise med Been og alt, da den er fiin og feed i kiødet. den fanges med kroog og med fine dertil indrettede Hover. [...] I Julii Maaned er den fuld af Rogn.

Annet[rediger | rediger kilde]

Ørekyte finnes naturlig i de sørøstlige og lavereliggende delene av Sør-Norge og flere av de større vassdragene i Finnmark. I tillegg forekommer arten naturlig i noen få vassdrag i Nord-Trøndelag og Troms.

I løpet av 1900-tallet har det imidlertid vært en omfattende spredning av ørekyte her i landet, og den forekommer nå i alle våre fylker. Ørekyte ble derfor oppført på norsk svarteliste 2007, men arten, som nå regnes som en stedegen art, er ikke oppført i norsk svarteliste 2012.

Arten er i utgangspunktet en konkurransesvak art i flerartssamfunn, men i næringsfattige vannforekomster med få fiskearter utkonkurrerer den ørreten i strandsonen, noe som var bakgrunnen for svartelistingen i 2007. For å hindre ytterligere spredning av fisken er det satset på informasjon. Det er antatt at det er sportsfiskeres bruk av ørekyte som agn som utgjør den største risikoen for videre spredning til nye vassdrag. Når fisken først er etablert, er det kun behandling med rotenon som kan fjerne den igjen. Uttak med ruse er veldig tid- og arbeidskrevende, og derfor umulig å opprettholde med noen effekt.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Phoxinus phoxinus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Phoxinus phoxinus – detaljert artsinformasjon